Gå til innhold
Hundesonen.no

Skilsmissehund skal til helgepappa


Recommended Posts

Skrevet

Nok en grunn til å forbli singel: 

Tingrettens dom: Skilsmissehund skal til helgepappa

Livsløpet og eierskapet til den ti år gamle skilsmissehunden - en belgisk fårehund - er fastsatt av et rettsforlik fra 2008, en dom i forliksrådet fra sist sommer og seinest i en rykende fersk dom fra Follo tingrett.

I et rettsmøte for for åtte år siden ble avtalen om hunden protokollert.

De to tidligere ektefellene - nå i 60-årene - skulle fortsatt ha hunden i sameie og med delt omsorg. Den skulle være hos mor fire dager dager i uka med tilbakelevering av far seinest mellom klokka 20 og 22 på søndager.

Av rettsboka går det også fram at hunden av helsemessige årsaker ikke skal ha mat tilsatt melkestoffer eller sukker. Den skal sitte i bur på biltur, og oppdras og behandles etter belønningsprinsippet.

Alt gikk gikk sin faste gang i sju år - hos mor i uka og hos far i helgen. Fram til sist vår.
 

Problemer med avføring


Da ville mor avbryte avtalen fordi hunden etter hennes beskrivelse hadde problemer med avføringen, klumper i hodet og et hvitt stoff på kroppen.

Helgepappaen brakte omsorgstvisten inn for forliksrådet, som kom med en slik konklusjon i en dom sist sommer: 

«Partene dømmes umiddelbart til å gjenoppta den skriftlige avtalen. Klagemotparten må utlevere hunden til klageren fra fredag til mandag».

Den dommen anket mor inn for Follo tingrett, der partene møtte uten advokater forrige uke.

Og nå er tingretten talt:

«Retten finner det ikke sannsynliggjort at saksakte (mannen, red.anm.) har misligholdt avtalen. Problemer med avføring etter at hunden har vært hos saksøkte kan eksempelvis skyldes at hunden får et annet hundefor enn hos saksøker».

Tingretten har ikke gitt seg inn på ytterligere veterinære vurderinger.

Det var Østlandets Blad som først omtalte dommen.
 

- Blir som et barn


Dagbladet har vært i kontakt med parten som fikk medhold både i forliksrådet og tingretten.

Han har ikke et vondt ord å si om rettsprosessene, men sier uoppfordret at han skjønner hvis folk stusser over at rettsapparatet må brukes  i et slikt tilfelle.

- En hund blir som et barn. Så nå gleder vi oss til å dra på hytta, sier helgepappen til Dagbladet.

Kommunikasjonsansvarlig Stepanka Horakova i Norsk Kennel Klub sier at det har kommet et økende antall henvendelser dit om hvem som skal ha hunder og kjæledyr ved samlivsbrudd.

- Vi gir ikke råd om hvem som skal beholde hunden, men anbefaler juridisk hjelp eller konfliktrådet. Jeg kjenner til flere tilfeller der hund og barn flytter mellom mor og far sammen. Det fungerer bra. Det er som regel de voksnes samarbeidsevne det står på, sier Horakova til Dagbladet.

Skrevet

Jeg trodde at hunder var en eiendel juridisk, som en sofa eller en bil? Hvem deler biler eller sofaer mellom seg i ukedager og helger? Din tur til å sitte i den nå liksom... :o 

Flere jeg kjenner som har gått fra hverandre med hund som har delt "omsorg", men oftest har det vært at en har stilt opp som hjelp når den andre skal bort eller hatt den med på hytte/helgeturer osv... 

 

Skrevet

Hvem i svarteste natta går til retten for å omsorgsfordele en hund? Altså, jeg forstår godt at man ved samlivsbrudd kan ha delt omsorg for en hund (ikke en katt, det blir feil for de aller fleste katter), men da ordner man det jo seg i mellom. Klarer man ikke å ha en såpass sivilisert tone at man ikke klarer å fikse opp i hvordan det ordne praktisk, så bør man heller ikke dele omsorgen for et levende vesen uten evner til å snakke selv. Eller, for å si det på en annen måte: Trenger man hjelp av tingretten til å fikse opp i fôrproblemer for en hund, så bør man rett og slett droppe den delte omsorgen. 

  • Like 1
Skrevet

Tja, hvorfor ikke?

Dersom de føler at hunden blir som et barn for dem, får jeg jo en liten anelse om hvordan de føler det mtp. hvem som skal ha omsorgsretten på hunden og hvor viktig dette føles for dem. Ikke at jeg har vært igjennom samlivsbrudd med barn involvert, men de må bare gjøre det de føler er best for alle parter :)

Skrevet

Jeg hadde kjempet om det var min hund! Nå er heldigvis hunden min, hun var hos meg før vi ble sammen, så det blir ikke et problem hos oss. Har venninner hvor hunden(e) er tatt med i samboeravtaler, det er ikke så dumt ;) 

Skrevet

Hund som står på meg, er min hund. Veldig enkelt. Så da jeg flyttet fra samboer, ble hunden med meg.

Skjønner at det kan bli vanskelig hvis man har vært gift i åresvis og skaffer seg hund sammen, da.

Skrevet

Synes det er veldig useriøst å ikke ha en plan angående hvem som overtar dyr ved evt. brudd, jeg, da, spesielt om det liksom ikke er en selvfølge hvem det er. 

Skrevet
29 minutter siden, Yellow skrev:

Synes det er veldig useriøst å ikke ha en plan angående hvem som overtar dyr ved evt. brudd, jeg, da, spesielt om det liksom ikke er en selvfølge hvem det er. 

Jeg synes ikke det er noe useriøst faktisk.  De fleste tegner ikke opp samværsplan i tilfelle samlivsbrudd når de får barn og ting kan forandre seg. Den som egentlig skulle ha hunden er kanskje ikke den som er mest knyttet til hunden etc..  

Vi har ikke satt opp noen plan, men huskien blir med meg og pulien blir igjen sannsynligvis.  Rett og slett fordi jeg ville ha huskien og han pulien,  og fordi hundene har valgt hver sin eier.  Begge står i mitt navn forøvrig.  

  • Like 6
Skrevet
20 minutter siden, Mud skrev:

Jeg synes ikke det er noe useriøst faktisk.  De fleste tegner ikke opp samværsplan i tilfelle samlivsbrudd når de får barn og ting kan forandre seg. Den som egentlig skulle ha hunden er kanskje ikke den som er mest knyttet til hunden etc..  

Vi har ikke satt opp noen plan, men huskien blir med meg og pulien blir igjen sannsynligvis.  Rett og slett fordi jeg ville ha huskien og han pulien,  og fordi hundene har valgt hver sin eier.  Begge står i mitt navn forøvrig.  

Personlig synes jeg dere hvertfall burde snakke om dette, ikke minst for deres egen del, sjelden nye hyggelig med brudd og greit med alt som er avklart på forhånd. :) Men opp til hvert enkelt par hva de gjør såklart, men er jo ikke sjelden det blir uoverensstemmelser ang dyr ift samlivsbrudd. 

Skrevet
2 minutter siden, Yellow skrev:

Personlig synes jeg dere hvertfall burde snakke om dette, ikke minst for deres egen del, sjelden nye hyggelig med brudd og greit med alt som er avklart på forhånd. :) Men opp til hvert enkelt par hva de gjør såklart, men er jo ikke sjelden det blir uoverensstemmelser ang dyr ift samlivsbrudd. 

Jeg tror vi klarer det helt fint uansett,  vi har begge samlivsbrudd med barn bak oss og taklet det på en ordentlig måte . Og det er et par hakk mer alvorlig.  

Poenget mitt er at folk flest hverken trenger eller tenker på avtale ang hunden i tilfelle samlivsbrudd,  og det med rette. 

Livet forandrer seg,  det er umulig å forutsi hvem som vil være best egnet til å ta vare på hunden etter et samlivsbrudd lenge før det potensielle samlivsbruddet eventuelt finner sted.  

Skulle jeg og xn avtalt noe sånt for 18 år siden  så hadde sannsynligvis avtalen vært at Jonas ble med meg. Men når samlivsbruddet fant sted passet det bedre for alle parter at Jonas bodde mest hos xn og jeg var hundepasser og hadde samvær i feriene mine etc. 

  • Like 2
Skrevet
1 time siden, Yellow skrev:

Synes det er veldig useriøst å ikke ha en plan angående hvem som overtar dyr ved evt. brudd, jeg, da, spesielt om det liksom ikke er en selvfølge hvem det er. 

Jeg synes det ville være veldig unaturlig og rart å snakke om :P 

  • Like 2
Skrevet
9 minutter siden, Pringlen skrev:

Jeg synes det ville være veldig unaturlig og rart å snakke om :P 

Jeg synes det er unaturlig å ikke ha avklart FØR hunden er i hus om man skaffer seg det sammen, jeg, da, før man skriver under på papirer (selv om en situasjon kan endre seg såklart). 

Skrevet

Jeg står som juridisk eier på begge hundene, den ene ble kjøpt før vi ble sammen og den andre kjøpte vi "sammen". Jeg kjøpte hunden, men han var jo enig i det. Han er veldig glad i hundene han også, men pr. nå er det rimelig usannsynlig at han ender opp med noen av dem om vi skulle gått i fra hverandre. Begge hundene er forøvrig mest knytta til meg også.

Skrevet

Jeg har hatt skilsmissehund. Vi ble enige om at han skulle bo hos eksen fordi eksen var den av oss med best tid og mulighet til å ha hund. Så gikk det noen år, så forandra ting seg, og bikkja flytta tilbake til meg igjen, fordi da var det jeg som hadde best tid og mulighet til å ha hund. Vi klarte å samarbeide såpass om ungene også vi (de er 18 og 21 år gamle, så nå er det ikke så mye å samarbeide om lenger). 

Jeg skjønner ikke at folk ikke klarer å oppføre seg såpass voksent at de kan løse samværsproblemer utenfor rettsystemet jeg da. Jeg skjønner det ikke når det krangles om unger, og jeg skjønner det helt klart ikke når det krangles om bikkjer. En skulle tro at folk som tok på seg ansvaret for annet liv, klarte å være litt modne og bli enige, men det er visst for mye forlangt. 

Skrevet

Her går hundene til meg hvis vi skulle gått fra hverandre, kun fordi jeg ville ha dem, og jeg som har tid til dem. Om han plutselig skulle fått et litt annen hverdag enn nå, så hadde nok Khal gått til han, kun fordi det er han Khal er mest knyttet til. 

Skrevet

Den tid, den sorg. Nå har vi småbarn og det hadde vært helt uaktuelt å sitte som alenemor med tre hunder, hvertfall de hundene vi har nå. Så selv om hundene er mine både i teori og praksis så hadde det ikke vært åpenbart at jeg tok alle tre. Før barn hadde de antakeligvis blitt med meg.  Senere så ser kanskje situasjonen vår helt anderledes ut, men jeg ganske overbevist om at vi er voksne nok til å finne en løsning som funker for både oss, barn og eventuelle dyr om det skulle bli nødvendig.  

Skrevet

Bikkja er mi og det er det ingen tvil om, han ble med meg inn i forholdet og sambo har null nada ønske om å ha ham om det skulle bli slutt. (Noe vi dog håper ikke skjer selvfølgelig. :P ) Han er ikke hundemenneske overhodet. Kattene derimot er det værre med, de er alle 3 anskaffet som våre. Men Luna er nok mest knyttet til meg og Taiga liker nok best S. Tokyo er fløtepus mot alle uansett så han kunne forsåvidt bli med hvem som helst av oss, men akkurat de 2 andre er enkle. Luna er "min" og Taiga er "hans". Mest sannsynlig så hadde de to elste pusene blitt hos ham og Luna hadde blitt med meg. Selvom alle 4 står i mitt navn på chippen sin, og jeg selvfølgelig er glad i alle sammen.

Nå har vi ikke barn, så kan godt hende dynamikken hadde blitt annerledes da, men enn så lenge så hadde det vært lett å fordele dyra. Men jeg kan godt forstå at det er vanskelig om ikke dynamikken er så "klar" som det den er hos oss, eller man har færre dyr. Hadde vi f.eks bare hatt Tokyo så hadde vi slitt litt tror jeg for han er begge like glad i og han er like knyttet til oss begge. Da hadde nok boplass avgjort saken tror jeg, tipper S hadde fortsatt å bo her vi bor nå og her er jo katta kjent og trives godt. Jeg derimot hadde nok måtte holdt ham som innekatt en stund til jeg fant noe permanent. 

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...