Redd og usikker? Eller rett og slett overstyrende og kontrollerende? Trenger råd, sårt...

[Funkyface]

Hei! 
Jeg har en hannhund på 3 år av rasen Papillon, Lucas. Han er en helt fantastisk hund på så og si alle områder - med unntak av ett - han bjeffer, knurrer og vokter på fremmede/venner som henvender seg til meg, er på besøk og beveger seg rundt i leiligheten, og ikke minst om de henvender seg til ham selv.

Hvis et annet menneske (som ikke er meg, kjæresten min eller nær familie) henvender seg til ham, kan han være blid og logrende og slikke dem på hånden i første øyeblikk, men dersom de forsøker å klappe ham kan han opptre ganske så truende og i verste fall glefse etter dem i luften. Det har skjedd at han har truffet hånden, og da har det ikke blitt noe merke, og vedkommende har sagt at de såvidt kjente det - altså tolker jeg det som en slags advarsel fra hundens side, og at han ikke faktisk ønsker å skade noen. Dette er altså en type situasjon. Her vil jeg forstå situasjonen som om Lucas ikke er helt trygg på fremmede, og trenger å lære seg at det er OK å bli klappet, at det er en hyggelig ting å få besøk, og ikke minst at jeg er trygg i situasjonen.

MEN... han ser ikke ut til å være redd i andre situasjoner, og det er akkurat dette som får meg til å stille spørsmål om hvordan jeg skal opptre: Jeg sitter i sofaen min hjemme, og Lucas ligger ved siden av meg. Jeg har ei venninne på besøk og hun kommer bort og setter seg i sofaen, ganske tett ved siden av meg. Lucas hopper opp, gjør et slags utfall mot venninnen min, og bjeffer/bråker. Dette kan vi vel tolke som om han skal beskytte meg? Han virker ikke særlig redd i denne situasjonen, han virker heller kontrollerende, som om han føler han må beskytte meg, styre situasjonen. Jeg må også nevne at Lucas har hatt et par uhyggelige veterinærbesøk i 10-11-måneders alder... dvs., han fikk plutselig helt panikk når dyrlege skulle undersøke ham, og som valp var han alltid svært tillitsfull til fremmede - ikke noe problem da. Jeg vet ikke helt hva som skjedde da, hvorfor han plutselig begynte å reagere så sterkt. Dette begynte å skje på utstilling også, på bordet, og vi sluttet med det umiddelbart. Det skulle vi kanskje ikke ha gjort - for jeg har nå hørt fra flere at en rett og slett må trene og trene, helt frem til hunden forstår at den ikke kommer noen vei med å være hysterisk på bordet, og tilslutt roer seg, for så å oppleve at det er en hyggelig ting å være på bordet... jeg vet ikke... vi har i hvert fall ikke stilt ut på veldig lenge nå. 

En siste situasjon, som kanskje er den mest slitsomme, er denne: I skrivende øyeblikk er jeg på besøk hos min kjærestes foreldre. Hunden går løs rundt på tomten, også inne. Dersom noen skulle komme gående over tunet og mot huset, setter han i og nibjeffer mens han løper mot personen. Når han kommer bort gjør han ingenting, men han bjeffer. Dette skjer også veldig ofte inne, hvis vi sitter innerst i stua, og kjærestens lillebror (14 år), eller far i huset, kommer rolig gående mot oss. Da kan Lucas først knurre, så begynne å bjeffe og løpe mot vedkommende. Ingenting skjer, fordi jeg ber alle om å overse hunden, men hunden fortsetter gjerne å bjeffe litt, etter vedkommende har gått forbi ham.

Summen av dette blir at jeg ofte er dritnervøs når jeg er på besøk hos noen, eller jeg har gjester, fordi Lucas er så på alerten HELE tiden. Jeg vil ikke irettesette ham, kjefte, straffe, dersom dette er adferd basert på redsel. Da opplever jeg at det er mye mer naturlig å be den "skumle" personen om å sette seg ned, ha en godbit på lur, prate til hunden og la hunden ta kontakt dersom han vil. Eller at jeg avleder hunden, finner på noe annet spennende? Jeg har såpass selvinnsikt at jeg vet godt hva slags hundeier jeg er. Du kan sammenlikne det litt med fri barneoppdragelse. Jeg lar gjerne hunden gjøre det som er naturlig for ham og jeg kjefter svææært sjeldent. Jeg er ikke stolt av dette, fordi jeg ser at det er faila fullstendig. Lucas har, tror jeg, fått alt for få retningslinjer, jeg har satt alt for lite grenser for ham, og det kan hende det er akkurat derfor dette har skjedd. Dersom det er akkurat dette han trenger, en eier som er tydeligere, krever mer, setter tydelige grenser, ikke overøser ham med ros når han ikke har gjort noe spesielt, ikke skjemmer ham bort slik jeg har gjort, så står jeg klar for å gjennomføre dette 100 %. Jeg vil naturligvis aldri være voldelig mot ham, men jeg vil være mye mer tydelig, om at denne adferden er IKKE greit. "Jeg bestemmer her, og jeg har kontroll på denne situasjonen!" Mine reaksjoner blir nesten litt tilfeldige, fordi jeg har vært så usikker på hvordan jeg skal takle dette. Det blir ikke konsekvente reaksjoner fra meg, noe jeg tror forvirrer ham desto mer. 

SÅ. Dette ble veldig langt, men spørsmålet mitt er; Tror du hunden har denne adferden fordi han er redd og usikker? Vil det bli fullstendig urimelig å irettesette hunden i disse situasjonene? Eller tror du at jeg som eier må trygge ham mer ved å ta styring i situasjonen gjennom å vise ham at jeg ikke godtar oppførselen? Eller er det en middelvei? Hva ville du gjort? 

Alle svar tas imot med STOR takk! 

[Pixie]

Jeg er definitivt ikke noen ekspert, men her kommer mine tanker:

Ang. at han ikke liker å bli klappet: må alle klappe ham, da? Første punkt er vel å sjekke hos vet. om han har smerter, det kan være en årsak til at han ikke vil bli rørt ved. Han må tåle å bli håndtert av vet. og deg/dere, men ellers ville jeg rett og slett akseptert at andre skal la være å klappe ham til han er trygg på dem.

Konflikter i sofaen: er han ikke rolig, får han ikke være i sofaen. Begynner han å bjeffe, be ham være stille. Fortsetter han, setter du han ned på gulvet. Fortsetter han å bjeffe der setter du ham i time-out i bånd eller i bur en liten stund til han er rolig, et sted han ikke kan se dere. DU bestemmer over sofaen, ikke han.

Ute: jeg ville hatt ham i langline. Han skal ikke få lov til å komme nært folk før han er rolig, han skal heller ikke få lov til å fortsette å bjeffe. 

Jeg ville trent på det slik: Hver gang dere treffer folk, det kommer folk inn på tunet eller det kommer folk inn til dere, og han begynner å bjeffe mot dem: dytt han bak deg og si rolig men bestemt nei. Hold ham bak deg, om du må bruke bånd på ham i begynnelsen så gjør det. Ros ham når han er rolig, godbiter er supert. Vær rolig, konsekvent og tålmodig, for dette kommer til å ta tid. Tren masse på sitt og bli, hjernevask ham på det. Så dytt ham bak deg, få ham i sitt og be ham bli der. DU skal være fremst, du tar kontroll over møtet, han trenger ikke passe på noe annet enn å sitte.

Det sagt: det som roer min 8 mnd gamle pubertetspøbel best når han begynner å bjeffe på lyder er at jeg huker meg ned ved siden av ham, legger en hånd på ryggen hans eller stryker ham på brystet, og med rolig og lav stemme ber ham om å være stille og at det ikke er noe å bjeffe på. Så roser jeg med litt lysere stemme når han er stille, og sier rolig men bestemt nei ved hvert bjeff. Den beroligende hånden på brystet er viktig.

Men jeg regner med du kommer til å få mange svar som er mer utfyllende og mer riktige enn mine, som har vært hundeeier i bare et halvt år 

 

[Funkyface]

Tusen takk for svar! 
Jeg har vært inne på akkurat de samme tankene selv, og jeg har også forsøkt det litt - å gå i mellom hunden og det han bjeffer på, skyve ham unna for å vise at jeg har kontroll og at han ikke trenger å bry seg. Det har jo fungert greit, men jeg tror ikke jeg har vært konsekvent nok og heller ikke bestemt nok i bevegelsene mine - nettopp fordi jeg har vært usikker på om det var riktig. 

Det er nok et godt tips å ta ham ned fra sofaen dersom han oppfører seg slik, på den måten viser jeg jo tydelig at konsekvensen av å vokte på meg slik, er at han ikke får være i sofaen - noe han virkelig liker. 
Jeg så akkurat på en video om hvordan man kan få hunden til å assosiere fremmede/gjester med noe positivt. Jeg skal da ha en skål med noe godt i stående ved døren, og når noen kommer skal de stille seg med siden rettet mot hunden, og kaste ned godbiter til hunden. Når hunden virker litt roligere, kan vedkommende gi hunden godbit fra hånden (men ikke klapping, bare godbitene og kanskje prate litt med hunden). Jeg tenker at på denne måten kan hunden assosiere vedkommende som kommer med noe positivt, fordi den får godbit, men jeg har samtidig opplevd at Lucas faktisk kan bli mer var på situasjonen når det er godbiter involvert, fordi han kanskje forbinder det med at vet. skal sette sprøyte, eller dommer skal komme og ta på ham... 

Ved å skyve ham bak meg slik du beskriver, så får jeg jo også markert meg litt, som matmor. Jeg tror nok at siden jeg har gjort veldig lite av dette opp igjennom årene med Lucas, tror han muligens at han må ta styring i forskjellige situasjoner, fordi jeg ikke har gjort det. Det å be ham om å sitte og bli er en veldig god ide! Da vet jeg at han vet hva han skal gjøre, og da er det mye lettere å være konsekvent, føler jeg. Han skal sitte der og vente til jeg sier ifra, og jeg skal hilse først. Det kan nok funke! :-) 
 

Tusen takk, igjen. Veldig fine råd! 

[Pringlen]

Du har nok en usikker hund, og usikre hunder skal ikke behøve å ta ansvar selv. Pixie har gitt deg veldig fine råd, hun

I tillegg kan du med fordel be folk om å overse ham, og ikke henvende seg til ham. Det er gjerne kjempeskummelt for sånne pingler  Han skal heller ikke behøve å møte fremmede ute alene, løs.

[Pixie]

Jeg ser iallefall at det gjør min roligere, at han virker tryggere når han slipper å ta ansvar selv. Jeg velger hvem vi hilser på og når, jeg viser ham at han ikke trenger å passe på for det er min jobb. Han kan også være usikker i møte med andre hunder, han er jo en hormonbombe nå og veksler mellom å tøffe seg og være redd for en blomst som står feil. Så jeg gjør det jeg kan for å trygge ham, inkludert det å ta fra ham ansvaret i møtesituasjoner. Han er fortsatt brølape et par ganger om dagen altså, men det går riktig vei.

Jeg vil også anbefale miljøtrening med hundeklubb om du har noe sånt i nærheten. Det gir ham trening i å være i nærheten av andre hunder og folk uten at han får lov å interagere med dem. Han skal fokusere på deg, og etter hvert ignorere de andre. Om du kan være tilskuer på treninger er det også flott, da får han trening i å slappe av selv om det er andre hunder rundt ham. Start lett, det kan være nok for ham med et kvarter de første gangene... Vi har iallefall hatt mye nytte av miljøtrening og unghundkurs!

[Margrete]

12 timer siden, Funkyface skrev:

MEN... han ser ikke ut til å være redd i andre situasjoner, og det er akkurat dette som får meg til å stille spørsmål om hvordan jeg skal opptre: Jeg sitter i sofaen min hjemme, og Lucas ligger ved siden av meg. Jeg har ei venninne på besøk og hun kommer bort og setter seg i sofaen, ganske tett ved siden av meg. Lucas hopper opp, gjør et slags utfall mot venninnen min, og bjeffer/bråker. Dette kan vi vel tolke som om han skal beskytte meg?

Mulig jeg har misforstått, så trenger litt klarhet i akkurat dette. Gjorde venninnen din noe annet enn å bare skulle sette seg i nærheten av deg? Ville hun ha kontakt med han? Er det tilfelle, så ville jeg gjort som de andre foreslår, men er dette bare for å "forsvare" deg, så ville jeg satt han ned på gulvet. For det trenger han ingen forsterkninger for, hverken positive eller negative. Han trenger bare å forstå at han ikke skal forsvare deg og at gjør han det blir han fjernet fra situasjonen uten noe om og men. Han er liten og lett, så du kan fint bare løfte han ned gang på gang om du må. 

[Malamuten]

Nå er det jo ikke sånn at det ene utelukker det andre heller, han kan jo både være usikker og ha innslag av ressursforsvar.. Og det kan jo også komme litt hånd i hånd de to, når hunden først er usikker så er jo terskelen til å anse noe som truende lavere og dermed kanskje også terskelen for å passe på deg. 

Jeg ville nok også først og fremst startet med en sjekk hos vetrinær og da gjerne en som har etterutdanning som fysioterapeut eller noe sånt som har enda bedre peiling på bevegelsesaparatet og muskler og slikt.. Og fått de til å gå over hele hunden å sjekke om det er noe som er vondt eller "feil". 

Ellers er det nok best trening for hunden i å først og fremst la folk ignorere han, selv når han oppsøker dem. La han få snuse og sjekke dem ut om han vil, men de kan bare late som han ikke er der. Når han oppdager at folk ikke vil han noe så vil han antagelig bli tryggere også, selv om man ikke har trent på håndtering (forutsatt at det ikke er noe fysisk galt som smerter e.l.), men om du vil trene på det så ta det forsiktig og gradvis, start alltid med at hunden blir ignorert, la han få tid til å roe seg å observere nye folk og når dere skal trene på det så ta det rolig og forsiktig, små steg. Kanskje bare start med å gi godbiter, men man snakker litt til hunden. Pirker den litt forsiktig på nesen eller noe sånn småtterier, ikke start med skikkelig kosing eller massiv håndtering, og belønn rikelig.  

[Guest Stella]

Jeg har en dvergpuddeltispe på 7 år som høres veldig lik ut som din hund. Hun er kanskje litt mildere da, siden hun ikke går til det steget at hun napper, det har kun skjedd et par ganger, begge gangene ble hun trengt inn i et hjørne. Men hun ruser mot folk, bjeffer og knurrer, svirrer rundt folk og bråker og styrer, om hun får lov til å holde på. Hun er redd, det er helt tydelig, men det er (for meg) helt ulogisk at hun da skal oppsøke det hun er redd for, hun burde jo bare holde seg unna. Men det er tydelig at hun som hund ikke er like logisk som meg som menneske ville vært, og det har jeg bare måttet godta. Jeg løser dette forholdsvis greit ved at hun ikke får hilse eller oppsøke noen besøkende/folk vi treffer før hun er rolig. Jeg sender henne bort, kommanderer dekk, og hun får ligge der mens jeg hilser og snakker med folk. Når hun er rolig og jeg ser hun vil hilse (tar noen minutter bare, så er hun rolig og vennlig) slippes hun bort og da pleier det gå bra. Jeg informerer folk at de ikke må ta tak i henne eller løfte henne, la henne komme til dem i sitt tempo. Og da er hun veldig sosial og kosete, en helt annen hund.

Inne får hun ikke knurre eller vakte på noen. Har jeg besøk hun ikke er trygg på får hun ikke være med oss, da blir hun kommandert på plassen sin, eller stengt ute i gangen (hvor hun også har en seng og er vant til å være) mens vi er inne i stua. Er hun noe sted der besøkende vil sitte brukes kommando "flytt deg", så hun selv flytter seg, så unngås konfrontasjoner.

I det store og det hele passer jeg altså alltid på at hun ikke må ta avgjørelsen, hun må ikke passe på noe og hun får ikke vurdere selv. Hun har masse frihet her på gården hele resten av døgnet, så hun er ikke på noe vis en hund som lever under masse kommandoer hele tiden, men hun får ikke ta front på noe vis når det kommer besøk. Eller vi treffer folk når vi er på tur/ute. Og jeg synes det hjelper. Når jeg kommanderer dekk på avstand, så hun kan observere besøkende mens jeg hilser gjør at hun raskt slår om og blir trygg og blid. Lar jeg henne stresse rundt og knurre på besøkende, som da selvsagt vil fokusere på henne, gjør at det tar lang tid (eller ikke løser seg i det hele tatt).

I sofasituasjonen med venninnen kunne dette løses ved at han blir bedt om å flytte seg før hun setter seg ned, så han slipper ta ansvar for noe. Han fjernes fra situasjonen. Ikke straff eller korrigering, bare en beskjed om at han ikke får være i sofaen akkurat da. Min hund må alltid be om lov til alt, før hun får det. Spørre om å få komme opp i sofaen, opp i sengen, ut døra, inn døra osv osv. Det hjelper på å holde kontroll på hvor hun er, og hva hun gjør. Og veldig fint når jeg har besøk, for hun er da høflig og forsiktig, ikke en liten hund som tråkker over folk og styrer selv. Virker som det hjelper en god del. Hun har blitt veldig grei.

Ikke sikkert dette er relevant, men dette er hva som har fungert her på min lille og usikre hund. Hun skjermes, og hun hindres i å ta front selv. Lykke til

[Funkyface]

Tusen takk for alle svar. De er alle veldig nyttige for meg. Jeg har tatt Lucas til sjekk hos veterinær for et drøyt år siden, men da var han så hysterisk på bordet da vet. skulle undersøke ham, at hun begynte å ta frem snutebind. Da bestemte jeg meg for at jeg ikke ville utsette ham for det, og ba om å få ham sedert. Hun fikk altså tatt røntgen og blodprøver, men fikk ikke kjent ordentlig på ham når han var ved bevissthet. Det er nok akkurat det der jeg bare MÅ face, at vi må få til at en veterinær kan kjenne på hele ham, når han er ved sine fulle fem. Ellers kan vi jo ikke oppdage smerten. Jeg lurer litt på om dette er et sted å starte, ved å sette et mål om at han skal kunne undersøkes av veterinær. Jeg har en følelse på at han da kanskje blir litt mindre følsom på andre, ettersom det kanskje er opplevelser hos veterinær som unghund, som har gjort at han har blitt så skeptisk... 

Har dere noen erfaringer med hvordan jeg kan gå frem her? Selve håndteringen, av mennesker som ikke er meg? Jeg hadde en Papillon tidligere, ei tispe, og hun var også helt hysterisk på utstillingsbordet, også hos veterinær. Da var det ikke noen kjære mor fra min side, jeg var utrolig seig, ga meg ikke, og på en måte overbeviste henne om at det var trygt på bordet.. dvs., jeg vet ikke om det var helt riktig, men det fungerte veldig bra! Jeg brukte folk rundt meg, de kom bort til oss mens hun sto på et bord, og når hun begynte å hyle/pipe og glefse rundt i luften, gikk ikke den andre personen unna, men ble stående, helt rolig. Det var det samme med denne tispa, at dersom hun traff en hånd midt oppi all glefsen, så var det aldri noe merke, og hun bet overhodet ikke hardt. Den "fremmede" personen reagerte overhodet ikke når hun holdt på sånn, og på denne måten ble hun på en måte "tvunget" til å lære seg at "her kommer jeg ingen vei... jeg må faktisk bare bli tatt på". Jeg tror altså at Lucas kunne trenge noe sånt fra meg, hvor jeg rett og slett bare holder ham med et tryggende og bestemt grep, og at han ikke får noe reaksjon, verken positiv eller negativ, når han holder på sånn. Når han er rolig får han såklart masse ros og godbiter! Hva tror dere om dette? Altså, vi skal nok ikke stille ut noe mer, men det at han faktisk kan bli tatt på og kjent på av veterinær, det er veldig viktig for meg... så ved å trene på denne måten, så kanskje han kan lære seg at det faktisk ikke er så ille å bli rørt ved av andre? Jeg tror i hvert fall at han overhodet ikke er mottakelig for noe som helst, når han er midt oppi det hysteriet sitt... det går ikke an å nå frem til ham da. 

Del gjerne erfaringer om dette. Jeg aner ikke hvordan jeg skal kunne ha ham dersom jeg ALLTID skal måtte være SÅ påpasselig og nervøs når andre mennesker er rundt... jeg blir altså så sliten av det!  

[Tempus]

Lurt å få sjekket han hos veterinær uansett om han er redd for det. Kanskje veterinæren kan gjøre undersøkelsen på gulvet så han slipper å stå på bordet? Snutebånd er ikke nødvendigvis så ille som det ser ut som. Noen hunder roer seg faktisk litt av å ha det på. Vår gjorde det  

Kan det være at adferden hans har blitt verre av å holde på med utstilling? At han alltid har vært en litt nervøs type, og når så mange forskjellige mennesker tok på han ble det til slutt nok? Utstilling kan jo være veldig stressende for en hund som er litt skjør.

Vi har en omplasseringshund som var et mareritt de første månedene. Vi hadde fått beskjed om at hu hadde mye energi og ikke helt likte pelsstell. Sannheten var at hu var kjempestressa og hysterisk. Hu glefsa etter oss når vi skulle gre eller klippe klør. Når vi satt henne på et bord første gang skalv hu så mye at vi måtte ta hu ned med en gang. Mistenker at det kommer av utstillingen forrige eier drev med og at hunden egentlig ikke trivdes med det. Det behøver selvfølgelig ikke være at Lucas ikke likte utstilling, det bare minte meg om sånn vår var før. 

Det du sier om at det kan virke som han blir mer stresset av å få godbiter kan stemme. Det kan bli litt sånn "oj, nå får jeg mye godbiter, da er det nok noe jeg bør være obs på!"

Dersom han holder på sånn fordi han er usikker så vil det nok gjøre vondt verre å kjefte på han. Dersom han holder på fordi han vokter har han ikke vondt av å få beskjed om å slutte. Men det er vel ikke bare enkelt å finne ut av hvorfor han holder på slik. Jeg synes ofte det funker best å ignorere uønsket adferd. Ikke engang et blikk fra de han bjeffer på. Dersom han begynner å bjeffe i sofaen ville jeg satt han ned på gulvet med en gang.

Ellers har jeg vel ikke så mange andre råd, du har fått fine råd av andre synes jeg  

[Malamuten]

Det kan godt hende at det hjelper å "tvinge" han litt, så lenge du er rolig og ingen er hardhendte eller veldig brå og ikke skremmer han mer enn nødvendig så bør han jo roe seg etter hvert som han ser at det går bra. 

Mi takler greit å dra til vet, men hun er også av typen som kan bli nervøs og glefse litt, ifht det fysiske så har jeg latt henne få et par runder til en fysioteapeut, hvor vi dropper sjekken enn så lenge (det kan jo gjøre litt vondt), men hun får en deilig massasje hver gang vi er der, for positiv tilvenning. Hun er jo ung enda og jeg har jo ingen misstanker om at det er noe fysisk galt, men iom at hun er som hun er så tenkte jeg at det var greit å starte positiv betinging av slike undersøkelser slik at det går så bra som det kan den dagen hun faktisk trenger en skikkelig gjennomgang med bøying, tøying og klemming på ømme punkt. Vi er jo ganske aktive så før eller siden vil jeg at hun skal kunne sjekkes forebyggende så vi får tatt evt problemer tidlig. 

Det er jo også litt vanskelig å avgjøre om de har vondt eller bare er hysteriske om de ikke lar seg håndtere vanlig en gang. For når man klemmer eller bøyer da så vet man jo ikke helt om reaksjonen kommer av smerte eller av andre ting. 

Jeg ville tatt kontakt med noen som driver bare med sånt, fysio, massasje e.l. hørt om de vil ta på seg oppdraget  Ofte så får man vell litt mer tid hos slike også enn hos en sjekk til vetrinær, noe som kan hjelpe på litt også, slippe å stresse med tiden oppi det hele  

[Kennel XO]

Uten å ha sett det selv og kun ut fra dine beskrivelser leser jeg dette som forsvarslyst og ressurs/revir forsvar. Grunnen til at jeg tolker det dit hen er måten han responderer på ting som kommer rett i mot og slik du beskriver i jevn fart. I en mentaltest er det nettopp slik vi avdekker/tester forsvarslyst. Det som er vanskelig med forsvarslyst er at nesten all respons er med på å forsterke det. Om personer som kommer i mot stopper har hunden oppnådd å stoppe en "inntrenger", blir den som kommer i mot redd eller usikker har hunden oppnådd å skremme og det er jo det som er hele hensikten med på bruke forsvaret sitt, setter man seg ned og gir godbit  kan man belønne feil følelser samt at man setter fokus på situasjonen og gjør den mer betydningsfull for hunden, kjefter man kan det fort oppfattes som at vi er med å "heier" på hunden i situasjonen. Om forsvarslysten kommer av usikkerhet eller ikke har ikke så stor betydning, det er like selvforsterkende uansett. Det at du er usikker er også med på å forsterke situasjonen og gir hunden mer påskudd for å forsvare deg. Hver gang hunden får agert får den også trent på denne oppførselen. Skal man få trent bort dette må en lage treningssituasjoner hvor man har kontroll over situasjonen. Det beste er å være i forkant av situasjonen slik at den ikke får startet utageringen. Jeg bruker i slike situasjoner ofte å anbefale eier å gi hunden en pause fra problemet i noen uker - det vil si unngå alle situasjoner hvor hunden blir trigget i 2-3 uker. ofte er det enklere å starte treningen om hunden har fått litt avstand fra problemet. Hva og hvilke treningsmetoder man bruker kan variere litt fra hund til hund og er vanskelig å anbefale når man ikke har sett hunden