Gå til innhold
Hundesonen.no

Erfaringer med Hovawart?


Kathrinebjerkan
 Share

Recommended Posts

Noen her som har Hovawart og vill fortelle litt om deres erfaringer med dem?
Samboeren SKAL ha hoffe, men da vi har en liten baby i hus som krever mye oppmerksomhet er jeg litt usikker, så tenke å høre om det er noen der ute som kanskje har hatt hoffe og baby samtidig?
Hører så utrolig mye forskjellig om akkurat denne hunden, så spør bare av ren nysgjerrighet!

Om noen lurer:
Vi bor i en enebolig ganske så landlig, med en grei hage og mange tur-muligheter. Vi er sånn mellomaktive nå om dagen, (går en tur hver dag) men om det kommer hund i hus, vill vi jo utvide den delen! Samboeren min har vokst opp med hund, og søstra hannes er oppdretter av Samojed. Jeg derimot måtte ventet noen år, så fikk pappa seg hund, men har alltid hatt dyr rundt meg, blant annet, hest, katt, gangere ect... Vi tenker og vente et par mnd (2-3) med å få tak i hund slik at lille er litt gamlere enn idag (3mnd) 
Har ikke tenkt og konkurrere noen ting, vill mest bare ha en familiehund som er med på det meste. Har kunnet tenkt meg og prøve agillity, men bare på gøy. 

For øyeblikket nå står det mellom Hoffe og Eurasier, da jeg har veldig lyst på det selv, men kunne jo tenkt meg og blitt enige med min samboer å!

Takk for svar!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ut fra det du skriver synes jeg det høres ut som at Hovaward er en i overkant krevende rase for dere (om ikke din samboer har helt klare planer for hva han vil bruke hunden til). Det er en brukshund som krever en god del, og jeg opplever den ikke som den mest "lett-trente" hunden heller. I tillegg er de svære. De er absolutt flotte hunder, jeg har trent mye med en som nå er blitt B-godkjent redningshund både sommer og vinter. Men det har han jobba hardt for, og har måttet "stå på krava" ovenfor hunden i mye større grad enn hva jeg har måttet gjøre, som har oppnådd det samme som han på kortere tid. Den kan være dominant ovenfor andre hannhunder, er veldig opptatt av å markere og trenger å gires opp i ganske fysisk lek for at det blir en god nok forsterker for han. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Dratini

Heisann

Som Symra&Pippin krev så har vi hoffe. Har bare ei tispe nå (som blir 10 år i mai), men håper på å utvide med en til i løpet av året.

Når guttungen vår ble født (2003) hadde vi 3 hoffer, to hanner og ei tispe. Eldste hannen var født i 1996, halvbroren hans født i 2002 og tispa født i 2003. Var ingen spesielle utfordringer når guttungen ble født, mene vi var påpasselig med at hundene fikk lukte på klær og utstyr som tilhørte junior. Hoffene vil være inkludert i familien og være der familien er. Da jentungen var underveis fikk jeg skikkelig bekkenløsning, dette førte til færre turer og mindre trening for hundene, noe de taklet veldig bra!

Hunden som Sofie & Aska skriver om er fra en "bruksoppdretter" som kun har fokus på bruks (dog den eneste oppdretteren av rasen som stiller seg til med stellebord når hundene skal stilles ut), ikke alle hoffer er slik som hundene fra den gitte oppdretteren.
At de er "svære" er vel kanskje en smakssak, ei hoffe tispe er like "svær" som en Schäfer hannhund. Og siden dette er en vakt-/vokterrase, er de ikke like lett-trente som endel andre raser (og de går mye raskere lei, men kan ikke terpe i det "uendelige" som f.eks. med schäfer, border collie osv...).

Hoffene som din samboer har kjent, kjenner jeg veldig godt og forstår veldig godt at han ønsker en hoffe i huset. Er ikke i tvil om at dere fikser å ha en hoffe ;) Anbefaler dog at dere er nøye på valg av oppdretter og husk at det ikke er så mange kull som blir født her til lands i løpet av et år. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 minutter siden, Sofie & Aska skrev:

Ut fra det du skriver synes jeg det høres ut som at Hovaward er en i overkant krevende rase for dere (om ikke din samboer har helt klare planer for hva han vil bruke hunden til). Det er en brukshund som krever en god del, og jeg opplever den ikke som den mest "lett-trente" hunden heller. I tillegg er de svære. De er absolutt flotte hunder, jeg har trent mye med en som nå er blitt B-godkjent redningshund både sommer og vinter. Men det har han jobba hardt for, og har måttet "stå på krava" ovenfor hunden i mye større grad enn hva jeg har måttet gjøre, som har oppnådd det samme som han på kortere tid. Den kan være dominant ovenfor andre hannhunder, er veldig opptatt av å markere og trenger å gires opp i ganske fysisk lek for at det blir en god nok forsterker for han. 

Jeg har samme erfaring som deg. Hunder som absolutt kan komme langt men som fremstår som ekstremt tungmotiverte på meg. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Malikaz

@Dratini

Fantastisk å finne noen med så godt erfaring med rasen! Jeg håper det går greit for deg å "trådleder"at jeg benytter sjangsen til å stille noen spørsmål :-D Vi ønsker med tiden å få oss en Hoffe, vi bor også veldig landligt å det er god mulighet for hoffen til å løpe rundt i hagen å svømme i vannet som ligger rett ved huset. Jeg liker også å gå turer, men jeg har hørt at rasen er" krevende å trenger masse stimuli å trening" derfor eg vi litt redd for at det kanskje ikke blir nok med tur og landlige omgivelser? Ser for meg en hund som kan være med på tur å ut å løpe i hagen mens vi driver med vårt, forså å bli me inn å slappe av på sofaen etterpå:-D men siden jeg ikke kjenner rasen vet jeg ikke om dette er noe liv for en hoffe?:-) Lurer også på om du har noen preferanse på hanhund eller tispe? Jeg har vel egentlig sett for meg en tispe. 

Oh dette ble visst litt mye! Men denne nydelige rasen må jeg bare vite mer om:-D 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...