Gå til innhold
Hundesonen.no

Kastrering - for lav terskel?


Superbikkja
 Share

Recommended Posts

Kastrering endrer adferdsproblematikk knyttet til testosteronet. Adferdsproblemer som bunner ut i dårlig lydighet endres ikke nei.

Adferd som blant annet kan endres ved kastrering:

Jokking

Markering

Revirhevding

Stress ved løpetid

Dårlig fokus/konsentrasjon

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 288
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Problemet er vel at alt for mange inkompetente mennesker skaffer seg hannhunder .

Da er hunden din i puberteten, og jeg ser faktisk ingen grunn til å ikke jobbe seg gjennom det. Ja, han har forandret seg, men det går over. Med at han er dominant, mener du at han prøver å ri på alt

Hopper kan styre sin egen brunstsyklus og kan bedekkes/parres omtrent hele året, men de velger som oftest sommer/våren å la hingsten bedekke grunnet egnet tid å ha føll, men en hingst vil alltid ønske

Kastrering endrer adferdsproblematikk knyttet til testosteronet. Adferdsproblemer som bunner ut i dårlig lydighet endres ikke nei.

Adferd som blant annet kan endres ved kastrering:

Jokking

Markering

Revirhevding

Stress ved løpetid

Dårlig fokus/konsentrasjon

Hva med de negative sidene? Som økt frykt for eksempel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med de negative sidene? Som økt frykt for eksempel.

Det er absolutt noe som skal være med i vurderingen. Jeg var veldig skeptisk til å (kjemisk)kastrere basejien min da han fikk påvist forstørret prostata, fordi han har endel av det jeg har tolker som fryktaggresjon mot andre hunder. Og det har endret seg noe, men stikk motsatt av hva jeg trodde, nå holder han seg unna istede for å oppsøke, tilogmed erkefienden kan han på en god dag unngå om han har valget, det ville aldri skjedd før. Men jeg var forberedt på at det kom til å bli verre og etterhvert spikeren i kista for han.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Leser her at det er mange meninger om dette temaet og at "ingen hunder blir så vanskelige"

Jeg trente med hunden, gikk mye turer, og prøvde mange metoder på å få han til å roe seg ned, men når løpetiden kom stresset han i 4 måneder!! Kunne ikke gå tur blant folk med han for han reagerte så sterkt på allt og alle og kunne legge avgårde, jukke på meg, bite i bandet og gud vet hva.. Når vi var inne hadde han vanskeligheter med å spise, sove, tilogmed dusje! Det kokte i hodet på hunden min! Vi prøvde kjemisk kastrering med gode resultater og han kunne plutselig allt jeg har lært han, han bare klarte ikke å styre seg når han ble stresset!

Vi tok steget og kastrerte, og jeg angrer ikke en dag! Har kun gått 13 dager men allerede ser jeg stor forskjell! Han kan møte allt på sin vei og han bryr seg nesten ikke! Jeg har ikke vært ute med han på dagen blant folk på ca 10 måneder, men det er faktisk mulig nå!

Vil påstå at min hund fikk et bedre liv som kastrert! Så får bare jeg ta konsekvensene om han blir lat og tykk, for det er faktisk lettere å gjøre noe med!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leser her at det er mange meninger om dette temaet og at "ingen hunder blir så vanskelige"

Jeg trente med hunden, gikk mye turer, og prøvde mange metoder på å få han til å roe seg ned, men når løpetiden kom stresset han i 4 måneder! Kunne ikke gå tur blant folk med han for han reagerte så sterkt på allt og alle og kunne legge avgårde, jukke på meg, bite i bandet og gud vet hva.. Når vi var inne hadde han vanskeligheter med å spise, sove, tilogmed dusje! Det kokte i hodet på hunden min! Vi prøvde kjemisk kastrering med gode resultater og han kunne plutselig allt jeg har lært han, han bare klarte ikke å styre seg når han ble stresset!

Vi tok steget og kastrerte, og jeg angrer ikke en dag! Har kun gått 13 dager men allerede ser jeg stor forskjell! Han kan møte allt på sin vei og han bryr seg nesten ikke! Jeg har ikke vært ute med han på dagen blant folk på ca 10 måneder, men det er faktisk mulig nå!

Vil påstå at min hund fikk et bedre liv som kastrert! Så får bare jeg ta konsekvensene om han blir lat og tykk, for det er faktisk lettere å gjøre noe med!

Da håper jeg oppdretteren av din hund får tilbakemelding om dette, slik at vedkommende kan se om det er en tendens i kullet og på linjene...Sånn for eventuell fremtidig avl og bruk av foreldredyr.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min er kastrert, dels grunnet at han var helt på G rundt tisper med løpetid (og de var det mange av i nabolaget til enhver tid) og dels fordi han var veldig, veldig aggressiv mot andre hannhunder. Jeg trener bla. spor for hobby, og jeg fikk han ikke til å konsentrere seg om noe når han var så i dame-modus. Har gått på uttallige kurs, men akkurat de to problemene har vi aldri fått vekk. Tre mnd etter kastreringen er han en helt annen hund! Er veldig glad veterinæren anbefalte kastrering, for nå kan vi trene og være sammen med andre uten at han er hypp/sint. :)

Så vi faller kanskje inn i den katergorien som kastrerer pga atferd, men som skrevet over hadde vi prøvd veldig mye og fått hjelp av flere fagpersoner uten hell. Han har det så mye bedre med seg selv nå, er blid og fornøyd fremfor stresset. Hunden er i tillegg blanding, og jeg vil ikke at han skal føre genene videre på noe vis. Han får like mye trening (mentalt og fysisk) som før, og vi passer selvsagt på vekta hans.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg ser ikke så mye til de hundene som har adferdsvansker etter kastrering jeg. En og annen finnes det, men de er ikke i overvekt. Derimot ser jeg ganske mange som har adferdsproblemer før kastrering. Jeg er ikke for rutinemessig kastrering, men jeg er ikke prinsipielt imot det ved behov. Det jeg synes er betenkelig er at det er stort sett bare i Norge man snakker om disse problemene, så mitt spørsmål er om det er en selvoppfyllende profeti eller er det reelt at i dette landet får man større utslag på adferdstrekk etter kastrering enn i andre land.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser ikke så mye til de hundene som har adferdsvansker etter kastrering jeg. En og annen finnes det, men de er ikke i overvekt. Derimot ser jeg ganske mange som har adferdsproblemer før kastrering. Jeg er ikke for rutinemessig kastrering, men jeg er ikke prinsipielt imot det ved behov. Det jeg synes er betenkelig er at det er stort sett bare i Norge man snakker om disse problemene, så mitt spørsmål er om det er en selvoppfyllende profeti eller er det reelt at i dette landet får man større utslag på adferdstrekk etter kastrering enn i andre land.

Tja, det kommer vel an på hvorfor man kastrere om det gjør noe med atferdsproblemer eller ikke. Den første jeg kastrerte hadde ingen issues, han hadde forstørret prostata og han var 9 år da han ble kastrert, på han var det ingen atferdsendringer utover det at han begynte å spise hver dag. Den andre var fryktaggressiv til andre hunder og ble kastrert som siste utvei i en alder av halvannet år, han overførte redsler sin til folk (først og fremst menn) ganske umiddelbart etter kastrering. Jeg har møtt flere som har blitt mer engstelige etter kastrering, og jeg er ikke alene med den erfaringa, i følge en lignende diskusjon på Facebook.

Det er ingen universalløsning, det er et tap om det skulle bli en rutinemessig prosedyre, og jeg er prinsipielt i mot å fjerne friske kroppsdeler fordi det passer oss mennesker bedre. Derfor er jeg i utgangspunktet i mot kastrering.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Tja, det kommer vel an på hvorfor man kastrere om det gjør noe med atferdsproblemer eller ikke. Den første jeg kastrerte hadde ingen issues, han hadde forstørret prostata og han var 9 år da han ble kastrert, på han var det ingen atferdsendringer utover det at han begynte å spise hver dag. Den andre var fryktaggressiv til andre hunder og ble kastrert som siste utvei i en alder av halvannet år, han overførte redsler sin til folk (først og fremst menn) ganske umiddelbart etter kastrering. Jeg har møtt flere som har blitt mer engstelige etter kastrering, og jeg er ikke alene med den erfaringa, i følge en lignende diskusjon på Facebook.

Det er ingen universalløsning, det er et tap om det skulle bli en rutinemessig prosedyre, og jeg er prinsipielt i mot å fjerne friske kroppsdeler fordi det passer oss mennesker bedre. Derfor er jeg i utgangspunktet i mot kastrering.

Jeg har hatt ganske like erfaringer som deg, men den som var fryktaggressiv fikk overført aggresjon mot mennesker uten å bli kastrert, så jeg er ikke helt sikker på om det hadde forandret noe for hunden jeg hadde.

Det er ingen universalløsning å kastrere men for de det er nødvendig for, så trenger ikke eier å måtte hverken forsvare sine valg eller oppleve at det er et nederlag.

Jeg er ikke i mot kastrering, men jeg er i mot hodeløs avl og av og til er det desverre to sider av samme sak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt ganske like erfaringer som deg, men den som var fryktaggressiv fikk overført aggresjon mot mennesker uten å bli kastrert, så jeg er ikke helt sikker på om det hadde forandret noe for hunden jeg hadde.

Det er ingen universalløsning å kastrere men for de det er nødvendig for, så trenger ikke eier å måtte hverken forsvare sine valg eller oppleve at det er et nederlag.

Jeg er ikke i mot kastrering, men jeg er i mot hodeløs avl og av og til er det desverre to sider av samme sak.

Jeg er ikke uenig med deg i at man selvsagt skal kastrere når det er nødvendig, men jeg er usikker på om vi definerer "nødvendig" på samme måte.

At det ofte er et avlsproblem er det vel liten tvil om, men problemet blir ikke borte av kastrering, like lite som dop løser problemer med nervøse og/eller aggressive hunder. Eller, det løser kanskje problemet med og for den ene hunden, men avlsmessig er det som å tisse i buksa for å holde varmen. Hvorfor avle bedre bikkjer når man kan operere i stedet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke uenig med deg i at man selvsagt skal kastrere når det er nødvendig, men jeg er usikker på om vi definerer "nødvendig" på samme måte.

At det ofte er et avlsproblem er det vel liten tvil om, men problemet blir ikke borte av kastrering, like lite som dop løser problemer med nervøse og/eller aggressive hunder. Eller, det løser kanskje problemet med og for den ene hunden, men avlsmessig er det som å tisse i buksa for å holde varmen. Hvorfor avle bedre bikkjer når man kan operere i stedet?

For eierene av slike hormonhelveter er det nok en nødvendighet, vil jeg tro. For å greie å ha et levelig hundehold. For oppdretteren er det muligens en kjærkommen nødløsning, eller "pisse i buksa", for å skjule at man produserer dritt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For eierene av slike hormonhelveter er det nok en nødvendighet, vil jeg tro. For å greie å ha et levelig hundehold. For oppdretteren er det muligens en kjærkommen nødløsning, eller "pisse i buksa", for å skjule at man produserer dritt...

Men hvor mange er "hormonhelveter" da? For mye av det pro-kastrering folk klager på er både normal hannhund atferd og mulig å dempe med oppdragelse, da blir det feil å klage på hormoner og dårlig avlsarbeid.

Bare ta dette med at de blir griser. De må ikke få pisse på alt, de trenger ikke å få stå og ruse seg på tisseflekker, de burde ikke få lov og gå og måle seg mot andre hunder, de kan faktisk trenes selv om de er pubertale, det tar bare litt lengre tid. Men det er viktigere at de får utføre "naturlig atferd" enn at de får beholde alle kroppsdeler. Det er en logikk jeg ikke forstår, må jeg innrømme.

Og jada, jeg veit at noen overprodusert hormoner, men hvor mange er egentlig det? Og hvor mange sjekker at det er det, og ikke bare gjetter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvor mange er "hormonhelveter" da? For mye av det pro-kastrering folk klager på er både normal hannhund atferd og mulig å dempe med oppdragelse, da blir det feil å klage på hormoner og dårlig avlsarbeid.

Bare ta dette med at de blir griser. De må ikke få pisse på alt, de trenger ikke å få stå og ruse seg på tisseflekker, de burde ikke få lov og gå og måle seg mot andre hunder, de kan faktisk trenes selv om de er pubertale, det tar bare litt lengre tid. Men det er viktigere at de får utføre "naturlig atferd" enn at de får beholde alle kroppsdeler. Det er en logikk jeg ikke forstår, må jeg innrømme.

Og jada, jeg veit at noen overprodusert hormoner, men hvor mange er egentlig det? Og hvor mange sjekker at det er det, og ikke bare gjetter?

Nei altså :) DET har jeg ikke forholdt meg til :) Det er sikkert et antall som eierene har gjort værre enn nødvendig! Utvilsomt... Men at det florerer innen enkelte raser og linjer, er neppe et eierproblem (selv om oppdretterene er overbevist om det)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvor mange er "hormonhelveter" da? For mye av det pro-kastrering folk klager på er både normal hannhund atferd og mulig å dempe med oppdragelse, da blir det feil å klage på hormoner og dårlig avlsarbeid.

Bare ta dette med at de blir griser. De må ikke få pisse på alt, de trenger ikke å få stå og ruse seg på tisseflekker, de burde ikke få lov og gå og måle seg mot andre hunder, de kan faktisk trenes selv om de er pubertale, det tar bare litt lengre tid. Men det er viktigere at de får utføre "naturlig atferd" enn at de får beholde alle kroppsdeler. Det er en logikk jeg ikke forstår, må jeg innrømme.

Og jada, jeg veit at noen overprodusert hormoner, men hvor mange er egentlig det? Og hvor mange sjekker at det er det, og ikke bare gjetter?

Takk.. Jeg er så innmari enig med deg. Og jeg må si jeg overraskes stadig over hvor mange som kastrerer før de i det hele tatt vet om de har en hund med problemer. Jeg ble lettere sjokkert da en av valpene fra et kull jeg besøkte som 7 uker gamle i vinter plutselig var kastrert nå, i en alder av 8 mnd.. Hva skjedde med å kjøpe hannhund for så å snippe den før den er i nærheten av ungdom engang? Hvordan vet de at det var nødvendig? Dessuten kommer den hunden til å utvikle seg mye mer som en tispe(mangel på testosteron) - jeg er ikke så sikker på om det er gunstig for den heller, jeg.

Jeg hadde ikke solgt valp til noen som ville kastrere den i 8 mnd alder, uavhengig av om det var tispe eller hann. Hadde de sagt til meg som oppdretter at de planla å gjøre det hadde jeg bedt dem fra på IKEA... (litt satt på spissen).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke de fleste hanner tidvis hormonhelveter fram til de er 2-3-4 år..? Det er jo en grunn til at det står i alle hundebøker at man ikke må forvente så mye av dem i visse aldre - de er duster. Skal man kastrere så må man i hvertfall vente til de er ferdig utviklet. Testosteronet har en funksjon!

Kjøper man hannhund må man nesten regne med at den kommer til å oppføre seg som en. Klare grenser og styrt oppførsel løser nok en del, som det skrives over. I perioder får man også bare tilpasse aktivitetene sine, kanskje kan man ikke lufte dyret langs asfalten i høyt hundetrafikkerte områder. Kanskje må man bruke tid på å få hunden til å ikke oppføre seg som en dust i bånd. Kanskje bør man revurdere om man faktisk orker og greier å håndtere en hannhund av akkurat den rasen.

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Er ikke de fleste hanner tidvis hormonhelveter fram til de er 2-3-4 år..? Det er jo en grunn til at det står i alle hundebøker at man ikke må forvente så mye av dem i visse aldre - de er duster. Skal man kastrere så må man i hvertfall vente til de er ferdig utviklet. Testosteronet har en funksjon!

Kjøper man hannhund må man nesten regne med at den kommer til å oppføre seg som en. Klare grenser og styrt oppførsel løser nok en del, som det skrives over. I perioder får man også bare tilpasse aktivitetene sine, kanskje kan man ikke lufte dyret langs asfalten i høyt hundetrafikkerte områder. Kanskje må man bruke tid på å få hunden til å ikke oppføre seg som en dust i bånd. Kanskje bør man revurdere om man faktisk orker og greier å håndtere en hannhund av akkurat den rasen.

Sent fra min SM-G900F via Tapatalk

Jeg har hatt ganske mange hannhunder i hus de siste 20 årene og nei hannhunder generelt er ikke slik det fremstilles her på sonen, da hadde ingen orket å hatt dem. Men ofte lar folk de bli ufine griser og unnskylder de med både den ene og andre perioden. Svært ofte er manglende oppdragelse og grensesetting et større problem enn testosteron. Men for mange hunder og eiere så får de et enklere liv sammen etter kastrering.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 month later...

Ser denne tråden er litt gammel, men er at det nesten utelukkende diskuteres kastrering av hannhunder, og vil derfor bidra med mine tanker om kastrering av tisper. Eller, rettere sagt, kastrering av min egen tispe. Hun ble nemlig kastrert som 6 mnd gammel. Nå kunne jeg selvfølgelig bare skyldt på at navlebrokket hennes slo seg vrangt og hun måtte hasteopereres, hvorpå jeg ba dyrlegen om å fjerne et par andre ting samtidig, noe som for så vidt stemmer, men jeg hadde allerede bestemt med for at hun skulle kastreres. Riktignok etter å ha hatt en løpetid, som var det veterinærer jeg snakket med anbefalte.

Hvorfor tok jeg dette valget? Vel, det er veldig sammensatt, men veldig overlagt og gjennomtenkt. Jeg er nok farget av at jeg har katter (9 stk i skrivende stund), så tanken om kastrering av naturlig for meg. Jeg har tenkt nøye gjennom kastrering som prinsipp for lenge siden, og mener som hovedregel at dyr som ikke skal brukes i avl bør slippe hormonstress. Ja, jeg kastrerer selvfølgelig kattene for at de ikke skal formere seg, men gjennom årenes løp har også andre fordeler blitt viktige for meg. Den første er helsegevinsten. Den andre går på atferd. Det er jo bivirkninger også, det er klart, men jeg vil hevde at de negative konsekvensene, som overvekt og urinveisproblemer, er mindre alvorlig og kan forebygges, i motsetning til det som ved kastrering aldri kan oppstå, som livmorbetennelse og kreft i de reproduktive organene. Risikoen for jurkreft går også kraftig ned. Av atferdsmessige konsekvenser, så vil jeg trekke frem omgjengelighet som den største gevinsten. Kattene kommer bedre overens.
Om det skulle være interessant for noen, så har jeg hatt gnagere i mange år. Prinsippet om kastrering er overført der, da hovedsakelig til tamrottene. De er sosiale dyr, og ved å kastrere hannene, kan de bo sammen på kryss av kjønnene, noe de trives veldig godt med. Vi velger å ikke kastrere hunnrotter. Det er fordi risikoen ved operasjon er langt større for jentene. Vi har ikke merket atferdsmessige utfordringer knyttet til løpetid. Helsemessig ville disse fått de samme fordelene av kastrering som katter og hunder, men fordi rotter enten får kreft likevel, eller dør av andre årsaker før de rekker å få kreft, så anser vi ikke risikoen som verdt det.
Kan også nevne at hamstere kastrerer vi ikke overhodet, av den enkle grunn at hamstere er veldig vanskelig å beregne narkose for, slik at risikoen er veldig høy.

Dette var da bakgrunnen jeg hadde i hodet da jeg vurderte kastrering av Ayla. Jeg undersøkte på nettet, og snakket med veterinærer. For meg var narkose det eneste argumentet som virkelig talte i mot. Alle andre mulige bivirkninger så jeg på som relativt ubetydelige satt opp mot at hun aldri vil få kreft i de organene som forsvant, eller livmorbetennelse. Jeg ble skremt av hvor stor sannsynlighet hun hadde for å få disse sykdommene. At risikoen for å få jurkreft gikk ned fra 20-25% (litt ulike tall her og der) til 4% ved å kastrere henne mellom 1. og 2. løpetid, var en stor bonus. Siden hun likevel ble kastrert før 1. løpetid, er risikoen nå 0,5%. Jeg leste også om hvor mange som opplever ulike problemer knyttet til løpetiden, med stress og innbilte graviditeter. Jeg ønsket rett og slett ikke at hun skulle måtte slite med hormoner og instinkter hun ikke ville få utløp for. Min beslutning om å kastrere tispa mi hadde altså ingenting med hensyn til meg å gjøre. Det handlet overhodet ikke om at jeg var for lat til å passe ekstra på bikkja 3 uker x2 i året, for det hadde vært null problemet. Når argumentet om risiko med operasjon forsvant med at hun måtte hasteopereres likevel, var det for meg en enkel beslutning å be veterinæren om å ta ut livmor og eggstokker også. Det var for øvrig ikke noe problem, alle veterinærene jeg snakket med da jeg undersøkte kastrering mente at kastrering på det grunnlaget jeg presenterte var innafor lovverket. Det samme mener vet-foreningen, som hevder at lovverket kan tolkes dithen at sykdommene kastrering forebygger går inn under dyrevelferd.

Vi har ikke opplevd noen negative bivirkninger av kastreringen. Inkontinens har vi ikke sett noe til, Ayla har partyblære av høy klasse, men det kan selvfølgelig dukke opp senere. Hun er ikke lat eller inaktiv, tvert i mot. Hun går flere mil hver uke, og kan slite ut fire andre hunder på rad. Bestevenninnen hennes, som er en intakt chi, er langt daffere. Hun har lett for å legge på seg, men det hadde hun nok som chihuahua hatt likevel. Hun har fin pels, og røyter ikke mer enn andre. Mulig vi har vært heldige, men vi har ikke opplevd noen problemer knyttet til det at hun er kastrert. Tvert i mot. Rent sosialt er det en drøm for henne (og meg, innrømmer det) at hun ikke er intakt. Hun kommer overens med alle, inkludert alle de tispene som ikke liker andre tisper. Vi begge slipper å måtte ta hensyn til om de vi treffer er hunner eller hanner. Tidligere nente bestevenninne hadde for øvrig ikke vært venninne i det hele tatt om Ayla hadde vært intakt, for hun liker ikke andre tisper.

Jeg ville fortelle dette for å vise at kastrering ikke alltid er et enten-eller spørsmål. Da tenker jeg at er det ikke et medisinsk problem inne i bildet, så er eieren lat og ikke gidder å trene, slik gjengs oppfatning ser ut til å være "her på bruket". Det finnes faktisk flere mulige grunner, og gode argumenter.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville fortelle dette for å vise at kastrering ikke alltid er et enten-eller spørsmål. Da tenker jeg at er det ikke et medisinsk problem inne i bildet, så er eieren lat og ikke gidder å trene, slik gjengs oppfatning ser ut til å være "her på bruket". Det finnes faktisk flere mulige grunner, og gode argumenter.

Loven fastslår at det skal være medisinsk eller andre særskilte årsaker til kastrering, og det du skisserer her går ikke under noen av delene etter min mening. Enkelt og greit.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes aldri at kastrering som preventivt tiltak i ung alder er noe godt argument jeg, da... Fullstendig preventivt, ikke utført som noen form for medisinsk behandling.

- Maria

Hvorfor er ikke det et godt argument? I følge det jeg leste da jeg gjorde mine undersøkelser, vil over halvparten av tispene få (medisinske) problemer knyttet til løpetid og/eller kreft i de berørte organene. Jeg, personlig, ville f.eks. gjort som Angelina Jolie, og operert bort puppa mine dersom jeg fant ut at jeg hadde 25% sjanse for å få brystkreft. Du ville ikke det?

Loven fastslår at det skal være medisinsk eller andre særskilte årsaker til kastrering, og det du skisserer her går ikke under noen av delene etter min mening. Enkelt og greit.

Nei, loven sier altså ingenting om medisinske årsaker bak en kastrering. Den nevner derimot dyrevelferd. Det er jo et tolkningsspørsmål hvorvidt kastrering som forebygging går inn under dette, et spørsmål mattilsynet og vet-foreningen er uenige om. Vi vet jo alle hvilken enorm kompetanse MT sitter på når det gjelder kjæledyr :rolleyes: Jeg velger altså å støtte DNVs vurdering her.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er ikke det et godt argument? I følge det jeg leste da jeg gjorde mine undersøkelser, vil over halvparten av tispene få (medisinske) problemer knyttet til løpetid og/eller kreft i de berørte organene. Jeg, personlig, ville f.eks. gjort som Angelina Jolie, og operert bort puppa mine dersom jeg fant ut at jeg hadde 25% sjanse for å få brystkreft. Du ville ikke det?

Når det kommer til kastrering har det både positive og negative virkninger. Med tanke på situasjonen i USA er det en voldsom promotering av kastrering der, og veldig mange som formidler alle de "fantastiske" grunnene til å kastrere dyret sitt for å støtte opp under deres løsning på problemet med for mange hjemløse hunder og katter.

Men på samme som kastrering beskytter mot enkelte kreftformer, øker det også risikoen for andre krefttyper.

Anbefalt lesning.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, loven sier altså ingenting om medisinske årsaker bak en kastrering. Den nevner derimot dyrevelferd. Det er jo et tolkningsspørsmål hvorvidt kastrering som forebygging går inn under dette, et spørsmål mattilsynet og vet-foreningen er uenige om. Vi vet jo alle hvilken enorm kompetanse MT sitter på når det gjelder kjæledyr :rolleyes: Jeg velger altså å støtte NVFs vurdering her.

Nå jobber det vel en del veterinærer i Mattilsynet, så de burde vel sitte på omtrent samme kompetanse som veterinærstanden gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er ikke det et godt argument? I følge det jeg leste da jeg gjorde mine undersøkelser, vil over halvparten av tispene få (medisinske) problemer knyttet til løpetid og/eller kreft i de berørte organene. Jeg, personlig, ville f.eks. gjort som Angelina Jolie, og operert bort puppa mine dersom jeg fant ut at jeg hadde 25% sjanse for å få brystkreft. Du ville ikke det?

Kall meg gjerne gammeldags, men å operere preventivt byr meg ordentlig i mot. Som andre nevner under her må man ta inn over seg at det er andre konsekvenser som følger av en operasjon som også må tas med i en helhetlig vurdering. Bare det å ha en hund i narkose medfører stor risiko. Er det verdt å risikere hundens liv for å gjøre et inngrep man ikke vet om egentlig hadde vært nødvendig?

Og hva slags verden lever vi i egentlig? Vi kan ikke beskytte oss mot alt før det oppstår. Jeg tenker som så - er det slik at forekomsten av disse krefttypene du mener man kan kastrere for preventivt er så utbredt, da bør man jammen gjøre noe med avlen. Man kan ikke fortsette å avle på hunder som er så utsatt for kreft. Da må man gjøre avlsmessige tiltak! Jeg kjenner faktisk ingen med tisper som har hatt jurkreft, jeg. Mulig det bare er i mitt hundemiljø, men min egen oppfatning er ikke at forekomsten av dette er så høy at det er grunn nok til å kastrere bare for å ha gjort det.

Jeg synes det er ganske hårreisende at jeg, som har to tisper med livmora inntakt, skal kunne bli sett på som en mindre ansvarsfull hundeeier fordi jeg ikke kastrerer dem preventivt og utsetter dem for kreft-styggedommen. Det er helt baklengs tankegang for meg. Man begynner med å gjøre tiltak i avlen, og blir bikkjene syke så behandler vi dem.

Jeg tolker dessuten lovverket dit hen at man ikke skal gjøre inngrep på friske hunder, hvilket for meg betyr at preventive inngrep ikke er innafor lovverkets rammer.

Når det gjelder brystkreft hos mennesker så er det en svært sammensatt greie. Hvis man beviselig har en økt sjanse for å utvikle brystkreft (tatt gentest) er ikke det det samme som å fjerne brystene fordi man har hørt at det er mange som får brystkreft.

Og for å legge til en ting til - forstår ikke folk at hormoner er en naturlig greie? Kroppen trenger hormoner for å utvikle seg slik den skal. Spesielt for hannhunder. Hannhunder som ikke har fått utvikle seg slik de skal fra naturens side risikerer å bli feminine, underutviklet i muskulaturen og i det hele tatt. Nei takk..

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er rimelig hårreisende at det tolkes som god dyrevelferd å legge i narkose og røske ut helt friske organer på helt friske dyr. Spesielt når det er et argument at dyrene skal "slippe hormonstyret". I all verden?! Har det ikke ramlet deg inn at hormonene har en funksjon..?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er ikke det et godt argument? I følge det jeg leste da jeg gjorde mine undersøkelser, vil over halvparten av tispene få (medisinske) problemer knyttet til løpetid og/eller kreft i de berørte organene. Jeg, personlig, ville f.eks. gjort som Angelina Jolie, og operert bort puppa mine dersom jeg fant ut at jeg hadde 25% sjanse for å få brystkreft. Du ville ikke det?

Kanskje du kan linke til disse undersøkelsene? Jeg har kun hatt intakte tisper, og de fleste andre jeg kjenner som har tisper har heller ikke kastrert dem. Det er imidlertid et svært lite mindretall som har fått alvorlige plager knyttet til dette.

Nei, loven sier altså ingenting om medisinske årsaker bak en kastrering. Den nevner derimot dyrevelferd. Det er jo et tolkningsspørsmål hvorvidt kastrering som forebygging går inn under dette, et spørsmål mattilsynet og vet-foreningen er uenige om. Vi vet jo alle hvilken enorm kompetanse MT sitter på når det gjelder kjæledyr :rolleyes: Jeg velger altså å støtte NVFs vurdering her.

Som 2ne sier så jobber det faktisk veterinærer i MT også. I tillegg har jeg aldri møtt en eneste veterinær som mener jeg burde kastrere mine tisper av forebyggende årsaker, så igjen - jeg lurer på hvor du har dette fra?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...