Kan man ha dårlig kjemi med en hund? - splittet fra "Vurderer å ompl.."

[Guest Bølla]

Utrolig nok så har de hundene som har gitt meg størst problemer også de hundene som virkelig har krøpet under huden min, de har jeg måtte jobbe med og gleden over å få det til når man trodde man hadde et dårlig utgangspunkt er jo enorm.

Men jeg skjønner ikke hvordan dere kan sammenligne mennesker med rasehunder. Jeg liker ikke gjeter- eller terrieradferd, og derfor kjøper jeg heller ikke de rasene. Men jeg er jo fullt klar over at det kommer forskjellige individer innenfor alle raser, og jeg kan ikke huske å ha hatt noen som var like? Rasetypisk ja, men ikke som personligheter.

Jeg kan se for meg å omplassere ved alvorlig sykdom, dødsfall, skilsmisse og andre ekstreme hendelser. Men fordi hunden ikke passer inn i hverdagen? Aldri, de er uskyldige brikker i et egoistisk spill iscenesatt av oss.

[Cavalierflat]

Nå har jeg gått rundt å tenkt på dette med kjemi siden forrige tråd ble laget. Jeg har opplevd dårlig kjemi med mennesker mange ganger. Første hunden min liker jeg også å kalle "hunden i mitt liv". Han var en sånn hund som jeg nesten vet jeg aldri kommer til å få en igjen av.

Da jeg skulle kjøpe hun jeg har nå og var på besøk hos kullet da de var fire uker, så var det kun hun jeg så og jeg la ikke merke til om det var noe spesielt med de andre valpene. Hun var liksom hunden min med en gang og jeg kan absolutt være med på å kalle det en slags forelskelse.

Jeg har også vært borti en del hunder i mitt liv. Det skal mye til for at jeg ikke skal like en hund, men det er ikke alle hunder jeg møter som jeg kunne tenke å ta med meg hjem og beholde. Men det skjer det også.

Så ja, jeg tror på dette med kjemi med dyr

[Siri]

Men en hund som jeg har fått i huset i eie som valp og formet og hatt rundt meg hver dag fordi den er min - den forblir min selv om den blir enten sånn eller sånn. Vi bor jo sammen. Der er ikke "kjemi" eller "mangel på kjemi" et tema for meg ihvertfall.

"Javel så ble du litt teit da, bikkja mi, men jeg har jo mitt å slite med jeg også og du godtar da meg så da holder vi sammen."

Men har du aldri opplevd at en hund har krøpet LITT nærmere hjertet ditt enn andre?

Vel - jeg har aldri tenkt over dette, jeg heller, før jeg faktisk FIKK hunden i mitt liv inn i livet mitt . Da først merket jeg at jo, jeg følte meg mer følelsesmessig knyttet til den enn til de jeg hadde hatt før. Men det vil da ikke si at jeg ikke har vært glad i mine tidligere hunder - de krøp bare ikke så langt inn i sjela mi som de to siste jeg har hatt. Og det har liksom ingenting med hvor flink, teit, stygg, pen eller noe sånt å gjøre

[Gjest]

Jojojo, åff kårs. Men det er det med at "kjemien ikke passer så jeg kvitter meg av med bikkja" som jeg sliter med å forstå.

Det er nok fordi du ikke forstår hva andre legger i begrepet.

Det JEG ikke forstår, er at folk har en trang til å legge moralske føringer for andre. Hva som er rett og hva som er galt. Basert på egne oppfatninger og ikke feks utfra hvordan HUNDEN faktisk har det. For hunden har det like greit med ny håndplukket eier som med den som ikke følte at der var et grunnlag for å fortsatt beholde den.

At noen mener at de for sin egen del hadde valgt slik eller slik, er for meg spiselig og greit. Men at man skal si at andre gjør galt fordi man selv ville valgt annerledes blir for min del moraliserende - uten annet grunnlag for den "moralen" enn egne følelser.

Jeg ser ikke noe galt i å omplassere en hund. Jeg har selv tatt over flere omplasserte. Inkl den ene jeg har nå, som familien her virkelig føler vi har "kjemi" med. Det at andre valgte henne bort ble til vår vinning. Og hun har det jo bra. Så hva er da problemet? Moralsk sett.

[Gjest]

Til meg?

Ikke forstår hva andre legger i begrepet? Ja det er da helt klart som dagen og det legger jeg da ikke skjul på, men at du tolker det som moralisering... tja, nei altså, nei det tror jeg at du bare må få lov til om du føler for det.

Nei, kun første setning var til deg.

resten var en generell betraktning.

Beklager om det fremstod som en pekefinger i din retning, det var ikke meningen.

[Siri]

Jojojo, åff kårs. Men det er det med at "kjemien ikke passer så jeg kvitter meg av med bikkja" som jeg sliter med å forstå.

Åååja, men da er vi nok enige . Jeg har omplassert en hund, men det var av hensyn til hunden fordi den ikke gikk sammen med den andre hunden jeg hadde - de sloss i stressede situasjoner, og jeg greide ikke å håndtere dette selv. Dermed fikk den ene av dem flytte til mine foreldre på sine eldre dager i stedet. Hadde hundene gått sammen ville de jo blitt hos meg begge to til deres dagers ende .

[Margrete]

Er det riktig å beholde en hund som man ikke liker særlig godt og vite at den står i veien for en hund som kanskje passer bedre? Jeg synes ikke det er riktig, hverken for en selv eller for hundens del. Det skal være hyggelig å ha hund! En hund er jo en liten Judas, i det øyeblikket vi snur ryggen til og de får god middag, så sier okey, her kan jeg bo!

[Aya]

Jeg har en hund jeg egentlig hadde dårlig kjemi med fra starten, nemlig Zima the sheltie. Det var aldri noe tema for meg å omplassere henne fordi hun tross alt er verdens enkleste og mest ukompliserte hund, men jeg likte henne på en måte ikke så veldig godt. Eller, altså, jeg syntes hun var verdens søteste og mest sjarmerende lille hund, men vi klaffet aldri personlig. Hun har heller aldri vært like knyttet til meg, jeg tror det hadde vært akkurat det samme hvor hun hadde bodd og hvem hun hadde bodd med for hennes del. Da jeg havnet i en situasjon hvor jeg enten måtte omplassere henne eller avlive "hjertebarnet" mitt var det helt helt forferdelig. Jeg ville jo strengt tatt mye heller kvittet meg med Zima, men det ble en så fryktelig urettferdig løsning overfor henne - og dessuten var det vel egentlig sånn at den andre hunden, Knott, hadde det bedre i hundehimmelen.

Anyway. Nå har vi vokst sammen og jeg er fryktelig, fryktelig glad i henne. Jeg håper jeg får beholde henne i minst ti år til. Men hun er fremdeles ikke den hunden jeg føler jeg snakker samme språk som. Hadde hun vært større og mer krevende hadde jeg uten tvil omplassert for lenge siden (men ikke nå, ikke etter syv år sammen, selvfølgelig). Så ja, jeg skjønner hvor dårlig kjemi kommer fra og jeg synes det er en legitim grunn til å omplassere. Men det handler nok også litt om at jeg ikke synes (gjennomtenkt) omplassering er så ille. Jeg har tross alt bare omplasseringshunder selv, og kommer til å fortsette å ønske meg det fremover.

[Red Merle]

Ja jeg tror man kan ha dårlig kjemi med en hund.

Heldigvis har jeg veldig god kjemi med mine hunder, men det er mange hunder jeg vet om, som jeg kjenner at jeg er enormt glad, for at de ikke er mine.


Å kvitte seg med hunden pga dårlig kjemi? Jeg vet ikke helt, det skal ikke være kjipt å ha hunde. Synes det kommer helt ann på situajsonen, hvilke tiltak som er prøvd og ikke.

[Margrete]

Man kan jo ryke på en skikkelig smell i den "problemstillingen" der da. Man kvitter seg med den hunden for å skaffe seg den hunden som kanskje passer bedre. Men det gjorde den jo ikke. Så da kvitter man seg med den hunden for å.. osv

Men det er jo egentlig opp til hver enkelt å gjøre hva man føler for, tenker jeg.

Jeg tenker slik: 1. gang: Greit 2. gang: skikkelig skikkelig uflaks! 3. gang: ikke bra, og en må se seg selv i speilet å tenke litt over hvorfor i all verden det blir slik gang på gang.

[Cavalierflat]

Altså jeg også opplever at det er andres hunder som jeg tenker at den der kunne aldri jeg hatt/eid/forholdt meg til og den der er absolutt ikke min type hund/min type personlighet og ihvertfall ikke min type rase. Men en hund som jeg har fått i huset i eie som valp og formet og hatt rundt meg hver dag fordi den er min - den forblir min selv om den blir enten sånn eller sånn. Vi bor jo sammen. Der er ikke "kjemi" eller "mangel på kjemi" et tema for meg ihvertfall. "Javel så ble du litt teit da, bikkja mi, men jeg har jo mitt å slite med jeg også og du godtar da meg så da holder vi sammen."

Men altså, i forhold til det å ha hunden fra den er valp; han som jeg kaller "hunden i mitt liv" tok jeg over da han var tre år gammel, så jeg hadde jo ingen mulighet til å forme han som valp. Det var liksom bare oss to. Nå har jeg bare hatt en valp selv, men det er jo sikkert lettere å få god kjemi med en man har hatt fra den var åtte uker enn en omplasseringshund som er omplassert i voksen alder?

[Gjest]

Altså jeg også opplever at det er andres hunder som jeg tenker at den der kunne aldri jeg hatt/eid/forholdt meg til og den der er absolutt ikke min type hund/min type personlighet og ihvertfall ikke min type rase.

Men en hund som jeg har fått i huset i eie som valp og formet og hatt rundt meg hver dag fordi den er min - den forblir min selv om den blir enten sånn eller sånn. Vi bor jo sammen. Der er ikke "kjemi" eller "mangel på kjemi" et tema for meg ihvertfall.

"Javel så ble du litt teit da, bikkja mi, men jeg har jo mitt å slite med jeg også og du godtar da meg så da holder vi sammen."

Sorry madam, jeg bruker ditt innlegg igjen fordi det passer seg slik. Ikke fordi det er du. SÅ det er sagt.

"Kjemi" handler ikke om at bikkja er teit. Noe jeg tror mange har prøvd å forklare. Det går forbi det aspektet der.

Det dreier seg om at man ikke greier å se noe positivt i samværet med hunden. Uavhengig av adferd. Ett eller annet står i vegen for at man skal greie å kjenne på noe slags følelsesmessig fellesskap.

Jeg har pt tre hunder. Og ærlig talt - den ene spesielt - er til tider rimelig teit- og over alle grenser rimelig "kreativ". Men jeg liker likevel den hunden OG jeg føler at vi har et slags bånd. Vi har "kjemi". Jeg kan rope og bære meg innimellom over ting hun gjør - og hun forstår at hun ikke er veldig "populær" i øyeblikket. Men i neste øyeblikk har vi det ´kjempkult igjen, fordi vi er "dus". Vi har "kjemi". Jeg og den teite bikkja.

Og jeg ser det samme med ungene og gubben. De har spesielle bånd til spesielle hunder. Ikke de samme hundene som går igjen ift de tobente her - vi har våre "hjertebarn" alle sammen. Og det uten av noen av oss helt kan forklare hva som gjør at vi liker den ene mer enn den andre.

Det går heller ikke på type hund. Eller type personlighet. Eller rase.

[Gjest]

Er det riktig å beholde en hund som man ikke liker særlig godt og vite at den står i veien for en hund som kanskje passer bedre? Jeg synes ikke det er riktig, hverken for en selv eller for hundens del. Det skal være hyggelig å ha hund! En hund er jo en liten Judas, i det øyeblikket vi snur ryggen til og de får god middag, så sier okey, her kan jeg bo!

Det blir jo OT, men jeg mener at det ikke gjelder alle hunder. Ja noen / mange er sånn.

Mens andre "lever for" familien sin og ingen andre. Slike hunder som ender opp med å bli berømte for de trofast venter og venter på sin døde eier...

Og tilbake til diskusjonen:

Hva med hunder som bor i en familie og helt klart foretrekker en av familiemedlemmene over de andre? Kan være både voksne og barn, og må ikke være den som oftest mater og går tur. I det tilfellet er det vel hundene som har litt ekstra god kjemi med et av menneskene?

[Gjest]

Helt enig madam min. Det er helt ok å like en hund bedre enn en annen, heck, selv foreldre har favorittbarn de har bedre kjemi med enn andre. Men man omplasserer ikke det mindre kule barnet allikevel.

[Gjest]

Det blir jo OT, men jeg mener at det ikke gjelder alle hunder. Ja noen / mange er sånn.

Mens andre "lever for" familien sin og ingen andre. Slike hunder som ender opp med å bli berømte for de trofast venter og venter på sin døde eier...

Og tilbake til diskusjonen:

Hva med hunder som bor i en familie og helt klart foretrekker en av familiemedlemmene over de andre? Kan være både voksne og barn, og må ikke være den som oftest mater og går tur. I det tilfellet er det vel hundene som har litt ekstra god kjemi med et av menneskene?

Hundene her i huset har sine tydelige favoritter blandt de tobente. De legger ikke skjul på det engang

[xxx12345]

Helt enig madam min. Det er helt ok å like en hund bedre enn en annen, heck, selv foreldre har favorittbarn de har bedre kjemi med enn andre. Men man omplasserer ikke det mindre kule barnet allikevel.

Hvorfor trekke barn inn i det? Man omplasserer jo aldri unger - det er jo ikke et tema, og ergo ikke sammenlignbart.

[Raksha]

Er det mer ok å omplassere en hund fordi man ikke "liker" den, enn fordi man har dårlig kjemi?

De hundene jeg har hatt dårlig kjemi med må jeg vel ærlig talt si a jeg ikke har likt så godt. Men hvorfor jeg trigger på dem og ikke på de samme egenskapene som finnes i opptil flere av mine nåværende og tidligere hunder i større eller mindre grad kan jeg faktisk ikke si. Jeg har vært heldig da og sluppet å eid en hund jeg har dårlig kjemi med, jeg har forskjellig kjemi med de jeg har nå og tidligere hunder, men ingen har vært direkte dårlig så omplassering har aldri vært et alternativ. Det er forskjell på å ikke være helt på bølgelengde og på å være på totalt feil frekvens.

[Gjest]

Helt enig madam min. Det er helt ok å like en hund bedre enn en annen, heck, selv foreldre har favorittbarn de har bedre kjemi med enn andre. Men man omplasserer ikke det mindre kule barnet allikevel.

Jeg har pt 4 barn. Ingen favorittbarn, men to enkle og to veldig krevende. Derav ett ekstremt krevende, som har tatt det meste av livet mitt de siste 10 år, og nesten tatt knekken på resten av familien, inkludert sine søsken. Voldelig, utagerende, regnet som farlig. Artig hva.

Så den sammenligningen din er tullete. Du aner ikke engang hva det vil si å ha barn. Spesielt ikke krevende barn.

Men det jeg lurer på når jeg leser innlegg som dine er hva som ligger under den ideen din om at dine oppfatninger er de moralsk overlegne....? Hvem gjorde deg til fasit, for å si det slik.

[Tekopp]

Jeg har tenkt på dette med kjemi siden temaet kom opp, men ikke nødvendigvis fra min egen side. Men hunden min har noen mennesker hun digger, helt uten grunn, mål eller mening (som jeg kan forstå), og hun har noen folk hun bare ikke bryr seg nevneverdig om/konsekvent holder seg litt unna.

Om ett av menneskene hun digger hadde digget henne like mye tilbake og spurt meg om å få henne, vet jeg faktisk ikke om jeg kunne sagt nei med god samvittighet, fordi kjemien er så god.

Og om jeg var en av folkene hun virker til å mislike/ikke oppsøke hadde det vært så kjipt å forholde seg til, at jeg aldri kunne taklet å ha henne i hus over en lengre periode. Dette hadde blitt for sårt etter en stund.

En større flokk/familie kan nok veie opp for at den forbindelsen ikke er der, men om man bare er et menneske og en hund merker man slikt ganske godt.

[julnil]

Jeg har pt 4 barn. Ingen favorittbarn, men to enkle og to veldig krevende. Derav ett ekstremt krevende, som har tatt det meste av livet mitt de siste 10 år, og nesten tatt knekken på resten av familien, inkludert sine søsken. Voldelig, utagerende, regnet som farlig. Artig hva. Så den sammenligningen din er tullete. Du aner ikke engang hva det vil si å ha barn. Spesielt ikke krevende barn. Men det jeg lurer på når jeg leser innlegg som dine er hva som ligger under den ideen din om at dine oppfatninger er de moralsk overlegne....? Hvem gjorde deg til fasit, for å si det slik.

Ro litt ned da. Jeg hadde ingen problem med å lese humoren i kangers innlegg (Og jeg har egne barn, så regner med jeg har lov å uttale meg da? )

[julnil]

Man kommer aldri til å bli enige om hva den enkelte legger i ordet kjemi. Mitt hodet tolker en slik beskrivelse som at hunden ikke tilsvarer forventningene man hadde. Disse vil variere til alt fra at hunden ikke funker i konkurranse, til at den ikke funker på vanlig hverdagslydighet. Kanskje den har en adferd man ikke ønsker, eller ikke føler at man har kontroll på hunden etc etc.

Uansett hvordan man definerer det, så er utfallet det samme: man ønsker ikke å beholde hunden.

Og da beholder man ikke.

Og som @Margrete sier: skjer dette gjentatte ganger så må man begynne å stille kritiske spørsmål til seg selv.

[Gjest]

Ro litt ned da. Jeg hadde ingen problem med å lese humoren i kangers innlegg (Og jeg har egne barn, så regner med jeg har lov å uttale meg da? )

KJære deg. Jeg er helt rolig. Personlig kunne jeg ikke bry meg mindre om hva kanger eller andre mener. Men jeg er nysgjerrig på hva som foregår mellom ørene på en person som har så sterke og spesielle meninger om andres liv og levnet.

Hvem som helst kan uttale seg om hva de vil, barn eller ikke. Om jeg illegger det troverdighet er en annen sak.

[julnil]

KJære deg. Jeg er helt rolig. Personlig kunne jeg ikke bry meg mindre om hva kanger eller andre mener. Men jeg er nysgjerrig på hva som foregår mellom ørene på en person som har så sterke og spesielle meninger om andres liv og levnet. 

Hvem som helst kan uttale seg om hva de vil, barn eller ikke. Om jeg illegger det troverdighet er en annen sak. 

[xxx12345]

Hva er saklig med å dra totalt usannsynlige sammenligninger?

[Stine]

For det første så får folk gjøre som dem selv vil, jeg skal ikke sitte å dømme folk som gjør ting anderledes enn det jeg gjør. Men jeg ville nok aldri omplassert en hund pga dårlig/manglende kjemi, jeg er litt sånn at har man først tatt til seg en hund så skal man gjøre det man kan for at den hunden får det fint hos deg. Og ja, jeg skjønner hva kjemi er, Bodil var både C og jeg "forelsket" i, fra første bildet vi så av henne så var det bestemt at hun skulle til oss, en hund med fryktelig mange issues og helseplager, Tuva er hjertebarnet mitt og Vigdis krysper seg lengre og lengre inn i hjerterota mi dag for dag, Trym kræsja jeg fullstendig med etterhvert, null kjemi og mer eller mindre null følelser, helt til jeg tok meg selv i nakken og gjorde ting på hans premisser, det er jo ikke hans feil at han ikke lever opp til ideal hunden min, Nå digger jeg han, han er så sær og spesiell så man må jo bare elske han! Jeg måtte bare åpne øya mine og se forbi det "irriterende" ved han. Og det synes jeg man skylder hunden å gjøre, det er ikke hunden som valgte å komme til deg, du valgte det helt fint selv.