Det vanskeligste dilemmaet i mitt liv. Obs: lang tekst.

[Tila]

Jeg henvender meg til dere i Hundesonen i håp om å få tips og råd til hva jeg burde gjøre i mitt livs hittil  vanskeligste valg. Jeg skal prøve å gjøre dette så kort som mulig. Jeg takker de som tar seg tid  til å lese.

Jeg er en jente på 23 år som bor i Troms og jobber fulltid i Forsvaret. Jeg er opprinnelig fra Oslo, men gikk inn i Forsvaret rett etter videregående skole. I vinter (2015/2016) valgte mine foreldre å "slippe det de hadde i hendene", selge huset i Oslo og flytte permanent til Thailand. Med min far i 70-års alderen samt fulltidsarbeidende, ble flytteprosessen en kaotisk prosess. I denne flytteprosessen hadde jeg det svært tungt da jeg visste at tilværelsen uten en ordentlig base, - noe annet enn en forsvarsbolig i midt-Troms, ville bli utfordrende. I tillegg til dødsdommen: Våre to nydelige whippet-hannhunder måtte følge med dem eller bli omplassert. - Dvs.: Jeg ville kun se dem til jul/sommer, i beste fall! Eldstemann, Diego (11,5 år), fikk jeg i 12-årsgave og har vært min lille edelsten gjennom min halve livslengde. Hans fetter, Viggen (8 år), kom til oss tre år etter for å holde "storebror" med selskap. Planen var opprinnelig å ta dem med til Thailand, men min far innså etterhvert at han hadde tatt seg vann over hodet både økonomisk, tidsmessig samt undervurderte alt strevet dette medførte. Det endte med at jeg avdekket hva som måtte til for å ta dem med i Thailand, og ble lettet over å vite at Thai Airways skulle ha kr 5000,- per hund + en vaksinasjonsprosess som skulle starte 20-30 dager før avreise. Jeg prøvde å karre til meg hundene så godt jeg kunne og fikk overtalt samboer til å gå med på å ha hundene frem til påske eller sommeren 2016. Hele prosessen med flyttingen/sen midtlivskrise/hva pokker man ønsker å kalle det har ført til at jeg er så sint på mine egne foreldre og føler meg så skuffet og sviktet at jeg helst ikke ønsker å noen gang sende hunde(e) til dem i Thailand nettopp fordi det vil fungere som en gulrot for meg som sitter i Norge og venter på å få en telefon om at eldstemann har takket for seg. Pga. mine foreldres manglende evne innenfor moderne elektronikk har også kommunikasjonen så å si ikke vært tilstedeværende etter de reiste.

Jeg har nå hatt hundene siden 22. januar 2016 og er dønn sliten. Jeg har aldri vært så stresset og sliten som jeg er nå. Jeg sliter med nattesøvnen fordi jeg ligger og tenker så hodet mitt eksploderer over hva jeg skal gjøre. Hverdagen er tung, jeg føler meg lenket fast pga. de to uskyldige hundene og jeg går rundt med følelsen av at jeg så vidt klarer å holde hodet over vannet. Dette går også utover samboerskapet vårt. Jeg er så utrolig sint på foreldrene mine som, i mine øyne, splittet familien i vinter. Hadde de tatt mer kontakt og gjort flyttingen til en triveligere ting, - Dvs. prioritert penger til å få oss ned dit for å besøke dem, i stedet for å bruke alle pengene på en ***** jaguar, tomt i Thailand, bygge hus med tre soverom, tre bad, eget basseng, to garasjer osv. så ville situasjonen vært annerledes. Men istedet så sitter jeg her med våre to hunder og lever livet til en 60-åring, mens mine foreldre lever sine "jet-set"-liv i Thailand.

Noe er nødt til å skje. Det er her dilemmaet kommer inn. Jeg snakket med min far på telefon i forrige uke der det virker som om problemet mitt/vårt/som de har skapt begynner å tikke inn i hodet hans. Han sa han ikke ville at jeg skulle ha det sånn. Jeg har vært hos flere veterinærer, samt snakket med oppdretter, og de er så å si enige i at det å sette en snart 12 år gammel hund på en 10-timers flyreise til Thailand, til nytt klima, nytt sted, ny tidssone vil være for mye for ham. Men derimot broren hans på 8 år (og "kronisk ADHD" eller lignende...) ville taklet det fint. Alternativ 1: Min far foreslo derfor at de kunne få yngstemann til seg, mens jeg beholdt eldstemann. Da ville yngstemann få den oppfølgingen han trenger, og eldstemann vil kunne ha sin siste stund/år her hos meg. Eldstemann er vesentlig roligere enn lillebror også og er generelt en mindre krevende hund. Dette ville vært bedre for meg fordi jeg får en mer avslappende hverdag og slipper at det henger over meg hver bidige dag at turene jeg gir ikke er nok til å slite ut yngstemann. Men i gjengjeld så ville jeg være veldig lei meg over å "sende bort" yngstemann som om han ikke betydde nok for meg, og eldstemann vil være alene på dagtid. Merk: De har alltid gått løs hjemme helt til yngstemann begynte å markere rundt omkring på nattestid, og grave i sofaen på dagtid. Dette har ført til at de er buret inne i en liten innhegning med hundeseng og vannskål på nattestid og 8-9 timer på dagen. Hadde eldstemann vært alene så kunne han gått løs fordi han ikke gjør sånt. Jeg er fullt klar over at ved dette alternativet så blir de splittet, men det jeg trøster meg med er at de splittes en gang før eller siden, så om det skjer nå pga. våre livssituasjoner eller senere pga. at en av dem dør, har ikke så mye å si.

Alternativ 2: Jeg finner en vertsfamilie/avlastningshjem/omplasseringshjem som tillater kontakt med eier i området rundt her. Jeg lurer på om det ville vært vanskelig med tanke på at de er to stk, og yngstemann gjør de tingene han gjør. Fordeler med denne løsningen er at de unngår å splittes, jeg kan kanskje ha noe kontakt med dem fortsatt. Ulemper: Ikke sikkert jeg får tak i noen i nærheten, ikke sikkert ny familie vil ha kontakt med meg.

HVA ville dere gjort? Jeg setter pris på all form for tilbakemelding. Jeg er klar over at jeg har et forhold til disse hundene som er på kanten til vanvidd, men jeg tror jeg klamrer meg ekstra fast til dem siden de symboliserer hjemmet/barndommen.

 

Mvh

[Poter]

Jeg synes det høres ut som du har svaret selv: sende yngstemann til foreldrene dine og at du beholder eldstemann. Så fremst du ønsker å ha hund i det hele tatt? Å finne et hjem til eldstemann er nok ikke så vanskelig, er nok flere som kan tenke seg en rolig, voksen hund, men det spørs om noen vil ha en såpass gammel hund. Det går jo an å forhøre seg litt. Hvis foreldrene dine vil ha yngstemann og han kan få det bra der, så kan du jo fint sende ham dit. Det er aldri lett å gi fra seg en hund, men om man går litt ut av følelsene sine og tenker fornuftig og reelt på det, så kan det bli enklere

Jeg skjønner at sånn som situasjonen er nå, så er den uholdbar og det synes jeg er forståelig. Det høres ikke godt ut for hundene heller å være så mye i bur/innestengt. Så sånn alt i alt, forutsatt at du ønsker å ha hund, så synes jeg alternativ 1 høres ut som en god løsning.

Du får tenke på hundenes beste og prøve å legge skuffelsen og sinnet til foreldrene dine til siden når det gjelder hvor hundene skal bo og ikke blande de to. Det blir to separate saker. En ting om gangen  Foreldrene dine sitt valg og splittelse av familien, hører til de tobeinte sine problemer, ikke de firbeinte

 

[Malamuten]

Jeg vet jo hva jeg ville gjort, men vi er jo så forskjellige, lever forskjellige liv osv så det er jo ikke nødvendigvis relevant for hva som er best for deg  Jeg ville nok prøvd å ha dem selv og om det er avhengig av noe hjelp så hadde jeg prøvd å fikse det. Kanskje finnes det noen som vil ta dem med på tur innimellom? Det finnes jo folk som selv ønsker å ha hund som ikke kan av div årsaker, som gjerne vil ta med seg noen andres hunder på tur, eller noen som bare er mye på tur og vil ha selskap innimellom. Og i verste fall betale noen kr til en hundepasser for å få litt fri når man trenger det, kanskje foreldrene dine sponser deg med noen kr til hundepass?

Kanskje finnes det løsninger som hjelper deg å selv trimme hunden(e) bedre enn du føler du får gjort nå uten at det er noe vanskeligere å gjennomføre, feks ved å bruke sykkel(fåes gjerne billig på finn.no om man ikke har), kløv til yngstemann mens gamlefar går uten? Godbitsøk på plena mens du bare kan sitte å se på? 

Ellers tenker jeg jo at begge alternativene du beskriver er greie alternativer, så fremt du finner noen som vil passe dem, så spørsmålet er vell bare hvem av de som er greiest for deg  

[simira]

Hva er problemstillingen om du sender yngstemann til foreldrene dine? Samvittigheten din? Vil hunden få den oppfølgingen han trenger hos dem? Er det fordi hundene blir splittet?

Ettersom det i utgangspunktet var planen å sende begge dit så ser jeg ikke noe feil i å bare sende den yngste, hvis det betyr at du kan beholde eldstemann med god samvittighet de årene han har igjen. Jeg tror de helt fint vil klare å være hver for seg, ikke minst ettersom de tydeligvis har ganske ulike behov.

[Tila]

2 timer siden, Poter skrev:

Jeg synes det høres ut som du har svaret selv: sende yngstemann til foreldrene dine og at du beholder eldstemann. Så fremst du ønsker å ha hund i det hele tatt? Å finne et hjem til eldstemann er nok ikke så vanskelig, er nok flere som kan tenke seg en rolig, voksen hund, men det spørs om noen vil ha en såpass gammel hund. Det går jo an å forhøre seg litt. Hvis foreldrene dine vil ha yngstemann og han kan få det bra der, så kan du jo fint sende ham dit. Det er aldri lett å gi fra seg en hund, men om man går litt ut av følelsene sine og tenker fornuftig og reelt på det, så kan det bli enklere

Jeg skjønner at sånn som situasjonen er nå, så er den uholdbar og det synes jeg er forståelig. Det høres ikke godt ut for hundene heller å være så mye i bur/innestengt. Så sånn alt i alt, forutsatt at du ønsker å ha hund, så synes jeg alternativ 1 høres ut som en god løsning.

Du får tenke på hundenes beste og prøve å legge skuffelsen og sinnet til foreldrene dine til siden når det gjelder hvor hundene skal bo og ikke blande de to. Det blir to separate saker. En ting om gangen  Foreldrene dine sitt valg og splittelse av familien, hører til de tobeinte sine problemer, ikke de firbeinte

 

Poter: Tusen takk for svar. Jeg ønsker å ha så mye å gjøre med hundene som over hode mulig, og å beholde eldstemann er helt klart noe jeg ønsker å gjøre. Jeg sliter litt med å tenke på at det er JEG som splitter dem. Tenk om de hadde hatt det bedre hos en omplasseringsfamilie der de kunne vært sammen? Hva tenker du om det? Worst case scenario som kan skje dersom jeg går for alternativ 1 er at jeg i ettertid innser at jeg ikke klarer å ha hund (i tilfelle han er blant de whippetene som blir 15-17 år gammel). Jeg har ambisjoner om å starte på et profesjonsstudie når jeg ser meg ferdig i Forsvaret og er veldig redd for å ikke klare å ha ham pga det. I verste fall: Tror du at å omplassere en hund, som er separert fra broren sin, vil gå bra?

Igjen, takk for svar!

[Tila]

1 time siden, Malamuten skrev:

Jeg vet jo hva jeg ville gjort, men vi er jo så forskjellige, lever forskjellige liv osv så det er jo ikke nødvendigvis relevant for hva som er best for deg  Jeg ville nok prøvd å ha dem selv og om det er avhengig av noe hjelp så hadde jeg prøvd å fikse det. Kanskje finnes det noen som vil ta dem med på tur innimellom? Det finnes jo folk som selv ønsker å ha hund som ikke kan av div årsaker, som gjerne vil ta med seg noen andres hunder på tur, eller noen som bare er mye på tur og vil ha selskap innimellom. Og i verste fall betale noen kr til en hundepasser for å få litt fri når man trenger det, kanskje foreldrene dine sponser deg med noen kr til hundepass?

Kanskje finnes det løsninger som hjelper deg å selv trimme hunden(e) bedre enn du føler du får gjort nå uten at det er noe vanskeligere å gjennomføre, feks ved å bruke sykkel(fåes gjerne billig på finn.no om man ikke har), kløv til yngstemann mens gamlefar går uten? Godbitsøk på plena mens du bare kan sitte å se på? 

Ellers tenker jeg jo at begge alternativene du beskriver er greie alternativer, så fremt du finner noen som vil passe dem, så spørsmålet er vell bare hvem av de som er greiest for deg  

Hei Malamuten, tusen takk for svar.

Den tankegangen din har jeg prøvd å ha denne våren, og som har slitt meg ut. Jeg skulle så gjerne ønske at dette skjedde om ti år når jeg er eldre, etablert, ferdig utdannet osv... Og ikke nå. Jeg har ingen utdanning og plalegger å bli student når jeg ser meg ferdig med det jeg gjør nå. De få jeg har snakket med som har hatt hund i studentperioden har gjerne hatt støtte fra foreldre, familie, samboer osv. Jeg har dessverre ikke så mange av dem her i Nord som kunne avlastet meg så mye. Jeg tenker eldstemann ikke har så mange år igjen og har derfor ikke så mye imot rolige hverdager. Mens yngstemann på 8 år har fortsatt en god del år igjen med masse energi. I tillegg bor jeg i blokk nå, og kommer mest sannsynlig til å gjøre det som student. Savner å kunne ha en hage rett utenfor terassen der hundene kan gå fritt :-)

Jeg skal kverne videre og høre med veterinæren og oppdretteren om hva de synes.

Igjen, takk for svar!

[Tila]

23 minutter siden, simira skrev:

Hva er problemstillingen om du sender yngstemann til foreldrene dine? Samvittigheten din? Vil hunden få den oppfølgingen han trenger hos dem? Er det fordi hundene blir splittet?

Ettersom det i utgangspunktet var planen å sende begge dit så ser jeg ikke noe feil i å bare sende den yngste, hvis det betyr at du kan beholde eldstemann med god samvittighet de årene han har igjen. Jeg tror de helt fint vil klare å være hver for seg, ikke minst ettersom de tydeligvis har ganske ulike behov.

Hei Simira, takk for svar!

Problemstillingen min er vel primært samvittighet overfor hundene som blir splittet. Det er som "Poten" skrev over at jeg må legge følelsene litt til side. Jeg blir trist over tanken på at jeg velger vekk yngstemann og kommer til å ha en tilværelse der jeg ser ham to ganger i året. - Men på den annen side så har han mest sannsynlig en god del flere år igjen, som gjør at jeg kan se ham over flere år i forhold til dersom eldstemann ble sendt.

Du nevner "beholde eldstemann med god samvittighet de årene han har igjen.". Jeg ønsker å tenke sånn, men han vil likevel være mer alene på dagtid da jeg jobber et sted jeg ikke kan ta ham med meg. I gjengjeld vil han jo få gå løs i leiligheten siden han er en rolig og veloppdragen hund :-) Du tenker ikke at det blir noe problem? Han blir jo herjet nok med av yngstemann som skal ta fra ham hundebein, hundegodis, gå løs på ham når de løper ute osv, - at det kan hende han trives her som "enebarn". Vi har forøvrig møtt på kullbroren hans. Gledelig gjensyn etter 11,5 års adskillelse.

Igjen, takk for svar!

[Malamuten]

32 minutter siden, Tila skrev:

Hei Malamuten, tusen takk for svar.

Den tankegangen din har jeg prøvd å ha denne våren, og som har slitt meg ut. Jeg skulle så gjerne ønske at dette skjedde om ti år når jeg er eldre, etablert, ferdig utdannet osv... Og ikke nå. Jeg har ingen utdanning og plalegger å bli student når jeg ser meg ferdig med det jeg gjør nå. De få jeg har snakket med som har hatt hund i studentperioden har gjerne hatt støtte fra foreldre, familie, samboer osv. Jeg har dessverre ikke så mange av dem her i Nord som kunne avlastet meg så mye. Jeg tenker eldstemann ikke har så mange år igjen og har derfor ikke så mye imot rolige hverdager. Mens yngstemann på 8 år har fortsatt en god del år igjen med masse energi. I tillegg bor jeg i blokk nå, og kommer mest sannsynlig til å gjøre det som student. Savner å kunne ha en hage rett utenfor terassen der hundene kan gå fritt :-)

Jeg skal kverne videre og høre med veterinæren og oppdretteren om hva de synes.

Igjen, takk for svar!

Det er helt lov at hverdagen ikke passer til alt man skulle ønske den gjorde, og det er lov å prioritere smart, spesielt i din alder og livssituasjon. Dessuten så blir det jo ikke sånn at hunden omplasseres, den skal jo bare flytte boplass, men fortsatt bo samme nfolk den kjenner og har brukt å bo med. Så det er nok bare din samvittighet som evt lager problemet om at du velger bort en av dem. Du får heller se det sånn at du hjelper gamlingen så han slipper belastningen med å flytte så langt (reiseveg, klimaendring osv), ikke at du velger bort den andre. Han kommer nok til å ha det supert der nede og selv om det er trist å ikke se dem så ofte som man vil så vil jeg tro at det er noe som går seg til  Og så får du jo litt trøst i starten iom at du har igjen en hos deg  Å skille hunder kan jo skape litt utfordringer i starten, så en liten omstillingsperiode/sørgeperiode bør man påregne sånn i tilfelle, men det går seg jo stort sett til. Og den eldre har kanskje vært alenehund før den yngre kom inn i bildet? Og dermed vant til det, om enn det er en stund siden, det hjelper nok også på. 

Om du vil beholde begge så sjekk hvilke muligheter som finnes der du bor, sleng ut annonser ang avlastning/pass. Det skader jo ikke å prøve tenker jeg, det verste som skjer er jo at du ikke finner noe å da kan du jo falle tilbake på den andre muligheten, å sende yngstemann ned til foreldrene dine. I beste fall så finnes det jo muligheter og ting ordner seg  Finner du folk som gjerne passer dem litt så er det jo ikke sikkert det blir noe problem mens du studerer heller. Det er jo som sagt individuelle forskjelle på både folk og hunder, er jo mange som har hund mens de studerer, å ikke bor i nærheten av hjemme å synes det går bra, mens andre synes hund i studietiden blir alt for stress uansett. Men uansett hvor man bor så er det nok kjekt å i det minste ha noen som kan passe hunden innimellom så man ikke går glipp av så mye av det som skjer ifht skole og venner. 

Og om du ikke vil beholde begge så synes jeg du skal sende yngste til foreldrene dine med god samvittighet, som skrevet i første avsnitt så blir det nok ikke store omveltningen for hunden, han kommer jo hjem til folk han kjenner og du har ikke mulighet til å ha begge nå. Sånn er det noen ganger. 

[Poter]

7 timer siden, Tila skrev:

Poter: Tusen takk for svar. Jeg ønsker å ha så mye å gjøre med hundene som over hode mulig, og å beholde eldstemann er helt klart noe jeg ønsker å gjøre. Jeg sliter litt med å tenke på at det er JEG som splitter dem. Tenk om de hadde hatt det bedre hos en omplasseringsfamilie der de kunne vært sammen? Hva tenker du om det? Worst case scenario som kan skje dersom jeg går for alternativ 1 er at jeg i ettertid innser at jeg ikke klarer å ha hund (i tilfelle han er blant de whippetene som blir 15-17 år gammel). Jeg har ambisjoner om å starte på et profesjonsstudie når jeg ser meg ferdig i Forsvaret og er veldig redd for å ikke klare å ha ham pga det. I verste fall: Tror du at å omplassere en hund, som er separert fra broren sin, vil gå bra?

Igjen, takk for svar!

Jeg tror som Malamuten sier at det vil gå seg til å leve separat fra hverandre. I starten blir det en overgang, men så går det seg til. Hunder bruker jo å ta omstillinger ganske greit, ofte kan det jo være nesten værre for oss. Jeg tror ikke du trenger å tenke på at du splitter dem opp. Noen ganger blir livet sånn at det blir omveltninger, det er ikke så mye vi kan gjøre med det bestandig og da må man finne den beste løsningen ut fra hvordan det har blitt. Folk skiller seg, flytter, blir syke osv. og det man hadde tenkt da man fikk valpen blir ikke helt etter planen. Sånn er livet og selv om det er vondt, så er det bare sånn det er og ikke noe man trenger å ha dårlig samvittighet for eller plage seg selv med. Jeg vet det er lettere sagt enn gjort, men jeg sier det bare sånn at du kan minne deg selv på det når du ligger våken og kverner på det

For yngstemann blir det nok ikke en så stor overgang sånn egentlig. Han skal til familien og folk han har bodd med. Overgangen blir klimaet, men en whippet er vel ganske så varmekjær, så kan ikke se for meg at han blir å klage så veldig på det

Det spørs jo litt hvor avhengige de er av hverandre, samtidig høres det ut som det er to hunder med veldig ulike behov, så etter en overgangsperiode/sørgeperiode, så skulle jeg tro det går seg til for dem å bo hver for seg. De blir dessuten å være hos mennesker de kjenner og det hjelper jo på.

Jeg skjønner betenkeligheten din med å ha hund i studietiden. Jeg hadde hund mens jeg studerte, men jeg hadde (og har) en mann som bidrar + venner og familie som kunne stille opp med pass og avlastning. Slike ting går an å finne seg der du flytter og om du skal til Tromsø så har de hundebarnheage her og et veldig aktivt hundemiljø, så det kan ordne seg med å finne noen som kan passe og trå til når det trengs (og sånn er det i de største studiebyene også). Samtidig skjønner jeg om du har lyst å bruke tiden på andre ting enn hund. Liver er jo mer enn hund og man har jo andre interesser og forpliktelser også. Hvordan det vil bli er jo ikke så godt å si. Noen velger å ha hund i studietiden og synes det er helt supert, mens andre ikke vil det og det må man nesten kjenne etter på selv hva som er viktigst. Det har sine fordeler og ulemper begge deler. Du kan jo lage en tråd og høre med andre studenter her inne?

Eldstemann vil jo være ganske mye opp i årene når du blir student, blir han ikke? Hadde han vært yngre ville det nok ikke vært noe problem å omplassere ham, men nå som han blir en gammel mann vil jeg nok tro at det minker med folk som vil være interessert i å overta en i den alderen. De finnes så klart, men man må nok lete litt ekstra. Også spørs det vel hvordan han vil greie omstillingen så sent i livet, samtidig det etiske i å omplassere en gammel hund, ikke alle som synes det er greit. 

Du får prøve å få tak i hva du vil og hva du ønsker, hvordan du vil at livet ditt skal være fremover. Lykke til!