Gå til innhold
Hundesonen.no

Hundene slåss - del 2


Kenneth1981
 Share

Recommended Posts

Tidlig i går morges braket det løs. Den ene hunden angrep den andre, tilsynelatende uten noen form for provokasjon. I og med at det har gått bra i over et år har vi skaffet katt. Forholdet mellom kattene og hundene virker å være fint. Men at katten kommer er det eneste nye som har skjedd, og jeg antar det kan ha vært med på å heve stressnivået. Men akkurat der og da gjorde ikke Varg noe som skulle tilsi angrep. Vi hadde også tidligere et problem, men det løste seg. Trodde vi... Se linken for den forrige tråden:

Forrige tråd om emnet

Gårsdagens slåsskamp var mer intens. Jeg har aldri sett Myggen så sint. Han hang fast i Varg, og vi var nødt til å ta tak i Myggens nakkeskinn for å rive han løs og slenge han bortover, før han kastet seg over Varg igjen. Da ble det nakkeskinnet igjen før Myggen endte i bur. Begge to er bittesmå, men Myggen er langt sterkere, og Varg har ikke noe han skulle ha sagt. Om vi hadde latt dem holde på er jeg redd Myggen ikke hadde slutta før Varg slutta å røre på seg. 

Varg var full av skraper og sår. Han tråkket ikke på det ene beinet og skrek når vi sjekket han. Det bar selvfølgelig rett til veterinær med en gang det åpnet. På grunn av tidligere skader (Ikke Myggens skyld) så fryktet vi at beinet var brukket. Men "heldigvis" hadde han bare dype bittsår, samt skrammer overalt. Så nå er det antibiotika og smertestillende i noen dager fremover. Det ser ut til å gå bra fysisk, og beinet brukes mer og mer. 

Når vi kom hjem etter veterinær og jobb oppførte Myggen seg helt som vanlig. Varg var selvfølgelig kjemperedd. Uansett tar vi ikke sjansen, så Myggen ble sendt til foreldrene mine, og blir der til vi får tenkt oss om, og til Varg har helet litt. 

Og til slutt: Stort sett er Myggen bare grei og snill. Så om noe kan gjøres, vil jeg forsøke alt. For eksempel har vi tenkt på kastrering.

Konklusjon: Dette er første gang Myggen skader Varg ordentlig. Det er ikke noe vi tenker å utsette Varg for igjen. Og det er helt klart at det er Varg som kommer til å bli her om en av dem må bort. 

Så mitt spørsmål:

Hadde dere stolt på Myggen igjen? 

Vet at dette ligner på forrige tråd....  Sorry :)

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Vet du vil forsøke alt og da anbefaler jeg å lese alt om kastrering som animal.no har skrevet på sin side. Håper dere finner en løsning som er god og selv om det gjør vondt så kan det være at dere må skille gutta for godt som egentlig er den beste løsningen. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde jeg stolt på en slik hund igjen, nja, har det gått bra et år og hendelsen er tilsynelatende glemt når situasjonen er over og alle har roet seg litt, så antar jeg jo at det er hunder som vil gå bra sammen for det meste, men sannsynligheten for at lignende hendelser oppstår før eller siden er jo absolutt til stede. Og om dere ikke ser hva som trigger det så er det jo antagelig også vanskelig å unngå med tilrettelegging og styring av hverdagen, og det er jo ikke spesielt bra. For, som dere, så ville ikke jeg heller ha utsatt den andre hunden for at noe slikt kan skje igjen. Man vet jo liksom aldri og det hadde nok stilt seg litt annerledes(for meg) om jeg følte at situasjonen kunne styres/kontrolleres i stor grad og dermed mest sannsynlig kunne unngå at det skjer igjen, men når man ikke kan det, neh. Men der er man jo forskjellige og dere må nok bare kjenne på hva dere selv synes, et tilfelle på et år er jo ikke ille i seg selv, selv om utfallet ble ganske ille, men man vet jo ikke når det evt skjer igjen. 

Mine begynte jo å sloss på julaften og var ikke venner etter det. Ikke noe anspenthet eller noe forvarsel bare rett i bitt så raskt de kom nærme nok hverandre. Med munnkurv på hørte vi bare det klapret i tenna så raskt de fikk mulighet til å hive seg på. Det tok vell en 3 mnd eller noe før de begynte å bli tålelig greie rundt hverandre igjen(tisper da sjø), her var de adskilt inne, byttet på hvem som fikk være med oss, evt sammen under konstant oppsyn og styring med munnkurv på. Korrigerte alle minste antydninger til bråk, stivt kroppsspråk, stirrende blikk osv, de fikk ligge litt unna hverandre og ellers ikke ha noe med hverandre å gjøre. Turer ble gått sammen med munnkurv og kort bånd og beskjed om å oppføre seg. Sakte men sikkert er det blitt bedre og nå, 8 mnd etterpå, er de så å si som før. Begge tåler at den andre sier ifra om det er noe de ikke liker uten å fyre seg opp, de tåler at stressnivået går opp litt osv osv uten at det oppstår noe, men de får ikke være alene sammen, ikke en gang i korte stunder mens vi er hjemme, men i et annet rom feks, og ihvertfall ikke når vi er borte, og her sikrer jeg godt, for begynner de å sloss når vi ikke er der å får stoppet det så ender det ikke godt. De får ikke leke sammen og det er generelt mye styring fra min side om hva de får og ikke får lov til. Antagelig hadde det gått bra for det meste, men nå som de endelig tålererer hverandre igjen så kommer de ikke å få lov til å gjøre noe som helst som kan føre til at det skjer noe på nytt. En ny slik situasjon orker jeg ikke. Heldigvis er det ingen av dem som har noe ressursforsvar e.l. så vi slipper ekstra triggere sånn sett. 

Det er mulig det finnes noe dere kan gjøre i teorien, men når dere selv ikke vet hva som er trigger for angrep så er det liksom vanskelig å foreslå noe, for det er jo nettopp de situasjonene dere må jobbe med. Men om dere ikke vet hva det er, eller kanskje det ikke er noe heller? Så er det liksom ikke noe dere får jobbet med heller. Det beste jeg isåfall kan foreslå er 1. dra på et kurs eller få en adferdskonsulent/hundetrener hjem til å observere dere og dynamikken i flokken. Kanskje kan de se noe som dere ikke ser og dermed gi dere tips til hva dere skal jobbe på. 2. Om det er noe over hodet dere kan komme på at en av eller begge hundene har utfordringer med, selv om dere ikke nødvendigvis knyter det til angrepene, jobb med det, det kan være det som skal til og som er utslagsgivende. Det kan være resursforsvar feks, stress/iver(om en av dem blir veldig høy så er det gjerne noe som raskt kan bli bråk selv om det virker som gøy eller uskyldig, det kan være både den som angriper og den som blir angrepet), usikkerhet(usikre hunder kan bli mål for noen andre, og noen usikre hunder kan bli "mobbere" for å hevde seg selv) osv osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Takk for svar..

 

Da har det løst seg sånn nogenlunde, igjen.. Døgnet er delt. På dagtid får den ene bikkja kose og styre. På natta er den andre med i senga. Begge virker å respektere det. Myggen har også skjønt betydningen av ordet "nei". 

 

I tillegg kjemisk kastrerte vi Myggen. Leste den anbefalte "litteraturen" over, men falt ned på at det ikke kunne bli verre.

Nå har de til og med begynt å leke litt igjen, så holder det seg sånn som dette er vi fornøyd. 

 

 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...