Gå til innhold
Hundesonen.no

Lillehammer/Oppland/Hedmark: Vil treffe andre med hund


Vemund
 Share

Recommended Posts

Jeg har en Weimaraner-hann på litt over ett år som har utviklet en veldig uheldig adferd i forhold til å møte andre hunder og mennesker når han er i bånd. Jeg vil veldig gjerne komme i kontakt med noen andre med hund, men hundens problematferd gjør at jeg ikke tør å ta kontakt med brukshundklubber o.l. Jeg vil veldig gjerne ta tak i dette før det blir verre og håper noen med mer hundeerfaring enn meg kan komme med tips. Her er litt historie:

Flyttet til Lillehammer for snart to år siden og kjenner ingen andre med hund i området, men passerer ofte andre mennesker med hund på tur. Hunden min har lenge vært slik at han bjeffer, knurrer, klynker og blir spinn vill når han ser en annen hund og er i bånd, både nært og på avstand. I en lengre periode har jeg forsøkt å ikke la han hilse på andre hunder når han er i bånd, distrahere ved å gi godbiter etc. når vi passerer, men det ser ut til å bare ha gjort vondt verre da mangelen på menneskelig kontakt (les. andre hunders eiere) når han er i bånd har gjort at han nå også har begynt å reagerer på samme måte når vi treffer mennesker uten hund (!). 

Vi har havnet i en negativ spiral der min usikkerhet ift. hundens utagering gjør at jeg blir mer usikker, som igjen gjør hunden mer usikker, som igjen gjør meg mer usikker, som smitter av på hunden, og jeg er redd det skal bli så ille at han en dag biter noen om jeg ikke får gjort noe med dette, så derfor meldte jeg meg inn her, blant annet. Det som konkret skjer når vi møter andre mennesker og hunder er at min hund stopper opp og strammer båndet, jeg lager kontaktlyd for å få han til å gå fot/slakke båndet, men han hører ikke og vi blir stående veldig aktivert (usikre) helt til den andre hunden/mennesket er så nær at han begynner å bjeffe HØYT eller gjøre et ubehagelig utfall mot personen/hunden. Da er det selvfølgelig for sent og jeg må dra han inntil meg og dra han med meg forbi, med et veldig leven fra han, noe som selvfølgelig er ubehagelig for alle involverte, og som har gjort at han (og jeg) ikke blir trygg på slike situasjoner 

Jeg håper å komme i kontakt med noen med hund på Lillehammer, eller i regionen (har bil) som kan tenke seg å trene veeeldig gradvis på det å la hunder møtes i bånd (og hundenes eiere) og som har forståelse for at min hund er ganske høylytt og utagerende (han har ikke gjort noen fysisk skade på noen noensinne). Gjerne en person med hundeerfaring og en rolig, lydig hund. Jeg håper også at noen av dere her på forumet har noen gode innspill på mulige måter å trene bort denne sosiale angsten hos hunden min (og meg) på. Både jeg og hunden min er snille og gode vesener, men hunden min har altså utviklet problemadferd overfor fremmede hunder og mennesker, og jeg tror det er fordi han (og jeg) er redd.

Alle innspill mottas med takk! (PS: Jeg vet det finnes kurs, men jeg har ikke særlig god økonomi (er voksen student, 31 år), og kurs er dyre).

 

  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei, det høres ut for meg som om du har for liten avstand til den andre hunden/mennesket når du ikke får kontakt. Øk avstanden så hunden kan høre deg.

Lag kontaktlyden FØR hunden strammer båndet, og før han er så fiksert at han ikke kan høre. Så går du en annen vei eller en god bue rundt dem og belønner. Ha MYE avstand i begynnelsen.

Her er et gratis epost-kurs i å gå med slakt bånd fra Lisbeth Borg på Innlandet Hundesenter:

https://lisbethborgdewaard.simplero.com/page/55849-1451338875

De skal forhåpentigvis starte opp passeringstrening på Rudshøgda snart, her er link til fb-gruppa: https://www.facebook.com/groups/hundesenterpassering/?fref=ts Det er også mulig det er noen i gruppa fra Lillehammer som er interessert i å trene. Selv bor jeg for langt sør til å kjøre til Lillehammer for trening.

Her er Sophia Yin's nødløsning for passering når andre hunder kommer for nær. Grime er ikke å anbefale pga mulighet for nakkeskader, men det går like fint med en sele der man kan feste båndet i brystet og halsbåndet samtidig.

 

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes godt du kan ta kontakt med brukshundklubben på Lillehammer, jeg. Der er det flinke og rutinerte folk som helt sikkert både vil og kan hjelpe deg, evt kjenner de noen som kan hjelpe deg uten at du trenger å reise så veldig langt. Det er ikke et ukjent problem, det du har, det er mange som har slitt med slike problemer opp gjennom årene, så det er ikke noe å være flau over :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Signerer @Siri her. Ta kontakt med klubben!

Det er en kjip problemstilling og om du legger ordentlig mye jobb for å få skikk på det med en gang så slipper du at det blir et problem du drar med deg i mange år. Våre problemer er ikke på langt nær så ille, men vi går passeringskurs nummer tre med ridgebacken på seks år nå. Han utagerer bare unntaksvis, men vi vil gjerne ha bort siste rest.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Vi bor i Lillehammer og kan gjerne møtes for litt passeringstrening om du vil. Jeg kjenner også flere med hund i område, så det er mulig å være flere om ønskelig :) Selv har vi en hoppende glad labradortispe og en cardigan corgi tispe som regel er veldig grei - men kan hisse seg litt opp/svare ved noen anledninger. 

Ellers kan jeg trygt anbefale deg å ta en tur opp på Lillehammer brukshundklubb! Om du blir med på treningene som forgår utendørs kan du fint øke avstand til de andre hundene, det har jeg sett flere har gjort som har litt hissigpropper :) Så ikke tenk på det! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg bor ca 2 timer Nord for Lillehammer, så det blir vel for langt. Har en venninne som har samme problemet som deg, så du er absolutt ikke alene om problemet. Ta kontakt med klubben de nevner over her, jeg er helt sikker på at de kan hjelpe deg. Kanskje de tilogmed kan arrangere ett kurs? Vil tro det er interesse for det :D om de blir spurt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, jeg har brukt silver shade-dekken til hest om sommeren, og min erfaring er positiv. Materialet reflekterer sollys godt og bidrar til å holde hesten kjøligere, spesielt på veldig varme dager. Det gir også en viss beskyttelse mot insekter, selv om det ikke erstatter et eget fluedekken. Det er viktig å velge riktig størrelse og sikre at det sitter godt, slik at det ikke gnager. Jeg opplevde at hesten virket mer komfortabel, særlig under opphold på beite i solsteiken.
    • Lyden av ordet diary..  Vurderte i går å oppdatere om suksessen med ris, havregrøt, gulrot og brokkoli mos, ren kyllingfilet og egg, med en gradvis reintrodusering av tørrfor. Etter 2x kakao kunstverk av perfekt konsistens, som bare var å plukke fra gresset uten any smear, så det ut som en suksess, og Ede fikk V&H blandet med litt gulrotmos til kvelds. I morges viste det seg at jeg var litt snar med å trekke konklusjoner i går, og min vurderingsevne før morgenkaffe er heller ikke noe å skryte av. Det første som kom ut var fint, så jeg avfeide den siste klatten med softis som ingenting. ..og jeg glemte å tenke på at Ede ikke har fått intimbarbering på en stund. Rævskjegget hadde rukket gro nok til å kunne forveksles med ansiktet på en nykonvertert islamist, noe jeg smertelig ble gjort oppmerksom på da jeg noen timer senere måtte tørke stumpen hans fra en ladning med viskositet lik brun kjøttkakesaus ved 278°K. Det som først så ut som en grei tørkejobb viste seg å være det verste tilfellet av danglebær jeg ikke har hørt om før. Ord kan vanskelig beskrive den følgende halvtimen.  Det ble tørket og vasket og lugget i det nyanlagte talibanskjegget uten antydning til å nærme seg måloppnåelse. Ede begynte bli sår i stumpen og protesterte mot behandlingen, men forstod alvoret i situasjonen og samarbeidet tålmodig for å la meg prøve fikse problemet med dobbel effileringssaks, noe som heller ikke var noen quick fix. Vurderer begynne kalle ham Harald nå, etter Harald Hårfagre. Etter at effileringssaksen hadde gjort hva den kunne, så var det fortsatt en absurd mengde småsmuler av brun sement stuck i fløyelen rundt kaviarstjerna på den heltemodige pompen. Å finne frem sjampoen hadde liknende effekt på Ede som på røverne i Kardemommeby. Den heltemodige roen og tålmodigheten slo over i engstelse og han ville ikke samarbeide mer. Fordi han er hjernevasket fra barnsben til å forbinde dusjen med mat, så gikk han allikevel med på å la meg lukke døren bak ham, i håp om lysere tider, men forstod han var fanget i en felle øyeblikket etter, da jeg skrudde på dusjen uten at det luktet mat der inne. Ikke tale om at han ville gå med på det der. Han er for stor til å kunne tvinges nå, så å få den stumpen der inn over kantene på dusjsonen var det bare å glemme. Løsningen ble å massere inn sjampoen midt på gulvet og omstendelig vaske den ut igjen med vaskekluter og håndklær i flertall, mens han benyttet anledningen til å styrketrene muskulaturen rundt halefestet for å være bedre rustet til fremtidige konflikter av samme art.  Da det begynte vibrere truende i halsbåndet var jobben heldigvis gjort.  Nå som veslefjeset er rent og pent og utenfor PSTs søkelys, så er neste oppgave på tapetet å overbevise Harald om at det å stå stille med halen hevet mens jeg romsterer rundt analåpningen hans med en oppladbar, vibrerende, rosa plastdings er nødvendig for å gjøre neste tømming av belgen til en mindre traumatisk opplevelse for oss begge. ..med gulrot- og havregrøt som "lokkemiddel". Godt han ikke kan skrive Finn-annonser for omplassering eller ringe Dyrebeskyttelsen selv. 
    • Jeg tror nok forslaget var å få ny hund umiddelbart etter du har mistet den du har, ikke før. Det er fordeler og ulemper. Og ikke minst, folk er forskjellige.  Nå kan ikke jeg få ny hund pga. sykdom, men selv om jeg hadde kunnet det hadde jeg nok brukt god tid før neste kom i hus. Nå er det to år(!) siden vi mistet våre, og jeg kjenner jeg er mentalt klar for en ny hund. Men for min del sier helsa nei da, så det blir ikke med det første. Uansett tenker jeg det viktigste er å sette pris på den tiden man har, og ta vare på minnene når de er borte.
    • Tankk. Skal sjekke Librela. Når det gjelder ny hund så har jeg faktisk fått det forslaget av en del. Men hu blir sjalu på andre hunder hvis jeg er for "overstrømmende" så det blir evt om lenge til.
    • Fin tradisjon! Har ikke pleid å sette noen spesielle mål for hundeholdet, men kanskje det kan hjelpe på motivasjonen for ulike ting. Så, her er mine ikke så ambisiøse mål for resten av 2025 (om enn litt sent, hehe): - Har en del hundebøker liggende som jeg gjerne vil komme gjennom. Jeg leser igrunn lite bøker generelt, så blir ganske fornøyd hvis jeg kommer gjennom 2 i løpet av de neste 5 månedene - Sydney har muligens ikke så altfor lenge igjen, så hovedmålet blir å gi henne en så god pensjonisttilværelse som mulig og gjøre mitt beste for å holde henne i god helse.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...