Gå til innhold
Hundesonen.no

Tilknytning til familiemedlemmer


Recommended Posts

Skrevet

Har fundert litt på hva som påvirker en hund/valps tilknytning til eier. Handler det om eiers fremtoning, følelser, innstilling og metoder, stemmeleie (og dermed kanskje kjønn), tid tilbragt sammen med valpen, ++? Eller kan det rett og slett gå på personlighetskjemi? 

Hva kan man gjøre dersom valpen knytter seg vesentlig mer til ett familiemedlem fremfor de andre? For eksempel er mindre responsiv på oppdragelse/trening, mindre oppmerksom/interessert, mindre kosete og biter mer/hardere sammen med den som ikke er valpens førstevalg. Det kan jo oppleves veldig sårt for den det gjelder og kanskje også komplisere hverdagen dersom hunden f.eks sliter med å finne roen uten "sin" person tilstede.

Noen tanker? :)

Skrevet

Vår valp er mer knyttet til meg enn samboer. Det er fordi det kun er jeg som går tur med henne, tar henne med på kjekke ting, koser mer med henne osv. Hun lystrer stort sett alltid meg, mens samboer feks ikke kan ha henne løs hvis han en sjelden gang er på tur med henne. Hun hyler hver gang jeg går når hun skal være igjen med samboer...

Samboeren min bryr seg ikke om det, men jeg syns det er vanskelig å gå fra henne når hun reagerer på den måten...

  • Like 1
Skrevet

Det er nok ikke så enkelt som at det kun dreier seg om hvem som gjør hva med hundene. Her gjør jeg stort sett alt av det daglige; lufter, fôrer, mosjonerer. Det er allikevel ingen tvil om at gubbens hunder foretrekker ham framfor meg. Og omvendt. Det har helt sikkert en god sammenheng med hvem som jakter med dem. Men det hender jo at jeg slipper hans hunder, og han mine. Så det kan ikke være bare det heller. Regner med vi signaliserer ett og annet til hundene, som gjør at de"velger person"

  • Like 5
Skrevet
2 timer siden, Kaisen skrev:

Vår valp er mer knyttet til meg enn samboer. Det er fordi det kun er jeg som går tur med henne, tar henne med på kjekke ting, koser mer med henne osv. Hun lystrer stort sett alltid meg, mens samboer feks ikke kan ha henne løs hvis han en sjelden gang er på tur med henne. Hun hyler hver gang jeg går når hun skal være igjen med samboer...

Samboeren min bryr seg ikke om det, men jeg syns det er vanskelig å gå fra henne når hun reagerer på den måten...

Det er ikke noe kjekt :( 

2 timer siden, Pringlen skrev:

Det er nok ikke så enkelt som at det kun dreier seg om hvem som gjør hva med hundene. Her gjør jeg stort sett alt av det daglige; lufter, fôrer, mosjonerer. Det er allikevel ingen tvil om at gubbens hunder foretrekker ham framfor meg. Og omvendt. Det har helt sikkert en god sammenheng med hvem som jakter med dem. Men det hender jo at jeg slipper hans hunder, og han mine. Så det kan ikke være bare det heller. Regner med vi signaliserer ett og annet til hundene, som gjør at de"velger person"

Kanskje man utstråler noe, ja... At det også har med personens tilknytning til hunden å gjøre? Det kan jo kanskje være mulig å endre på hvis man jobber med det, men sikkert ikke enkelt dersom man er sliten og lei seg av en valp som tydelig foretrekker en annen.

Skrevet

Det er vel flere faktorer som spiller inn tenker jeg.
Det ene er hvem som trener med (og dermed gir masse belønning) hunden, turer, lufter, og ofte også forer.

Det andre er ren kjemi.
Ofte en kombinasjon.


De vi har nå er tydelige i hvem de foretrekker. Datter forer frk Dachs og sover med henne om natten, så dachsen velger datter først og fremst. Deretter gubben i huset...han turer henne daglig. Og er raus med godbitene når han spiser maten sin...Samtidig -når vi alle går tur sammen er det viktig for dachsen at JEG er i nærheten av henne, så da kan hun godt finne på å sette seg ned og være brems m gubben går for fort (han er 35 cm høyere enn meg...).
Springer-frøkna er MIN -på alle områder. Mor er verdens navle. Og om mor ikke er tilstede kan hun til nød nøye seg med datter i huset. Samtidig sier hun ikke nei til turer med far i heimen, om han tilbyr det og det er tydelig at mor er opptatt på annet hold.

Skrevet

Vi har to hunder, ene er svært knyttet til mannen min, og velger alltid han fremfor meg. Hun andre er knyttet til meg og velger alltid meg. Selvom det er jeg som er hjemme med dem og gir dem mat og alt. 

Ser det svært godt på hannhunden vår. Jeg kan ikke gå med han når vi går tur sammen, for han hører kun på min mann, og trenger hans "approval" for at han skal høre etter på meg, og gir jeg han en beskjed ser han på min mann først. 
Selvom jeg brukte det første året på å trene, gå tur og gi han mat ogsånn. Han tok sitt valg :P 

  • Like 1
Skrevet
2 timer siden, enna skrev:

Det er vel flere faktorer som spiller inn tenker jeg.
Det ene er hvem som trener med (og dermed gir masse belønning) hunden, turer, lufter, og ofte også forer.

Det andre er ren kjemi.
Ofte en kombinasjon.


De vi har nå er tydelige i hvem de foretrekker. Datter forer frk Dachs og sover med henne om natten, så dachsen velger datter først og fremst. Deretter gubben i huset...han turer henne daglig. Og er raus med godbitene når han spiser maten sin...Samtidig -når vi alle går tur sammen er det viktig for dachsen at JEG er i nærheten av henne, så da kan hun godt finne på å sette seg ned og være brems m gubben går for fort (han er 35 cm høyere enn meg...).
Springer-frøkna er MIN -på alle områder. Mor er verdens navle. Og om mor ikke er tilstede kan hun til nød nøye seg med datter i huset. Samtidig sier hun ikke nei til turer med far i heimen, om han tilbyr det og det er tydelig at mor er opptatt på annet hold.

Hm..innrømmer glatt at jeg ble en smule nysgjerrig nå..:P 35 cm høyere enn deg? Er han usedvanlug høy, eller er det omvendt? :ahappy:

Skrevet

Med schäferen min kan jeg forstå at hun valgte meg. Selv om jeg bodde med en venninne da jeg fikk henne, var det jeg som gjorde alt med henne. Gikk tur, trente, mata, lufta, sov sammen etc. Så den er egentlig grei. Jeg var nr. 1 hele hennes liv, selv når jeg fikk samboer og han etter hvert tok mer og mer del i hundeholdet. Det var mor for alle penga, ferdig snakka.

Da vi fikk whippeten var dette et valg vi tok sammen, jeg og sambo. Han skulle hjelpe til og det skulle være "vår" hund. Det var jeg som var hjemme med henne da hun var valp, så det kan jo ha spilt inn en del, på at jeg hadde hele dagene alene med henne mens han var på jobb. Jeg tok jo også det meste av treningen og turene helt i starten, men etter hvert har sambo gjort mer. Nå er det i hovedsak sambo som fôrer og lufter, mens jeg går tur og trener. Det er ingen tvil om hvem whippeten foretrekker, og det er meg. Det er meg hun ligger sammen med i sofaen, det er meg hun dilter etter, det er jeg som får den varmeste velkomsten når vi har vært borte og det er definitivt meg hun hører mest på. Hun liker sambo, men har er ikke i nærheten av samme "verdi" som meg. Vi kan f.eks. ikke gå innom butikken på tur, og forvente at hun skal vente rolig sammen med han utenfor. Det ender som regel med at han går inn, for går jeg inn er det hyling til jeg kommer tilbake. Hun kan også være rastløs og urolig om jeg drar noe sted uten henne og hun er igjen med sambo(men roligere om hun er helt alene). 

Det har nok noe med at jeg var mest sammen med henne som valp...og at vi finner på mye kjekke ting sammen. Jeg hadde nok likevel forventet at hun skulle bli litt mindre enmannshund når han bidrar såpass mye som han gjør. 

  • Like 1
Skrevet
Just now, QUEST said:

Hm..innrømmer glatt at jeg ble en smule nysgjerrig nå..:P 35 cm høyere enn deg? Er han usedvanlug høy, eller er det omvendt? :ahappy:

He-he - vi befinner oss ihver vår ende av skalen  ;)  Jeg er ca 163 (tror jeg) og den minste i min familie,  og han nærmere to meter.....(broren hans er 208 cm høy...).
Da vi gifta oss fikk han spørsmål om han planla å ligge en halvmeter alene resten av livet......  :D

Skrevet
Akkurat nå, enna skrev:

He-he - vi befinner oss ihver vår ende av skalen  ;)  Jeg er ca 163 (tror jeg) og den minste i min familie,  og han nærmere to meter.....(broren hans er 208 cm høy...).
Da vi gifta oss fikk han spørsmål om han planla å ligge en halvmeter alene resten av livet......  :D

Ja, det er det jeg sier. De lave damene kaprer de høye gutta, sånn at det nesten ikke er noen igjen til oss høye damer :teehe:

  • Like 1
Skrevet
Akkurat nå, enna skrev:

He-he - vi befinner oss ihver vår ende av skalen  ;)  Jeg er ca 163 (tror jeg) og den minste i min familie,  og han nærmere to meter.....(broren hans er 208 cm høy...).
Da vi gifta oss fikk han spørsmål om han planla å ligge en halvmeter alene resten av livet......  :D

208 cm..:wub: Menn kan nesten ikke bli for høye..:heart: Avl og genetikk er jo interessante saker..har avkommet arvet mor eller fars høyde? :)

Skrevet
Just now, Sprettballen said:

Ja, det er det jeg sier. De lave damene kaprer de høye gutta, sånn at det nesten ikke er noen igjen til oss høye damer :teehe:

Har en høy søster  (178 cm) :)
Hun er som fluepapir på mannfolk.... mye mer enn jeg noengang har vært ;)

Skrevet
Just now, QUEST said:

208 cm..:wub: Menn kan nesten ikke bli for høye..:heart: Avl og genetikk er jo interessante saker..har avkommet arvet mor eller fars høyde? :)

3 har nok arvet fars høyde (to av gutta og datter), og mellomste pode ligner mer meg og er mer moderat (men innenfor normalvariasjonen for menn).

Skrevet
Akkurat nå, enna skrev:

Har en høy søster  (178 cm) :)
Hun er som fluepapir på mannfolk.... mye mer enn jeg noengang har vært ;)

Ja, når man er 178 er man fortsatt innafor og mange mannfolk kan skryte på seg noen cm. mer, men jeg som er 186 trekker ikke like mye mannfolk...for de trekker seg når jeg reiser meg opp og rager over dem, eller ser dem rett i øynene, haha

  • Like 1
Skrevet
Just now, Sprettballen said:

Ja, når man er 178 er man fortsatt innafor og mange mannfolk kan skryte på seg noen cm. mer, men jeg som er 186 trekker ikke like mye mannfolk...for de trekker seg når jeg reiser meg opp og rager over dem, eller ser dem rett i øynene, haha

Er man trygg nok på seg selv som mann så bryr man seg lite om antall cm ;)

Skrevet
Akkurat nå, Sprettballen skrev:

Ja, det er det jeg sier. De lave damene kaprer de høye gutta, sånn at det nesten ikke er noen igjen til oss høye damer :teehe:

Interessant det der..Jeg har lagt merke til at mange høye menn har påfallende små damer ( det kan jo også selvfølgelig være slik at man legger mer merke til de parene med stor forskjell) . Jeg kan godt se attraksjonen fra damens side , høye menn er kjekkere og vil nok også fremstå som en bedre beskytter . Jadda, veldig lite PK men natur er natur.. :sleep: Men hvor ligger attraksjonen i uvanlig stor forskjell sett fra mannens side? Sånn bortsett fra at han kan føle seg som den 'store beskytter'? :)

  • Like 2
Skrevet
Just now, QUEST said:

Interessant det der..Jeg har lagt merke til at mange høye menn har påfallende små damer ( det kan jo også selvfølgelig være slik at man legger mer merke til de parene med stor forskjell) . Jeg kan godt se attraksjonen fra damens side , høye menn er kjekkere og vil nok også fremstå som en bedre beskytter . Jadda, veldig lite PK men natur er natur.. :sleep: Men hvor ligger attraksjonen i uvanlig stor forskjell sett fra mannens side? Sånn bortsett fra at han kan føle seg som den 'store beskytter'? :)

Aner ikke. Iflg gubben var det håret og ansiktet mitt han hang seg oppi... :P

Skrevet
1 minutt siden, Sprettballen skrev:

Ja, når man er 178 er man fortsatt innafor og mange mannfolk kan skryte på seg noen cm. mer, men jeg som er 186 trekker ikke like mye mannfolk...for de trekker seg når jeg reiser meg opp og rager over dem, eller ser dem rett i øynene, haha

186..lett misunnelig.. :) Er det flere høye i nær familie? 

Skrevet
Just now, QUEST said:

Hm..kommer ikke det litt an på hvor disse centimetrene er plassert? :D

Nope :D

tror ikke det :D

Skrevet

Denne tråden tok et noe uvanlig sidesprang :)

Som bidrag til sidespranget kan jeg si at jeg aldri helt har forstått den store greia med kjempehøye menn (type 195+). Jeg liker best de jeg slipper å brekke nakken å se i øynene :teehe:  (er ca 166 selv) 

Til det opprinnelige spørsmålet. Her i huset har vi 10 hunder, 4 var mine før mannen i det hele tatt var en del av bildet. En er dog omplassert hit som 4åring. Av de 6 vi har fått siden så er en hann helt klart mannens, og jeg anser han også som mest mannes. Selv om han er en herlig fyr og mer enn gjerne blir med meg på tur, men nå har jo vi en rase som veldig ofte ikke viser veldig sterke preferanser for et familiemedlem. 

Et par-tre av tispene og ene hannhunden er helt klart mine hunder (1 som ble født mens mannen var i bildet, de 3 andre fra før han kom inn i bildet). Resten ser ikke ut til å ha noen preferanser. 
Siden jeg for tiden studerer og jobber, mens mannen er uføretrygdet, er det ofte han som fôrer men det ser ikke ut til å gjøre noen utslag. Vi er ofte på tur sammen, men kjøre dem er det foreløpig bare jeg som gjør. Men han hjelper jo til med å klargjøre dem så han er jo likevel en del av prosessen. 

  • Like 2
Skrevet
Akkurat nå, QUEST skrev:

186..lett misunnelig.. :) Er det flere høye i nær familie? 

Mamma er bare 172 eller noe i den duren. Pappa er var i sin tid 193(men har nok sunket litt med alderen). Bror er 196cm, og søstre på henholdsvis 180cm og 187cm. Minstesøstra ble litt "sur" når jeg som minst i søskenflokken tok henne igjen *ler*

Men det med at gutter ofte ikke "liker" damer som er høyere enn seg tror jeg kan ligge litt i en generell tankegang om at mannfolk skal være høyere enn damer. Ser det mye i ei gruppe jeg er med i for høye damer(alle over 180 på sokkelesten). Det er selvfølgelig en del som ikke bryr seg, men jeg må si at de fleste mannfolk jeg har truffet f.eks. på byen, blir fort mindre interessert når jeg er høyest, hvert fall basert på et førsteinntrykk. Det endrer seg nok mye når man blir kjent som venner/kollegaer/studiekamerater først vil jeg tro, når man bli interessert i noen først og fremst pga. personlighet etc. og ser forbi utseende. 

  • Like 1
Skrevet
6 minutter siden, Sprettballen skrev:

Mamma er bare 172 eller noe i den duren. Pappa er var i sin tid 193(men har nok sunket litt med alderen). Bror er 196cm, og søstre på henholdsvis 180cm og 187cm. Minstesøstra ble litt "sur" når jeg som minst i søskenflokken tok henne igjen *ler*

Men det med at gutter ofte ikke "liker" damer som er høyere enn seg tror jeg kan ligge litt i en generell tankegang om at mannfolk skal være høyere enn damer. Ser det mye i ei gruppe jeg er med i for høye damer(alle over 180 på sokkelesten). Det er selvfølgelig en del som ikke bryr seg, men jeg må si at de fleste mannfolk jeg har truffet f.eks. på byen, blir fort mindre interessert når jeg er høyest, hvert fall basert på et førsteinntrykk. Det endrer seg nok mye når man blir kjent som venner/kollegaer/studiekamerater først vil jeg tro, når man bli interessert i noen først og fremst pga. personlighet etc. og ser forbi utseende. 

Interessant tema, jeg tror nesten vi må opprette en ny tråd, før vi 'kveler' denne tråden, som jo handler om noe helt annet.:ahappy: 

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...