Hund som drar og stresser på tur

[brukernavn]

Hei. Har en 1 år gammel gjeterhund som i utgangspunktet er en veldig fin hund. Han er snill med alt som kryper og går og i utgangspunktet veldig lærevillig. De siste mnd er det allikevel et problem som har eskalert og blitt verre, og jeg vet ikke helt hvordan vi kan håndtere det. Når vi går på tur går han enten løs (i skog og mark) eller i sele og bånd (langs veier, i sentrum ol). Når han går løs er han veldig var på hvor vi er, og han stopper opp og venter på oss/kommer på innkalling. Alt i alt er kontakten mellom hund og eier veldig grei når han går løs. Når han går i bånd derimot er historien en helt annen. Han drar og virket ekstremt oppjaget. For hver bil som passerer er jeg nødt til å stå helt i ro og med helt stramt bånd, for ellers hadde hunden hoppet ut foran bilen og det kunne blitt fatalt. Jeg har forsøkt å late som ingenting, og å gå videre i det bilen passerer men dette tør jeg ikke lengre. Hunden blir så oppjaget og vill når det kommer bil, at jeg frykter at han kan velte meg overende i forsøket på å ta bilen. Det er helt nyttesløst å prøve å få han til å sitte/dekke, da jeg ikke oppnår kontakt med han i det hele tatt. Jeg, godbiter og leker er helt totalt uinteressant når biler passerer. Jeg merker at intensiteten og iveren til å dra er blitt noe redusert etter at jeg har forsøkt å trene det bort. Det jeg har gjort er å stå helt i ro, evt. dra han litt forsiktig tilbake mot meg om han drar. Da kan han gjerne gå fint de neste fem metrene, men så er det på'an igjen. Før var det helt forferdelig, han dro med en styrke på 200% hele turen, og nå er den gjerne falt til 150-100% i tillegg til at han for veldig korte perioder går fint, om noen skjønte den. 

Jeg har en mistanke om at han i utgangspunktet ikke går fint i bånd, men dette er noe vi jobber med. Men i tillegg til dette, tror jeg at han blir superstressa/oppgiret når vi går langs trafikkerte veier, nettopp fordi han er en gjeterhund og han føler et behov for å gjete bilene? Dette, i kombinasjon med at han i utgangspunktet drar, gjør turene nesten uutholdelige. I tillegg er han jo bare ett år, og det er mye hormoner som flakser rundt i kroppen hans, og dette tror jeg vanskeliggjør kontakten med ham på tur? Han enser meg nesten ikke på tur, og jeg begynner å bli mektig lei. Når vi er innomhus uten alle forstyrrelsene som finnes ute, har vi en veldig fin kontakt og dette er noe vi har trent på siden han var valp, blant annet gjennom at han får godbiter når han ser på meg ol. En sjelden gang i blant oppsøker han meg på tur, og går fot med meg (da vet han at det vanker godbiter). Så, tidvis har vi kontakt også på tur, men det er alltid på hundens premisser...

Så, essensen i dette rotete innlegget er egentlig:
- jeg merker at selve intensiteten i dragingen er blitt redusert gjennom måten jeg har "trener" det bort på, skal jeg bare fortsette med denne metoden?
- hvordan kan vi forsøke å dempe instinktet til å gjete bilene? Noen lure triks og tips?
- hvordan kan vi trene på kontakt med hunden ute? 


Håper noen har noen gode forslag eller erfaringer de vil dele. Jeg begynner å bli veldig, veldig sliten av dette, og jeg blir så frustrert og rådvill på tur, noe jeg tror hunden merker også.. Så jeg bør vel gå litt i meg selv også, og forsøke å være mer tålmodig men det er sannelig ikke enkelt!

[Gjest]

Jeg syns det virker bra det du allerede gjør. Hunden er "tenåring" så han vil være vanskeligere å få kontakt med i en periode, og gjeterhunder er aktivitetskrevende og vil finne seg oppgaver om de ikke føler de har nok å gjøre, så litt mental trening er nok lurt.

Dette gratis epostkurset er veldig bra, både for kontakttrening og båndtrening:
https://lisbethborgdewaard.simplero.com/page/55849-1451338875

Kan du finne et jorde eller gangsti eller noe der dere kan se biler på avstand, og trene på en avstand som er stor nok til at han ikke reagerer? Grunnen til at du ikke får kontakt er nok at bilene er for nær. Jeg ville unngått å gå på veier der bilene er så nær mens han reagerer sånn.

Dette er også en veldig god metode:
http://www.canis.no/bibliotek/artikler.php?id=226