Gå til innhold
Hundesonen.no

Hund og barn. Som forventet?


Mud
 Share

Recommended Posts

Jeg funderte litt på dette på turen i dag. 

Her har hund og barn - kombinasjonen gått veldig bra,  jeg har faktisk fått meg noen positive overaskelser.  

Jeg hadde faktisk ikke trodd de skulle ha så stor glede av hverandre,  hundene er noe av det viktigste i podens liv og han er definitivt noe av det viktigste i dems.  Når vi kommer hjem fra skole /jobb tar det fornærmende lang tid før de gidder hilse på vedkommende som står for alle utgiftene og stellet for å si det sånn...Det skjer stort sett når A er ferdig med å hilse og begynner å dytte de vekk at de setter av litt tid til meg. 

Jeg vet ikke helt hva jeg så for meg ? Jeg trodde på en måte at ungen skulle være mer til byrde enn til berikelse i et hundeliv.  Jeg så for eksempel for meg mange runder med å lære ungen å ikke kjefte på hundene ( Det er noe av det styggeste jeg ser.  Unger som går og sier fy og nei og er mini diktatorer ovenfor hunder ) , men nå kjefter jo vi voksne  sjeldent på hundene , så han har liksom ikke lært den oppførselen.  Han kan be de gå vekk,  gå ned etc,  men han sier det på en rolig måte og de lystrer.  

De legger seg alltid nærmest mulig han. Huskyen søker tilmed støtte i han hvis noe er ubehagelig og pulien har for lengst  avgjort at han er hennes Herre og Mester og skal beskyttes inntil døden  (desverre). 

Jepp, det blir mindre hundeaktiviteter,  definitivt mindre kurs og trening,  men jeg tror hundene jeg har nå setter mye mer pris på å ha en liten gutt som ler av de og koser med de i livet sitt enn de ville satt pris på den slags.  

Hva er deres erfaringer?  Har det blitt som forventet? 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ingen forventninger. Hundene er mine greie, utstillinger er min greie. Alltid lagt til rette for at det skulle gå så bra som mulig, skjermet ved behov og aldri har hundene måtte igjennomgå noe fordi jeg fikk meg barn :P;)  Her har det gått fantastisk fra dag 1 jeg tok med babyene hjem og jeg kunne ikke tenkt meg å hatt baby, småbarn og barn uten hund. Hundene har hjulpet meg enormt, vært så gode mot ungene hele veien noe som igjenspeiler i forholdet ungene har til hundene. Det finnes ingen andre alternativer enn i livet til eldste enn å ha hundene, og hun oppriktig elsker dem og de (spesielt hennes egen.) er hennes beste venn. Hun er råflink med dem, råflink med håndtering, børsting også å stille dem opp og hjelpe meg når jeg trenger det. Hun er ikke alltid enig med meg, og gjør ofte sin egen greie noe jeg synes er helt ok. INGEN får lov til å snakke stygt om hundene, eller kjefte på dem urettferdig eller stygt mot dem. Da klikker hun og blir rasende, for det er ikke ok. Jeg får også kjeft, om hun føler jeg er urettferdig :P

Yngste er ikke like opptatt av hund på samme måte, men han har sin egen og når han er borte en helg på besøk så er det helt tydelig hvor mye han har savnet hundene våre da de er det første han tyr til. 

Begge har dem i sengen om natten, begge forer dem selv og lufter dem selv på morgen. De vet at om de skal kalle dem sine, så er dette ting de også må selv gjøre. Men fra de var veldig små babyer har hundene alltid vært enormt flinke rundt ungene og alltid valgt selv å være rundt dem og oss. Jeg ser for meg baby og småbarnstiden hadde vært mye mer krevende uten hund, enn med dem :D 

Eldste som fyller 6 år nå i februar får nå til våren en egen valp som hun selv skal plukke ut, som hun selv skal ta hundekurs/timer med, og som hun er veldig opptatt skal være hennes valp og ikke min valp noe jeg er helt enig i og glad hun ønsker dette. Jeg har ingen tvil om at det ikke er for tidlig, da hun leser hundespråk mye bedre enn de fleste voksne jeg kjenner som har først skaffet seg hund som voksen, og at hun er så ansvarsfull. Hun vet hvor mye jobb det er å få en valp stueren, og vet hun kan spørre om hjelp om hun ønsker det men skal hun kalle en hund sin, så må hun ta jobben med den. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Blitt omtrent som forventet, hundene var her først, voksne og overhodet ikke vant med barn. Nå begynner de å ha glede av hverandre :wub: Spesielt den ene har vært veldig skeptisk, og er enda det, men de begynner å forstå hverandre og barnet har hatt tydelig glede og utbytte av hundene lenge, som om det først nå siste halve året det virkelig har løsnet. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Jeg fikk min første hund da sønn var 5 år og der var det en god  kontakt fra første stund sønn var flink. Men for hans del så har et vært et opphold med å ha daglige omsorgen for hund og nå som han er voksen og har hatt et opphold så er han ikke så fli som før lengre. Håper det komemr seg nå som det har kommet hund i livet hans igjen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er jo både barnet og hunden relativt unge (1 år vs 8 mnd) så sånn sett får de vokse opp sammen. Det er allerede tydelig at Maja setter stor pris på å ha Twist her, selv om hun er bittelitt sjalu for tiden. Hun ser etter han med en gang hun kommer hit, og er nesten mer glad for å se igjen Twist enn meg :lol: Det virker som om Twist også trives med å ha Maja her, spesielt når det er på tide med mat - Maja syns det er kjempegøy å dele maten sin med han. Jeg vil tro de vil ha enda mer glede av hverandre etterhvert som de begge blir eldre også. :)

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, Pringlen skrev:

Mja. Jeg håpet jo at datteren skulle bli jaktinteressert, stille hund, osv. Det har blitt litt sånn meh :P

Men bortsett fra den biten, tror jeg hun og bikkjene har hatt stor glede av hverandre hele veien.

Du får være fornøyd Pringlen..det kunne ha vært verre..Hun kunne jo f.eks ha blitt aktivt ( og hissig) medlem av PETA.. Da hadde det vel blitt liv i heimen tipper jeg.,:teehe:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

36 minutter siden, QUEST skrev:

Du får være fornøyd Pringlen..det kunne ha vært verre..Hun kunne jo f.eks ha blitt aktivt ( og hissig) medlem av PETA.. Da hadde det vel blitt liv i heimen tipper jeg.,:teehe:

Ha ha :lol: Det hadde vel blitt den dypeste krise. Er ikke DER altså :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her vil ungen på snart 4 gjerne kose / gjøre mer med hundene enn det de vil. Hun skjønner ikke enda at selv om intensjonene hennes er gode, er det ikke alltid hundene liker det. Så vi jobber kontinuerlig med å prøve å lære henne hundenes språk og hvordan hun kan se om de liker kosen eller ikke. (Her får jeg også inn litt samtale om at alle eier sin egen kropp, og bestemmer sine grenser selv.) Vi er strenge på at hun ikke får gjøre noe de ikke liker, så når hun mener det godt, kan det bli litt sårt, og vi lurer av og til på når det vi sier skal nå inn. Men jeg tror det kommer til å bli bedre og har lest at evnen til å se ting fra andres perspektiv utvikles kraftig mellom 4 og 8 år. Jeg tror uansett det er veldig lærerikt for henne å måtte ta hensyn til hundene. Hun er også veldig glad i dem, og de blir inkludert i alt, og de er også veldig glad i henne og blir elleville når hun kommer hjem fra barnehagen. (Men de foretrekker oss enda, hvis de kan velge hvem de skal være hos.) Det er også godt å se hvor mye vi kan stole på hundene i forhold til barnet. (Selv om begge hundene kan være idioter innimellom i forhold til reaksjoner på andre ting. :P

Hun har akkurat vært gjennom en fase med redsel for å være alene (i et rom) og mørkeredsel, og i den situasjonen har hundene hjulpet utrolig mye. :heart:

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Både - og.
Den eldste har ikke hatt så mye interesse av hund. Dvs han har turet dem (uten at jeg har spurt) og løpt med dem. og ser ikke verdien i å løpe turer/jogge UTEN hund. Da han var 12 - 13 år gammel ble han sendt på diverse kurs med hund, noe han hadde morro av (klikke-trening) og lærte hundene masse tullete triks uten praktisk nytte... De hadde det morro da. Han greidde en gang ved uhell (løp ned en trapp, tok sats og hoppa ned fem siste trinn - i skyggen under siste trinnet lå en hund....) å skade en hund som nekta å tilgi han. Så han fikk litt nok tror jeg av å hver dag bli møtt i døra etter skolen av en hund som flekka tenner til han (hun kom ALDRI til å bite - det var veldig tydelig, så derfor ble hun værende selv om hun knurra til en av ungene).
Den nest eldste knyttet seg veldig til EN hund gjennom oppveksten. Dessverre en hund vi måtte omplassere. Etter dette mista han helt interessen av hund, men har passa dem når vi har bedt om det, og jobba en sommer som assistent på hunde-pensjonat. Og var flink der.

Yngste pode koser med dem. Thats it.

Jentungen er like hundegal som sin mor, noe hun alltid har vært. Og siden hun ikke vet om en tilværelse uten hund så handler hun dem helt uten frykt og begrensninger, størrelse betyr ikke noe. Inkudert skrulle-hunden som vi hadde til pass her i juleferien. Resten av familien nekta å forholde seg til han - hun visste intuitivt hvordan håndtere han uten at han greidde å skade henne. Hun har planlagt et liv med hund, med hundesport og oppdrett og med en planlagt utdannelse som også involverer hund...
 

Hundene vi har hatt (eidd selv), har alle med ETT unntak -levd i sameksistens og fred og fordragelighet med ungene, og bortsett fra denne ene har jeg adri vært redd for at hundene skulle skade noen av ungene. Denne ene ble omplassert til familie uten små barn. Han likte store barn, men av en eller annen grunn greidde han ikke like små barn. Og den tiden hadde var yngste såpass liten at hun ikke hadde hatt noe å stille opp med om han hadde gjort alvor av truslene sine.

I praktisk hverdag har det gått ihop fordi vi ha involvert hundene i hverdagen, med på de samme aktivitetene som ungene har vært med på. Så våre hunder har alle blitt vant til fotballbaner og idrettshaller, så vel som fjellturer og barneselskap i hagen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ask ønsker seg veldig egen hund,  men her i huset er det definitivt for tidlig med det ansvaret.  Han er med på det daglige stellet av hundene , men bare når han vil. Og det er ikke ofte nok for å si det sånn :P

Vi har jo - på hver sin måte - ganske krevende hunder , og han er for liten både fysisk og mentalt til å kunne håndtere de enn så lenge,  men på sikt håper jeg han kan få dratt litt på kurs og slikt med Pulien.  Huskyen sliter vi voksne med å ha fysisk kontroll på , så selv om han er den enkle av de to utgår han i mange år fremover.  

Jeg har ikke noe dypt ønske om at ungen skal drive med hund selv om han påstår han skal bli hundekjører.  Han kan gjerne begynne med jakt og få seg en jakthund forsåvidt,  men hund som livsstil ser jeg bare ikke for meg hos han. Jeg ser for meg at han blir av typen som jobber mye og har jobben som livsstil.  

Niesen min derimot. Hun kommer til å ha 20 hunder. Minst... :lol:

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig å svare på, jeg reproduserte som forholdsvis ung, så jeg forventa ikke så mye hverken den ene eller den andre veien. Jeg tenkte det kom til å gå bra jeg, og det gjorde det jo :P Disse som ikke var helt nærmeste familie derimot forventa at det kom til å gå skikkelig dårlig, men siden ingen barn ble spist så kunne de spart seg for dommedagsuttalelsene sine :aww: 

Vi hadde to da guttebarnet ble født, og den ene av de ble veldig usikker og begynte å knurre da guttebarnet begynte å krabbe, så han fikk flytte tilbake til oppdretteren sin og bli trekkhund. Jeg tror ikke at han hadde bitt, men det var ikke noe jeg hadde tenkt å ta sjansen på. Gubbelille ble nesten 13 år gammel, og jeg tror neppe avkommene kunne vokst opp med en enklere hund, han reagerte ikke på noe, han brydde seg ikke noe om noe, han stjal ikke leker eller mat, alt var liksom bare enkelt med han. 

I dag så savner guttebarnet hund, men han er ikke spesielt engasjert i hundehold - han har f.eks aldri foret eller gått turer med de annet enn i en veldig kort periode i løpet av oppveksten sin (vel, hos faren så var det en plikt han gjorde for å få lommepenger, men det har ikke vært sånn hos meg - mine hunder, jeg går tur med de :aww: ). Men han har et godt forhold til alle jentene her, og han har hatt et godt forhold til alle hundene vi har hatt, så jeg tror han har et naturlig håndlag med de, selv om interessen ikke er stor. 

Datterbarnet er forholdsvis engasjert. Hun fikk egen hund i 2012, Leah er jo hennes hund, ikke min (dessverre :P ). Hun var overdrevent engasjert da vi skulle ha det første kullet på henne, ville gjerne være med å bestemme hannhund, ville hilse på og godta hannhund osv. Hun fikk ikke noen av delene, Leah hadde løpetid da hun var på ferie uten hund :lol: Veldig engasjert i valpene. både Leahs kull for 2 år siden og Malins kull nå i høst, og veldig lei seg når de reiser. Jeg tror nok at hun alltid kommer til å ha hund, men jeg tviler på at hun kommer til å være spesielt engasjert i organiserte hundeaktiviteter eller avl, sånn utover det at valper er søøøøteeeee og sånt :heart::lol: 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...