Kastrering - for lav terskel?

[Guest 2ne]

Alt sier meg egentlig at dette først og fremst er et avlsspørsmål. For det er jo helt åpenbart store raseforskjeller. Kjøper du en miniatyr, må du nesten forvente at den jukker og pisser på alt som er. Kjemperart, når oppdretterene synes slikt er helt greit. Jeg må innrømme, at hadde jeg fått noe slikt i hus, hadde jeg sikkert ønsket å kappe ballene av den med en sløv saks Så ja, når hunder sliter såpass med hormoner, synes jeg det er greit å kastrere dem. Men det er IKKE normal hundeadferd. Det er framavlede problemer...

Ja, er det det? Eller er det et miljøproblem? For om de miniatyrhund-eierne/oppdretterne jeg har snakka med er representative for miniatyrhundeiere og oppdrettere generelt, så er det latterlig liten kunnskap om det som foregår på innsiden av en hund i disse miljøene.

Jeg veit jo om miniatyrhund-oppdrettere som ikke renslighetstrener sine hunder i det hele tatt, de legger ut pads og sånt til de, så får de gå på do der. Hannhundene har vel ofte sånne bellybands på seg også, så de ikke skal få tissa inne. Og når de har en 10-20-30 bikkjer boende hjemme, så har jeg en viss forståelse for at det blir litt så som så med all mulig slags trening og oppdragelse egentlig, da er det jo bare ei mølje med bikkjer da. Spørsmålet er jo hvor ille de hundene er når de ikke bor i sånne flokker? Det er da vi ser om det er et avlsproblem eller ikke.

[Lene_S]

Hva amerikanske studier sier om seksualatferd hos hund, eller atferd i det store og hele, er ikke relevant for meg i det hele tatt, for hundeholdet i statene er så langt fra det norske at det ikke er sammenlignbart i det hele tatt. Vi går turer med hundene våre i Norge, vi gir de mosjon og opplevelser utenfor vår egen backyard, de aller fleste får oppdragelse, og vi har ingen løshundproblematikk. Det er ironisk at folk så gjerne drar inn amerikanske forhold i disse diskusjonene for å fremme hvor lurt kastrering er, mens de glatt hopper over debarking og declawing (hos katt), som også er forholdsvis vanlig, og quickfix på ting som kan løses ved å legge tilrette for dyrehold på en mer ordentlig måte.

Nå dro jeg ikke inn amerikanske forhold inn i noe som helst, jeg dro ut et spesielt avsnitt som gikk på biologi (jeg søkte på "reproductive instinct in dogs"). Det evar et, åpenbart mislykka, forsøk på å vise at de biologiske instinktene er der, og vil fortsette å være der så lenge bikkja er intakt. Nå handler denne tråden forøvrig om kastrering, ikke debarking eller declawing, som begge deler, på lik linje med kupering, er barbariske handlinger som kun har til hensikt å frata dyret essensielle evner, uten at dyret får noe igjen for det. Debarking vet jeg ikke så mye om, men declawing kan sågar alvorlig skadet katten og gi den et liv i permanente smerter. Jeg synes det er en vesensforskjell på ting utført kun av overfladiske hensyn, som utseende eller sofastoffet, med kun negative konsekvenser for dyret, og inngrep utført med dyrets beste i førersetet (så får man heller bare være uenig om hva "det beste" er, i de fleste tilfeller er det ikke noe fasitsvar).

Jeg håper ikke du sikter til meg når du skriver "fremme hvor lurt kastrering er", for jeg har virkelig prøvd mitt beste for å få frem at dette er veldig individuelt, og at jeg synes det er vanskelig å komme med en hovedregel. Jeg mener det er så mye som spiller inn, at jeg ikke er interessert å gjøre meg selv til dommer, verken den ene eller den andre veien. Jeg har dog prøvd å åpne for noen spørsmål som jeg mener er viktige å tenke på i en slik sammenheng.

Jeg var sikker på at jeg hadde svart på dette før i denne tråden, men det var kanskje i en annen tråd. Det har noe med holdninger å gjøre, og det gjelder ikke bare seksualatferd. Jeg har f.eks mellompuddel, mine jenter er aktive og liker å jobbe med meg, og det hender de mener noe om ting (eldstefrøkna her f.eks, protesterer fortsatt på barbering av labber og snute). Dette gjør at folk kaller de "mye hund". Seriøst. Begge to har blitt kalt mye hund. Det samme har søsknene til yngstemann, og ja. De har meninger om ting, de ønsker å gjøre mer enn bare tusle en runde i kvartalet, og de er aktive. Men mye hund syns ikke jeg de er. De har litt mer stress enn jeg ønsket, de er lekne, har jaktlyst og er nysgjerrige. De er hunder, med behov som andre hunder har, ikke jålete pyntesaker som helst vil ligge i sofaen og se pene ut.

Så, hvis de syns mellompudler er mye hund, så tenker jeg at de forventa kanskje ikke all verdens av en hund. Og det har med holdninger å gjøre, ikke det faktum at mellompuddelen er så innmari mye hund.

Det er det samme med kastrering. Du sitter selv og hevder at seksualdrift er slitsomt for hunder og at de bør slippe det, mens jeg mener at seksualdrift er normalt og naturlig, og de aller fleste hunder lever fint med normal seksualdrift uten å bli frustrerte eller syke av det, så jeg ser ikke helt det samme behovet for å operere hund som du åpenbart gjør.

Nå skal det sies at jeg aldri har skjønt det derre uttrykket "mye" hund, for jeg trodde virkelig at en hund var akkurat like mye hund som en annen. Jeg skal innrømme at jeg heller ikke skjønte hva dette med hvorvidt en puddel er mye hund har med seksualdrift å gjøre.

Men til det siste avsnittet der, så sier jeg ikke at seksualdrift er like slitsomt for alle hunder; akkurat som hos oss, påvirkes de ulikt. Og ja, seksualdrift er normalt og naturlig, men den kan bli unormal når hormonene er i ubalanse. Skal innrømme at jeg ikke er ekspert på dette, men jeg vil da anta at i kraft av å være pattedyr, så har hunder også en relativ risiko for hormonell ubalanse (jeg produserer selv for mye testosteron, noe som er en del av en sykdom 20% av kvinner har). Og ja, naturlig er den driften, men greia er den at settingen hundene lever i er langt fra naturlig. Det er jo nå gjengs oppfatning at de fleste pattedyr i fangenskap har det like greit eller bedre uten kjønnsdrift, det er også et av de viktigste argumentene for å kastrere katter. Så da stiller jeg spørsmål om hva som gjør hunder annerledes. Er man mot kastrering bare fordi at det alltid har vært sånn, eller finnes det faktisk gode grunner for det. Og i den sammenheng vil jeg gjerne se dokumentasjon som sier at det er bedre for bikkja å leve med baller enn uten. Får jeg det, skal jeg gjerne jenke mine holdninger, men inntil da vil jeg fastholde at det får være opp til hver enkelt å vurdere hva som er rett i i sitt tilfelle.

Bare for å ta det først, så er det ikke et overføringsproblem i mitt tilfelle. Jeg har aldri hatt baller, og jeg ble kastrert sjøl for 8 år siden (kastrert ja, jeg har ingen livmor lenger). Fordi det var nødvendig, ikke pga atferdsproblemer

*knis* Nei, det har jeg aldri trodd, heller, jeg har hele tiden vært nokså sikker på at du ikke har baller

Jeg syns jeg ER fleksibel jeg. Jeg mener som hovedregel at hunder ikke trenger å bli kastrert, men jeg ser at i enkelte tilfeller så er kastrering nødvendig. Hvis hunden har store atferdsproblemer pga hormonell atferd, så skal man selvsagt vurdere å kastrere. Hvis hunden har en eller annen sykdom pga forplantningsorganer, så skal man selvsagt kastrere. Men jeg er sterkt i mot rutinemessig kastrering, og jeg er sterkt i mot å kastrere på grunnlaget du har kastrert din hund på - i tilfelle den kanskje blir syk i forplantningsorganene en gang om 10 år. Jeg mener forøvrig ikke at du er uegnet som hundeeier av den grunn, jeg bare mener at du tok feil.

Ok, da er jeg mer med. Jeg har fått inntrykk at at du mener at hormonelle problemer nærmest ikke eksisterer hos hunder, og det knapt finnes gode grunner til å kastrere annen enn ved sykdom. At du er mot rutinemessig kastrering skal du få lov til å være, og jeg er delvis enig, jeg synes man i det minste må sette seg godt inn i spesielt de negative konsekvensene, for de skal man ikke kimse av, og det kan ende må å måtte kreve tilrettelegging i seg selv, avhengig av kjønn. Det er også helt greit for meg at du mener jeg valgte feil. Hvis alle hadde ment likt her i verden, hadde vi aldri kommet videre. Og heldigvis for meg, trengte jeg ikke din tillatelse Men jeg må bare spørre: Er intensjonen formildende i det hele tatt for deg?

Jeg er fortsatt veldig i tvil om hva jeg synes om alt dette med hannhunder. Det er vrient å få klare svar, føler jeg. På den ene siden sitter fortalerne, som bastant hevder at alle hannhunder lider voldsomt av sone drifter. På den andre siden sitter motstanderne, som sier at sånn skal det være. Så har veterinærer sine synspunkter, men de er da, i følge den ene eller den andre leiren, enten fulle av gammeldags tankegang, eller ikke kunnskapsrike nok om deler av aspektet. Ei heller atferdsekspertene blir enige seg i mellom. Jeg er forsåvidt enig med meg selv i at å kastrere kun på prinsipp blir galt, men jeg føler det blir like feil å være like prinsippfast den andre veien. Det er jo en kjennegjerning av vi dyreeiere fort blir blinde og døve for ganske mye når det gjelder dyra våre, og når man legger til et prinsipp om at kjønnsdrift hører med til hundehold, så innbiller jeg meg at det blir lett å se det man vil se. Kan det være at dine holdninger til kjønnsdrift og kastrering farger hvordan du tolker dine hunders atferd? Det ville i så fall vært veldig naturlig og menneskelig, det er jo sånn vi fungerer

Og da står vi igjen med holdningsproblemer igjen. Nei, jeg forventer ikke at det skal være vanskelig å ha hund, snarere tvert i mot, jeg er veldig for at det skal være lett å ha hund, man skal ikke trenge å gå kurs etter kurs for å lære seg å håndtere hunden sin, og man skal ikke ha en hverdag der alt stort sett dreier seg om bikkjas issues, feil og mangler. Men hunder er hunder, dyr, ikke kosebamser fra Ikea, man må oppdra de, man må gi de en hverdag som stimulerer de og man må bruke tid på de.

100% enig! Jeg synes det f.eks. er mest negativt når jeg får kommentarer som "jøss, har aldri sett en chihuahua som ikke prøver å bite meg i leggen", eller "så forfriskende å se noen som går lange turer med en chihuahua", for ikke å nevne alle de som nesten kjører av veien når Ayla går med kløv. Selvfølgelig blir jeg stolt på egne vegne, da har jeg i hvert fall gjort noe rett, men mest av alt er det trist at det er det inntrykket folk har av småbikkjer; at de ikke trenger oppdragelse eller mosjon. Skal glatt innrømme at om du hadde spurt meg for 3 år siden, hadde jeg sagt akkurat det samme selv, så jeg forstår det godt, men jeg synes det er fryktelig synd, for Ayla er akkurat like mye hund som en leonberger.

Å få en velfungerende voksen hund starter lenge før den er voksen. Det burde være enkelt, det du ikke vil at den skal gjøre som voksen, får den ikke lov som valp eller unghund. Vil du ikke ha en hund som krangler med andre hunder, så ikke utsett den for kranglete hunder. Vil du ikke ha en hannhund som tisser på alt, så ikke la den tisse på alt. Vil du ikke ha en hund som står og ruser seg på tisseflekker, så ikke la den stå og ruse seg på tisseflekker. Vil du ikke ha en hund som rir på alt, så ikke la den ri på noe.

Selvfølgelig. Og i teorien er det jo, som du sier, veldig enkelt. Ikke alltid like enkelt i praksis. Noen ting tenker man ikke på mens hunden er valp, mange brenner seg jo på dette med å ligge i eierens seng bl.a. Noen ganger kan man ha en helt flott plan før man begynner, og oppdager at det er vanskeligere enn man trodde å være konsekvent. Og noen ganger kan man gjøre alt tilsynelatende riktig, og det blir feil likevel. Et eksempel er Aylas dovaner. Jeg visste på forhånd at småhunder generelt blir senere husrene enn store, og det var helt greit for oss. Jeg gjorde alt etter boka fra begynnelsen, ut etter alle måltider, soving og lek, og hun var tørr hele natta. Det eneste som skilte seg fra anbefalingene var godbiter, for de ville hun rett og slett ikke ha rett etter et dobesøk, men jeg skrøt og roste alt jeg makta. Etter uhell inne lot vi bare som ingenting, og tørket det opp. Hun valgte seg tidlig et favorittsted, teppet under spisestuebordet. For å gjøre historien kortere, så skal jeg ikke gå inn i alle detaljer, det er ikke det tråden handler om, men fortsatt (hun er snart 2 1/2) går hun på do på teppet. Hun sier ikke fra på noen som helst slag måte at hun må på do, hun bare går. Nå tisser hun sjelden inne, men bæsjer inne flere ganger i uka. Og det rare er at hun kan gjøre det rett etter at vi akkurat har vært ute etter å ha stått opp, selv om hun vanligvis helt greit bæsjer ute. Her føler jeg vi har gjort så godt som alt rett, og vi har prøvd flere ting jeg ikke har nevnt, men når bikkja ikke sier fra, så føler jeg det er fryktelig vanskelig. Bare for å nevne det: Hun er ikke inkontinent (altså mulig bivirkning av kastreringen), hun har partyblære og går ofte 4-6 timer etter at vi står opp før hun tisse. Og magen er normal.

Det er ikke alltid alt går på skinner når man er ny med hund, ei heller om man har lang erfaring. Og gjør man feil, så må både hund og eier leve med konsekvensene, eller løse dem med de mulighetene som er tilgjengelige.

Joda, mine hunder får lov å tisse på gress, men ingen av mine hunder, hverken tisper eller hannhunder har fått lov til å gå og markere og markere på enhver liten gresstust som stikker over bakken. De får ikke tisse på gjerdene til folk, eller hekker, eller blomstepotter, frukttrær og bærbusker, eller sekker, stoler, telt eller whatever, de får lov å tisse, men ikke markere. Nå har jeg vært tre dager på EDS på Lillestrøm, og det er, selv for meg som har vært aktiv i hundemiljøet i ganske mange år nå, overraskende mange som syns at det er greit at bikkjene deres pisser ned andres ting (selv innendørs!), fordi det visstnok er naturlig markere på alt som stikker opp av bakken. Og DET er ekkelt og uhygenisk og fremmer atferd vi ikke vil ha.

For hva er markering, fra naturens side av? Det er en måte å hevde revir på, ikke sant? "Her bor jeg, dette området er mitt". "Jeg har snart løpetid, gjør dere klar, jeg vil befruktes". Hvorfor skal de få lov til det? Mine hunder har ikke noe område som er deres, de får bo på mitt område de (og nei, jeg markerer heller ikke revir, vi har gjerder til sånt), og når vi går tur, så får de lov til å tisse, men ikke markere. Det er bare bikkjer med urinveisinfeksjon som trenger å tisse hver 10 meter - og da burde den vært hos veterinæren så den slapp å gå med sånne plager.

Det med å markere eller bare vanlig tisse på andres ting, det er ufint, og jeg blir smått sjokka over at folk bare lar hundene holde på sånt innendørs på en utstilling Hårreisende uhøflig! Nå er dette ikke et stort problem med Ayla, i og med at hun er så liten som hun er, hun får rett og slett ikke rompa høyt nok. Ei heller prøver hun seg noe særlig. Dvs, det er en søplekasse her borte hvor flat-hannen som bor der stadig har tissa på den, og den vil Ayla gjerne legge igjen melding på. Hun løfter opp bakbeina, og rygger på "henda" bakover mot kassa, og så drypper det noen dråper på bakken foran kassa Må innrømme at jeg ikke ser på dette som så veldig alvorlig, i og med at bikkja som "eier" søplekassa daglig tisser langt oppetter den, pluss at det er grådig festlig å se Ayla gå baklengs på forbeina. Så jeg synder litt der, men eller er det ikke noe problem i vår hverdag.

Jupp, that's markering. For å flisespikke skikkelig, så markerer jo du strengt tatt revir ved å sette å gjerder Men du som da mener at hundene bør få beholde sine "morodeler", fordi det er normalt og naturlig, blir det ikke da litt dobbeltmoralsk å nekte dem f.eks. markering, som jo også er normalt og naturlig? Altså, jeg tenker da i all hovedsak på markering utendørs og ikke på andre folks blomsterpotter, men busker og slik langs veien. Eller henger dette sammen? Kan de ikke lære at inne er det fy-fy, mens det er greit ute? Hvis de kan det, burde det jo være et greit kompromiss, slik at de får dekket et behov uten at det går utover noe.

20 år siden var rett nok i forrige årtusen, men så utdaterte var vi nok ikke den gangen heller - det var helt vanlig å kastrere katter den gangen også, faktisk.

Hvor mye fremover vi har kommet på disse årene kan nok diskuteres. Joda, vi har jevnt over hyggeligere måter å trene hund på, men vi stappa de ikke i bur for den minste lille filleting den gangen, vi hadde ikke snørrogførti hundeskoler som får kunder av å hevde at det er så vanskelig å oppdra hund at man må betale flerfoldig tusen kroner i kursing for å klare det, og vi opererte ikke hanner for å være hanner, eller tisper for å være tisper. Så vi kan kanskje si at vi har tatt et skritt eller tre frem på noen områder, og et skritt eller tre bakover på andre.

Vel, det begynte å bli vanligere å kastrere hannkatter for omtrent 20 år siden, hovedsaklig i og nærheten av store byer. I enkelte utkantstrøk er det fortsatt vanlig å ikke kastrere. Det var ikke vanlig å kastrere hunnhuskatter, de klarte seg med p-piller. Jeg har vokst opp med katt, i et hjem jeg tror var ganske gjennomsnittlig når det gjelder synet på katter: De klarte seg selv, de skulle ikke koste noe særlig, og ble de syke, ble de avlivet. Da jeg flyttet hjemmefra i 1998, var det med dette i bagasjen. Jeg med meg en løskatt som bodde i området, en hunnkatt. Jeg tok henne med til dyrlegen for å få p-piller, men hun var allerede gravid (dette var før anbefalinger om å holde katta inne i flere uker på nytt sted). Da vi etter at ungene var avvente kom til dyrlegen igjen for å få p-piller, så fikk vi det uten diskusjon, og uten å bli anbefalt kastrering. Dyrlegen var forøvrig nesten nyutdannet på NVH. I løpet av bare 2-3 år etter dette, skjedde det mye når det gjaldt kastrering av hunnkatter, det ble et veldig fokus på det. Og bra var det

Joda, konsekvensen av at folk generelt har blitt mer opptatt av dyrevelferd, sammen med bedre råd og alt det der, blir jo at folk som tidligere var mer opptatt av dyrene enn snittet, nå blir steike gærne og behandler dyra som babyer. På mange måter var det nok lettere før, da fikk hunder være hunder. Men samfunnet generelt har jo også endret seg, man bor nærmere hverandre og folk har generelt andre krav til hverdagen. Før hadde man ikke border collie midt i tjukkeste Oslo (et idiotisk påfunn i de aller fleste tilfeller), og man satte ikke en gneldrete Bishon frise til å gjete sauene. Man valgte bikkje etter behov, ikke etter hva som var søtt, og hadde bikkja et atferdsproblem, ble den skutt. Ferdig med det. Jeg føler at idealet ligger et sted i mellom. Samtidig som at vi fortsetter å lære om helse og atferd.

Jeg tror ikke du forstår hvor mange timer som brukes på hannhundleiting Stort sett så finner jeg de på internett først, jeg kikker hos oppdrettere jeg veit/har hørt at har ålreite hunder, eller jeg sjekker ut oppdrettere/eiere hvis jeg møter en hund jeg syns ser interessant ut. Jeg sjekker resultatene deres både på helse og evt konkurranser. Jeg ser på videoer av mentaltester. Jeg hilser på de eller slekt om det er mulig. Møter jeg ei tispe jeg liker, så sjekker jeg ut faren og brødrene, og evt sønner. Jeg gjør forsåvidt det med hannene også, sjekker ut brødre eller sønner. Derfor så snubler jeg over en "skogspuddel" eller tre. Derfor har jeg vurdert en håndfull hanner som har vist seg å være kastrerte. Ved spørsmål om hvorfor de har vært kastrerte, så har minst halvparten av de blitt kastrerte fordi "de skal ikke gå i avl allikevel". En har vært kastrert fordi han har hatt PL og blitt operert for det - han hadde rett nok ikke vært interessant å bruke i avl uansett, men jeg veit ikke helt hvorfor man kastrerer mot PL, det sitter i kneet, ikke i ballene.

Så nei. Jeg syns ikke det er opp til hver enkelt hva de gjør med bikkjene sine. Hver enkelt må forholde seg til norsk lov, selv om veterinærer mer enn gjerne bryter den loven sjøl. Det er for meg helt latterlig at man bruker hva veterinærer sier om kastrering som rettesnor for hvorvidt man bør kastrere eller ikke - hvem er det som tjener penger på at vi opererer hundene våre, liksom? Det er veterinærene det, eller? Og hvor mange timer har en veterinær om hundeatferd i løpet av studiet sitt? Er det et ukeskurs til sammen? Hvorfor tror man at de automatisk har så greie på atferd?

Haha, nei, jeg gjør nok ikke det. Jeg jakter ikke mannfolk generelt, jeg Men takker for forklaring, alltid spennende å lære.

Jeg skjønner jo at det er frustrerende når man finner noe man liker, være seg hund eller andre ting, og så kan man av en eller annen grunn ikke få det. Jeg skjønner faktisk det. Men tror du dette er noe vanlige hundeeiere tenker på i det hele tatt? Tror du det i det hele tatt har ramla dem inn? Kan bare snakke for meg selv, men jeg tenkte ikke i de baner i det hele tatt før denne tråden, og jeg anser meg selv som godt over gjennomsnittlig interessert i dyr, dog oppdrett av hund har jeg foreløpig liten interesse for. Jeg tror jeg har et nokså vanlig forhold til det. Det er vel sånn at det fortsatt er flertall av hundeiere som ikke tester alt i huet og ræva, eller er med på konkurranser, tror jeg. En oppdretter kan jo da ikke forvente at hundeeiere lar være å kastrere bikkja si, kun fordi man kanskje en eller annen gang treffer på vedkommende midt i skauen og h*n i forbifarten oppdager hvilket prakteksemplar man kanskje har. Det håper jeg ikke du forventer. Det ville i hvert fall vært langt nede på prioteringslista mi dersom jeg vurderte kastrering av hannhund en gang, i og med at jeg ikke er aktiv i noe hundemiljø eller frekventerer steder der det er sannsynlig at en oppdretter ville sett bikkja.

Hihi, PL i ballene? Nå fikk jeg rare bilder i hodet Men jeg skjønner tanken bak. Det er jo alltid en risiko for at bikkja skal klare å få seg en sniknummer, selv den beste kan glippe her, og da vil man jo ikke risikere å overføre noe. Forresten, kan hormoner påvirke PL? Mange ting som ikke nødvendigvis virker logiske kan jo henge sammen.

Jeg tror faktisk ingenting om hva en veterinær har greie på før jeg har snakka med vedkommende. Har vært borti så mye rart. Man skulle jo f.eks. tro at en smådyrsvet hadde greie på hamstere, men selv i veterinærbøker (som jeg har flere av) står det feil kjønnsmodningsalder. Og spør vet'n din hva Papova er, det måtte nemlig jeg lære Vet-instituttet om før en hamster ble sent til obduksjon. Så joda, jeg er veldig klar over at dyrlegene har mangler.

Helseaspektet hos hund, derimot, det forventer jeg at de har en viss oversikt over, og det var det som var aktuelt for meg. Atferd hadde ingenting med saken å gjøre. Og jeg snakket med flere dyrleger, de aller fleste var fullstendig klar over at bikkja ikke ville bli kastrert hos dem uansett. Den ene jeg snakket med har vært vår faste i over 15 år, og hun har aldri tidligere anbefalt oss en dyr behandling med mindre det har vært nødvendig. Hun lappet sågar sammen den ene kattas 11 bittsår, hvorav det ene hadde kløyvd nesa hans på. Dette klokka 3 om natta, uten at hun egentlig hadde noe vakt. Hun holdt på i halvannen time, og dette tok hun 525,- for. Og nei, det var ikke i 1976 Så hun stoler jeg fullt og fast på rådene fra, for hun er også ydmyk i sine uttalelser. Det samme gjelder den ene vet'n på klinikken vi bruker nå. Hun som eier klinikken tar betalt for hver eneste bomullsdott, men hun vi liker best tenker langt mindre på pengene, og "jukser" gjerne litt på fakturaen. Jeg synes det er urettferdig å dra alle veterinærer over en kam, for heldigvis har mange prioriteringene i orden, altså dyr før penger. Og selv om de ikke lærer som mye om enkelte ting på vet-skolen, så tar de aller fleste masse tilleggskurs. Noen spesialiserer seg til og med.

Jeg har forøvrig ikke "påtvunget" deg mine valg, jeg har argumentert for hvorfor jeg mener det jeg mener, og velger det jeg velger. At du syns det er ubehagelig at jeg ikke applauderer din såkalt frie vilje til å operere et friskt dyr, er ikke det samme som at jeg påtvinger deg mine holdninger.

Ser at jeg formulerte meg litt dårlig her, jeg mente ikke at du påtvang meg noe direkte. Det jeg mente var: Mitt inntrykk er at du helst vil at det skal strammes inn på praksisen rundt kastrering, at eieres ønsker ikke skal tas med i beregningen. Riktig? Hvis du da hadde fått det som du vil, så hadde ikke jeg kunnet ta mitt valg slik jeg gjorde. Altså, indirekte ønsker du å frata meg muligheten til å foreta det valget jeg tok. Det ville vært riktigere å skrive du ønsker å tvinge meg til å ikke kunne velge noe annen enn ditt valg.

Jeg har aldri forventet applaus for mitt valg, men jeg skal innrømme at jeg hadde håpet på litt forståelse for at jeg tok et informert valg om å beskytte hunden min mot sykdommer hun har stor risiko for å få. Kanskje til og med litt kreditt for at intensjonen i det minste var god. Vil ikke si det er ubehagelig, bare skuffende at ingen ser ut til å legge noe betydning i det. Helt greit å være uenig, også helt greit å mene jeg valgte feil, men er det virkelig ingen som har noe forståelse for for at dette ikke var en lettvint løsning, men en i absolutt beste mening?

Helt til venstre over svarboksen er det en knapp som heter BBCode Mode, jeg går inn på den og kopierer og limer inn quotestart og quoteslutt og mellomorommene mellom de der jeg vil ha de

Thanks, jeg håper jeg har fått det til nå

[Pringlen]

Ja, er det det? Eller er det et miljøproblem? For om de miniatyrhund-eierne/oppdretterne jeg har snakka med er representative for miniatyrhundeiere og oppdrettere generelt, så er det latterlig liten kunnskap om det som foregår på innsiden av en hund i disse miljøene.

Jeg veit jo om miniatyrhund-oppdrettere som ikke renslighetstrener sine hunder i det hele tatt, de legger ut pads og sånt til de, så får de gå på do der. Hannhundene har vel ofte sånne bellybands på seg også, så de ikke skal få tissa inne. Og når de har en 10-20-30 bikkjer boende hjemme, så har jeg en viss forståelse for at det blir litt så som så med all mulig slags trening og oppdragelse egentlig, da er det jo bare ei mølje med bikkjer da. Spørsmålet er jo hvor ille de hundene er når de ikke bor i sånne flokker? Det er da vi ser om det er et avlsproblem eller ikke.

I følge mange oppdrettere er det et eierproblem. Kjekt å dele skylda videre liksom. Sånn sett fra utsiden, synes jeg problemene er ganske identiske hos oppdrettere, gode eiere og ikke så gode eiere. Selvsagt med hederlige unntak. Det finnes jo minioppdrettere som avler på bra hunder, og da blir gjerne resultatet deretter.

10 hunder er forøvrig ingen unnskyldning for å la hundene være grisete

[Guest Jonna]

Litt interessant er at jeg er på endel amerikanske og australske raseforum primært på AK og WK, men også på bla buller. Også ett par rene hundehelse forum som er amerikanske og australske. Begge land som kastrering er helt normalt og akseptert. Men de snakket om at hunder bør ikke kastreres før ved tidligst 18 mnd og gjerne vente helt opp til 2-3 år for å unngå "develoment and health issues" som dukker opp som følge av for tidlig kastrering.

Edit: forøvrig har jeg to kastrerte tisper. Begge kastrert ved rundt 8 år, en pga jursvulser og løpetid hver 4 mnd - det var ikke probelmet-men arrvev etter keisersnitt som gav smerter under løpetid (ting hovner opp). Den andre hadde 3 livmorsbetennelser på rad, behandlet med antibiotika som virket. Men tilbakevendende for 3 gang og antibiotika kurer på 5 uker er ikke heldig, så hun bla kastrert da.

Og etter de to opplevelsene og hvor vondt to hunder med meget høy smerteterskel har det etterpå - jeg kommer aldri til å gjøre det uten medisinsk årsak. De var begge godt medisinert og hadde tlf kontakt med veterinær på dosering.

Forøvrig ingen atferdsendring eller endring i aktivitet etter kastrering på det to. De er seg selv, og like turbo som før.

[Djervekvinnen]

Drøyt å skylde kun på eier problem når man har en overhormonell hannhund. Jeg kjenner at jeg blir litt truffet av det, siden jeg har en slik hund selv. Han har blitt verre med årene rundt tisper, og jeg har en god oppdragelse og trening på han mener jeg selv. Når man har en så stor hund må man ha det. Hvordan kan det være min skyld at han ikke spiser på 2 uker når det er løpetid, og stresser helt vanvittig? Ja det er min skyld å få en tispe i hus, det er klart, det hadde jeg jo ikke trengt. Men dette blir min siste hannhund, kjedelig å måtte vente i 10 år før jeg fikk meg ny hund, bare fordi jeg har en hannhund.

Jeg trodde overhodet ikke at det ble så ille, fordi alle sa at det gikk helt fint å ha to kjønn sammen i løpetiden. (var kun litt stress i 2-3 dager mens det stod på liksom sa folk) Det ser vi jo tydelig i denne tråden, at det ikke er noe stort problem for folk flest. Så derfor tok jeg sjangsen på det. Første tispa jeg hadde var ikke noe problem, litt irriterende oppførsel på han ja, men det gikk greit. Men med tispe to ble det på et helt annet nivå. Jeg filmet han under løpetiden og viste folkene i hundeklubben, og de syns det var ekstremt. Jeg syns oppriktig synd i han. (og oss!) Men jeg føler overhodet ikke at dette er min skyld og pga manglende oppdragelse på han. Han er lydig og grei, følsom for korreksjoner og pinglete ved vondter. (hylet lett hvis man skal ta tak i han). Rundt andre tisper kunne han blokkere meg totalt ute og jeg kunne vri han i skinnet uten at det hjalp noe på stresset, han ville bare bort å sleike de bak.

Noen hanner er bare verre enn andre. Og jeg mener fortsatt at det er OK å kastrere i slike tilfeller. Men overivrige unge hanner mener jeg ikke er en del av dette, de er noe for seg selv uansett. Jeg tenker på voksne hunder som ikke har klart å roe seg, selv med trening. Jeg tror at de fleste hannene vokser seg fint og normalt til med trening og oppdragelse. Problemet er disse unghundene. Mange klarer ikke å håndtrere dem. Da er det dumt å vurdere kastrering som en enkel løsning.

[Guest 2ne]

Nå dro jeg ikke inn amerikanske forhold inn i noe som helst, jeg dro ut et spesielt avsnitt som gikk på biologi (jeg søkte på "reproductive instinct in dogs"). Det evar et, åpenbart mislykka, forsøk på å vise at de biologiske instinktene er der, og vil fortsette å være der så lenge bikkja er intakt. Nå handler denne tråden forøvrig om kastrering, ikke debarking eller declawing, som begge deler, på lik linje med kupering, er barbariske handlinger som kun har til hensikt å frata dyret essensielle evner, uten at dyret får noe igjen for det. Debarking vet jeg ikke så mye om, men declawing kan sågar alvorlig skadet katten og gi den et liv i permanente smerter. Jeg synes det er en vesensforskjell på ting utført kun av overfladiske hensyn, som utseende eller sofastoffet, med kun negative konsekvenser for dyret, og inngrep utført med dyrets beste i førersetet (så får man heller bare være uenig om hva "det beste" er, i de fleste tilfeller er det ikke noe fasitsvar).

Jeg håper ikke du sikter til meg når du skriver "fremme hvor lurt kastrering er", for jeg har virkelig prøvd mitt beste for å få frem at dette er veldig individuelt, og at jeg synes det er vanskelig å komme med en hovedregel. Jeg mener det er så mye som spiller inn, at jeg ikke er interessert å gjøre meg selv til dommer, verken den ene eller den andre veien. Jeg har dog prøvd å åpne for noen spørsmål som jeg mener er viktige å tenke på i en slik sammenheng.

Du hevder du kastrerte din tispe pga de helsemessige fordelene ved kastrering kontra det å være intakt, du hevder at du valgte å kastrere din tispe ene og alene av helsemessige grunner, så jo - du er nok en av de som "fremmer hvor lurt kastrering er", selv om du ikke ønsker å gjøre deg selv til dommer og du syns det er vanskelig å komme med en hovedregel.

Nå skal det sies at jeg aldri har skjønt det derre uttrykket "mye" hund, for jeg trodde virkelig at en hund var akkurat like mye hund som en annen. Jeg skal innrømme at jeg heller ikke skjønte hva dette med hvorvidt en puddel er mye hund har med seksualdrift å gjøre.

Men til det siste avsnittet der, så sier jeg ikke at seksualdrift er like slitsomt for alle hunder; akkurat som hos oss, påvirkes de ulikt. Og ja, seksualdrift er normalt og naturlig, men den kan bli unormal når hormonene er i ubalanse. Skal innrømme at jeg ikke er ekspert på dette, men jeg vil da anta at i kraft av å være pattedyr, så har hunder også en relativ risiko for hormonell ubalanse (jeg produserer selv for mye testosteron, noe som er en del av en sykdom 20% av kvinner har). Og ja, naturlig er den driften, men greia er den at settingen hundene lever i er langt fra naturlig. Det er jo nå gjengs oppfatning at de fleste pattedyr i fangenskap har det like greit eller bedre uten kjønnsdrift, det er også et av de viktigste argumentene for å kastrere katter. Så da stiller jeg spørsmål om hva som gjør hunder annerledes. Er man mot kastrering bare fordi at det alltid har vært sånn, eller finnes det faktisk gode grunner for det. Og i den sammenheng vil jeg gjerne se dokumentasjon som sier at det er bedre for bikkja å leve med baller enn uten. Får jeg det, skal jeg gjerne jenke mine holdninger, men inntil da vil jeg fastholde at det får være opp til hver enkelt å vurdere hva som er rett i i sitt tilfelle.

Mye hund for meg er en hund med sterke drifter og egne meninger, kort sagt, og nei, ikke alle hunder er mye hund, og noen raser får bare ikke vært mye hund bare pga størrelsen - 3 kg hund er ikke mye hund, samme hvor sint og sta den måtte være.

Men poenget var holdninga, ikke at puddel ikke er mye hund, eller at mye hund er overførbart til seksualatferd/problemer. Hvis man tror man får en søt liten pelsdott som ligger vakkert i sofaen og tripper fint ved siden av deg på tur når du kjøper en mellompuddel, så får du deg en overraskelse, de må læres å være søte pelsdotter som ligger vakkert i sofaen og tripper fint ved siden av deg på tur. Vel, sofadelen er ganske naturlig for dem, for å være ærlig

Det folk blir overrasket over, er hvor aktive de er. Nå har jeg stort sett bare hatt aktive hunder/raser, så jeg syns ikke pudler er spesielt aktive, for meg så er de normalt aktive. De blir også overrasket over at man faktisk må lære de å bli stelt, det er nemlig ikke medfødt det å stå rolig på et bord og bli børsta i timesvis. De blir overrasket over at de protesterer på snute- og labb-barbering, over at de jakter både katter og fugler (og harer og elg *kremt*), og de blir overrasket over at de gir blanke f... i at du brukte 3 timer på å bade, blåse og børste de dagen før, når de spruter gjennom en søledam og drar med seg halve skogen hjem i pelsen. De blir overrasket over at de ikke er klar over at de er små, at de ikke er engstelige, at de knurrer over bein eller leker, over at de blir grinete på andre hunder - at de er hunder, rett og slett. Det er ikke et avlsproblem at pudler er hunder, det er et holdningsproblem.

Det blir det samme med kjønnsrelatert atferd. Om du forventer at hunden din blir uten kjønnsuttrykk, så burde du sannsynligvis kjøpt deg en kosebamse. På hanner så er markering, måling av krefter med andre hanner, interesse for tisper naturlig. På tisper er markering, løpetid og innbilt naturlig. Det gjør ikke bikkjene sjuke, det er naturlig for dem. Og joda, noen ganger så er det overdrevent mye av kjønnsrelatert atferd, men noen ganger er ikke det samme som at det er et generelt problem.

Skal man dokumentere at det beste for hunden er å ikke bli operert og lettet for innvoller?

*knis* Nei, det har jeg aldri trodd, heller, jeg har hele tiden vært nokså sikker på at du ikke har baller

Jeg har baller, de er bare ikke fysiske

Ok, da er jeg mer med. Jeg har fått inntrykk at at du mener at hormonelle problemer nærmest ikke eksisterer hos hunder, og det knapt finnes gode grunner til å kastrere annen enn ved sykdom. At du er mot rutinemessig kastrering skal du få lov til å være, og jeg er delvis enig, jeg synes man i det minste må sette seg godt inn i spesielt de negative konsekvensene, for de skal man ikke kimse av, og det kan ende må å måtte kreve tilrettelegging i seg selv, avhengig av kjønn. Det er også helt greit for meg at du mener jeg valgte feil. Hvis alle hadde ment likt her i verden, hadde vi aldri kommet videre. Og heldigvis for meg, trengte jeg ikke din tillatelse Men jeg må bare spørre: Er intensjonen formildende i det hele tatt for deg?

Hormonelle problemer går undere "sykdom" for meg, men da er det snakk om overhormonelle problemer, ikke normal hormonell atferd. Pubertet er f.eks ingen sykdom, det er en forbigående fase, en del av det å vokse opp.

Jeg tror at intensjonen din var å gjøre ditt beste for din hund. Intensjonen var altså god. Men jeg mener at grunnen er feil, for selv om det er visse positive effekter ved kastrering, som f.eks null sjanse for livmorkreft/betennelse, minsket sjanse for jursvulst, så har man en økt sjanse for skjelletkreft, beinskjørhet og inkontinens.

Jeg er fortsatt veldig i tvil om hva jeg synes om alt dette med hannhunder. Det er vrient å få klare svar, føler jeg. På den ene siden sitter fortalerne, som bastant hevder at alle hannhunder lider voldsomt av sone drifter. På den andre siden sitter motstanderne, som sier at sånn skal det være. Så har veterinærer sine synspunkter, men de er da, i følge den ene eller den andre leiren, enten fulle av gammeldags tankegang, eller ikke kunnskapsrike nok om deler av aspektet. Ei heller atferdsekspertene blir enige seg i mellom. Jeg er forsåvidt enig med meg selv i at å kastrere kun på prinsipp blir galt, men jeg føler det blir like feil å være like prinsippfast den andre veien. Det er jo en kjennegjerning av vi dyreeiere fort blir blinde og døve for ganske mye når det gjelder dyra våre, og når man legger til et prinsipp om at kjønnsdrift hører med til hundehold, så innbiller jeg meg at det blir lett å se det man vil se. Kan det være at dine holdninger til kjønnsdrift og kastrering farger hvordan du tolker dine hunders atferd? Det ville i så fall vært veldig naturlig og menneskelig, det er jo sånn vi fungerer

Jeg er ikke spesielt prinsippfast andre veien, jeg har kastrert to av mine hanner selv, hvilket jeg fortalte om tidligere i tråden. Den ene ble kastrert 9 år gammel pga prostataproblemer, den andre ble kastrert halvannet år gammel som siste utvei før avlivning. På den siste kunne jeg spart meg for kastreringa og gått rett på avlivning, da fryktaggresjon ofte blir verre av kastrering enn bedre. Dette har Gry Løberg på Manimal skrevet flere artikler om.

Jeg er ikke helt sikker på hva du mener med at mine "holdninger til kjønnsdrift og kastrering farger hvordan jeg tolker mine hunders atferd"? Mine hunder er først og fremst hunder, ikke kjønnsdrift, heldigvis. Kjønnsdrift har fint lite fokus i vårt hverdagsliv, det er bare et tema ved løpetid, og knapt nok da

100% enig! Jeg synes det f.eks. er mest negativt når jeg får kommentarer som "jøss, har aldri sett en chihuahua som ikke prøver å bite meg i leggen", eller "så forfriskende å se noen som går lange turer med en chihuahua", for ikke å nevne alle de som nesten kjører av veien når Ayla går med kløv. Selvfølgelig blir jeg stolt på egne vegne, da har jeg i hvert fall gjort noe rett, men mest av alt er det trist at det er det inntrykket folk har av småbikkjer; at de ikke trenger oppdragelse eller mosjon. Skal glatt innrømme at om du hadde spurt meg for 3 år siden, hadde jeg sagt akkurat det samme selv, så jeg forstår det godt, men jeg synes det er fryktelig synd, for Ayla er akkurat like mye hund som en leonberger.

Jeg opplever det samme med pudler. De fleste blir positivt overrasket, og mange sier "hvis alle pudler er som dine, så vil jeg og ha pudler". Greia er at de fleste pudler er som mine. Hunder, rett og slett

Selvfølgelig. Og i teorien er det jo, som du sier, veldig enkelt. Ikke alltid like enkelt i praksis. Noen ting tenker man ikke på mens hunden er valp, mange brenner seg jo på dette med å ligge i eierens seng bl.a. Noen ganger kan man ha en helt flott plan før man begynner, og oppdager at det er vanskeligere enn man trodde å være konsekvent. Og noen ganger kan man gjøre alt tilsynelatende riktig, og det blir feil likevel. Et eksempel er Aylas dovaner. Jeg visste på forhånd at småhunder generelt blir senere husrene enn store, og det var helt greit for oss. Jeg gjorde alt etter boka fra begynnelsen, ut etter alle måltider, soving og lek, og hun var tørr hele natta. Det eneste som skilte seg fra anbefalingene var godbiter, for de ville hun rett og slett ikke ha rett etter et dobesøk, men jeg skrøt og roste alt jeg makta. Etter uhell inne lot vi bare som ingenting, og tørket det opp. Hun valgte seg tidlig et favorittsted, teppet under spisestuebordet. For å gjøre historien kortere, så skal jeg ikke gå inn i alle detaljer, det er ikke det tråden handler om, men fortsatt (hun er snart 2 1/2) går hun på do på teppet. Hun sier ikke fra på noen som helst slag måte at hun må på do, hun bare går. Nå tisser hun sjelden inne, men bæsjer inne flere ganger i uka. Og det rare er at hun kan gjøre det rett etter at vi akkurat har vært ute etter å ha stått opp, selv om hun vanligvis helt greit bæsjer ute. Her føler jeg vi har gjort så godt som alt rett, og vi har prøvd flere ting jeg ikke har nevnt, men når bikkja ikke sier fra, så føler jeg det er fryktelig vanskelig. Bare for å nevne det: Hun er ikke inkontinent (altså mulig bivirkning av kastreringen), hun har partyblære og går ofte 4-6 timer etter at vi står opp før hun tisse. Og magen er normal.

Det er ikke alltid alt går på skinner når man er ny med hund, ei heller om man har lang erfaring. Og gjør man feil, så må både hund og eier leve med konsekvensene, eller løse dem med de mulighetene som er tilgjengelige.

Hunder er levende vesener, så nei, det er ikke alltid alt går på skinner samme hvor mye eller lite erfaring man har, og da gjør man det beste man kan ut fra det man har.

Det med å markere eller bare vanlig tisse på andres ting, det er ufint, og jeg blir smått sjokka over at folk bare lar hundene holde på sånt innendørs på en utstilling Hårreisende uhøflig! Nå er dette ikke et stort problem med Ayla, i og med at hun er så liten som hun er, hun får rett og slett ikke rompa høyt nok. Ei heller prøver hun seg noe særlig. Dvs, det er en søplekasse her borte hvor flat-hannen som bor der stadig har tissa på den, og den vil Ayla gjerne legge igjen melding på. Hun løfter opp bakbeina, og rygger på "henda" bakover mot kassa, og så drypper det noen dråper på bakken foran kassa Må innrømme at jeg ikke ser på dette som så veldig alvorlig, i og med at bikkja som "eier" søplekassa daglig tisser langt oppetter den, pluss at det er grådig festlig å se Ayla gå baklengs på forbeina. Så jeg synder litt der, men eller er det ikke noe problem i vår hverdag.

Det er langt mellom tisper i min omgangskrets som markerer så høyt som mulig, den eneste jeg veit om som virkelig løfter opp beinet når hun tisser, er ei dominant tispe - og med dominant så mener jeg selvsikker, trygg og stødig frøken, ikke en sånn misforstått dominant, som er krangete og purkete og usikker. De fleste tispene jeg kjenner til, markerer i forbindelse med løpetid. Sånn type markering som du forteller om, tror jeg er mer vanlig på de minste miniatyrhundene, og jeg tror at man tar litt lett på det nettopp fordi som du sier, det er festlig å se de markere på den måten. Så da er vi tilbake til miljø- og holdningsforskjeller igjen, ikke sant?

Jupp, that's markering. For å flisespikke skikkelig, så markerer jo du strengt tatt revir ved å sette å gjerder Men du som da mener at hundene bør få beholde sine "morodeler", fordi det er normalt og naturlig, blir det ikke da litt dobbeltmoralsk å nekte dem f.eks. markering, som jo også er normalt og naturlig? Altså, jeg tenker da i all hovedsak på markering utendørs og ikke på andre folks blomsterpotter, men busker og slik langs veien. Eller henger dette sammen? Kan de ikke lære at inne er det fy-fy, mens det er greit ute? Hvis de kan det, burde det jo være et greit kompromiss, slik at de får dekket et behov uten at det går utover noe.

Nei. Jeg opererer ikke ut friske kroppsdeler, jeg oppdrar hundene mine. Det er det stor forskjell på. Skal man følge den linja du prøver å dra her, så er det vel ikke noe poeng i å lære de å gå på do ute heller, hunder har ikke noen større forståelse for hvorfor det er greit å tisse ute men ikke inne, det er noe vi lærer de, det. Og hvorfor lære de at det ikke er lov å bjeffe, jeg kan jo bare debarke de? Så nei, for meg så er det ikke dobbeltmoral i det hele tatt. Jeg er i mot å fjerne friske kroppsdeler på friske dyr. Jeg er veldig for å oppdra hund. To ganske forskjellige ting.

Vel, det begynte å bli vanligere å kastrere hannkatter for omtrent 20 år siden, hovedsaklig i og nærheten av store byer. I enkelte utkantstrøk er det fortsatt vanlig å ikke kastrere. Det var ikke vanlig å kastrere hunnhuskatter, de klarte seg med p-piller. Jeg har vokst opp med katt, i et hjem jeg tror var ganske gjennomsnittlig når det gjelder synet på katter: De klarte seg selv, de skulle ikke koste noe særlig, og ble de syke, ble de avlivet. Da jeg flyttet hjemmefra i 1998, var det med dette i bagasjen. Jeg med meg en løskatt som bodde i området, en hunnkatt. Jeg tok henne med til dyrlegen for å få p-piller, men hun var allerede gravid (dette var før anbefalinger om å holde katta inne i flere uker på nytt sted). Da vi etter at ungene var avvente kom til dyrlegen igjen for å få p-piller, så fikk vi det uten diskusjon, og uten å bli anbefalt kastrering. Dyrlegen var forøvrig nesten nyutdannet på NVH. I løpet av bare 2-3 år etter dette, skjedde det mye når det gjaldt kastrering av hunnkatter, det ble et veldig fokus på det. Og bra var det

Joda, konsekvensen av at folk generelt har blitt mer opptatt av dyrevelferd, sammen med bedre råd og alt det der, blir jo at folk som tidligere var mer opptatt av dyrene enn snittet, nå blir steike gærne og behandler dyra som babyer. På mange måter var det nok lettere før, da fikk hunder være hunder. Men samfunnet generelt har jo også endret seg, man bor nærmere hverandre og folk har generelt andre krav til hverdagen. Før hadde man ikke border collie midt i tjukkeste Oslo (et idiotisk påfunn i de aller fleste tilfeller), og man satte ikke en gneldrete Bishon frise til å gjete sauene. Man valgte bikkje etter behov, ikke etter hva som var søtt, og hadde bikkja et atferdsproblem, ble den skutt. Ferdig med det. Jeg føler at idealet ligger et sted i mellom. Samtidig som at vi fortsetter å lære om helse og atferd.

Grunnen til at man ga katter p-piller, var jo bestandskontroll, ikke atferdsmodererende eller for å forhindre sykdom. At man etterhvert anbefalte å kastrere fremfor å gi p-piller er fordi det er sikrere og sunnere. Å tilføre hormoner over flere år veit vi er usunt, ikke bare på dyr, men også på mennesker. Men katter lever (fortsatt) ikke det samme livet som hunder gjør, og de har heller ikke løpetid på samme måte som hunder har. Så nei, det eer ikke sammenlignbart.

Jeg ser ikke helt at det er et problem å ha en border collie midt i tjukkeste Oslo heller, så lenge den får det den skal ha av stell og stimuli

Haha, nei, jeg gjør nok ikke det. Jeg jakter ikke mannfolk generelt, jeg Men takker for forklaring, alltid spennende å lære.

Jeg skjønner jo at det er frustrerende når man finner noe man liker, være seg hund eller andre ting, og så kan man av en eller annen grunn ikke få det. Jeg skjønner faktisk det. Men tror du dette er noe vanlige hundeeiere tenker på i det hele tatt? Tror du det i det hele tatt har ramla dem inn? Kan bare snakke for meg selv, men jeg tenkte ikke i de baner i det hele tatt før denne tråden, og jeg anser meg selv som godt over gjennomsnittlig interessert i dyr, dog oppdrett av hund har jeg foreløpig liten interesse for. Jeg tror jeg har et nokså vanlig forhold til det. Det er vel sånn at det fortsatt er flertall av hundeiere som ikke tester alt i huet og ræva, eller er med på konkurranser, tror jeg. En oppdretter kan jo da ikke forvente at hundeeiere lar være å kastrere bikkja si, kun fordi man kanskje en eller annen gang treffer på vedkommende midt i skauen og h*n i forbifarten oppdager hvilket prakteksemplar man kanskje har. Det håper jeg ikke du forventer. Det ville i hvert fall vært langt nede på prioteringslista mi dersom jeg vurderte kastrering av hannhund en gang, i og med at jeg ikke er aktiv i noe hundemiljø eller frekventerer steder der det er sannsynlig at en oppdretter ville sett bikkja.

Nei, jeg tror ikke at dette er noe vanlige hundeeiere tenker på i det hele tatt, det er derfor de kastrerer. Men vanlige hundeeiere vil ha friske hunder, og vanlige hundeeiere syns det er moralsk forkastelig med innavl. Da må man jo opplyse vanlige hundeeiere om at om de ønsker friske hunder, og ikke vil ha innavlede hunder, så må faktisk utvalget av hanner være større, så da hadde det vært hyggelig om de som ville ha friske, utavlede hunder gadd å bidra litt til det, ikke bare kastrerte fordi at det er enklere å operere ut testiklene enn å oppdra bikkja.

Hihi, PL i ballene? Nå fikk jeg rare bilder i hodet Men jeg skjønner tanken bak. Det er jo alltid en risiko for at bikkja skal klare å få seg en sniknummer, selv den beste kan glippe her, og da vil man jo ikke risikere å overføre noe. Forresten, kan hormoner påvirke PL? Mange ting som ikke nødvendigvis virker logiske kan jo henge sammen.

På hanner vil hormoner neppe ha noe å si for leddrelaterte plager. På tisper diskuteres det hvorvidt HD-røntging under løpetid kan gi de en verre diagnose enn de ville fått om de ikke hadde hatt løpetid, men ingen veterinær jeg har snakket med, tror at leddbånd kan bli så slappe at man drar på en hund en HD-diagnose, selv om eiere av HD-hunder syns det er kjekt å ha sånt å skylde på.

Jeg tror faktisk ingenting om hva en veterinær har greie på før jeg har snakka med vedkommende. Har vært borti så mye rart. Man skulle jo f.eks. tro at en smådyrsvet hadde greie på hamstere, men selv i veterinærbøker (som jeg har flere av) står det feil kjønnsmodningsalder. Og spør vet'n din hva Papova er, det måtte nemlig jeg lære Vet-instituttet om før en hamster ble sent til obduksjon. Så joda, jeg er veldig klar over at dyrlegene har mangler.

Helseaspektet hos hund, derimot, det forventer jeg at de har en viss oversikt over, og det var det som var aktuelt for meg. Atferd hadde ingenting med saken å gjøre. Og jeg snakket med flere dyrleger, de aller fleste var fullstendig klar over at bikkja ikke ville bli kastrert hos dem uansett. Den ene jeg snakket med har vært vår faste i over 15 år, og hun har aldri tidligere anbefalt oss en dyr behandling med mindre det har vært nødvendig. Hun lappet sågar sammen den ene kattas 11 bittsår, hvorav det ene hadde kløyvd nesa hans på. Dette klokka 3 om natta, uten at hun egentlig hadde noe vakt. Hun holdt på i halvannen time, og dette tok hun 525,- for. Og nei, det var ikke i 1976 Så hun stoler jeg fullt og fast på rådene fra, for hun er også ydmyk i sine uttalelser. Det samme gjelder den ene vet'n på klinikken vi bruker nå. Hun som eier klinikken tar betalt for hver eneste bomullsdott, men hun vi liker best tenker langt mindre på pengene, og "jukser" gjerne litt på fakturaen. Jeg synes det er urettferdig å dra alle veterinærer over en kam, for heldigvis har mange prioriteringene i orden, altså dyr før penger. Og selv om de ikke lærer som mye om enkelte ting på vet-skolen, så tar de aller fleste masse tilleggskurs. Noen spesialiserer seg til og med.

Jeg veit Men at noen spesialiserer seg, betyr ikke at alle gjør det. At noen av de er flinke på atferd, betyr ikke at alle er det. En av de verste eksemplene jeg har på det, var da en veterinær påsto at en 12 uker gammel boxervalp var dominant fordi den protesterte mot så stå på bordet og bli holdt fast. En 12 uker gammel valp er sjeldent (les: aldri) dominant, den er bare dårlig trent/oppdratt.

Ser at jeg formulerte meg litt dårlig her, jeg mente ikke at du påtvang meg noe direkte. Det jeg mente var: Mitt inntrykk er at du helst vil at det skal strammes inn på praksisen rundt kastrering, at eieres ønsker ikke skal tas med i beregningen. Riktig? Hvis du da hadde fått det som du vil, så hadde ikke jeg kunnet ta mitt valg slik jeg gjorde. Altså, indirekte ønsker du å frata meg muligheten til å foreta det valget jeg tok. Det ville vært riktigere å skrive du ønsker å tvinge meg til å ikke kunne velge noe annen enn ditt valg.

Jeg har aldri forventet applaus for mitt valg, men jeg skal innrømme at jeg hadde håpet på litt forståelse for at jeg tok et informert valg om å beskytte hunden min mot sykdommer hun har stor risiko for å få. Kanskje til og med litt kreditt for at intensjonen i det minste var god. Vil ikke si det er ubehagelig, bare skuffende at ingen ser ut til å legge noe betydning i det. Helt greit å være uenig, også helt greit å mene jeg valgte feil, men er det virkelig ingen som har noe forståelse for for at dette ikke var en lettvint løsning, men en i absolutt beste mening?

Jo, jeg tror at du kastrerte din hund i absolutt beste mening, jeg har til dels forståelse for at du trodde det var det beste valget også, jeg er bare dypt og grunnleggende uenig med deg i at det var det beste valget.

Thanks, jeg håper jeg har fått det til nå

Jepp

I følge mange oppdrettere er det et eierproblem. Kjekt å dele skylda videre liksom. Sånn sett fra utsiden, synes jeg problemene er ganske identiske hos oppdrettere, gode eiere og ikke så gode eiere. Selvsagt med hederlige unntak. Det finnes jo minioppdrettere som avler på bra hunder, og da blir gjerne resultatet deretter.

10 hunder er forøvrig ingen unnskyldning for å la hundene være grisete

Oppdrettere generelt foretrekker å skylde på valpekjøpere fremfor avl uansett hvilket problem vi snakker om, det er ingen hemmelighet. Men det er miljøforskjeller. En belgeroppdretter som hadde 10 hunder hjemme, der vil de aller fleste syns at det er uhorvelig mange hunder og lure på hvordan man orker (og de som har så mye belgere hjemme, har som regel kennel-lignende oppholdsrom for hundene, de bor ikke alle sammen inne i huset), og bellyband er vel nærmest ikke-eksisterende på større hunder? Det ville man jo sett på som et sykdomstegn at bikkja aldri lærte at vi går på do ute, ikke inne.

Jeg prøver å ikke generalisere og være fordomsfull, men mitt inntrykk er at det er vanlig å ha mange hunder hjemme når man har hunder under knehøyde ( ). Folk i det miljøet blir overrasket når jeg sier at jeg har 3 hjemme, det holder i lange baner - også tror de at Nora (terven, som er over knehøyde) er grunnen til at jeg ikke har mer enn 3 hjemme, når det er pudlene (les: puddelpelsen) som er grunnen til at det ikke er flere her. Jeg fatter ikke at oppdrettere som har 10-40 bikkjer hjemme, orker alt det stellet det er med så mange hunder, særlig ikke pelsstell-hunder.

Men klart, når de ikke blir lufta ute når det er dårlig vær (og det er det jo titt og ofte i Norge), så letter jo det jobben en del. Og da er vi inne på miljøforskjellene igjen. Det er vel bare miniatyrhund-folk som syns det er greit å ha innedo til bikkjene sine? Jeg har aldri hørt om det på større raser, i hvert fall. Og da får man ikke brydd seg om bagateller som husreinhet i avlen da, man ønsker jo at de tisser og bæsjer inne, liksom. Og hvis du ønsker at de gjør fra seg inne, er det vanskelig å ta de for å markere på møbler også..

Drøyt å skylde kun på eier problem når man har en overhormonell hannhund. Jeg kjenner at jeg blir litt truffet av det, siden jeg har en slik hund selv.

Det er det vel ingen som gjør? Det er ingen som fornekter at det finnes overhormonelle hanner (eller tisper), det jeg stiller meg uforstående til, er at man veit at man har en overhormonell hannhund før de har kommet i pubertet.

At du mener at "alle" sa det kom til å gå bra, syns jeg er rart. Joda, det går som regel bra å ha tisper og hanner i samme hus, men du fikk vel advarsler om at det ikke nødvendigvis gjør det heller. At det er masete særlig de dagene tispa står. Du valgte ei tispe allikevel, og nå er det masete, og da husker du bare alle forsikringene om at det kom til å gå bra?

[Pringlen]

Oppdrettere generelt foretrekker å skylde på valpekjøpere fremfor avl uansett hvilket problem vi snakker om, det er ingen hemmelighet. Men det er miljøforskjeller. En belgeroppdretter som hadde 10 hunder hjemme, der vil de aller fleste syns at det er uhorvelig mange hunder og lure på hvordan man orker (og de som har så mye belgere hjemme, har som regel kennel-lignende oppholdsrom for hundene, de bor ikke alle sammen inne i huset), og bellyband er vel nærmest ikke-eksisterende på større hunder? Det ville man jo sett på som et sykdomstegn at bikkja aldri lærte at vi går på do ute, ikke inne.

Jeg prøver å ikke generalisere og være fordomsfull, men mitt inntrykk er at det er vanlig å ha mange hunder hjemme når man har hunder under knehøyde ( ). Folk i det miljøet blir overrasket når jeg sier at jeg har 3 hjemme, det holder i lange baner - også tror de at Nora (terven, som er over knehøyde) er grunnen til at jeg ikke har mer enn 3 hjemme, når det er pudlene (les: puddelpelsen) som er grunnen til at det ikke er flere her. Jeg fatter ikke at oppdrettere som har 10-40 bikkjer hjemme, orker alt det stellet det er med så mange hunder, særlig ikke pelsstell-hunder.

Men klart, når de ikke blir lufta ute når det er dårlig vær (og det er det jo titt og ofte i Norge), så letter jo det jobben en del. Og da er vi inne på miljøforskjellene igjen. Det er vel bare miniatyrhund-folk som syns det er greit å ha innedo til bikkjene sine? Jeg har aldri hørt om det på større raser, i hvert fall. Og da får man ikke brydd seg om bagateller som husreinhet i avlen da, man ønsker jo at de tisser og bæsjer inne, liksom. Og hvis du ønsker at de gjør fra seg inne, er det vanskelig å ta de for å markere på møbler også..

Nei, hunder av større raser trenger sjelden belly-band. Og de jukker som regel ikke på alt som rører seg. Fordi det hadde vært h*** upraktisk, så da avler man ikke på sånne hormontroll. Mens på miniatyrer er det ikke så nøye, så da er det bare å avle på grisedyra.

Denne forskjellen er utpreget, bare innenfor de ulike dachshundrasene også. Miniatyrvariantene pisser og jukker og griser over en lav sko (bokstavlig talt) mens slik oppførsel er sjelden hos jakthundene. Uansett om man måtte ha en eller ti bikkjer i hus.. Hos disse miniene er det heller ikke vanlig med innedo og den slags, så det er neppe slikt som gjør dem grisete.

[Turb]

På hanner vil hormoner neppe ha noe å si for leddrelaterte plager. På tisper diskuteres det hvorvidt HD-røntging under løpetid kan gi de en verre diagnose enn de ville fått om de ikke hadde hatt løpetid, men ingen veterinær jeg har snakket med, tror at leddbånd kan bli så slappe at man drar på en hund en HD-diagnose, selv om eiere av HD-hunder syns det er kjekt å ha sånt å skylde på.

Jeg hørte fra en ortopedisk spesialist på hund i sommer at HD statusen ikke ble påvirket av løpetiden, men at det kunne være litt vanskeligere å ta gode bilder pga at de ble litt løsere i bekkenet. Det skulle ikke ha noe å si, men han mente at de fleste veterinærer anbefalte å røntge utenom løpetid for at det gjorde jobben deres litt lettere.

Sånn litt OT hele greia, men bare kom på det når jeg leste det du skrev

[Guest Bølla]

Jeg har aldri forventet applaus for mitt valg, men jeg skal innrømme at jeg hadde håpet på litt forståelse for at jeg tok et informert valg om å beskytte hunden min mot sykdommer hun har stor risiko for å få. Kanskje til og med litt kreditt for at intensjonen i det minste var god. Vil ikke si det er ubehagelig, bare skuffende at ingen ser ut til å legge noe betydning i det. Helt greit å være uenig, også helt greit å mene jeg valgte feil, men er det virkelig ingen som har noe forståelse for for at dette ikke var en lettvint løsning, men en i absolutt beste mening?

Vet du hva jeg forventer av hundeeiere? Jeg forventer at de setter seg inn i hunders adferd og mentalitet og ikke minst at et kjøp av hund er en veloverveid og lenge planlagt affære. Jeg synes ikke at du har tatt et informert valg, du har ettersøkt informasjon som støtter dine forutinntatte holdninger og handlet deretter.

Jeg har flere ganger vist til rapporter som viser det helt motsatte av det du påstår, nemlig at kastraksjon motvirker sykdom. Det er overhodet ingen hovedregel og i svært mange tilfeller fører det faktisk til mer sykdom og mer lidelse hos hunden. For ikke å snakke om de adferdsendringene som hunden kan få, en redd hund er faktisk en livsfarlig hund. Ikke bare for andre, men også for sin egen del da den står i større fare for å bli utsatt for angrep eller feilreagere selv basert på frykt.

Jeg er enig med @Pringlen om at mange oppdrettere ikke tar hensyn til mentalitet og høy kjønnsdrift har dessverre blitt litt vanlig i enkelte raser. Jeg vil likevel påstå at det er svært mange late eiere som ikke tror det skader hunden noe særlig at den går i flexiline mens den får ruse og markere på hver eneste lille urinflekk på 3-4 turer hver dag. Jeg har bare hannhunder, og det er faktisk jeg som bestemmer hvor de skal gjøre fra seg.

[Lene_S]

Vet du hva jeg forventer av hundeeiere? Jeg forventer at de setter seg inn i hunders adferd og mentalitet og ikke minst at et kjøp av hund er en veloverveid og lenge planlagt affære. Jeg synes ikke at du har tatt et informert valg, du har ettersøkt informasjon som støtter dine forutinntatte holdninger og handlet deretter.

Folk som uttaler om ting de ikke vet en dritt om har jeg ingen respekt for. At du er uenig i mitt valg tar jeg dermed som et kompliment.

[Guest Bølla]

Folk som uttaler om ting de ikke vet en dritt om har jeg ingen respekt for. At du er uenig i mitt valg tar jeg dermed som et kompliment.

Det heter en kompliment.

Du kan gjerne sitte på din høye hest og leve videre i villfarelsen om at kastrering er veien å gå, men som du ser så er ganske mange uenige med deg, dertil også forskningen.

[Lene_S]

Det heter en kompliment.

Du kan gjerne sitte på din høye hest og leve videre i villfarelsen om at kastrering er veien å gå, men som du ser så er ganske mange uenige med deg, dertil også forskningen.

Åh duuuh, beklager så meget.

Jeg siktet forøvrig til at du uttalte deg skråsikkert om hva jeg kan og ikke kan, samt beskyldte meg for søke etter informasjon som støtter mine forutinntatte holdninger. Ingen av de tingen vet du nemlig en dritt om. Men selvfølgelig, fagpersoner har jo ikke peiling, må vite, du vet jo laangt bedre enn dem. Jeg skulle jo spurt deg, ikke veterinærer, de lever jo i samme villfarelse som meg. Du kjenner jo til og med meg bedre enn jeg kjenner meg selv, og har full oversikt over hvordan jeg tilegner meg kunnskap. Det er smått imponerende av et menneske jeg aldri har møtt, altså, gratulerer *tar av seg hatten*

[Moderator]

En liten påminnelse om å gå tilbake til å diskutere sak ikke person, så slipper vi å stenge tråden.
Innlegg som går videre på person vil bli slettet.

Moderatorteamet

[Moderator]

Tråden åpner igjen.
Som sagt vil alle innlegg som går på person og ikke sak bli slettet.

Moderatorteamet