Gå til innhold
Hundesonen.no

Skilsmissehund skal til helgepappa


Guest 2ne
 Share

Recommended Posts

Nok en grunn til å forbli singel: 

Tingrettens dom: Skilsmissehund skal til helgepappa

Livsløpet og eierskapet til den ti år gamle skilsmissehunden - en belgisk fårehund - er fastsatt av et rettsforlik fra 2008, en dom i forliksrådet fra sist sommer og seinest i en rykende fersk dom fra Follo tingrett.

I et rettsmøte for for åtte år siden ble avtalen om hunden protokollert.

De to tidligere ektefellene - nå i 60-årene - skulle fortsatt ha hunden i sameie og med delt omsorg. Den skulle være hos mor fire dager dager i uka med tilbakelevering av far seinest mellom klokka 20 og 22 på søndager.

Av rettsboka går det også fram at hunden av helsemessige årsaker ikke skal ha mat tilsatt melkestoffer eller sukker. Den skal sitte i bur på biltur, og oppdras og behandles etter belønningsprinsippet.

Alt gikk gikk sin faste gang i sju år - hos mor i uka og hos far i helgen. Fram til sist vår.
 

Problemer med avføring


Da ville mor avbryte avtalen fordi hunden etter hennes beskrivelse hadde problemer med avføringen, klumper i hodet og et hvitt stoff på kroppen.

Helgepappaen brakte omsorgstvisten inn for forliksrådet, som kom med en slik konklusjon i en dom sist sommer: 

«Partene dømmes umiddelbart til å gjenoppta den skriftlige avtalen. Klagemotparten må utlevere hunden til klageren fra fredag til mandag».

Den dommen anket mor inn for Follo tingrett, der partene møtte uten advokater forrige uke.

Og nå er tingretten talt:

«Retten finner det ikke sannsynliggjort at saksakte (mannen, red.anm.) har misligholdt avtalen. Problemer med avføring etter at hunden har vært hos saksøkte kan eksempelvis skyldes at hunden får et annet hundefor enn hos saksøker».

Tingretten har ikke gitt seg inn på ytterligere veterinære vurderinger.

Det var Østlandets Blad som først omtalte dommen.
 

- Blir som et barn


Dagbladet har vært i kontakt med parten som fikk medhold både i forliksrådet og tingretten.

Han har ikke et vondt ord å si om rettsprosessene, men sier uoppfordret at han skjønner hvis folk stusser over at rettsapparatet må brukes  i et slikt tilfelle.

- En hund blir som et barn. Så nå gleder vi oss til å dra på hytta, sier helgepappen til Dagbladet.

Kommunikasjonsansvarlig Stepanka Horakova i Norsk Kennel Klub sier at det har kommet et økende antall henvendelser dit om hvem som skal ha hunder og kjæledyr ved samlivsbrudd.

- Vi gir ikke råd om hvem som skal beholde hunden, men anbefaler juridisk hjelp eller konfliktrådet. Jeg kjenner til flere tilfeller der hund og barn flytter mellom mor og far sammen. Det fungerer bra. Det er som regel de voksnes samarbeidsevne det står på, sier Horakova til Dagbladet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at hunder var en eiendel juridisk, som en sofa eller en bil? Hvem deler biler eller sofaer mellom seg i ukedager og helger? Din tur til å sitte i den nå liksom... :o 

Flere jeg kjenner som har gått fra hverandre med hund som har delt "omsorg", men oftest har det vært at en har stilt opp som hjelp når den andre skal bort eller hatt den med på hytte/helgeturer osv... 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvem i svarteste natta går til retten for å omsorgsfordele en hund? Altså, jeg forstår godt at man ved samlivsbrudd kan ha delt omsorg for en hund (ikke en katt, det blir feil for de aller fleste katter), men da ordner man det jo seg i mellom. Klarer man ikke å ha en såpass sivilisert tone at man ikke klarer å fikse opp i hvordan det ordne praktisk, så bør man heller ikke dele omsorgen for et levende vesen uten evner til å snakke selv. Eller, for å si det på en annen måte: Trenger man hjelp av tingretten til å fikse opp i fôrproblemer for en hund, så bør man rett og slett droppe den delte omsorgen. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, hvorfor ikke?

Dersom de føler at hunden blir som et barn for dem, får jeg jo en liten anelse om hvordan de føler det mtp. hvem som skal ha omsorgsretten på hunden og hvor viktig dette føles for dem. Ikke at jeg har vært igjennom samlivsbrudd med barn involvert, men de må bare gjøre det de føler er best for alle parter :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde kjempet om det var min hund! Nå er heldigvis hunden min, hun var hos meg før vi ble sammen, så det blir ikke et problem hos oss. Har venninner hvor hunden(e) er tatt med i samboeravtaler, det er ikke så dumt ;) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

29 minutter siden, Yellow skrev:

Synes det er veldig useriøst å ikke ha en plan angående hvem som overtar dyr ved evt. brudd, jeg, da, spesielt om det liksom ikke er en selvfølge hvem det er. 

Jeg synes ikke det er noe useriøst faktisk.  De fleste tegner ikke opp samværsplan i tilfelle samlivsbrudd når de får barn og ting kan forandre seg. Den som egentlig skulle ha hunden er kanskje ikke den som er mest knyttet til hunden etc..  

Vi har ikke satt opp noen plan, men huskien blir med meg og pulien blir igjen sannsynligvis.  Rett og slett fordi jeg ville ha huskien og han pulien,  og fordi hundene har valgt hver sin eier.  Begge står i mitt navn forøvrig.  

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, Mud skrev:

Jeg synes ikke det er noe useriøst faktisk.  De fleste tegner ikke opp samværsplan i tilfelle samlivsbrudd når de får barn og ting kan forandre seg. Den som egentlig skulle ha hunden er kanskje ikke den som er mest knyttet til hunden etc..  

Vi har ikke satt opp noen plan, men huskien blir med meg og pulien blir igjen sannsynligvis.  Rett og slett fordi jeg ville ha huskien og han pulien,  og fordi hundene har valgt hver sin eier.  Begge står i mitt navn forøvrig.  

Personlig synes jeg dere hvertfall burde snakke om dette, ikke minst for deres egen del, sjelden nye hyggelig med brudd og greit med alt som er avklart på forhånd. :) Men opp til hvert enkelt par hva de gjør såklart, men er jo ikke sjelden det blir uoverensstemmelser ang dyr ift samlivsbrudd. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Yellow skrev:

Personlig synes jeg dere hvertfall burde snakke om dette, ikke minst for deres egen del, sjelden nye hyggelig med brudd og greit med alt som er avklart på forhånd. :) Men opp til hvert enkelt par hva de gjør såklart, men er jo ikke sjelden det blir uoverensstemmelser ang dyr ift samlivsbrudd. 

Jeg tror vi klarer det helt fint uansett,  vi har begge samlivsbrudd med barn bak oss og taklet det på en ordentlig måte . Og det er et par hakk mer alvorlig.  

Poenget mitt er at folk flest hverken trenger eller tenker på avtale ang hunden i tilfelle samlivsbrudd,  og det med rette. 

Livet forandrer seg,  det er umulig å forutsi hvem som vil være best egnet til å ta vare på hunden etter et samlivsbrudd lenge før det potensielle samlivsbruddet eventuelt finner sted.  

Skulle jeg og xn avtalt noe sånt for 18 år siden  så hadde sannsynligvis avtalen vært at Jonas ble med meg. Men når samlivsbruddet fant sted passet det bedre for alle parter at Jonas bodde mest hos xn og jeg var hundepasser og hadde samvær i feriene mine etc. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Yellow skrev:

Synes det er veldig useriøst å ikke ha en plan angående hvem som overtar dyr ved evt. brudd, jeg, da, spesielt om det liksom ikke er en selvfølge hvem det er. 

Jeg synes det ville være veldig unaturlig og rart å snakke om :P 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Pringlen skrev:

Jeg synes det ville være veldig unaturlig og rart å snakke om :P 

Jeg synes det er unaturlig å ikke ha avklart FØR hunden er i hus om man skaffer seg det sammen, jeg, da, før man skriver under på papirer (selv om en situasjon kan endre seg såklart). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg står som juridisk eier på begge hundene, den ene ble kjøpt før vi ble sammen og den andre kjøpte vi "sammen". Jeg kjøpte hunden, men han var jo enig i det. Han er veldig glad i hundene han også, men pr. nå er det rimelig usannsynlig at han ender opp med noen av dem om vi skulle gått i fra hverandre. Begge hundene er forøvrig mest knytta til meg også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt skilsmissehund. Vi ble enige om at han skulle bo hos eksen fordi eksen var den av oss med best tid og mulighet til å ha hund. Så gikk det noen år, så forandra ting seg, og bikkja flytta tilbake til meg igjen, fordi da var det jeg som hadde best tid og mulighet til å ha hund. Vi klarte å samarbeide såpass om ungene også vi (de er 18 og 21 år gamle, så nå er det ikke så mye å samarbeide om lenger). 

Jeg skjønner ikke at folk ikke klarer å oppføre seg såpass voksent at de kan løse samværsproblemer utenfor rettsystemet jeg da. Jeg skjønner det ikke når det krangles om unger, og jeg skjønner det helt klart ikke når det krangles om bikkjer. En skulle tro at folk som tok på seg ansvaret for annet liv, klarte å være litt modne og bli enige, men det er visst for mye forlangt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her går hundene til meg hvis vi skulle gått fra hverandre, kun fordi jeg ville ha dem, og jeg som har tid til dem. Om han plutselig skulle fått et litt annen hverdag enn nå, så hadde nok Khal gått til han, kun fordi det er han Khal er mest knyttet til. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den tid, den sorg. Nå har vi småbarn og det hadde vært helt uaktuelt å sitte som alenemor med tre hunder, hvertfall de hundene vi har nå. Så selv om hundene er mine både i teori og praksis så hadde det ikke vært åpenbart at jeg tok alle tre. Før barn hadde de antakeligvis blitt med meg.  Senere så ser kanskje situasjonen vår helt anderledes ut, men jeg ganske overbevist om at vi er voksne nok til å finne en løsning som funker for både oss, barn og eventuelle dyr om det skulle bli nødvendig.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bikkja er mi og det er det ingen tvil om, han ble med meg inn i forholdet og sambo har null nada ønske om å ha ham om det skulle bli slutt. (Noe vi dog håper ikke skjer selvfølgelig. :P ) Han er ikke hundemenneske overhodet. Kattene derimot er det værre med, de er alle 3 anskaffet som våre. Men Luna er nok mest knyttet til meg og Taiga liker nok best S. Tokyo er fløtepus mot alle uansett så han kunne forsåvidt bli med hvem som helst av oss, men akkurat de 2 andre er enkle. Luna er "min" og Taiga er "hans". Mest sannsynlig så hadde de to elste pusene blitt hos ham og Luna hadde blitt med meg. Selvom alle 4 står i mitt navn på chippen sin, og jeg selvfølgelig er glad i alle sammen.

Nå har vi ikke barn, så kan godt hende dynamikken hadde blitt annerledes da, men enn så lenge så hadde det vært lett å fordele dyra. Men jeg kan godt forstå at det er vanskelig om ikke dynamikken er så "klar" som det den er hos oss, eller man har færre dyr. Hadde vi f.eks bare hatt Tokyo så hadde vi slitt litt tror jeg for han er begge like glad i og han er like knyttet til oss begge. Da hadde nok boplass avgjort saken tror jeg, tipper S hadde fortsatt å bo her vi bor nå og her er jo katta kjent og trives godt. Jeg derimot hadde nok måtte holdt ham som innekatt en stund til jeg fant noe permanent. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...