Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har hatt en huggorm episode. Var på svømmetur med retrieveren min over et vann. Da vi kom til vannkanten på andre siden ble hun uheldigvis bitt. Svømte rolig tilbake med henne, og gikk rolig de få km det var ned til bilen. Kjørte rett til veterinæren og fikk behandling. Deg gikk heldigvis veldig fint. 

Bruker ikke tabletter. Hørt veldig mye ymse om de.. Veterinæren min anbefaler det ikke. 

Skrevet

En hund vi var på tur med ble bitt en gang, i snuten. Vi så heldigvis ormen (så ikke bittet og trodde det gikk bra), så eieren til den hunden tenkte heldigvis raskt når hunden ble dårlig når de kom hjem. Hunden ble ganske dårlig, men berget livet siden de kom så raskt til veterinær som de gjorde, ble bitt i snuten av ung huggorm.

Huggormtabletter anbefales ikke, det gir bare falsk trygghet, hunden må uansett raskt til veterinær, siden motgift og/eller væskebehandling er eneste virksomme behandlingen. Kortison (som er det som er i slike huggormtabletter) kan gjøre at hunden blir vanskeligere å holde i ro, noe som er kjempeviktig ved bitt. Det kan ha noe for seg å få dempet hevelse i hals/svelg om hunden får det, men utover det så er det nesten ingen oppdaterte veterinærer jeg har snakket med som anbefaler det.

Skrevet

Amira ble bitt i snuta ifjor. Den ble kjempehoven, men det var helt frie luftveier vedover hals og munn. Jeg skulle ha helgekurs, så tok henne med i bilen og hadde henne i bur på banen under oppsyn hele dagen. Det gikk over av seg selv.

Skrevet

Saeta ble bitt i fjor høst, i snuta. Jeg var ikke med, og mannen så ikke ormen heller, men selv om jeg aldri før har sett ormebitt, tok det ikke lang tid før jeg skjønte hva det var. Man så heller ikke noe hull etter bittet, så det gikk kun på kliniske symptomer hos hunden. Vi ringte veterinær, og spurte om vi skulle gi prednisolon, men de sa nei. Det kan hemme symptomer og gjøre behandlingen vanskeligere, fikk vi beskjed om. Vi hadde nesten en times kjøring dit, da det var eneste åpne klinikk en fredag kveld. Heldigvis kom vi i tide, og faktisk kom ikke hevelsen ordentlig før vi kom hjem igjen. Hun fikk motgift og væskebehandling, og jeg passet på å gi masse ekstra væske hjemme i ukene som kom. Hun har ikke vist noen tegn til varige mén, og det er jo ganske utrolig med tanke på både størrelse/vekt og alder (sheltie, 7,5 kg og nå 11 år). 
12006141_10156019802750641_4662539935041

11998816_10156019803105641_1344750578576

Skrevet

Jeg mistet en valp av hoggormbitt,collie på 12 uker. Takket være en kjempedust av en veterinær som ikke tok oss på alvor. Hun ble alt for seint behandlet og døde etter tre dager..

 

Skrevet

Og det er jo så himla fort gjort! I dag stoppet hundene for å lukte på noe ved en lyktestolpe og der lå det jaggu en huggorm. I lysløypa, hvor det ferdes folk ofte. Hunden mine var 10 cm fra den og minste blandingen hadde oppdaget det og rykket i båndet. Så de kan jo bli bitt hvorsomhelst nå om dagen :/

Sent fra min SM-N9005 via Tapatalk

Skrevet

Shy ble bitt ifjor, i foten. Jeg ga henne hoggormtbletter sporenstreks (langt til veterinær), noe veterinæren ble kjempegal av på tlf men ikke da vi kom med henne. Han sa at ofte var man i tvil om hunden var bitt, eller om det var tørrbitt eller ei.. vanskelig å diagnostisere hvis man har gitt tabletter som kamuflerer symtpomene. Imidlertid var det ingen tvil med Shy, jeg så hun ble bitt og hun ble kjempedårlig på vei til dyrlege - hun var bevisstløs da vi bar henne inn på klinikken. Jeg vet ikke hvordan hun ville vært uten tabletter - død? Hun fikk motgift, væske og metadon som smertestillende og spaserte selv ut av klinikken 1,5 timer etter vi kom inn med henne. Fot&ben hovnet noe vanvittig opp, og det må ha sprengt noe aldeles skrekkelig men smertestillende hjalp heldigvis. Og huden på benet hennes, som vanligvis er sånn skummetmelk hvit, ble helt svart av blodutredelser. Benet hennes var hovent et par dager, huden svart et par uker - men forøvrig ingen varige men. Den motgoften, som var svindyr, var helt fantastisk!

Guest Klematis
Skrevet

Jeg har sluttet å ha med prednisolon fordi det sjelden anbefales. Men, hvis de blir bitt i snute eller hals kan det jo være om å gjøre å få ned hevelsen så fort som mulig. Så jeg er litt usikker på hva som er riktig,og det virker det som om veterinærer er også.

Skrevet

Huggormtablett er det dessverre lite vits i med mindre man ikke er mange timer fra dyrlege. Med mine hunder så har jeg lært dem til å bli båret hengende over nakken min (tar hunden rundt nakken som et skjerf) slik at det blir minst mulig bevegelse og spredning av gift videre i kroppen. Så er det bare å komme seg til veterinær fort som fy.

Har heldigvis bare hatt en hund som har blitt bitt, og til tross for at det var i nedre del av kjeven så gikk det bra.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...