Gå til innhold
Hundesonen.no

Trenger gode råd ang. usikker unghund som reagerer med utfall mot barn og fremmede mennesker.


Nuttenufff
 Share

Recommended Posts

Jeg har en jaktlabrador tispe på 1 år.  Kan nevne at hun er av de beste jaktlinjer og fra en seriøs oppdretter som driver med jakt selv.  

Allerede ved henting reagerte jeg på at moren hennes knurret mot min sønn og at valpene tok lite kontakt med oss.  Har selv oppdrettet flere kull, så jeg vet hvordan det burde ha vært.

Da vi fikk henne hjem viste hun seg å være veldig usikker mot folk og miljø, jeg stusset på dette, da jeg aldri har opplevd dette med tidligere hunder.   Hun trakk seg unna og fikk lov til det.  Når hun da ble litt eldre klarte hun å tilnærme seg greit.  Jeg innser nå i ettertid at miljøtreningen vi og oppdretter har drevet med, nok har vært altfor liten for akkurat dette individet (jeg burde ha sett det før).  Hun har ingen dårlige erfaringer med barn eller andre mennesker.

Kan nevne at jeg har lang erfaring med hunder og trening av hunder selv.  Hun er kjempelydig, veldig bra innkalling, førerorientert, reagerer veldig raskt, smarteste hunden jeg har hatt, er tøff i miljøsituasjoner (ingen usikkerhet her), absolutt ingen pinglehund.  Hun får søksoppgaver og aktivisering i tillegg til mye mosjon løs i skogen hver dag, hvor det går i hundre og tyve.  Kobler fint av inne. Hun er egentlig den beste hunden egenskapsmessig som jeg har hatt, om det ikke var for usikkerheten.   Grei mot andre hunder. Hun blir trent med positiv forsterkning og klare grenser. Hun blir ikke 'tatt' i disse situasjonene, da jeg tror dette vil forsterke usikkerheten.

Hjemme knurrer hun når vi får besøk (vi tar alltid positiv kontakt først med gjester og kontrollerer situasjonen), også mot kjente(ikke oss hun bor hos), men avreagerer etter noen minutter og da er de veldig stas.  Hun kan også gå rundt hjemme og boffe mot ingenting eller TV-en(skjer vel kanskje en gang pr dag, avreagerer relativt raskt). Vi bor langt ute på landet, så det er ingenting utenfor å reagere på. Våre barn er fra 11 og opp, deres venner er ok etter en liten stund.

Status er nå:

Hadde henne med på skolen til min sønn, hun klarte ikke å avreagere på barna der, ble redd og vi trakk oss ut av situasjonen.   Vi møtte da noen barn på hjemvei (hun var 100 meter fra meg), da var hun løs, reagerer med å løpe lynraskt bort til dem og har en bjeffende, truende adferd.  Hun går ikke på, men står 1 meter fra og bjeffer.  Jeg klarer å kalle henne inn, men det er en veldig ubehagelig situasjon.  Jeg skjønner ikke at hun kan reagere med så mye mot, når hun er så usikker på dem.  En farlig kombinasjon spør du meg.......

En lignende episode hadde jeg med en voksen nabo.  Hun var langt foran meg, ser ham, løper dit og blir stående og bjeffe mot ham.  Får igjen kallt henne inn og går bort til ham og hun får hilse på i eget tempo.

Når hun er med meg, så kan hun gå løs forbi på plass, fordi hun er under kommando (veldig lydig, ingen klatring på rangsstigen).  Hun kan ta kontakt med de fleste voksne som innbyr til kontakt, dog ikke uten boffing.

Har noen episoder, hvor hun er med meg i band uten kommando, og gjør utfall mot barn som passerer, med bjeffing og at hun går mot. (UFF…).

Tror ikke hun ville bite, men hun har en veldig negativ adferd.  Ser at den er for å skremme, så jeg prøver å løse situasjonene med henne.  Har startet å jobbe med kindereggmetoden, og tar henne med på steder for å eksponere henne for slike situasjoner på avstand under kontroll.  Jobber og lydighet med henne i nærheten av skoler og lignende. 

Det er lite aktuelt å omplassere henne, da hun neppe vil komme til noen som kan håndtere dette noe særlig bedre enn meg. 

Jeg lurer på om noen har noen gode råd?  Håper ting går seg til når hun blir noe eldre, men tror vel egentlig ikke det.  Ser vel for meg en fremtid på tå hev, og en hund som ikke kan gå løs hvor det er sjanse for å møte andre mennesker…….  Det er dessverre ikke slik jeg ønsker at en hund i vår familie skal ha det.  

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette høres ikke ut som noen trivelig situasjon nei. Jeg tror det første jeg ville gjort var å holde henne i bånd og dermed hindre henne i å løpe bort til folk og bjeffe og skremme dem. Når hun gjør dette nå, kan det hende hun blir "tøffere" når hun blir eldre og dermed kan gå et skritt videre og kanskje nappe/bite i situasjonen. 

Nå er jeg overhodet ingen ekspert på adferd, men jeg tenker egentlig at jeg ville ha skjermet henne, jeg, slik at hun slapp å forholde seg til det hun faktisk synes er så skummelt. Det kan selvsagt være vanskelig å få til dette gjennomført, men jeg tror ikke det nødvendigvis er positiv å eksponere henne så mye for det hun er redd. Da er det bedre å vise henne at du tar kontrollen og la henne slippe å forholde seg til dette skumle, rett og slett. Jeg hadde en gang en valpekjøper som fikk en skikkelig b-hund fra meg. Han var redd mye, spesielt folk, og eier trente masse på at folk ga godbit og gjorde alt "etter boka". Det var først da vi ble enige om at det kanskje var like greit å droppe all denne treningen og heller skjerme ham fra det han syntes var skummelt, at hunden slappet av og fikk progresjon i livet (for å si det sånn). Det er ikke sikkert dette er løsningen - men jeg ville kanskje forsøkt det en stund slik at hun slipper å gå rundt og vente på når neste skumle episode skjer :)

Jeg tror det kan være vanskelig å få en hund med slik skepsis til mennesker helt 100% bra, man må lære seg metoder for å takle det på vegne av hunden - om det var forståelig. 

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres ut som dere er i trist situasjon om dagen. Jeg skal ikke uttale meg så mye hva gjelder råd, men jeg har egne erfaringer med en hund som minner veldig om din. Jeg har en corgi cardigan tispe, nå to og et halvt år gammel, som alltid har vært en usikker liten frøken. Innendørs og i ulike miljøer har hun alltid vært veldig sterk og god, lydig og førerorientert. Men helt fra 3-4 måneders alderen begynte hun å reagere på mennesker og barn. Likte ikke å bli klappet (noe som er en utfordring når man har en "søt dverg" av en hund, som alle vil hilse på) og trakk seg unna, fikk bust, la øra ned og bjeffet. Spesielt barn var en utfordring, disse begynte hun å reagere på fra avstand, gjerne 50-100 meter.

Man blir jo såklart fortvilet, men samtidig motivert til å finne en løsning og jobbe mot å få henne tryggere på mennesker. Vi forsøkte også gi folk vi kjente godbiter og på den måten få henne til å forbinde mennesker med noe positivt. Samtidig ble vi veldig strenge med fremmede mennesker vi møtte på tur, og sa at hun ikke skulle hilses på, slik at hun slapp å forholde seg til dette hver eneste dag. 

Absolutt ingenting fungerte, og det hele toppet seg når hun rundet året. Vi gikk fra å være aktive hundefolk som elsket å trene i den lokale hundeklubben til å kvie oss for å ha henne med i enhver situasjon. Hennes usikkerhet tok rett og slett overhånd i hele hundeholdet, og vi klarte ikke å se forbi det. Vi tok en lang pause fra all trening, kun tur i skog og mark, og hadde henne bare med om vi visste det var situasjoner hun vil mestre.

Men så skjedde utviklingen. Vi har i huset snakket mye om hva som egentlig har skjedd med henne, og vi har vel konkludert med at hun har blitt voksen og moden. En lang periode slapp hun å forholde seg til sin usikkerhet, og det kombinert med at hun utviklet seg mentalt har gjort henne _veldig_ godt. Fortsatt er dette en hund som er reservert ovenfor fremmede (ligger forøvrig i rasen) og på ingen måte digger barn, men det virker som hun har lært seg å forholde seg til det på en helt annen måte. Kommer det barn gående på fortauet vi går på, så rusler hun på andre siden, men ingen tegn på at hun synes det er ubehagelig. Fremmede folk overser vi som regel, og prøver de å ta kontakt med henne så går hun bare vekk. Uten at hu får lave ører eller bust, bare sier "jeg har ikke helt behov for å hilse på deg nå.." :) Men så har vi andre folk igjen, som hu kan være super begeistret for! Merkelig liten frøken. 

Som sagt, har ingen råd å gi. Men ville bare forklare hvordan det gikk for seg hos oss. Dem utviklet seg stadig, og for oss så var unghund perioden et absolutt toppunkt (eventuelt lavpunkt..) hvor vi ikke så noen utvei. Men gi henne litt tid, så vil kanskje mye bedre seg helt naturlig. 

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville iallfall ikke tatt henne med på skolen igjen med det første, og hatt henne i bånd hele tiden. Altså skjerm henne til en viss grad, så kan dere heller trene på at mennesker er positivt i kontrollerte omgivelser inntil videre. Ikke la noen gå for fort frem med henne. Få folk som kommer på besøk til å først ignorere henne totalt, også kan de gi henne godbit når hun roer seg ned, så hun lærer at folk er positivt, og at de ikke "trenger" seg på henne uten at hun liker det. Pass på at folk respekterer kropsspråket hennes hvis hun viser at hun er usikker. Fortsett å terp på kindereggmetoden, og kanskje få folk dere møter på gata, som ønsker å hilse, til å gi henne godbit? (Hvis hun er usikker da så lønner det seg nok at de setter seg på huk litt på skrå fra henne). 

Tipper at alderen gjør ting enda verre enn det er i utgangspunktet. Så hvis du trener riktig med henne, eller hun ikke får noen særlig flere negative opplevelser, så kan det hende det blir litt bedre når hun blir voksen i hodet? 

Jeg tror jeg også ville trent på å bare være rolig i nærheten av folk/barn, uten at hun er i lydighet. Og om hun viser tegn til å reagere på noe så kanskje avled med godbit? 

Og du kan jo bruke nærmeste hundeklubb? På å trene på å være i nærheten av folk og hilse på folk. :) 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har selv en usikker hund, men dette gjelder for så vidt bare hjemme, eller i enkelte hilsesituasjoner. Han er fem år nå til april, så hos oss har vi valgt å skjerme han, men dere har jo fremdeles mulighet. 

Det finnes et ord for det, men jeg kommer ikke på det her og nå:
Hva med å belønne henne for å se på det som er skummelt? Målet er selvsagt at hun etterhvert assosierer fremmede mennesker med mye ros og belønning, og hun vil da vende seg til deg. Har ikke prøvd dette selv, men har hørt at det fungerer på noen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

54 minutter siden, bjeffemonster skrev:


Det finnes et ord for det, men jeg kommer ikke på det her og nå:
Hva med å belønne henne for å se på det som er skummelt? Målet er selvsagt at hun etterhvert assosierer fremmede mennesker med mye ros og belønning, og hun vil da vende seg til deg. Har ikke prøvd dette selv, men har hørt at det fungerer på noen!

Det pleier å kalles for "kindereggmetoden" :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Sofie & Aska skrev:
4 timer siden, bjeffemonster skrev:

Har selv en usikker hund, men dette gjelder for så vidt bare hjemme, eller i enkelte hilsesituasjoner. Han er fem år nå til april, så hos oss har vi valgt å skjerme han, men dere har jo fremdeles mulighet. 

Det finnes et ord for det, men jeg kommer ikke på det her og nå:
Hva med å belønne henne for å se på det som er skummelt? Målet er selvsagt at hun etterhvert assosierer fremmede mennesker med mye ros og belønning, og hun vil da vende seg til deg. Har ikke prøvd dette selv, men har hørt at det fungerer på noen!

Det pleier å kalles for "kindereggmetoden" :)

Hun nevner det også i posten sin at det er slik de nå jobber.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 1/9/2016, 10:00:05, Nuttenufff skrev:

[..] Tror ikke hun ville bite, men hun har en veldig negativ adferd.  Ser at den er for å skremme, så jeg prøver å løse situasjonene med henne.  Har startet å jobbe med kindereggmetoden, og tar henne med på steder for å eksponere henne for slike situasjoner på avstand under kontroll.  Jobber og lydighet med henne i nærheten av skoler og lignende. 

Det er lite aktuelt å omplassere henne, da hun neppe vil komme til noen som kan håndtere dette noe særlig bedre enn meg. 

Jeg lurer på om noen har noen gode råd?  Håper ting går seg til når hun blir noe eldre, men tror vel egentlig ikke det.  Ser vel for meg en fremtid på tå hev, og en hund som ikke kan gå løs hvor det er sjanse for å møte andre mennesker…….  Det er dessverre ikke slik jeg ønsker at en hund i vår familie skal ha det.  

Control unleashed av Leslie McDevitt er perfekt for sånne hunder! "Kinderegg" er en del av de metodene hun bruker, men da kalles den Look at That (LAT).
Boken finnes både som fysisk bok og pdf, og den finnes oversatt til norsk. Jeg anbefaler den engelske versjonen for best utbytte. Det finnes også videoer som kan kjøpes "on demand" på Clean Run.
Her er boken: https://www.cleanrun.com/index.cfm/product/1328/control-unleashed.htm

Her er boken i ulike digitale format: https://www.cleanrun.com/index.cfm?category=701

Og her ligger videoene: https://www.cleanrun.com/index.cfm?fuseaction=category.display&category_ID=497 (Du ser etter de som heter noe med CU Games.

Det er også flere på det norske forumet http://www.modhund.no som liker CU-metodene.

Og en egen facebookgruppe, hvor Leslie McDevitt selv er aktiv:  https://www.facebook.com/groups/298300721554/

 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 timer siden, Sofie & Aska skrev:

Det pleier å kalles for "kindereggmetoden" :)

Nei, det var ikke helt det jeg tenkte på! Om det er så veldig stor forskjell, det vet jeg ikke, men jeg tenkte spesifikt på "sladretrening" :)
 

8 timer siden, Perfect Image skrev:

Hun nevner det også i posten sin at det er slik de nå jobber.

Takk, det må jeg ha oversett. Men jeg tenkte på sladretrening, ikke kindereggmetoden. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

36 minutter siden, bjeffemonster skrev:

Nei, det var ikke helt det jeg tenkte på! Om det er så veldig stor forskjell, det vet jeg ikke, men jeg tenkte spesifikt på "sladretrening" :)
 

Takk, det må jeg ha oversett. Men jeg tenkte på sladretrening, ikke kindereggmetoden. 

Er ikke det akkurat det samme?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 12. januar 2016 kl. 12.00.57, Sofie & Aska skrev:

Er ikke det akkurat det samme?

hehe jo, det er visst det! Jeg hører om både sladremetoden og kindereggmetoden, og har hele tiden trodd det har vært to forskjellige begrep. Jeg trodde kindereggmetoden gikk ut på å trene kontakt fra første stund, ikke at hunden etterhvert tok kontakt frivillig fordi at...

På 12. januar 2016 kl. 12.53.34, Helianthus skrev:

Så morsomt! Jeg fant denne da jeg googlet forskjellen på kindereggmetoden og sladremetoden:
http://hundesonen.no/topic/60505-kinderegg-metoden-passeringstrening/

Verden har heldigvis gått videre og redselen for å forsterke/belønne følelser er long gone :thumbs:

Ja, det er jo bare helt fantastisk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Nuttenuff, jeg har hatt og har samme problem med min hund. Hun er omplasseringshund og dårlig sosialisert, også sannsynligvis litt ymse erfaringer med folk. Hun har faktisk klart å jage bort både et barn og en voksen mann, ved to forskjellige anledninger. De trodde sikkert hun var farlig (begge Polakker, og har sikkert erfaring med noen mannevonde hunder der de kommer fra), men det er hun ikke, hun bare står på litt avstand og bjeffer og ser bisk ut. Akkurat slik som deg så får jeg kalt henne tilbake når hun har bjeffet fra seg og da hilser hun vanlig.

Jeg har måttet lære veldig mye for å få endret på dette, er jo selvsagt livredd for at det skal utarte seg.
Det jeg har gjort den siste tiden etter endel prøving og feiling er å alltid ha henne i bånd eller langline, så jeg unngår at hun får "øvd" på denne adferden. Jeg skjermer henne også fra situajsoner, slik som det blir foreslått lenger opp i tråden. Hun skal ikke måtte hilse på alle! Jeg prøver å se henne an, og å skjerme henne om jeg ser noe som helst usikkerhet. Om jeg er i tvil, skjermer jeg henne alltid. Jeg har måttet lære å bli avvisende og ignorere folk, og har ved en anledning "bjeffet" til noen "Ikke klapp hunden min!" da de prøvde å strekke ut hånden for å klappe henne idet vi gikk forbi.

Når vi møter mennesker på tur, så lager jeg en smattelyd rett etter hun har sett dem, og får henne til å følge meg i en bue rundt dem, så vi slipper å gå så nær.  Dette har jeg lært på kurs hos noen som er kurset av Turid Rugaas, det er hennes metode for å få hunden til å gå i slakt bånd. Det er veldig nyttig både med hensyn til kontakttrening og det at når hunden strammer båndet kan det oppstå "barriærefrustrasjon" og den kan føle seg fanget. https://www.youtube.com/watch?v=sCStWBwPaO0

Jeg bruker også sladremetoden/kindereggmetoden, både med ordet "bra", smattelyd og klikker, og det har resultert i at hun har begynt å automatisk se på meg når noe eller noen dukker opp.

Jeg trener ikke bare med mennesker, men med alle ting; biler, katter, hester, syklister, hunder, hva som helst som dukker opp som fanger hennes oppmerksomhet, slik at jeg får økt antall ganger hun ser på noe og så ser på meg og forventer en godbit.

Jeg trener på sitt når vi går tur, og å hoppe opp i veikanten og sitte der mens en forstyrrelse passerer, jeg later som jeg snakker med noen, mens hun sitter i ro og venter, slik at jeg kan bruke det når noen går forbi.

Jeg har funnet ut at nøkkelen er avstand. Har jeg nok avstand, så får jeg alltid belønne rigktig adferd (f.ex. se på meg, gå i bue, sitte, gå fot, snuse i bakken, se på forstyrrelsen etc.), men har jeg for lite avstand, er det alltid en sjanse for at hun gjør feil adferd (bjeffe på dem, stirre på dem, bevege seg mot dem).

Jeg har funnet ut at om hun lar være å bjeffe på noen to ganger på rad, så betyr ikke dette at det er blitt til en pålitelig adferd å la være, jeg har lært dette ved å gjøre den feilen å la henne gå løs fordi jeg tror hun har sluttet med det, og så har hun ikke det. Nå har jeg tenkt å ha henne i bånd/langline til hun har unngått å gjøre det over tid og jeg vet at adferden er pålitelig.

De bøkene jeg har brukt er Control Unleashed som er nevnt her, Klikkertrening og Dempende Signaler av Emma Parsons, Grisha Stewart - Behavior Adjustment Training http://empoweredanimals.com/proddetail.php?prod=MCH-0310   og Patricia McConnel - The Cautious Canine. Har også tenkt å kjøpe 100% Positiv Problemløsning http://www.canis.no/nettbutikk/omtale.php?id=1600&mid=395&ug= da jeg likte 100% Positiv Hverdagslydighet veldig godt.

Vi har hatt framgang, og kanskje særlig etter at jeg skjønte at jeg må skjerme henne, at sosialisering ikke handler om at hun "skal" møte mennesker, men heller at hun har en positiv opplevelse med dem uansett hvor stor avstand vi må ha til dem. Eller kanskje det var rett og slett fordi hun ble eldre. Hun begynte med denne adferden når hun var ca ett år, og nå er hun to og et halvt, så jeg har hatt ca ett år med prøving og feiling, og ca et halvt år med den "oppskriften" vi bruker nå. Vi treffer ikke så mange mennesker her jeg bor, og det er her hun gjerne vil jage bort folk, så det har ikke gått så raskt, men jeg ser jo at det går bedre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leste denne artikkelen i går, og tenkte på denne tråden. Aktiviteter som gir hunden (og eieren) selvtillit er ikke dumt. Da får man fokusere på noe annet enn problemene (det i seg selv skaper et godt forhold mellom og samarbeid med hund og eier), og en større del av tiden går med til å ha det morsomt (=mindre tid til å ha det kjipt) :)

http://www.st.nu/medelpad/sundsvall/problemhund-blev-praktexemplar-efter-traning

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...