Gå til innhold
Hundesonen.no

Bruks schæfer eller utstillings schæfer?


Recommended Posts

Skrevet

Hei

Vet jeg beveger meg inn på en "farlig" diskusjon, men jeg har rett og slett noen konkrete spørsmål om schæfer.

1. Vi har bestämt oss for og skaffe oss en schæfer, men ikke om det blir en såkalt bruks schæfer eller utstillings schæfer. Den vil i hovedsak være en familiehund, men også brukes til spor. Er også mye på lange turer i fjellet hvor hunden er en selvfølge og ha med. Vil det da være galskap og gå for en bruks schæfer? Krever den for mye i forhold til hva man kan klare og gi. Noen sier at den har en uendelig motor og trenger aktivisering konstant for og trives?

2. Har flere navn på gode oppdrettere av bruks schæfer, både i Norge og Sverige. Men har noen gode forslag til seriøse og flinke oppdrettere på den såkalte utstillings schæferen?

 

Daniel

Skrevet

Jeg ville gått for en vanlig shæfer, altså en slik utstillingshund. Vil tro en fra brukslinjer kan bli litt mye kun som familiehund /hobby sporhund... Eller skal dere virkelig satse på spor, og trene på høyt nivå?

Skrevet

Jeg tror jeg ville safet og gått for utstillingslinjet. Hvis du ikke har noe sterkt ønske om å få deg akkurat en bruksschäfer, så er en litt aktiv utstillingslinjet vel så bra. Helsa i begge leire er ganske lik. 

Jeg er nok ikke den mest aktive når det kommer til å trene hundesport og har brukslinjet. Det går veldig fint, men hun har omtrent utømmelig energi. Det er ikke det at hun blir rastløs eller "gal" av å ikke få gjøre noe hele tiden, hun blir jo fornøyd, men hun greier alltid litt mer. Ikke at det i utgangspunktet er noen plan om å faktisk slite henne ut. Målet er å gjøre henne fornøyd å gjøre aktiviteter hun synes er gøy(sistnevnte er ingen problem, ALT er kult mener hun). 

Min trenes i hovedsak i lydighet, og der er hun en racer. Det er jeg som setter begrensningene, ikke hunden. Det kan på sett og vis være en litt utrfordrende hund å trene. Ikke fordi hun ikke er lettlært, lettmotivert osv, men fordi det er en del drifter som skal kontrolleres. Spesielt unghundtiden var utfordrende med mye fokus på "hvordan man skal oppføre seg blant folk". 

Å trene spor er veldig bra, det er en aktivitet som passer til de aller fleste raser, fordi det er så naturlig. Man trenger ikke en brukshund for å trene hobbyspor, det kan de aller fleste, om ikke alle, raser får til bra på hobbynivå. Jeg synes at spesielt en bruksschäfer burde få oppleve gleden ved å trene litt mer "krevende" hundesporter i tillegg. Ikke fordi de nødvendigvis krever det(det finnes jo mange måter å mentalt stimulere en hund på), men fordi de synes det er så rasende gøy at det er synd å ikke la de få prøve. 

For en stund siden var jeg på et konkurranselydighetskurs, og bar meg litt over at frøkna mi blir så "høy". Hun synes trening er SÅ gøy, det skulle helst ha skjedd i går og vet ikke helt hvor hun skal gjøre av seg for å prestere godt nok. Da sa instruktøren noe som var ganske treffende og som jeg har hengt ved etter det: Hvorfor kjøpe Ferrari om du bare skal kjøre i andre gir? 

  • Like 2
Skrevet

Som jeg har sagt til det kjedsommelige; en god schæferhund er også en god brukshund, uavhengig av form og farge. Ofte er det lettere å finne det man ønsker seg mtp mentalitet i en bruksschæfer fordi der er oppdrettere mer på hugget med kartlegging og ikke bare på å få hunden kjørt gjennom nødvendige titler/krav for avl. Man kan få MYE hund i en bruksschæfer fullstendig avhengig av linjer, og man kan også få det motsatte. Det samme gjelder showlinjene. Er du interessert i å trene enten det er hobby eller konkurranserettet så ville det være naturlig å se på de linjene hvor man faktisk legger ned en del jobb i nettopp hundens bruksdugelighet - og da er det vel gjerne like naturlig å gå på brukslinjer. 

  • Like 1
Skrevet

Helt enig Emilie, en god schæferhund er også en god brukshund, dette uavhengig av bruks eller show type. Men er et vanskelig valg og ta.

Skrevet

Men til tur og litt spor må det da være "tryggere" å gå for en litt mer moderat linje?

Plutselig ender man opp med en hund en ikke klarer å fylle behovene til på en skikkelig måte. Det kan umulig være gøy for hverken hund eller eier[emoji14]

Sent fra min Nexus 5X via Tapatalk

Skrevet

Personlig hadde jeg gått for en bruksschæfer selv om jeg ikke skulle hatt så veldig stort fokus på brukssport.. Men jeg vet at jeg er aktiv nok til at den hadde trivdes uansett. Hvor aktive dere er kan jo ikke jeg svare på, men det er ikke sånn at mann må springe i skauen 4 timer daglig for at en bruksschæfer skal trives.. 

Hvorfor hadde jeg valgt bruksschæfer, fordi etter mitt inntrykk så er de stødigere mentalt og enklere å ha med å gjøre i hverdagen (de fra normale brukslinjer ihvertfall) og det at de er litt "mer" er for min del en stor fordel fordi ting da også blir lettere, selv om de kanskje krever/trenger/fortjener litt mer aktivitet. Når de har mye motor så er det jo lettere å aktivisere også, man får mye gratis og slipper å jobbe så hardt for det. Men det viktigste er at de på meg virker enklere i hverdagen. Bedre nerver/mot og stødigere mentalitet så man får litt mindre problemer med negativt stress, usikkerhet, utagering osv.  Adferdsproblemer er ofte mye større utfordring/problem enn å aktivisere nok.  

 

Skrevet

Takk for flere gode innspill. Er vel mer som taler for bruksschæfer for meg.

Da ikke fra de mest ekstreme linjene naturligvis. Det gjelder for og snakke godt med oppdrettere om min intensjon, slik at man kan finne et kull som kan passe. Har vært i kontakt med flere oppdrettere i Norge og Sverige som virker meget dyktige og forstår hva det er jeg er ute etter. Ene skulle snart ha et kull, men sa klart ifra om at det ikke var aktuelt for meg og få valp fra det kullet. Dette da det var som han sa meget skarpe foreldre :) Dette setter jeg stor pris på, det viser at de er seriøse og ikke selger deg hva som helst. Fikk heller info om neste planlagte kull som kunne være aktuelt.

 

Vil bruke tid på dette slik at jeg ikke går i "fella". Vet om en del som har fått hunder med hd, kløe og annet dritt og det håper jeg og unngå. Man er selvfølgelig ikke garantert og få en 100 % frisk hund, men med god bakgrunnsjekk av oppdretter og ikke minst stamtavle til forelderene i kullet så kan man vertfall føle seg trygg på at de har gjort alt for og få friske og sunne valper.

Skrevet

Jeg har vokst opp med bruks schæfere :) Det har vært familiehunder og har fungert fint på den måten. Vi er en turglad familie og hundene har vært med på alt. Siste schæferen er fra en kennel i sande i vestfold, den er foreldrene mine kjempe fornøyde med. Tror det var en politimann som dreiver den kennelen.

Tidligere har vi slitt med hd, ørebetennelse, skabb-lignende utslett(ikke skabb), kreft på schæferene jeg er vokst opp med. Og jeg kan si deg at med schæfer så blir det sykdom, det er fortsatt ikke en frisk rase, men det kommer seg. Hunden foreldrene mine har nå har foreløpig ikke hatt noe som helst av sykdommer. Men den er enda ung.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Første som slår meg er parasitter eller stoffskifte. Om ikke hun har synlige parasitter av kjent type i avføringen, som kan fikses med en reseptfri markkur fra apoteket -> veterinær.  Det er antakelig stoffskifte, om hun alltid har vært sånn. Ikke sikkert at mer energirikt for løser det, for det kan hende hun instinktivt vil spise mindre av det for å holde systemet sitt i balanse. Selv har jeg alltid vært så tynn at folk blir støtt av det og skinny shamer skamløst. Det er åpenbart hormoner. Sult og apetitt regulerer seg veldig annerledes enn hos de som sliter med motsatt problem. Det er vondt for meg å "overspise" ifht eget system, hva som er passende eller utilstrekkelig for andre   Da jeg var gravid la jeg på meg "normalt" (mye, selv til gravid å være), men med hornonene ute av kroppen rant den vekten av igjen i en rasende fart selv om jeg fortsatt spiste mer enn tilstrekkelig for å skulle holde den, så hormoner, hornoner, hormoner.  Om hunden ellers virker frisk og rask.. Hvilke(n) rase(r) er hun?   
    • En dyrlegesjekk er absolutt lurt. Hun kan ha helseproblemer som gjør at hun ikke tar opp næring riktig. Hva dyrlegen sjekker kommer helt an på vurderingen av hunden, rase, vekt, hva hun spiser osv. Jeg antar du har prøvd ulike fõr og fõrtyper? Har du prøvd å gi mat til ulike tidspunkter? Det som funket best for min småspiste hund var å gi lite nok til at han alltid spiste opp. Du kan jo bare tenke deg selv om du ikke har matlyst, og stadig får servert mer mat enn du orker. Jeg fôret også en kombinasjon av rått og tørt, og varierte mellom typer og merker. Å ha litt lakseolje over maten kan også hjelpe.
    • Jeg har en tynn hund på 2 år og hun er fullvoksen for lenge siden. Hun har alltid vært tynn og spinkel sånn at ribbeina og knoklene stikker ut. Har prøvd å få henne opp i vekt. Er det noe jeg kan gjøre? Bør hun da ha en dyrlegesjekk men hva gjør dyrlegen da? Er det noen som har erfaring med en småspist hund? Har prøvd flere for og hun er like tynn. 
    • Du har ingen som vil passe hundene litt? Om du har en hund hjemme (lederen, om en av dem tydelig er det) og de andre ute, så er det antakelig mye lettere å få til, over tid. Det hender folk tilbyr gratis hundepass på Finn, bare fordi de elsker hunder, men ikke har lyst til å forplikte seg på fulltid. Om du ikke finner en annonse, så lag en. Sjansen for napp fra dyrevenner som ikke kan ha dyr selv er høy.  Jeg anskaffet en hund nr 2 fordi den første ikke var interessert i sønnen min, og han var så såret av alle avvisningene, han måtte få sin "egen" i en alder av fire år. "Itte'no problem," tenkte jeg, som hadde sett andre med flere hunder. Eldste hundens umiddelbare respons på det nusselige lille nøstet av samme art var aggressiv knurring. Hadde heldigvis en god hundepasser som hunden kjente og trivdes hos, som tillot oss en smooth tilvenningsperiode med passende mengder samvær og alenetid, og innen noen uker hadde eldste adoptert den yngre som sin egen. Den fikk henge fra ørene og jage ham bort fra matskålen sin, og han hadde ikke hjerte til å nekte den noe. Han hadde en grenseløs kjærlighet til den nye lille vennen sin. ..etter en stund, men det startet altså med høy nakkebust, stiv hale og et virkelig aggressivt knurr, og kunne potensielt blitt stygt om vi ikke hadde kunnet pæmpre den eldste med masse one on one time, favorittaktivitene hans og koblet den lille med noe positivt. Jeg antar du har servert hundene det beste de vet som belønning for ethvert tilløp til ro og avslapning ifbm kattene? 
    • Det bør nok helst foregå i et annet rom, om ikke utenfor huset eller ihvertfall på god avstand. Om du gjør det rett foran de andre hundene i bur så er du like langt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...