Gå til innhold
Hundesonen.no

Skilsmissehund skal til helgepappa


Guest 2ne
 Share

Recommended Posts

Nok en grunn til å forbli singel: 

Tingrettens dom: Skilsmissehund skal til helgepappa

Livsløpet og eierskapet til den ti år gamle skilsmissehunden - en belgisk fårehund - er fastsatt av et rettsforlik fra 2008, en dom i forliksrådet fra sist sommer og seinest i en rykende fersk dom fra Follo tingrett.

I et rettsmøte for for åtte år siden ble avtalen om hunden protokollert.

De to tidligere ektefellene - nå i 60-årene - skulle fortsatt ha hunden i sameie og med delt omsorg. Den skulle være hos mor fire dager dager i uka med tilbakelevering av far seinest mellom klokka 20 og 22 på søndager.

Av rettsboka går det også fram at hunden av helsemessige årsaker ikke skal ha mat tilsatt melkestoffer eller sukker. Den skal sitte i bur på biltur, og oppdras og behandles etter belønningsprinsippet.

Alt gikk gikk sin faste gang i sju år - hos mor i uka og hos far i helgen. Fram til sist vår.
 

Problemer med avføring


Da ville mor avbryte avtalen fordi hunden etter hennes beskrivelse hadde problemer med avføringen, klumper i hodet og et hvitt stoff på kroppen.

Helgepappaen brakte omsorgstvisten inn for forliksrådet, som kom med en slik konklusjon i en dom sist sommer: 

«Partene dømmes umiddelbart til å gjenoppta den skriftlige avtalen. Klagemotparten må utlevere hunden til klageren fra fredag til mandag».

Den dommen anket mor inn for Follo tingrett, der partene møtte uten advokater forrige uke.

Og nå er tingretten talt:

«Retten finner det ikke sannsynliggjort at saksakte (mannen, red.anm.) har misligholdt avtalen. Problemer med avføring etter at hunden har vært hos saksøkte kan eksempelvis skyldes at hunden får et annet hundefor enn hos saksøker».

Tingretten har ikke gitt seg inn på ytterligere veterinære vurderinger.

Det var Østlandets Blad som først omtalte dommen.
 

- Blir som et barn


Dagbladet har vært i kontakt med parten som fikk medhold både i forliksrådet og tingretten.

Han har ikke et vondt ord å si om rettsprosessene, men sier uoppfordret at han skjønner hvis folk stusser over at rettsapparatet må brukes  i et slikt tilfelle.

- En hund blir som et barn. Så nå gleder vi oss til å dra på hytta, sier helgepappen til Dagbladet.

Kommunikasjonsansvarlig Stepanka Horakova i Norsk Kennel Klub sier at det har kommet et økende antall henvendelser dit om hvem som skal ha hunder og kjæledyr ved samlivsbrudd.

- Vi gir ikke råd om hvem som skal beholde hunden, men anbefaler juridisk hjelp eller konfliktrådet. Jeg kjenner til flere tilfeller der hund og barn flytter mellom mor og far sammen. Det fungerer bra. Det er som regel de voksnes samarbeidsevne det står på, sier Horakova til Dagbladet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at hunder var en eiendel juridisk, som en sofa eller en bil? Hvem deler biler eller sofaer mellom seg i ukedager og helger? Din tur til å sitte i den nå liksom... :o 

Flere jeg kjenner som har gått fra hverandre med hund som har delt "omsorg", men oftest har det vært at en har stilt opp som hjelp når den andre skal bort eller hatt den med på hytte/helgeturer osv... 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvem i svarteste natta går til retten for å omsorgsfordele en hund? Altså, jeg forstår godt at man ved samlivsbrudd kan ha delt omsorg for en hund (ikke en katt, det blir feil for de aller fleste katter), men da ordner man det jo seg i mellom. Klarer man ikke å ha en såpass sivilisert tone at man ikke klarer å fikse opp i hvordan det ordne praktisk, så bør man heller ikke dele omsorgen for et levende vesen uten evner til å snakke selv. Eller, for å si det på en annen måte: Trenger man hjelp av tingretten til å fikse opp i fôrproblemer for en hund, så bør man rett og slett droppe den delte omsorgen. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, hvorfor ikke?

Dersom de føler at hunden blir som et barn for dem, får jeg jo en liten anelse om hvordan de føler det mtp. hvem som skal ha omsorgsretten på hunden og hvor viktig dette føles for dem. Ikke at jeg har vært igjennom samlivsbrudd med barn involvert, men de må bare gjøre det de føler er best for alle parter :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde kjempet om det var min hund! Nå er heldigvis hunden min, hun var hos meg før vi ble sammen, så det blir ikke et problem hos oss. Har venninner hvor hunden(e) er tatt med i samboeravtaler, det er ikke så dumt ;) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

29 minutter siden, Yellow skrev:

Synes det er veldig useriøst å ikke ha en plan angående hvem som overtar dyr ved evt. brudd, jeg, da, spesielt om det liksom ikke er en selvfølge hvem det er. 

Jeg synes ikke det er noe useriøst faktisk.  De fleste tegner ikke opp samværsplan i tilfelle samlivsbrudd når de får barn og ting kan forandre seg. Den som egentlig skulle ha hunden er kanskje ikke den som er mest knyttet til hunden etc..  

Vi har ikke satt opp noen plan, men huskien blir med meg og pulien blir igjen sannsynligvis.  Rett og slett fordi jeg ville ha huskien og han pulien,  og fordi hundene har valgt hver sin eier.  Begge står i mitt navn forøvrig.  

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

20 minutter siden, Mud skrev:

Jeg synes ikke det er noe useriøst faktisk.  De fleste tegner ikke opp samværsplan i tilfelle samlivsbrudd når de får barn og ting kan forandre seg. Den som egentlig skulle ha hunden er kanskje ikke den som er mest knyttet til hunden etc..  

Vi har ikke satt opp noen plan, men huskien blir med meg og pulien blir igjen sannsynligvis.  Rett og slett fordi jeg ville ha huskien og han pulien,  og fordi hundene har valgt hver sin eier.  Begge står i mitt navn forøvrig.  

Personlig synes jeg dere hvertfall burde snakke om dette, ikke minst for deres egen del, sjelden nye hyggelig med brudd og greit med alt som er avklart på forhånd. :) Men opp til hvert enkelt par hva de gjør såklart, men er jo ikke sjelden det blir uoverensstemmelser ang dyr ift samlivsbrudd. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 minutter siden, Yellow skrev:

Personlig synes jeg dere hvertfall burde snakke om dette, ikke minst for deres egen del, sjelden nye hyggelig med brudd og greit med alt som er avklart på forhånd. :) Men opp til hvert enkelt par hva de gjør såklart, men er jo ikke sjelden det blir uoverensstemmelser ang dyr ift samlivsbrudd. 

Jeg tror vi klarer det helt fint uansett,  vi har begge samlivsbrudd med barn bak oss og taklet det på en ordentlig måte . Og det er et par hakk mer alvorlig.  

Poenget mitt er at folk flest hverken trenger eller tenker på avtale ang hunden i tilfelle samlivsbrudd,  og det med rette. 

Livet forandrer seg,  det er umulig å forutsi hvem som vil være best egnet til å ta vare på hunden etter et samlivsbrudd lenge før det potensielle samlivsbruddet eventuelt finner sted.  

Skulle jeg og xn avtalt noe sånt for 18 år siden  så hadde sannsynligvis avtalen vært at Jonas ble med meg. Men når samlivsbruddet fant sted passet det bedre for alle parter at Jonas bodde mest hos xn og jeg var hundepasser og hadde samvær i feriene mine etc. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Yellow skrev:

Synes det er veldig useriøst å ikke ha en plan angående hvem som overtar dyr ved evt. brudd, jeg, da, spesielt om det liksom ikke er en selvfølge hvem det er. 

Jeg synes det ville være veldig unaturlig og rart å snakke om :P 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 minutter siden, Pringlen skrev:

Jeg synes det ville være veldig unaturlig og rart å snakke om :P 

Jeg synes det er unaturlig å ikke ha avklart FØR hunden er i hus om man skaffer seg det sammen, jeg, da, før man skriver under på papirer (selv om en situasjon kan endre seg såklart). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg står som juridisk eier på begge hundene, den ene ble kjøpt før vi ble sammen og den andre kjøpte vi "sammen". Jeg kjøpte hunden, men han var jo enig i det. Han er veldig glad i hundene han også, men pr. nå er det rimelig usannsynlig at han ender opp med noen av dem om vi skulle gått i fra hverandre. Begge hundene er forøvrig mest knytta til meg også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt skilsmissehund. Vi ble enige om at han skulle bo hos eksen fordi eksen var den av oss med best tid og mulighet til å ha hund. Så gikk det noen år, så forandra ting seg, og bikkja flytta tilbake til meg igjen, fordi da var det jeg som hadde best tid og mulighet til å ha hund. Vi klarte å samarbeide såpass om ungene også vi (de er 18 og 21 år gamle, så nå er det ikke så mye å samarbeide om lenger). 

Jeg skjønner ikke at folk ikke klarer å oppføre seg såpass voksent at de kan løse samværsproblemer utenfor rettsystemet jeg da. Jeg skjønner det ikke når det krangles om unger, og jeg skjønner det helt klart ikke når det krangles om bikkjer. En skulle tro at folk som tok på seg ansvaret for annet liv, klarte å være litt modne og bli enige, men det er visst for mye forlangt. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her går hundene til meg hvis vi skulle gått fra hverandre, kun fordi jeg ville ha dem, og jeg som har tid til dem. Om han plutselig skulle fått et litt annen hverdag enn nå, så hadde nok Khal gått til han, kun fordi det er han Khal er mest knyttet til. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den tid, den sorg. Nå har vi småbarn og det hadde vært helt uaktuelt å sitte som alenemor med tre hunder, hvertfall de hundene vi har nå. Så selv om hundene er mine både i teori og praksis så hadde det ikke vært åpenbart at jeg tok alle tre. Før barn hadde de antakeligvis blitt med meg.  Senere så ser kanskje situasjonen vår helt anderledes ut, men jeg ganske overbevist om at vi er voksne nok til å finne en løsning som funker for både oss, barn og eventuelle dyr om det skulle bli nødvendig.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bikkja er mi og det er det ingen tvil om, han ble med meg inn i forholdet og sambo har null nada ønske om å ha ham om det skulle bli slutt. (Noe vi dog håper ikke skjer selvfølgelig. :P ) Han er ikke hundemenneske overhodet. Kattene derimot er det værre med, de er alle 3 anskaffet som våre. Men Luna er nok mest knyttet til meg og Taiga liker nok best S. Tokyo er fløtepus mot alle uansett så han kunne forsåvidt bli med hvem som helst av oss, men akkurat de 2 andre er enkle. Luna er "min" og Taiga er "hans". Mest sannsynlig så hadde de to elste pusene blitt hos ham og Luna hadde blitt med meg. Selvom alle 4 står i mitt navn på chippen sin, og jeg selvfølgelig er glad i alle sammen.

Nå har vi ikke barn, så kan godt hende dynamikken hadde blitt annerledes da, men enn så lenge så hadde det vært lett å fordele dyra. Men jeg kan godt forstå at det er vanskelig om ikke dynamikken er så "klar" som det den er hos oss, eller man har færre dyr. Hadde vi f.eks bare hatt Tokyo så hadde vi slitt litt tror jeg for han er begge like glad i og han er like knyttet til oss begge. Da hadde nok boplass avgjort saken tror jeg, tipper S hadde fortsatt å bo her vi bor nå og her er jo katta kjent og trives godt. Jeg derimot hadde nok måtte holdt ham som innekatt en stund til jeg fant noe permanent. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...