Hjelp! Norsk buhund - kan den passe for meg?

[QUEST]

Enig, det er et godt utgangspunkt for en hyggelig selskapshund, såfremt varsling ikke er et problem. 

[alma27]

Hei,

Jeg befinner meg i samme situasjon som du var i for noen år siden, og derfor lurer jeg på hvordan det gikk med deg og buhunden? Ble bjeffingen like vanskelig å håndtere som forutsett, og hvor mye tur krevere hunden din en gjennomsnittlig dag? Lurer også på hvordan det gikk å hunden på kontor da dette kan være en mulighet for min del også - så fremt den ikke forstyrrer kolleger  

[Thac]

Jeg også lurer på dette da jeg får en buhund tispe valp om 2 uker ?

[laukixx]

Hei! 

(Ser dette innlegget er gammelt, men ser flere folk har kommentert i nyere tid og tenkte jeg skulle kommentere for framtidige folk som lurer)

Min samboer og jeg skaffet oss en norsk buhund i fjor sommer, så kan kanskje gi noen tips. 

Vi hadde mye erfaring med hund ifra før, dog aldri eid en hund som bare var vår. Det passet seg veldig fint å skaffe oss en i fjor da jeg driver med masterskriving og han hadde mulighet til å ta hjemmekontor, i tillegg har vi stabil økonomi ++, vi følte at mye av dette måtte klaffe før vi følte det var riktig å få en hund inn i livet. På mange måter er det jo som å få barn, de trenger tid, omsorg og kjærlighet. Uansett, tilbake til selve opplevelsen med Kvikklunsj (som vår hannhund da heter, haha!) :-)

Kvikklunsj er en lettlært type som virket å ta det meste ganske fort. Kunne sitte på komando og lærte tidlig å 'se' eller ta kontakt, om du vil. Sistnevnte er jeg utrolig takknemlig over at vi lærte inn såpass tidlig som vi gjorde, for det har hjulpet oss en del nå i senere tid. Da Kvikklunsj var rundt 4-5mnd begynte han å reagere på biler, robotgressklippere, mennesker, (ukjente) hunder, og egentlig bare det meste som beveger på seg. OK, greit, spøkelsesalderen kanskje? Vi tok kontakt med en lokal hundekursholder og meldte oss på valpekurs. Sosialisering og hjelp trengte vi, tenkte vi. Problemet var bare at på valpekurs var han helt formidabel, han viste seg sjeldent fra sin "verste" side og var rett og slett flink, noe vi helt ærlig syntes var greit plagsomt, hehe. Hjemme ble han nemlig ikke noe særlig bedre (egentlig bare verre). Nå har han fylt ett år, og vi sliter fortsatt med denne voldsomme utageringen. Vi har oppsøkte flere hundekyndige folk, men beskjedene man får er mange, varierte og forvirrende. Den ene sier ditt, den andre sier datt. I tillegg har ikke viruset gjort det noe særlig lettere å reise ut og få hjelp, men vi prøver igjen nå som restriksjonene letter. Skal sies at dette problemet er særlig ille på steder vi oppsøker mye, men lite på nye plasser. Vi kan reise på hytta og der skjer dette lite, men kanskje en sammenheng med at der får han gå løs og løpe rundt hele dagen, så kanskje han trives bedre med det? Da henger vi jo ikke etter i båndet og nekter han å gå fram til det han bjeffer på. Hvem vet?

Annet enn det plagsomme problemet, så syns vi han er en fantastisk hund. Elsker å kose, er veldig flink inne og bjeffer på lite, så kan nok passe fint i leilighet. Vi fikk beskjed i begynnelsen at "dette blir nok en utfordring så her er det bare å trene så mye dere orker, så vil dere få det mye lettere når han er voksen". Det stemmer nok, tren mye, finn på oppgaver, driv med søk, tren på kontakt (vår er superfin på å gå 'pent i bånd' (sålenge han ikke ser noe spennende)), gå fine skogsturer. En helt utmerket fin kamerat i hverdagen, også får man gjøre det beste man kan med bjeffinga. Vår kom fra en gård hvor bonden hadde fått et kull på egen hund fordi hans sønn ville ha en valp av moren, så da vet man jo ikke hele stamtavla (vi kjøpte uten papirer siden vi uansett ikke skal drive med utstilling/avl). Uansett varierer dette sikkert fra hund til hund, så selvom vi har en som utagerer og bjeffer fælt på alt mulig, vil ikke det si at alle de andre også gjør det. 

Beklager langt og muligens rotete innlegg, men det er iallefall bare å ta kontakt hvis noen sliter med det samme og trenger noen oppmuntrende ord (for det er en fæl situasjon å være i og man føler seg fort ensom og som en shitty hundeeier). Eventuelt om noen kanskje har opplevd samme problemet og funnet en løsning, vi har prøvd det meste, men tar alltids imot gode forslag :-) Poenget med innlegget var egentlig bare at jeg mener at buhunden er en veldig fin og koselig hund å ha, selvom vi sliter litt med visse ting, haha!