Gå til innhold
Hundesonen.no

Mulig drektig. Abort ? (Tjuvparring)


Guest lissjaaa
 Share

Recommended Posts

Guest lissjaaa

Vell, hvor skal jeg starte ..
Jeg har ei tispe på 9 mnd (Jack Russell blanding, litt større enn en gjennomsnittlig JR). Hun har sin første løpetid nå, på dag 12, og jeg har prøvd å passet godt på henne. Har en hannhund også, en stor blandingshund (schæfer/alaskahusky/malamute), men kastrert sådan (nei, han har ikke rørt tispa).
Vi bor i utlandet, i ei blokk med inn-gjerdet uteområde. Skulle ta ut tispa for en siste tisserunde før natten. Tar henne kun ut i hagen og i nærheten nå som hun har løpetid, og her er det masse løshunder, så vil ikke ta sjansen på å møte på en flokk yre-hannhunder.
Igår så ble vi fulgt av en unghund når vi var på en kort tur i nabolaget med mine 2 hunder. Denne hannhunden ble helt i hundre, og prøvde flere ganger å ri på tispa mi. Det var ikke så lett å holde han unna siden jeg hadde en hund i hver hånd, og denne luringen var sykt innpå slitende, og tispa mi var tydeligvis veldig intr. Uansett, vi kom oss innenfor porten til slutt. Men ikke f... om vi ble kvitt den, han sto utenfor porten i hele natt å ulte og prøvde å komme seg inn. Og jammen var han der idag å.
Som sagt, så skulle jeg ta ut tispa på do før natten, vi var kun inne i hagen. Denne desperate hannhunden sto på utsiden å skreik. Jeg bekymret meg ikke, for tispa kan ikke komme seg ut, og ikke tenkte jeg at hannhunden kunne komme seg inn eller, men der tok jeg vist feil ..
Jeg satt på en benk ute i hagen mens tispa for å gikk rundt i hagen å gjorde sitt. Men plutselig så hører jeg hun skriker, og jeg løper på baksiden for å så finne den j.... hannhunden bak henne, låst til hverandre .. Jeg ble helt ute av meg, og tispa skreik i starten å prøvde å komme seg løs. Jeg vet jo at når de først har låst seg så må man bare vente til det er ferdig.. Jeg måtte bare sitte der å trøste lille jenta mi som syntes dette var litt skummelt, og peip når han eller hun prøvde å gå.. Fikk så vondt ..

Det som må nevnes her; denne hannhunden er ikke noen liten hund. Han er tydelig ung, men vanskelig å si hvilken rase det er (er nokk blanding av mye rart). Kan vell sammenligne størrelsen og kroppsfasongen med en pointer. Minner litt om en rottweiler blanding, men ikke i kroppsfasongen, absolutt ikke så kraftig som en rottweiler. Tispa mi er liten/mellomstor, rundt 10 kilo. Rask og frisk, super sprek liten hund. Hun er en Jack Russel blanding, men litt større en de fleste. Vil si hun er ganske lik en dansk svensk gårdshund i størrelsen og kroppsfasongen.
Så mitt spørsmål er, hva skal jeg gjøre om det viser seg at hun har blitt drektig ? Først og fremst så er hun jo veldig ung, hun vil være 11 mnd, nesten 12 når hun får valper, om det viser seg at hun er drektig. For det andre så er hannhunden større enn henne osv. Vil hun kunne føde valpene normalt, vil det være noe problem for henne å bære frem valpene ? Eller er absolutt det beste abort isåfall ?

Jeg har hatt tispe med valper før (drektig gatehund som jeg tok inn og fikk nytt hjem til etter valpene var vokst opp), og er godt hundevant. Så ansvaret, stell osv er ikke det det står på. Og finne hjem skal heller ikke bli noe problem da jeg har mange bekjente her som er skikkelige dyreelskere.
Men jeg tenker på tispa mi, kan det være farlig for henne? Vil valpene bli for store til at hun kan føde de normalt? .. Noen med erfaringer fra lignende situasjon??

Dette skulle jo absolutt ikke skje. Og jeg har prøvd å passet på tispa mi. Alltid holdt henne i bånd eller i hagen (som jeg så på som en trygg plass da hele hagen er godt gjerdet inn, med høy mur/gjerde. Hannhunden må ha funnet seg ett hull eller noe jeg ikke har vist om, for jeg er ganske sikker på at han ikke har kunnet klatret over, ikke uten at jeg hadde merket det ihvertfall..)

Så hva bør jeg gjøre om det skal vise seg at hun er drektig ? Kom med deres meninger, men for guds-skyld hold dere seriøse, og ingen stygge kommentarer takk.
(Dere får ha meg unnskyldt for ett litt rotete innlegg)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Abort. Du vet ingenting om denne hannhunden, helsetilstand, gemytt osv. Du vet kanskje heller ikke så mye om bakgrunnen til tispa di, siden hun og er en blanding? Og som du skriver er det mye løshunder der du bor, så det høres jo ikke akkurat ut som det er et godt valpemarked. Faren er jo der for at en av de potensielle valpene havner på gata. Og tispa er alt for ung.

Abort er det eneste riktige her, i mine øyne. Gi henne en abortsprøyte nå, det vil vel være en større påkjenning å gi den senere i drektigheten, skulle man tro? (jeg vet ikke).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville tatt abortsprøyte. Hovedsaklig fordi hun er ung, men også fordi du ikke vet noe om hannhund og kan i verste fall få en gjeng syke valper, det er ikke hyggelig hverken for avkommet selv eller for familien som kanskje må avlive en ung hund eller bruke mye tid å penger på behandling og tilrettelegging.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er det for meg bare én ting å gjøre, og det er å komme seg til veterinær for abortsprøyter. Med en så ung tispe og en hannhund som er såpass mye større, så ville jeg absolutt sørget for at det ikke kommer noen valper.

Lykke til. :)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg levde uten hund i fem år. Presterte flytte da jeg var hundeløs pga drittsekk "kjæreste" med egen allergi og allergisk datter. Da det var slutt satt jeg i situasjonen at huseier nektet meg å ha hund, og det var vanskelig å flytte fordi jeg bodde godt og sentralt til en rimelig penge, og fant ikke noe tilsvarende innen budsjettrammen. Planla neste hundehold så og si daglig, i fem lange år. Merker nå hvor mye lettere hverdagen var uten. Den ubegrensede friheten til å gjøre whatever når som helst uten å måtte planlegge for hunden. Samtidig var savnet der hele tiden. Det er fordeler og ulemper med og uten. For meg er hund er såpass berikende, jeg føler meg ikke hel uten, så jeg gir heller gir avkall på den friheten en har uten. Bare det å gå en tur uten hund er direkte smertefullt. Jeg gråt jevnlig i savn av hunder jeg har hatt.  Kjenner forøvrig på at det er pes å ha valp og jeg gleder meg til han er voksen. Når han er voksen vil jeg antakelig savne valpetiden 🤷🏼‍♀️
    • Her tenker jeg hundeeierene bør dekke sine egne skader, jeg vil si det er ganske delt skyld. Dette var ikke en fremmed løs hund som kom uforutsigbart på, og jeg mener dere begge hadde ansvar for å forutse og forebygge denne situasjonen. Hvis du var ukomfortabel med at den andre hunden var løs burde du gitt beskjed om det og krevd at hunden var i bånd, ihvertfall i nærheten av dine. Samtidig burde hans eier selvfølgelig også sørget for å ha kontroll når han oppsøkte dine. Nå vet jeg ikke hvor godt hundene kjenner hverandre eller om de har vært mye sammen før, men nettopp dette er jo grunnen til at hunder ikke skal sosialisere med andre i bånd, selv om det jo som oftest går bra. Jeg mener ikke at din hund burde vært løs, men at den andre burde vært i bånd når den tydeligvis ikke holdt seg unna dine.  
    • Er det noen som kan bidra med tanker rundt en vanskelig sak? Jeg med mine to hunder var på tur med en annen familie med en hannhund, vi kaller han Kalle. Denne hannhunden gikk løs på hele turen, selv om det var båndtvang. Mine to hunder, tispe og hann, drev å lekeslåss, begge var i bånd. Den andre hannhunden Kalle, kommer og ypper og de to hannhundene begynner å slåss. Kalle fikk et rift som måtte sys. Min hannhund fikk tilsynelatende ingen skade.    Spørsmål 1: Siden den andre hunden ble skadd tilbød jeg meg å betale veterinærutgiftene. Burde jeg latt være det? Siden Kalle var løs? spørsmål 2: det viste seg at min hund også hadde fått et sår. Det ble infisert etter en uke og min hund har nå fått massive betennelser i huden og det kommer til å koste langt mer enn forsikringen min dekker. Det er trolig snakk om hudtransplantasjon og pleie i lang tid eller avliving. Bør evt operasjonskostnader utover forsikring dekkes av meg, jeg hadde jo min hund i bånd? 
    • Min situasjon er nok litt annerledes, fordi jeg ikke har helse til å ha hund. Mannen mumler litt om hund igjen, men da blir det et helt annet hundehold enn vi hadde, siden jeg ikke har kapasitet til lange turer, kurs, treninger og konkurranser. Det blir å bare "ha" hund, for tur og kos. Jeg lurer på om jeg kan det... Og så er vi såklart to. Samtidig har vi/jeg definitivt kjent på friheten med å ikke ha hund. Ikke organisere pass når vi skal bort begge to. Ikke tre uker alene med hund for gubben når jeg er i syden om vinteren. Fleksibilitet til å reise, besøke og være med på ting uten å ta hensyn til hund alene eller det praktiske med å ta med. Men det er jo noe som mangler i hverdagen, helt klart. Om jeg hadde vært friskere hadde jeg ikke vært i tvil. Da hadde ny hund vært i hus allerede, selv om jeg nok hadde gitt det et år. Det er jo forskjellig for folk, men jeg merker at for noen jeg har vært glad i, så slipper den verste sorgen taket etter det. Ikke minst har du så mye mer erfaring og kunnskap nå. Og du har vel et nettverk som hjelper? Selv om det selvfølgelig ikke er helt det samme som å kunne dra rett ut et sted etter jobb og sånt. Vi passer en del hund, og det hjelper. Nesten månedlig har vi hund i et par-tre dager minimum. Jeg har også tenkt på å være fosterhjem for dyrebeskyttelsen eller krisesenteret, men det er litt for krevende og uforutsigbart for helsen min. Men om det dukker opp en hund som trenger et hjem for et halvår eller noe sånt tenker jeg det hadde vært en god mulighet til å "dyppe tærne uti" igjen.
    • I dag er det fire måneder siden jeg mistet min kjære Ariel, og det er nå jeg virkelig begynner å kjenne på livet uten hund. Å være uten hund i svarteste mørketida når vinterstormen kommer inn sidelengs fra alle kanter er nå en ting, men nå når våren kommer og det begynner bli fint å være ute er savnet helt ubeskrivelig grusomt. Jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke skulle ha ny hund i det hele tatt, mest på grunn av den økonomiske belastningen, men også for å få "leve litt". Jeg var alene med hund i nesten 14 år, så det begrenset jo en del. Og som mamma sier; "nå kan du gjøre akkurat det du vil". Men etter fire måneder uten hund viser det seg at det eneste jeg vil er relatert til nettopp det å ha hund. Turer, kurs, konkurranser... Det var det livet jeg ville leve. Jeg vet ikke hvem jeg er engang uten hund. Dere som har vært gjennom dette, hvordan tok dere den endelige avgjørelsen om ny hund? Noen tips og tanker til en fortapt sjel?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...