Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor fort rykker dere opp i LP klassene?


lykkelig
 Share

Recommended Posts

Hvor fort rykker dere andre opp i LP klassen når dere har oppnådd 1 premiering? Jeg har 2, 1 premieringer nå på 173 og 174 poeng. Jeg har egentlig lyst til å få 1 første premiering til slik at vi får en LP tittel. Når dere rykket opp var dere klare for det eller måtte dere jobbe litt for å bli stabil og og oppnå første premieringer? Jeg har slitt mye med konkurranse nerver så all trening før en går videre opp er jo god trening. Men øvelsene i klasse 2 er jo selvfølgelig påbegynt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Minst mulig helst. Spesielt i klasse en hvor sannsynligheten er stor for at man får en uheldig fellesdekk fordi noen reiser seg og løper bort for å leke, sloss eller forstyrrer på annet vis. Og jeg tenker at når det kommer til konkurranse så er ikke jo mer jo bedre så gjeldende. Det er fort gjort å gå ned hunden, at hunden lærer seg forskjell på konkurranse og trening osv og man får unoter/utfordringer knyttet til dette. Men nå har jo jeg mål om å komme lengst mulig og da er ikke en LP1 tittel så veldig viktig for min del, satser heller på championatet. Er forresten de nye reglene gjeldende nå så man får titler? Trodde ikke de kom før neste år sammen med de nye LP klassene 1-3 istedet for 1-elite.

Edit: Jeg bruker forøvrig å trene inn mange av øvelsene i de høyere klassene også helt fra starten så når jeg har opprykket i en klasse så er det antagelig ikke så voldsomt lenge til vi er startklare i neste klasse og da ser jeg ikke helt vitsen i å fortsette i den vi egentlig er ferdig med :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vært der og fått noen uheldige opplevelser ja i fellesdekken med hunder som har lekt sammen, hund ved siden av som la og knurret på min og en hund som reiste seg og stod over min. Så ja det skjer fikk 10 igår på fellesdekken igår så noe riktig i den tryggheten har jeg gitt heldigvis. Jeg aner ikke hva som har skjedd men har hørt mange som har snakket om tittelen. Jeg ønsker egentlig 3 første premieringer i hver klasse frem til jeg forhåpentligvis kommer i eliten engang i tiden og A i bruks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Minst mulig helst. Spesielt i klasse en hvor sannsynligheten er stor for at man får en uheldig fellesdekk fordi noen reiser seg og løper bort for å leke, sloss eller forstyrrer på annet vis. Og jeg tenker at når det kommer til konkurranse så er ikke jo mer jo bedre så gjeldende. Det er fort gjort å gå ned hunden, at hunden lærer seg forskjell på konkurranse og trening osv og man får unoter/utfordringer knyttet til dette. Men nå har jo jeg mål om å komme lengst mulig og da er ikke en LP1 tittel så veldig viktig for min del, satser heller på championatet. Er forresten de nye reglene gjeldende nå så man får titler? Trodde ikke de kom før neste år sammen med de nye LP klassene 1-3 istedet for 1-elite.

Edit: Jeg bruker forøvrig å trene inn mange av øvelsene i de høyere klassene også helt fra starten så når jeg har opprykket i en klasse så er det antagelig ikke så voldsomt lenge til vi er startklare i neste klasse og da ser jeg ikke helt vitsen i å fortsette i den vi egentlig er ferdig med :)

Jeg er helt enig i at det ikke er sånn at jo mer jo bedre, men jeg kan garantere at du skal ha en ganske dum hund for at den ikke skal forstå forskjellen mellom konkurranse og trening rimelig fort. Det er ikke noe poeng i å prøve å lure dem til å tro at det ikke er konkurranse. Min yngste gikk sine 3. og 4. konkurranser nå i helga. Det er ikke tvil om at han forstår allerede at det er forskjell på trening og konkurranse.

Generelt pleier jeg å være ganske klar før jeg rykker videre opp i klassene. Jeg gidder ikke å konkurrere flere ganger enn nødvendig i kl 1 og 2, og strengt tatt ikke kl 3 heller (denne helga ble det to ganger selv om jeg fikk opprykket på fredagen fordi jeg allikevel var påmeldt begge dager). Nå kommer jeg nok ikke til å konkurrere mer før jeg er klar for elite. Det blir en stund til. Vi trenger ikke være så klare at vi er garantert ett opprykk før vi starter neste klasse, men jeg starter ikke før jeg syns hunden er trygg på øvelsene og jeg har en rimelig god sjanse på opprykk. Alt trenger ikke være perfekt, men jeg starter ikke med en hund som er usikker på hvordan øvelsene skal utføres.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Snusmumrikk Nei, de forstår nok tidligere, men jo mer man utsetter dem for det jo større sannsynlighet for at de går lei, går seg ned og da utvikler utfordringer i forhold til det. Selvsagt forskjell på hunder og slikt også, men jeg ser ingen fordeler med å utsette dem for det noe mer enn nødvendig.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

@Snusmumrikk Nei, de forstår nok tidligere, men jo mer man utsetter dem for det jo større sannsynlighet for at de går lei, går seg ned og da utvikler utfordringer i forhold til det. Selvsagt forskjell på hunder og slikt også, men jeg ser ingen fordeler med å utsette dem for det noe mer enn nødvendig.

Det kommer jo helt an på hundens opplevelse i ringen det da. De som er på landslaget konkurrerer ganske mye uten at hundene går lei. Spørsmålet må jo være hvordan an kan gjøre et å konkurrere til en positiv greie som ikke gjør at hunden går seg ned.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Snusmumrikk helt klart, men de fleste på landslaget har antagelig også hunder som har et ganske godt utgangspunkt. Samtidig som mange på landslaget er veldig flinke og har et greit støtteapparat rundt seg. Det er mye som spiller inn selvsagt, men det med konkurranser erbjo et reelt problem for mange, og mange av dem jeg kjenner mener ihvertfall selv at det ble for mye for tidlig. Det gikk kjempebra mens hunden var ung også kræsjet det når hunden ble voksen og sikkert landet litt sånn driftsmessig, sikkert i kombinasjon med at det ble for mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som sagt har jeg hatt noen opplevelser i ringen som har satte sitt preg på oss som jeg kunne vært foruten. Det her er jo min første konkurranse hund også så det er jeg som trenger tryggheten egentlig etter opplevelsene. Startet når hun var 1 år nå er hun så vidt 2 år. BC blir jo veldig fort påvirket av førerens sinnslag. P.g.a det har vi vært veldig dempet ekvipasje på konkurranser men så fikk hun sin første opprykk med ei vennine av meg som er mer rutinert en meg og vi debuterte i bruks med veldig gode resultater ga det meg den boosten igjen som jeg behøvde og som garantert var med og påvirket meg på en positiv måte under LP konkurransen i går også. Men jeg vil klare 1 opprykk til før jeg går videre for å få meg erfaring i det å gå inn i en ring. Jeg håper at vi ikke vil oppleve noen kjedelige opplevelser til men likevel tror jeg at jeg står sterkere nå i så fall og vil takle det bedre. Jeg ser også at hun har behøvd det fra å være veldig dempet til å ha en attitude som jeg liker. I går var hun veldig på, halen og ørene rett opp og hun ville jobbe og har øyekontakt med meg uten at jeg hadde bedt om det når vi går bort for å hilse på dommeren. Hun var nesten litt for mye på i går hun hadde litt lyd p.g.a ivrigheten noe jeg ikke har opplevd på konkurranse før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

@Snusmumrikk helt klart, men de fleste på landslaget har antagelig også hunder som har et ganske godt utgangspunkt. Samtidig som mange på landslaget er veldig flinke og har et greit støtteapparat rundt seg. Det er mye som spiller inn selvsagt, men det med konkurranser erbjo et reelt problem for mange, og mange av dem jeg kjenner mener ihvertfall selv at det ble for mye for tidlig. Det gikk kjempebra mens hunden var ung også kræsjet det når hunden ble voksen og sikkert landet litt sånn driftsmessig, sikkert i kombinasjon med at det ble for mye.

Selvfølgelig. Jeg er heller ikke en som konkurrerer spesielt ofte. Ihvertfall ikke i de lavere klassene. Men jeg tenker at målet må jo være å gjøre konkurransen til en positiv ting som ikke bryter ned hunden? At det er enkelt sier jeg ikke, men jeg tror ikke man må ha ett kjempestort støtteapparat rundt seg for å få til det? Nå er ikke jeg noen ekspert her med kjempemye erfaring, men jeg tenker, at hvis man går inn i ringen med en nedbrytende holdning og prøver å lure hunden til å ikke forstå at det er konkurranse (for det gjør de fort), og om holdninga til konkurranse er at det er negativt for hunden, så har man egentlig lagt grunnlaget for at konkurranse skal være kjipt? At det er tungt for en ung hund å gå fryktelig mye konkurranser er jeg helt enig i, og man bør tenke seg nøye om både på når man starter og hvor ofte man starter. Jeg syns mange starter for tidlig med usikre hunder, og det kommer det lite positivt ut av. Men kanskje enda mer bør man tenke på hvordan opplevelse man gjør at konkurransen blir for hunden? Hvordan kan man bygge opp hunden i ringen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Snusmumrikk Neida, jeg mener ikke at konkurranse er en fryktelig negativ greie å at man skal, eller trenger, å være bekymret eller negativ til hverken før eller etter man har vært inn i ringen, men selv om det ikke er negativt direkte så er/kan være, for noen ihvertfall, tungt å gå så lenge uten noe særlig belønning å snakke om, lange øvelser uten mulighet til bekreftelse underveis, eiere som kanskje oppfører seg litt annerledes fordi de er konsentrerte eller nervøse, eller bare fordi det er en annen situasjon. Man trenger ikke å ha et stort støtteapparat rundt seg, men det hjelper jo. Man må jo lære ting en plass, å rutine, kunnskap praktisk erfaring osv osv er jo en stor del av det, å jeg vet ihvertfall at det er mye sånt man ofte ikke lærer av treningskameratene, med mindre man trener med slike som er på landslaget eller lignende, fordi selv om det finnes mange flinke folk så er de aller aller fleste ikke så rutinerte eller har like mange gode tips å triks innabords. Jeg tror feks ikke jeg vet av en eneste person her i trøndelag som er i nærheten av å ha like mye å lære bort på den kanten, og som jeg virkelig kunne tenkt meg å gå lp kurs for. Sånne vokser ikke på trær. Og de gangene jeg har vært på kurs med sånne folk så har det liksom åpnet seg en helt annen verden og det er så ufattelig viktig, nesten viktigere enn treningen i seg selv.

Målet er selvsagt alt du skriver, men jeg ville ikke selv, og mener uansett at det ikke er noe positivt eller noen veldige fordeler av å starte mye/ofte og det er et ganske dårlig veddemål når man i liten grad har mulighet til å få noe positivt utav det å risikerer å få noe negativt utav det (selv om det selvsagt ikke trenger å skje noe negativt heller). Kan godt hende at jeg føler for å konkurrere i Elite om jeg kommer meg dit, utover championatet, som er målet i utgangspunktet, men jeg kommer fortsatt til å mene, og praktisere, sjeldne starter og relativt få starter for å best mulig ta vare på hunden ifht konkurranser. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Har du noen gang gått en konkurranse med hunden din hvor du kjenner at alt klaffer, det er bare dere to der og dere bare bygger dere opp gjennom øvelsene? Og så løpe ut av ringen og finne leka og være veldig glad for det dere har fått til sammen?

Jeg er ikke uenig med deg. Jeg går jo heller ikke mye konkurranser. Og ja, konkurranser er en stor risiko for å bryte ned igjen øvelser. Men jeg er ikke enig i at alle hunder syns konkurranse er kjipt når de forstår systemet, hvis vi er flinke til å bygge dem opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en sånn som må konkurrere "en del". Sånn sammenlignet med mange andre så konkurrerer jeg lite, men det har blitt mer enn et par konkurranser i året, og jeg går gjerne/helst dobbelt, vi har gått både lydighet og bruks. Jeg jobber mye med mine konkurransenerver, og jeg har min første konkurransehund nå. Jeg har valgt å starte en gang eller to i noen klasser (B-bruks, Lp3 og nå elite) før vi hadde øvelsene klare for premiering/opprykk. Spesielt i B-bruks og elite startet jeg med visshet om at de fleste øvelsene, forutenom fvf, var usikre og ikke klare, men jeg har hatt behov for det for å bli kjent med konkurransebanen. Hvordan det blir bedømt, hvor langt programmet er m.m. I tillegg hjelper det meg, mentalt, å ikke debutere med ekstra prestasjonsangst. Å gå dobbelt gjør at jeg dagen etter slapper litt mer av.

Uansett, ja, jeg kan starte før alle øvelsene er gode, men jeg har ikke forventninger til at vi skal gjøre det bra poengmessig heller. For meg er det viktigst å prøve å bygge opp hunden underveis i løpet av konkurransen. Jeg er ganske sikker på at det ikke tok mange konkurransene til før hunden min skjønte forskjellen, allikavel har jeg klart å få henne til å gjøre sin jobb så godt hun bare kan når fører er som en stokk på banen. Jeg blir ikke skuffet om ting ikke går som ønsket, selv om det har gått bra på trening, jeg vet at min hund gjør sitt beste så lenge jeg gjør min jobb. Jeg roser henne og er glad uansett. Klart, det blir litt avlæring på konkurranser, men da får vi jobbe hardere med de tingene fram til neste gang. Det viktigste for meg er at jeg kan holde henne oppe/bygge oss opp i konkurranser, uten å bygge ned. Jeg konkurrerer ikke mange ganger for å stabilisere oss, det ser jeg ikke vits i, jeg går først for å kjenne på klassen, deretter trener vi for å bli gode nok til å klare 1.premie.

Den beste konkurransen jeg gikk fikk vi ikke 1.premie på, det var forøvrig en bruks hvor vi fikk godkjent. Derimot fløt vi virkelig i lag i ringen, vi hadde det morsomt og vi fikk gode karakterer der småfeil på grunn av en hund som ville for mye gjore at vi fikk 0på noen lysighetsøvelser. Avlæring skjer med meg i ringen, men jeg har trua på at jeg ikke bryter ned hunden min for hver gang jeg er i ringen. Om andre skal konkurrerere mye? Vel, det kommer an på hund og fører. Er det "lykkelige" ting og feile kommanderinger som gir dårlige poeng, eller er det en usikker og dempet hund?

Om trådstarter trenger trygghet i ringen på grunn av dårlig erfaring mellom hund og fører, så er det ofte gode, trygge øvelser som er veien å gå. Ikke at øvelsene er til 10, men at du er trygg på at øvelsene er gode nok for det du forventer.

Redigert: jeg går ikke flere ganger i samme klasse etter opprykk, så fremst jeg ikke får opprykk første dagen på et dobbeltstevne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er av de som får nærver som nesten gjør at jeg skjelver og gråter i ringen.

Ja det er kanskje rart, men det er sannheten.

Nå er jeg velsignet med ei utrolig stødig tervtispe som ikke lar seg affisere av dette.

(Hun er min beste venn si tispe og bor hos meg)

Jeg debuterte nå i vår og på første stevnet var jeg nesten på gråten etter lineføringen. Og den fikk vi 9 på :)

Dommeren var utrolig snill og så at jeg var skikkelig redd. Ja for man kan vel kalde det redd når man har puls i hundre og tårene ikke ligger langt unna og hendene skjelver..

Vi fullførte med 1 null da hun ikke tok hinderet og havnet på en flott 13 plass av 38 stykker

Problemet mitt var at jeg egentlig ikke stolte på tispa mi.

-tenk om hu løper ut av ringen for noen har pølse

-tenk om hu reiser seg på felles

-tenk om hu bare snuser i bakken

- tenk om..

Velsignet er tispa mi som viste meg at hun er ved min side uansett hvor fælt jeg må syntes det er.

Andre gang vi gikk i ringen var nervene mer enn halvert. Jeg viste jeg kunne stole på jenta, men uheldig for oss snudde vinden når vi gikk inn og hun fikk lukten av venninna mi (egentlige eier) og var meget ufokusert i alle øvelser.

Vi kom igjennom med 126 poeng og til tross for at hun var noget ufokusert så var jeg fornøyd med at hun faktisk fulgte meg og gjorde øvelsene, dog ikke til de poeng jeg vet hun kan.

Så nå er vi meldt på dobbel LP på Løten og venninna vi skal være hjemme.

Denne gangen føler jeg at vi er superklare og jeg kjenner at nervene har bygget seg en god del ned.

Jeg får ikke småangst av å tenke på det.

Jeg ønsker å gå i kl 1 til vi får LP 1 tittel da dette vil være en seier for meg med mine nerver.

Når det er sagt så kan vi ikke gå der evig. Tispa mi kan øvelsene og vi begge trenger nye utfordringer snart så ser frem til kl 2 og innlæring av nye øvelser.

Så kommer et lite spørsmål til dere her inne.

Min tervhanne er litt mer vimsete.

Han kan alle øvelsene utrolig gost, men kan dette litt ut på lineføring og FVF øvelsene hvis han lukter noe godt. Nå er han bare to år og alt lukter sikkert godt, men spørsmålet mitt er om dere hadde hoppet i det og startet eller ventet til han ikke datt ut litt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

@Belgerdama

Det kommer litt an på hva han gjør når han detter ut? Hvor lett er det å få han på nett igjen? Hvis han detter ut, vil det prege hele resten av tiden deres i ringen? Vil han stikke av? Eller er det bare å snakke til han og få han på nett og samarbeid igjen? I de to første tilfellene ville jeg ikke starta før jeg får kontroll på det. Om du klarer å jobbe med han så han kommer på nett igjen og fokuserer på deg igjen, så gjør det jo ikke så mye (annet enn litt poengtrekk) at han har falt ut litt :) Da er det bare noe dere må jobbe dere gjennom.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Belgerdama

Det kommer litt an på hva han gjør når han detter ut? Hvor lett er det å få han på nett igjen? Hvis han detter ut, vil det prege hele resten av tiden deres i ringen? Vil han stikke av? Eller er det bare å snakke til han og få han på nett og samarbeid igjen? I de to første tilfellene ville jeg ikke starta før jeg får kontroll på det. Om du klarer å jobbe med han så han kommer på nett igjen og fokuserer på deg igjen, så gjør det jo ikke så mye (annet enn litt poengtrekk) at han har falt ut litt :) Da er det bare noe dere må jobbe dere gjennom.

Han stikker ikke av, men kan snuse i bakken og miste kontakten i lineføringen.

Han kommer på nett igjen når jeg prater med han så det er jo som du sier, at det går utover poengene hans bare.

Men eller kan han alle øvelsene og det vi jobber med nå er fokuset hans.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han stikker ikke av, men kan snuse i bakken og miste kontakten i lineføringen.

Han kommer på nett igjen når jeg prater med han så det er jo som du sier, at det går utover poengene hans bare.

Men eller kan han alle øvelsene og det vi jobber med nå er fokuset hans.

Hvor gammel er han? Minner mye om min egen groenhannhund. Han går som regel til 7 - 7,5 på FVF fordi han er veldig opptatt av det som skjer rundt ringen, og bare må sjekke det ut. Eg har startet med min, og han er nå 3 år og har opprykk til elite.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor gammel er han? Minner mye om min egen groenhannhund. Han går som regel til 7 - 7,5 på FVF fordi han er veldig opptatt av det som skjer rundt ringen, og bare må sjekke det ut. Eg har startet med min, og han er nå 3 år og har opprykk til elite.

Han har akkurat bikket 2 år så han er ikke så gammel :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...