Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har bare sagt jeg synes det er sykt og jeg ikke skjønner det. Ingen trenger bestemme noe som helst for min skyld. Og ja, jeg synes det er ekstra "sykt" når det bare er pga utseende. Folk som omplasserer bikkja fordi den har et feilstilt øre, eller tannfeil ol, har de bare hunder for å avle? Er det viktigere enn å hen hund man er glad i? Eller slutter man å være glad i hunden fordi den har en feil "man ikke kan leve med"? Nei, jeg skjønner det ikke :)

I dette tilfellet: Ja.

  • Svar 78
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hunden er jo en god representant for sin rase, og for å opprettholde det genetiske mangfoldet så er det bra at man ikke bare avler på utstillingsstjernene. At oppdretter ikke beholder alt hjemme er up

Hva er problemet med dette, egentlig? En oppdretter kan dessverre ikke ha alle avlshundene hos seg selv, spesielt ikke om hun/han driver relativt stort og beholder endel hunder for fremtidig avl? For

Enn så mye bedre oppdretter kjenner hundene h*n avler på når de har bodd der i ett år, fremfor de som alltid setter vekk fôrhunder som valper? Stiller meg litt bak Belgerpia og hennes resonnement ove

Skrevet

For oppdrettere som driver i stor skala, type "heltidsjobb", og som trenger å ha de beste hundene for å opprettholde sitt gode oppdrett; go for it. Er ikke noe annerledes konkurranse det, enn å omplassere hund som ikke passer til elite-LP, hundekjøring på høyt nivå, VM i IPO, gjeting på gården osv osv. De har hund for at den hunden skal gjøre en jobb, og for oppdretteres del er det å være en bra hund eksteriørmessig og mentalt, som kan vinne mye på utstillinger for å "spre sitt gode rykte" og få masse valper. Ish :P

Så det ligger jo i spørsmålet "hvorfor har du hund". Siden @MegaMarie sitt svar var et av de siste og jeg ikke gidder å bla tilbake; hun har hund for å kose seg og trene for gøy, derfor er det å ikke kunne konkurrere ikke omplasseringsgrunn. Det er helt fullstendig fair. Så har du de som har hund for å vinne noe, for å drive med konkurranse (og nei, det er ikke en motsetning til å være glad i hunden og sette pris på å ha den i hverdagen også), de omplasserer/selger det som ikke funker. Jeg reagerer ikke på noe sånt så lenge man ser hunden for å faktisk være en hund, at den får kjærlighet osv også, og at den ikke bare blir en konkurransemaskin. Dersom en konkurranserytter selger hesten sin fordi den ikke har kapasitet til å hoppe hindre høyere enn 1.20, og rytteren har ambisjoner om VM, reagerer ingen, mens er det snakk om ambisjoner som hunden ikke oppfyller blir det ramaskrik. Akkurat den forskjellen har jeg aldri klart å skjønne.

Skrevet

Så lenge man legger tid i at hunden skal havne i et godt og riktig hjem, ser jeg ikke helt problemet. En oppdretter er stort sett avhengig av å ha hunder som skal skape litt reklame og gjøre kommende kull attraktive i et ganske hardt marked. Fyller man da opp sin kvote med halvgode showhunder istedenfor hunder som vinner, ender man vel med et oppdrett ingen har hørt om og dermed ikke kjøper fra.

I tillegg blir jo dette med utstilling som en hobby - på ganske lik linje med andre sporter der man jobber sammen med dyr. Har man en hund som er helt ubrukelig til det man vil (det være seg spor, redningshund, agility, lydighet, bla bla), må man liksom enten ha en til, eller bytte ut det man har. Etter et langt liv i hesteverden, med store ambisjoner og høye mål, forstår jeg veldig godt at det er veldig viktig med en match for å nå opp.

For min del, er det hele avhengig av om man legger sjel og tid i å finne riktig hjem til hunden når den ikke passer inn hjemme, og dermed sikrer den et godt videre liv.

  • Like 2
Skrevet

Nå kjenner ikke jeg saken, men kan snakke av egen erfaring.

Vi importerte endel hanner, da markedet for hannhunder i Norge er skralt, og har vært det noen år. Etter å ha importert 3-4 hanner som ikke kunne gå i avl av ulike grunner, eller kom tilbake fra fôrvert på grunn av diverse årsaker, så fant vi ut at det beste var å beholde valpen hjemme til den var 1-2 år. På den måten fikk vi evaluert hunden, gemytt, psyke, helse - vi fikk stilt den litt - og hunden var vandt til å omgås oss. De som ikke gikk med videre ble omplassert/solgt - men det var langt ifra noe lett. Noen av hundene savner jeg enda, selv om det kanskje er 2-3 år siden de flyttet. Vi BLIR glad i hundene - selv om vi omplasserer dem, men vi har ikke mulighet til å sitte med absolutt alt selv. Og erfaringen min tilsier at det er lettere å omplassere en hund du vet hvordan fungerer, enn å feks importere en valp å sette direkte ut på fôr. Da har du bedre forutsettning for å finne ett godt hjem til hunden. Jeg har per dags dato to hunder hjemme som ikke kan avles på, den ene er pensjonert, og skal ikke flytte herfra den andre bor her helt enkelt fordi hun ikke er omplasserings dyktig, og fungerer såpass bra hos meg at jeg kan si hun fungerer i hverdagen.

Det finnes mange grunner til at oppdrettere gjør ting som de gjør, det enkleste er å spørre hvorfor, tørr man ikke det, så syns jeg man skal hoppe ned fra gjerdet å slutte å snuse i ting man egentlig ikke har noe med.

  • Like 4

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...