Gå til innhold
Hundesonen.no

Planlagt blandingshundavl: greit eller ikke? Splittet fra akkurat nå


MorBilly
 Share

Recommended Posts

Og hvordan oppstår en landrase da, Snøfrost? Tror du de falt ned fra himmelen?

Nei, de oppstår ved at de samutvikles med folkene som har det og den bruken de er brukt til. De er et resultat av at miljøet rundt dem har formet dem til hva de ble. Ikke noe bevisst alvsprogram, ingen stamtavler.

Jeg vet hvordan Tsjuktjifolket "populasjonsbegrenset" sin hundestamme, og det har ingenting med moderne avl og gjøre. For det var først og fremst det de gjorde ved sin utvelgelse av alvsdyr - de gikk ikke etter hunder som hadde bevist noe. Men det var først etter at landrasen som skulle bli til Siberian Husky ble dannet. Frem til genpolen var ganske stabil og produsserte typelike dyr så ville de nok hatt en litt annen utvelgelse, men dette finnes det ingen beviser for så det blir bare spekulasjoner i hvordan et folk som ikke ennå hadde migrert nord til Sibir valgte ut sine hunder i samspill med naturen og de kravene som hundene ble stilt ovenfor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 115
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Lykke til med å finne en god blanding med veltesta foreldre og seriøse oppdrettere... som du selv sier: du har bare sett ett godt planlagt kull... De fleste raser som oppstod for mange år siden, var i

Man leser ofte annonser på Finn der hannhundeier/tispeeier søker etter "kjæreste" til hunden sin og paringen skal helst finne sted i ettermiddag, senest om en uke. Jeg vil vel ikke si at det oser seri

Problemet er at det er en blandingshund de ønsker å parre nå i denne løpetida som hun er inne i akkurat nuh og bare spør etter en kjæreste til tispa i all hast. Det virker ikke så nøye liksom. Og je

Guest Bølla

Nei, de oppstår ved at de samutvikles med folkene som har det og den bruken de er brukt til. De er et resultat av at miljøet rundt dem har formet dem til hva de ble. Ikke noe bevisst alvsprogram, ingen stamtavler.

Jeg vet hvordan Tsjuktjifolket "populasjonsbegrenset" sin hundestamme, og det har ingenting med moderne avl og gjøre. For det var først og fremst det de gjorde ved sin utvelgelse av alvsdyr - de gikk ikke etter hunder som hadde bevist noe. Men det var først etter at landrasen som skulle bli til Siberian Husky ble dannet. Frem til genpolen var ganske stabil og produsserte typelike dyr så ville de nok hatt en litt annen utvelgelse, men dette finnes det ingen beviser for så det blir bare spekulasjoner i hvordan et folk som ikke ennå hadde migrert nord til Sibir valgte ut sine hunder i samspill med naturen og de kravene som hundene ble stilt ovenfor.

Nemlig. Bevisst og planlagt blandingsavl mellom hunder med likt brukspotensial.

Den avlen som bedrives i dag har ingenting eller svært lite å gjøre med hvordan man tok vare på hunder før i tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Og hvordan oppstår en landrase da, Snøfrost? Tror du de falt ned fra himmelen?

@Snøfrost kan svare bedre enn jeg kan. Slik jeg har forstått det er en landrase er en type hund som lever/levde i et geografisk isolert område ( som f eks eskimohunder og andre arktiske raser - eller mynderaser slik man f eks finner dem i indre isolerte deler av Asia). Disse har utviklet seg som følge av rasens funksjon og utseende og uten innblanding av andre raser. Landraser kan også være selektivt avlet, men også her med bakgrunn i rasens funksjon og utseende.

Red: Ser at @Snøfrost allerede har svart :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nemlig. Bevisst og planlagt blandingsavl mellom hunder med likt brukspotensial.

Den avlen som bedrives i dag har ingenting eller svært lite å gjøre med hvordan man tok vare på hunder før i tiden.

Det er da vel ikke blandingsavl når man ikke blander noe?

De blandet ikke hundetyper, de utviklet en hundetype til sitt formål.

og heldigvis bedriver vi avl på et litt annet vis enn det inuitfolk gjorde i hundrevis av år...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Det er da vel ikke blandingsavl når man ikke blander noe?

De blandet ikke hundetyper, de utviklet en hundetype til sitt formål.

og heldigvis bedriver vi avl på et litt annet vis enn det inuitfolk gjorde i hundrevis av år...

Dette blir et definisjonsspørsmål. Av alt jeg har lest så kan man ikke si at alle hunderasene var typelike i sin spede begynnelse, det er jo en komplett umulighet. For å få visse egenskaper må man som regel bruke flere ulike hundetyper, deretter benyttes innavl og linjeavl for å fiksere trekk.

Jeg sier ikke heldigvis når jeg ser hva man gjør med hunder i dag, og det gjelder spesielt innefor brukshundbegrepet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Jeg sier ikke heldigvis når jeg ser hva man gjør med hunder i dag, og det gjelder spesielt innefor brukshundbegrepet.

Du har vel tidligere skrevet at om du skulle ha schaferhund skulle du hatt en som "det sprutet av"? Det kan jeg forstå dersom du ville ha en godkjent politihund, en hund for forsvarets bruk eller om du aspirerte til en plass på pallen i NM, EM eller VM i IPO, KNPV, mondioring eller tilsvarende. En "fullblods" retriever er en sikkert en ønskehund for jakt, men skulle man bruke retrieverens andre innebygde egenskaper til f eks redningstjeneste ville en "fullblods" sansynligvis være "overkill" fordi jaktinstinktene ville som det ble referert til i en annen tråd overstyre instinktene man har bruk for som redningshund. Raser som "det spruter av" er ikke nødvendigvis det Ola og Kari har bruk for - simpelthen fordi de er mindre egnet dersom man ikke har bruk for det spesielle som rendyrkede brukshunder (og jakthunder m fl) har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette blir et definisjonsspørsmål. Av alt jeg har lest så kan man ikke si at alle hunderasene var typelike i sin spede begynnelse, det er jo en komplett umulighet. For å få visse egenskaper må man som regel bruke flere ulike hundetyper, deretter benyttes innavl og linjeavl for å fiksere trekk.

Jeg sier ikke heldigvis når jeg ser hva man gjør med hunder i dag, og det gjelder spesielt innefor brukshundbegrepet.

landrasene var typelike i den forstand at det var polare spisshunder som trakk og var relativt raske og små. Antagelig mer typelike enn dagens Siberians, og jeg nekter og tro at min rase er helt unik i denne sammenhengen (men jeg kan selvsagt mest om den).

Og jo jeg sier heldigvis. Hvis vi idag skulle selektert alvsdyr ved fødsel ved å avlive de aller fleste tispene og kastrert så og si alle hanner så tror jeg det mildt sagt hadde blitt ramaskrik.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Du har vel tidligere skrevet at om du skulle ha schaferhund skulle du hatt en som "det sprutet av"? Det kan jeg forstå dersom du ville ha en godkjent politihund, en hund for forsvarets bruk eller om du aspirerte til en plass på pallen i NM, EM eller VM i IPO, KNPV, mondioring eller tilsvarende. En "fullblods" retriever er en sikkert en ønskehund for jakt, men skulle man bruke retrieverens andre innebygde egenskaper til f eks redningstjeneste ville en "fullblods" sansynligvis være "overkill" fordi jaktinstinktene ville som det ble referert til i en annen tråd overstyre instinktene man har bruk for som redningshund. Raser som "det spruter av" er ikke nødvendigvis det Ola og Kari har bruk for - simpelthen fordi de er mindre egnet dersom man ikke har bruk for det spesielle som rendyrkede brukshunder (og jakthunder m fl) har.

Jaktinstinkt og jaktinstinkt fru Blom. Retrievere er apportører, det er ikke elghunder. De gjør det meste for å behage sin eier, og en godt sammenskrudd retriever fungerer til det meste. Det viktigste er at de har en god av-og-på-knapp og at de har en kjapp respons uten særlig til latenstid.

Jeg kjøper ikke hunder for å skinne i glansen av dem, jeg kjøper hunder jeg kan stole på, som jeg er stolte av og som man elsker å jobbe med. Miljøet i schæferklubber og også aktivitetene er akkurat like fristende som jaktprøvemiljøet for retrievere. Jeg ser ikke på schæfer som den ultimate turkamerat, men når man har flere behov er det absolutt en rase som jeg har stor sansen for. Problemet er å finne en uten bananrygg og andre sykdomsplager.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Jaktinstinkt og jaktinstinkt fru Blom. Retrievere er apportører, det er ikke elghunder. De gjør det meste for å behage sin eier, og en godt sammenskrudd retriever fungerer til det meste. Det viktigste er at de har en god av-og-på-knapp og at de har en kjapp respons uten særlig til latenstid.

Jeg kjøper ikke hunder for å skinne i glansen av dem, jeg kjøper hunder jeg kan stole på, som jeg er stolte av og som man elsker å jobbe med. Miljøet i schæferklubber og også aktivitetene er akkurat like fristende som jaktprøvemiljøet for retrievere. Jeg ser ikke på schæfer som den ultimate turkamerat, men når man har flere behov er det absolutt en rase som jeg har stor sansen for. Problemet er å finne en uten bananrygg og andre sykdomsplager.

Jeg tenker ikke bare på jaktinstinkt i form av rasebetingete egenskaper. Både elghund, retrievere og alle andre hunderaser har et iboende jaktinstinkt. Noen mer enn andre men alle har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Jeg tenker ikke bare på jaktinstinkt i form av rasebetingete egenskaper. Både elghund, retrievere og alle andre hunderaser har et iboende jaktinstinkt. Noen mer enn andre men alle har.

Dette blir helt OT, hvis du har lyst til å diskutere dette så får du lage en egen tråd.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Dette blir helt OT, hvis du har lyst til å diskutere dette så får du lage en egen tråd.

Hvorfor det? Jaktinstinkt er noe som alle hunder har i likhet med andre instinkter. Det er de som ligger i bunn av all egnehet og trening for den spesifikke bruken til hunden.

Ikke alle har bruk for rasens høyt spesialiserte egenskaper, i mange tilfeller bare en brøkdel av dem. For Ola og Kari som synes det er greit med en hund å trene uten å ha noen ambisjoner om NM, EM eller VM vil en mer "nedtonet" hund på alle måter være enklere enn en "som det spruter av", og for Ola og Kari som vil ha ei grei turkamerat i skogen vil en hund uten altfor mye "jakt" i seg være helt perfekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Hvorfor det? Jaktinstinkt er noe som alle hunder har i likhet med andre instinkter. Det er de som ligger i bunn av all egnehet og trening for den spesifikke bruken til hunden.

Ikke alle har bruk for rasens høyt spesialiserte egenskaper, i mange tilfeller bare en brøkdel av dem. For Ola og Kari som synes det er greit med en hund å trene uten å ha noen ambisjoner om NM, EM eller VM vil en mer "nedtonet" hund på alle måter være enklere enn en "som det spruter av", og for Ola og Kari som vil ha ei grei turkamerat i skogen vil en hund uten altfor mye "jakt" i seg være helt perfekt.

Det er noe som heter selskapshunder. Hva er grunnen til lukkede stambøker der? De har jo ikke noe bruksområde?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Det er noe som heter selskapshunder. Hva er grunnen til lukkede stambøker der? De har jo ikke noe bruksområde?

Ikke spør meg :) men selskapshunder har vel også hatt et formål? Ut fra det jeg har lest ble noen av de første brukt som fotvarmere under krinolinene til hoffdamene ved det franske hoffet på Ludvig 14. tid eller kanskje også før det. Dengang var de forbeholdt hoffet og forbudt til bruk av almuen. På samme måte som jaktmyndene til de kinesiske keiserne flere tusen år før.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Ikke spør meg :) men selskapshunder har vel også hatt et formål? Ut fra det jeg har lest ble noen av de første brukt som fotvarmere under krinolinene til hoffdamene ved det franske hoffet på Ludvig 14. tid eller kanskje også før det. Dengang var de forbeholdt hoffet og forbudt til bruk av almuen. På samme måte som jaktmyndene til de kinesiske keiserne flere tusen år før.

Ja, for ingen dyr med puls kan vel brukes som det? :blink:

Dette er en debatt om planlagt blandingshundavl, ikke krysninger av elghunder, schæfere og retrievere. Det vil nemlig ikke være særlig planlagt og bærekraftig om man tenker på bruksområdene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest vivere

Ja, for ingen dyr med puls kan vel brukes som det? :blink:

Dette er en debatt om planlagt blandingshundavl, ikke krysninger av elghunder, schæfere og retrievere. Det vil nemlig ikke være særlig planlagt og bærekraftig om man tenker på bruksområdene.

Jeg har da heller ikke diskutert kryssinger av elghunder, schafere og retrievere. Jeg har ment at det finns så mange godkjente raser at å konstruere nye for et temporært bruk er fullstendig bortkastet. Da burde man etter min mening heller prøve å "oppgradere" noen av de "skakk-kjørte" vi allerede har.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Bølla

Jeg har da heller ikke diskutert kryssinger av elghunder, schafere og retrievere. Jeg har ment at det finns så mange godkjente raser at å konstruere nye for et temporært bruk er fullstendig bortkastet, Da burde man etter min mening heller prøve å "oppgradere" noen av de "skakk-kjørte" vi allerede har.

Det handler ikke om å konstruere nye. Det handler om å ha et åpent sinn og å lese alle de rapporter som finnes om hva et innsnevret genmateriale faktisk gjør med populasjoner. Det fører til nedsatt immunforsvar, allergier, matintoleranser, hudproblemer, øyeproblemer, øreproblemer, kreft og annet. I de rasene hvor sykdommer er så altomfattende at levealder faktisk settes så lavt som under 10 år så bør det tas drastiske grep.

At schæfere har bananrygger og knapt kan gå normalt krever ikke et enormt tiltakt å reverste, problemet ligger heller i at det knapt finnes noe vilje til å endre dette. Det finnes godt konstruerte schæfere, men de kan naturlig nok ikke konkurrere på lik linje med andre siden de ikke anses for å være "ekte" schæfere av for eksempel utstillingsmiljøene. Blir de da brukt i avl? Ekstremt eksteriør er ett problem, det helsemessige aspektet er et annet.

Kennelklubbene hadde jo aldri tapt sin anseelse og sin status om de tok bladet fra munnen og innførte noen drastiske tiltak. Kennelklubber bør være en paraplyorganisasjon for absolutt alle hunder og man bør tilstrebe en utvikling som ganger dyrene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...