Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Denne diskusjonen synes jeg er spennende. I mitt arbeid er jeg statens representant for å vurdere potensielle fosterhjems og adopstanters omsorgskompetanse. Riktignok vurdert opp mot Norges og utlandets barnevernsbarns behov - barn som statistisk sett har større omsorgsbehov enn andre barn.

Hva alder angår, har ikke staten noen helt klare retningslinjer vedrørende øvre aldersgrense - men er man rundt 45 som førstegangsforeldre, må dette utredes særskilt (mtp på at man er i 60årene i en potensielt krevende ungdomstid, samt at utsatte barn/ungdom generelt vil være mer sårbare mtp frafall av viktige tilknytningspersoner.)

Det jeg som utrederer fokuserer mest på mtp foreldrekompteanse er stikkordsmessig: omsorgspersonenes tilknytningsstil, psykisk og fysisk helse, alder, nettverk og mulighet for avlastning, evne til reflekterende omsorg, motivasjon for omsorgsoppgaven, kunnskap og forståelse for barns behov, kunnskap og forståelse for adoptivbarn og fosterbarns behov, pluss bolig, og annet.

Oppsummert etter 10 år innen dette feltet, er jeg ydmyk overfor det faktum at hva jeg selv tenker jeg og min familie klarer - så absolutt ikke er noen fasit for hva andre familier klarer. Det finnes så mange ULIKE familier i Norges land, både når det gjelder alder, erfaringer, belastninger m.m. som står i ulike krevende omsorgsoppgaver - og som gjør det på en helt fantastisk måte. Jeg bøyer meg i støvet over familien med 7 barn i alder 4 - 17 som FREMDELES hadde kapasitet til å ta inn to tenåringsbrødre - og virkelig gi dem den tryggheten og tilhørigheten de savnet. Videre  foreldreparet som nærmet seg 60-årene, og som tok inn en handikappet gutt (samtidig som de hadde omsorgen for en jevnaldrende 6-åring og en 13-åring). De har jeg fulgt i de siste 10 årene.

Det er så mye mer enn alder som avgjør evnen til å være gode foreldre!

Når det er sagt - for min egen del -  er jeg glad for at jeg fikk mine to jenter da jeg var i 20-årene - for det passa best for meg og min familie:)

  • Like 5
  • Svar 104
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg tror ting har en tendens til å BLI riktig jeg da. Det ser jo sånn ut i tråden at de fleste synes det er best å få barn i den aldersgruppen de selv var i da de fikk barn. Det må være et godt tegn.

Og man kan velge å hjelpe noen som faktisk trenger det i stedenfor å produsere egne , da kan man til og med velge bort å sitte med spebarn sent i livet . Jeg syns nesten det er litt hull i hodet at al

Jeg tenker at det er noe som kvinner og evt partner vet best ut fra sin personlige situasjon og fysiske helse, i samråd med helsepersonell om man trenger medisinsk hjelp. Det er ikke noe jeg har noe m

Skrevet

Min erfaring er at jeg var MYE mindre engstelig for alt mulig da jeg fikk førstemann, var 20 år, enn da jeg fikk andremann, var 32 år.

Nå har det vært litt mer utfordringer med andremann også, som har revet opp mammahjertet mer enn èn gang, så det kan jo selvfølgelig også ha noe å si. Men jeg føler selv at med førstemann så svevde jeg rundt i denne verden med meg og mitt og tenkte ikke så mye over alt "det farlige" der ute. Men etter hvert som jeg ble mere voksen og deltok litt mer i hva som foregikk der ute, ble jeg veldig mye mere engstelig for alt.

  • Like 2
Skrevet

Jeg er 27, ble gravid som 26-åring. Jeg fikk kommentarer på at jeg må forberede meg på å bli sett på som en ung mor... I all verden. Aldersmessig synes jeg det er greit å være 27. Jeg er kanskje litt nevrotisk og leser meg veldig opp på ting, men det har mer med personlighet enn alder å gjøre. Jeg trodde jeg skulle være mer avslappa enn jeg er, men det kommer kanskje mer etterhvert? Ikke helt sammenlignbart, men jeg var litt nevrotisk mtp valpen det første året også :P Nå? Null stress. 

Jeg synes man bør vente til man er ferdig på vgs og har smakt på arbeids-og voksenlivet før man begynner å lage planlagte barn, men etter det har jeg ikke så mange meninger. Jeg vil helst være ferdig med å produsere barn før jeg nærmer meg 40, men om andre får sine etterlengtede barn da så får de det. 

  • Like 1
  • 3 weeks later...
Skrevet

Moren min var 43 da hun fikk meg - broren min var seks år eldre enn meg.  Så hun var definitivt "gammal" allerede da hun fikk sitt første barn.

Moren min var meget ungdommelig til sinns og svært så populær blant oss unger og etterhvert ungdommer - jeg tror ærlig talt de heller besøkte henne enn meg de gangene gjengen samlet seg hos oss :P

Men det er klart; det var jo ikke noe gøy å få høre bemerkninger fra andre voksne om at hun var bestemoren min eller å gå glipp av det der tette mor-datterforholdet som mine venninner hadde med sine yngre mødre.  Jeg mener - moren min var jo nesten pensjonist da jeg gikk på gymnaset...

Så jeg sverget på at jeg aldri skulle bli en gammel mamma for sjølv om jeg har vært heldig og aldri fått pes om alder fra mine venner så har det alltid vært et litt sårt punkt hos meg.  

Jeg ble mamma som 25-åring og det var for meg akkurat passe alder.  Kunne aldri i verden tenkt meg å fått barn i 40-årsalderen; tror hverken kropp eller sjel hadde hatt godt av det :)

 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...