Tankerot..Vanskelig valg.

[Gjest]

Først må jeg vel bare si hei, er relativt ny her og er jo kjipt at min første tråd skal være så depressiv, men sånn får det bli. Trenger bare å lufte tankene mine litt, så om noen orker å lese det er det flott=p

Vet liksom ikke helt hvor jeg skal begynne, men kort fortalt står jeg ovenfor valget om jeg skal la hunden min slippe, eller forsøke enda litt til. Dette er første hunden jeg har eneansvar for og dermed også den som alene må ta valget. Får fryktelig vondt i hjertet når jeg tenker på å slippe taket, men samtidig ønsker jeg å kunne nyte hundeholdet med en frisk og glad hund. 

Hun er litt over 5 år gammel, jeg kjøpte henne 7 mnd gammel, da hadde hun gått glipp av viktig sosialisering, har prøvd så godt jeg har kunnet å trene henne de 5 årene jeg har hatt henne, men sliter med mye frykt og stress som sitter dypt i hodet på henne. En skjønn skapning rundt de hun er ordentlig kjent med.

Var nylig til sjekk hos veterinær, da jeg merket endringer i adferden som jeg lurte på om kunne være knyttet til smerte, hun har patella luksasjon. Hun har feilbelastet kroppen mye pga foten og er stiv og øm flere steder. Fikk Metacam for å benytte i en periode for å se om jeg merket endring i henne. Veterinær sa at hun ville forstå om jeg ville la henne slippe, da det er såpass mye som plager (mye å skrive her, men kort sagt problemer psykisk og muligens hormonelt),  som også går utover oss,samt at foten blir bare verre. Foten kunne ha blitt operert, men veterinær sa ærlig at hun kanskje hadde vurdert å la henne slippe med tanke på alt det andre som er i tillegg,så selv med vellykket operasjon er det ikke sikkert hun hadde fått det bedre med seg selv. 

MEN... Jeg er jo så fryktelig glad i den bikkja.. Vil ikke at hun skal ha vondt, men ser jo hvor glad hun er når hun er trygt hjemme, når jeg kommer inn døra etter jobb, og de sjarmerende faktene Jeg prøver å tenke på hva som er best, men har bare en skikkelig vond følelse i hjerterota  Er så usikker og rådvill at jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Ble litt rotete og lite utfyllende dette, om det er forvirrende kan jeg svare på spørsmål, men trenger egentlig bare at noen kan fortelle om de har vært i lignende situasjon og kunne komme med råd evnt trøst

[Tuvane]

Det som er spørsmålet her er jo hvordan hunden har det. Har hunden god livskvalitet? Koser hunden seg når den er ute og gjør "hundeting"? Hvis nei, så bør du tenke på å la hunden slippe.

Hvis hunden ikke har det bra, og du ikke får gjort noe med det og har jobbet med det i fem år (nå tenker jeg på det mentale), så hjelper det ikke at hun blir operert.

Det er ikke slemt å avlive en hund som ikke har det bra. En hund trenger ikke å være fysisk syk for å ikke ha det bra, og du skal ikke ha dårlig samvittighet for å tenke på avliving. Dersom veterinæren mener at det beste kanskje hadde vært å la henne slippe, så vil jeg tro at det er på bakgrunn av hundens fysiske og mentale helse, det er ikke noe de foreslår bare for å si det.

De aller, aller fleste hunder med mentale problemer ER skjønne hunder hjemme, høyt elsket av familien sin. Og likevel kan det av og til bli så vanskelig ellers at det rett og slett ikke fungerer. Hund skal være til nytte og glede - selvfølgelig er det mye jobb, men det skal ikke BARE være slit i hele hundens levetid. Det du vil ikke være den første eller den siste som evt avliver en hund pga mentalitet.

Har du tatt en skikkelig samtale med veterinæren din om dette? Og forklart hva du tenker og føler? Veterinæren er kanskje den fagpersonen som kjenner hunden din og deg best.

 

Uansett, sender deg en god klem, samme hva du bestemmer deg for. <3

[simira]

Mange gode råd over. Jeg tenker også på hvilke muligheter du har for behandling. Av alderen så regner jeg med at dere har jobbet en del med problemene hennes. Er hun bedre? Funker det?

En operasjon og påfølgende rehabilitering er jo også en belastning for hunden. Du og veterinær må vurdere om det er verdt prisen, ikke i kroner, men for hunden.

Lykke til, uansett hva du velger!

[Gjest]

Tusen takk for svar. 

i har jobbet med problemene,og ting ble bedre enn de var til å begynne med, men har stagnert nå, og på metacam virker hun enda mer "frempå" og utagerende  Det som er så synd er at vi pleide å trene agility når hun var yngre, og det var det hun virkelig elsket, men nå er dessverre det utelukket. Har tatt henne med på trening bare for den sosiale biten og latt henne prøve forsiktig, men det er tydelig at det er tungt, så vi avbryter fort. Slalåmen er sååå morsom syns hun, men den er nok verst for benet, sist falt det ut av ledd to ganger iløpet av slalåmen, og da avsluttet vi helt. Tunnelen kunne hun nok ha løpt i dagen lang men blir litt kjedelig.

Skjønte jo tidligere at det kanskje ikke var trolig at hun ble kjempegammel, men trodde ikke det skulle komme så fort heller. Skulle bare ønske hun kunne ha hatt evnen til å fortalt meg hvor vanskelig hun har det, for det å se henne lykkelig når jeg kommer hjem og løpe å hente leker gjør meg så usikker, men ser jeg på alt det andre så ser jeg jo hvor hun sliter. Er fryktelig redd for å ende opp med å angre, men samtidig vet jeg at jeg kun utsetter det uunngåelige. Jeg kan få meg ny valp som er frisk og fin, men kan ikke avlive henne uten at jeg føler at jeg forråder henne på en måte. Høres kanskje rart ut men.. Jeg vet jo at hun ikke lider når hun er borte, men tanken er så vond.. Er kanskje egoistisk av meg å tenke sånn da..

Blir fryktelig vondt, men sånn som jeg ser det nå så har jeg ikke noe stort valg. Det er nok det beste å la henne slippe Men skal ha henne til etter nyttår, og se om jeg klarer å finne ny oppdretter og evnt valp i sikte før jeg mister henne, slik at ikke tiden uten hund blir så lang for det blir for god tid til å tenke på.