Gå til innhold
Hundesonen.no

Hjelp til å krysse ut raser, for å sitte igjen med den ene :)


ida
 Share

Recommended Posts

Starter med å ønske meg innspill om:

Dvergsnuser vs cairnterrier. I mitt ulærde hode er det to ganske like raser. Hvilken anbefaler dere og hvorfor?

Så nå at det er en liknende tråd her, men jeg ønkser virkelig å snevre inn tankene rundt neste hund litt. Bare spør @Margrete. Jeg ønsker meg alle, jeg. Ja, med unntak av staffer og mastiffer og rottiser. De kan jeg hilse på og kose på, men vil ikke ha. 

Endret av ida
Oppdaget liknende tråd :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 minutter siden, bardmand skrev:

Kan det stemme at det er litt mindre lyd i cairn?

Jeg kjenner ikke rasen, men jeg campet rett ved siden av en cairn-oppdretter på en utstilling en helg, og det var ikke mye lyd derfra i hvert fall, og de hadde vel med seg en del hunder om jeg ikke husker feil.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Anatomisk: Dvergschnauzer har lengre bein, og en litt mer atletisk bygning enn cairn.

Pels: DS er litt mer "striglet" i utstillingskondisjon, begge nappes. Men cairn nappes vel mer over det hele enn DS, som klippes litt foran og bak og sånn.

Mentalt: Begge er sterke i hodet og trenger oppdragelse, selv om de er små. 

Det er jo (naturlig nok) DS jeg kjenner best av disse. Lyd er også til en viss grad trenbart, og ingen av mine lager lyd inne, med mindre det er noen som kommer inn døra. I hagen bjeffer de på forbipasserende hunder. Sjelden lyd ute på tur, men Smula kan svare om vi møter andre hunder som bjeffer. På hytta til bror er det ikke snuserne som bråker, men cairnene til naboen. Men det er klart, man kan ikke ha DS om man er allergisk mot lyd :) 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ER ikke enkelt. Cairn er utrolig søte, og det er schnauzerene også. Hva med preferanser på med/uten bart?

Fremkommelighet i snø?

Mitt inntrykk er kanskje at schnauzerene har litt mer energi og litt mer førbarhet, men noen vesensforskjell tror jeg ikke det er.

Jeg tror jeg liker schnauzeren bedre fordi de virker større pga benlengden. Og så er de søtere da. ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror du får mye det samme i en cairn som i en dvergsnuser, men har ikke møtt nok dvergsnusere til at jeg føler jeg kan sammenligne dem.

Cairn er i alle fall en enkel og mild terrier, fine familiehunder og fungerer greit nok i hundesport. Ikke krevende med tanke på aktivitet, takler rolige dager like greit som aktive. Oppfatter dem som generelt ganske stødige og robuste i hodet, hovedsakelig greie og omgjengelige med andre hunder. De har selvfølgelig jaktinstinkt, men går vel jevnt over greit med katter og skal være relativt førerorientert (ikke som en gjeter, men de stikker ikke av på jakt og blir borte). Og ja, de regnes for ikke å være blant de mest vokale av terrierne.

De skal nappes ”all over” og skal ha et mer rufsete uttrykk, så innbiller meg at de er litt enklere å nappe for utstilling? Men utstillingspels krever likevel ukentlig stell og vedlikehold.

Cairn er stuttbeint da, men lagt fra de verste man finner og ganske så funksjonelle til tross. De har mye ragg, noe som er en klar fordel i snø f.eks.

Nå vet jeg ikke hvordan ståa er på snusern, men på cairn er det dessverre (i likhet med de fleste andre terrierne) få som helsetester. Nå har det blitt en mer populær rase, så det er mulig å finne oppdrettere som helsetester et par ting, men generelt er det ikke så mye å skryte av. Det er en frisk rase som lever lenge og har få helseutfordringer, men kan være verdt å nevne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, CrazyTerrierLady skrev:

Nå vet jeg ikke hvordan ståa er på snusern, men på cairn er det dessverre (i likhet med de fleste andre terrierne) få som helsetester. Nå har det blitt en mer populær rase, så det er mulig å finne oppdrettere som helsetester et par ting, men generelt er det ikke så mye å skryte av. Det er en frisk rase som lever lenge og har få helseutfordringer, men kan være verdt å nevne.

Helsetesting på småsnuserne består av øyelysing, og fra i april av så vil ikke kull uten øyelyste foreldredyr registreres i NKK. Ellers er vel ståa mye det samme som på cairn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror det er vanskelig å komme med et reellt sammenligningsgrunnlag når man kjenner en av rasene best, men jeg kan i alle fall svare på det du lurer på om snuser. Jeg kan også sette deg i kontakt med folk som har rasen i din del av verden, om du vil hilse på flere.

Jeg vet ikke helt hvem som har cairn her inne, men @HeleneFS har i alle fall hatt, og kjenner vel også litt til snuser, så kanskje hun kan fylle ut litt? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er oppvokst med cairn i nær familie og han levde livets glade dager som tur, familie og kosehund. Krevde ikke allverden men var med på alt, robust og trivelig hannhund. Nå kjenner jeg best til denne ene så om han er en gjennomsnittlig representant for rasen vet jeg ikke :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Line skrev:

Jeg vet ikke helt hvem som har cairn her inne, men @HeleneFS har i alle fall hatt, og kjenner vel også litt til snuser, så kanskje hun kan fylle ut litt? 

Jeg har hatt Cairn og vært ganske aktiv i rasemiljøet der (satt som distriktsrepresentant i raseklubben) og har vurdert DS opp mot dette i ettertid. 

Alt i alt synes jeg det virker som relativt like type hunder, jeg oppfatter DS som hakket mer førerorientert basert på standard familiehunder jeg har truffet. Det er flere med Cairn som overhode ikke kan ha sin løs enn de jeg kjenner med DS. Kanskje Cairn har mer jaktinnstinkt? Min var ihvertfall godt trent i lydighet og hadde stødig innkalling, derfor gikk hun for det meste løs på tur, men jeg kunne allikevel ikke stole helt 100% på henne. Jeg føler med DS at tilliten er litt bedre, ihvertfall den hannhunden jeg har hatt mest med å gjøre. 

Dette med lyd har jeg også inntrykk av at er sterkere hos DS, men samtidig har jeg faktisk møtt et eller flere unntak som kan bekrefte dette i hver av rasene. 

Pelsstell er STOR forskjell, hvis en DS skal se ut som en DS trenger man mye mer utstyr og teknikk. På Cairn bare napper man litt, den skal jo uansett se litt rufsete ut. Nå skal det sies at jeg foretrekker Cairn i show-stil

12038479_177459539258680_663167179184818

(Bilde hentet fra kennel Kadelly, dette er Anna, en av mine favoritter som ble Årets Cairn 2015)

Det krever litt mer jobb en den dagligdagse rufse-looken:

cairn-terrier.jpg

(Bilde funnet på google)

Men fortsatt synes jeg det er lettere å trimme cairn enn DS.

 

Begge rasene oppfatter jeg som stødig, mentalsterke, selvstendige og kan henge med på alt som skjer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Line skrev:

Det har jo iiiingenting og gjøre med hva du har mest trening i :D 

Ja, men nå har jeg jo vært nybegynner i begge rasene og synes faktisk det var lettere å være nybegynner med Cairn pga de ikke har så mye "overganger" fra kort til langt, nappet til klippet osv.

Men dette er jo helt subjektivt og jeg fikk utrolig god oppfølging da jeg lærte meg Cairn napping, så hvem vet om det skyldes det.

:)  

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...