Den store baby og barnetråden - 2015

[MorBilly]

Jeg kjøpte hos Babyshop, Emmaljunga City Cross. 10.000,- kom det på med sportsvogn, babybag og stelleveske så ingen billig affære, men jeg falt sånn for Emmaljunga og ville ikke kjøpe brukt (ja jeg er sær )

Vurderte sterkt å dra til Sverige, men er så redd for at dersom det skjer en feil så må jeg reise helt til Sverige for å reklamere istedenfor en liten 20min kjøretur til Slependen for å klage og kreve lånevogn

Grunnen til at jeg valgte denne vognen er at det er den minste av de store stødige (og etter hva jeg har forstått veldig gode å trille) vognene til Emmaljunga, babybagen er noe mindre, men med vår/sommerbaby er ikke det noe problem for innen jeg trenger mye varmt som voksipose og slikt så er man over på sportsdel.

Alternativt finner man nok masse fint og lite brukt på Finn, eller på FB.

City cross er en fantastisk vogn så det tror jeg ikke dere kommer til å angre på. For vår del sto det mellom den og babyjogger.

[Helianthus]

Da sønn var liten og jeg fjernet goder når han ikke oppførte seg virket det som det ikke gikk inn. Men seinere i livet så ser ejg at det alikevell har gått inn hos han

Jeg må bare spørre hvordan du ser at det har gått inn hos han allikevel?

***

Nå glemte jeg å sitere deg, @ida , men neste gang drar vi til Furuset, for et opphold hos deg høres helt fantastisk ut! Kanskje jeg blir igjen selv også

Seriøst så ble jeg veldig glad da jeg leste innlegget ditt. Det står i stor kontrast til alle innleggene om hvor viktig det er å sette på plass ungene for at de ikke hopper når vi sier hopp. For det er det inntrykket jeg ofte sitter igjen med; at foreldre har en holdning som går på at unger har å oppføre seg på en viss måte, og gjør de ikke det så er det ungene som er problemet. Fra ungene ble født har jeg hatt innstillingen at barn er barn og oppfører seg som barn. (Da jeg var 23 var jeg mer der at unger var som hunder - bare man var konsekvent så gikk alt bra. Nå vet jeg at det verken stemmer for hunder eller unger )

Når vi har hatt perioder hvor ungene har vært "vanskelige" så har vi sett på helheten .. hva foregår hjemme, i barnehage/skole, er det noe vi voksne gjør som skaper problemer, bruker vi nok tid til ungene, osv.. Og vi har alltid funnet svar og løsninger som ikke innebærer at vi trenger å legge skylden på ungene. Min erfaring er at det jeg sier og gjør har ufattelig stor innvirkning på ungene - jeg kan skape en konfliktsituasjon og jeg kan styre unna den. Det kan selvsagt ungene også til en viss grad, men nå er det jeg som er voksen og ansvarlig, ikke barna, og da blir det helt feil å skyve ansvaret over på dem.

Nå snakker jeg meg helt bort, men jeg fikk en skikkelig god følelse av innlegget ditt. Jeg skulle ønske jeg var mer pedagogisk anlagt, for jeg skulle gjerne kunne ha de samtalene du beskrev. Jeg får jobbe med saken!

[Martine]

Jeg kjøpte hos Babyshop, Emmaljunga City Cross. 10.000,- kom det på med sportsvogn, babybag og stelleveske så ingen billig affære, men jeg falt sånn for Emmaljunga og ville ikke kjøpe brukt (ja jeg er sær )

Vurderte sterkt å dra til Sverige, men er så redd for at dersom det skjer en feil så må jeg reise helt til Sverige for å reklamere istedenfor en liten 20min kjøretur til Slependen for å klage og kreve lånevogn

Grunnen til at jeg valgte denne vognen er at det er den minste av de store stødige (og etter hva jeg har forstått veldig gode å trille) vognene til Emmaljunga, babybagen er noe mindre, men med vår/sommerbaby er ikke det noe problem for innen jeg trenger mye varmt som voksipose og slikt så er man over på sportsdel.

Alternativt finner man nok masse fint og lite brukt på Finn, eller på FB.

Foreldrene mine har tomt i Sverige, så vi er der mye i helger og ferier uansett Hadde ikke orket det dersom vi måtte ha tatt en dagstur dit kun pga vognen

[Guest lijenta]

en s

Etter hvert så skjønte han

Jeg må bare spørre hvordan du ser at det har gått inn hos han allikevel?

***

Han skjønte at hans handlinger får følger.

Men samtidig er jeg for at en ser på va skjer rundt barn/barna for der er det også noen ganger ting som gjør barn/a urolige hissige også videre. Løser en disse problemene så løser en jo grunnen til at det blir san. Og ja han fikk da lov il å protestere

[Guest 2ne]

Jeg må bare spørre hvordan du ser at det har gått inn hos han allikevel?

***

Nå glemte jeg å sitere deg, @ida , men neste gang drar vi til Furuset, for et opphold hos deg høres helt fantastisk ut! Kanskje jeg blir igjen selv også

Seriøst så ble jeg veldig glad da jeg leste innlegget ditt. Det står i stor kontrast til alle innleggene om hvor viktig det er å sette på plass ungene for at de ikke hopper når vi sier hopp. For det er det inntrykket jeg ofte sitter igjen med; at foreldre har en holdning som går på at unger har å oppføre seg på en viss måte, og gjør de ikke det så er det ungene som er problemet. Fra ungene ble født har jeg hatt innstillingen at barn er barn og oppfører seg som barn. (Da jeg var 23 var jeg mer der at unger var som hunder - bare man var konsekvent så gikk alt bra. Nå vet jeg at det verken stemmer for hunder eller unger )

Når vi har hatt perioder hvor ungene har vært "vanskelige" så har vi sett på helheten .. hva foregår hjemme, i barnehage/skole, er det noe vi voksne gjør som skaper problemer, bruker vi nok tid til ungene, osv.. Og vi har alltid funnet svar og løsninger som ikke innebærer at vi trenger å legge skylden på ungene. Min erfaring er at det jeg sier og gjør har ufattelig stor innvirkning på ungene - jeg kan skape en konfliktsituasjon og jeg kan styre unna den. Det kan selvsagt ungene også til en viss grad, men nå er det jeg som er voksen og ansvarlig, ikke barna, og da blir det helt feil å skyve ansvaret over på dem.

Nå snakker jeg meg helt bort, men jeg fikk en skikkelig god følelse av innlegget ditt. Jeg skulle ønske jeg var mer pedagogisk anlagt, for jeg skulle gjerne kunne ha de samtalene du beskrev. Jeg får jobbe med saken!

Ikke overraskende så blir diskusjoner om barneoppdragelse like sort/hvit som diskusjoner om hundeoppdragelse/trening. Til setningen jeg har uthevet, så er jeg forholdsvis sikker på at de aller fleste som ikke har svart helt etter din mal, mener akkurat det samme, at barn er barn og bør behandles deretter. Problemet er at barn blir voksne, og voksne må tilpasse seg det samfunnet de lever i, og det samfunnet forventer at man oppfører seg etter visse regler, hvis ikke så får det faktisk konsekvenser.

Det enkleste er å forebygge konflikter, men jeg er forholdsvis sikker på at i løpet av barnets oppvekst, så kommer det konflikter du ikke kan unngå, og å fremstille det å lære barn at handling har konsekvenser, som at man mer eller mindre mishandler de (ref bruk av positiv straff - hvilket er ulovlig, og noe ingen her har nevnt som et alternativ), provoserer meg, kjenner jeg.

Det jeg har hatt mest igjen for med mine veldig straks voksne barn, er å samtale med dem, og vi snakker om alt - også konsekvenser av valg vi gjør. Det har jeg gjort siden de var store nok til å forstå hva en konsekvens var. Siden de har visst at handlinger har konsekvenser, har vi stort sett ikke hatt noen store krangler om gjennomføring av konsekvensen OM det har vært nødvendig. Som f.eks at kommer du for seint hjem i henhold til hva vi avtalte, så må du komme hjem en time før resten av uka. Rydder du ikke rommet ditt før barnetv på lørdag, får du ikke lørdagsgodteriet. Osv..

[Helianthus]

[..]

Det enkleste er å forebygge konflikter, men jeg er forholdsvis sikker på at i løpet av barnets oppvekst, så kommer det konflikter du ikke kan unngå, og å fremstille det å lære barn at handling har konsekvenser, som at man mer eller mindre mishandler de (ref bruk av positiv straff - hvilket er ulovlig, og noe ingen her har nevnt som et alternativ), provoserer meg, kjenner jeg.

Det er tilsvarende provoserende når det automatisk antas at man lar ungene gjøre som de vil fordi man ikke vil bruke virkemidler som "konsekvenser" (dvs trusler og straff når truslene ikke virker).

Positiv straff kan være, men trenger ikke nødvendigvis være, fysisk mishandling - det er rett og slett noe man påfører OG som gjør en atferd mindre sannsynlig. Jeg ser dog ikke noe poeng i å diskutere læringsteoretiske definisjoner her, fordi det ikke er relevant for diskusjonen.

Det trekkes mange slutninger om at bruk av "konsekvenser" virker akkurat som tiltenkt, men jeg tror det er mange andre faktorer som spiller inn også. Jeg er mao ikke overbevist om virkningen, og jeg liker ikke virkemiddelet. Derfor søker jeg etter andre måter å gjøre ting på - jeg forstår at det provoserer, men sånn er det altså

[Guest 2ne]

Det er tilsvarende provoserende når det automatisk antas at man lar ungene gjøre som de vil fordi man ikke vil bruke virkemidler som "konsekvenser" (dvs trusler og straff når truslene ikke virker).

Positiv straff kan være, men trenger ikke nødvendigvis være, fysisk mishandling - det er rett og slett noe man påfører OG som gjør en atferd mindre sannsynlig. Jeg ser dog ikke noe poeng i å diskutere læringsteoretiske definisjoner her, fordi det ikke er relevant for diskusjonen.

Det trekkes mange slutninger om at bruk av "konsekvenser" virker akkurat som tiltenkt, men jeg tror det er mange andre faktorer som spiller inn også. Jeg er mao ikke overbevist om virkningen, og jeg liker ikke virkemiddelet. Derfor søker jeg etter andre måter å gjøre ting på - jeg forstår at det provoserer, men sånn er det altså

Så vidt jeg husker fra mine kurs der vi har hatt om læringsteori, så er positiv straff tilførsel av et ubehag som gjør at en atferd stopper. Tilførsel av et ubehag. En konsekvens som at "om du ikke rydder rommet ditt, får du ikke sjokolade", er ikke å tilføre et ubehag, det er å fjerne et gode, dvs negativ straff. Og jeg syns det er rimelig relevant for diskusjonen å presisere at en konsekvens ikke må være å tilføre et ubehag.

[Helianthus]

Så vidt jeg husker fra mine kurs der vi har hatt om læringsteori, så er positiv straff tilførsel av et ubehag som gjør at en atferd stopper. Tilførsel av et ubehag. En konsekvens som at "om du ikke rydder rommet ditt, får du ikke sjokolade", er ikke å tilføre et ubehag, det er å fjerne et gode, dvs negativ straff. Og jeg syns det er rimelig relevant for diskusjonen å presisere at en konsekvens ikke må være å tilføre et ubehag.

Definisjonen sier stimulus, ikke nødvendigvis et (fysisk) ubehag.

Når det gjelder hva som er ubehag og hva som er fravær av goder så kan det sikkert diskuteres hvordan det føles feks i eksempelet til @Marie , hvor barn måtte sitte i gangen mens de andre feiret bursdag, eller husarrest i flere måneder. Som konsekvenser vil jeg tro at de to føles temmelig ubehagelige...

[Guest 2ne]

Definisjonen sier stimulus, ikke nødvendigvis et (fysisk) ubehag.

Når det gjelder hva som er ubehag og hva som er fravær av goder så kan det sikkert diskuteres hvordan det føles feks i eksempelet til @Marie , hvor barn måtte sitte i gangen mens de andre feiret bursdag, eller husarrest i flere måneder. Som konsekvenser vil jeg tro at de to føles temmelig ubehagelige...

Jeg antar det ikke var en sonis som har sagt noe om handlinger og konsekvenser som utførte den straffen mot barna?

[Guest Gråtass]

Det er tilsvarende provoserende når det automatisk antas at man lar ungene gjøre som de vil fordi man ikke vil bruke virkemidler som "konsekvenser" (dvs trusler og straff når truslene ikke virker).

Positiv straff kan være, men trenger ikke nødvendigvis være, fysisk mishandling - det er rett og slett noe man påfører OG som gjør en atferd mindre sannsynlig. Jeg ser dog ikke noe poeng i å diskutere læringsteoretiske definisjoner her, fordi det ikke er relevant for diskusjonen.

Det trekkes mange slutninger om at bruk av "konsekvenser" virker akkurat som tiltenkt, men jeg tror det er mange andre faktorer som spiller inn også. Jeg er mao ikke overbevist om virkningen, og jeg liker ikke virkemiddelet. Derfor søker jeg etter andre måter å gjøre ting på - jeg forstår at det provoserer, men sånn er det altså

Jeg har ikke skrevet et eneste ord om hverken straff eller trusler jeg.

Vi har som jeg skrev brukt ignorering som konsekvens sammen med dialog. Kan ikke forstå hvordan det har blitt tilført straff..

[Ganzie]

Bare å glede seg, blir ikke noe bedre den siste mnd nå har jeg kanskje fått sove i snitt 4 timer om natta skikkelig oppstykket og dårlig søvn også

Blir ikke bedre etter at de kommer ut heller

Mvh Mamma'n til Mr "natta er en fin tid å være våken på, sove gjør vi på dagtid Kanskje."

Brodern og jeg hadde en grinete beagle mellom oss på bilturer vi, han avslutta potensielle krangler med blotting av tenner og knurring. Vi tok han langt mer alvorlig enn mamma og pappa

Og folk sier at man ikke kan bruke bikkjeoppdragelse på unger?

Den følelsen når du nettopp har stappa en skje grøt i ungen, og han sier "brrrrrrrrrr" så grøten skvetter veggimellom

Grøt på meg, på han, på veggen, på gulvet og på begge hundene

Jaja, hundene ble glade i allefall

[Helianthus]

Jeg har ikke skrevet et eneste ord om hverken straff eller trusler jeg.

Vi har som jeg skrev brukt ignorering som konsekvens sammen med dialog. Kan ikke forstå hvordan det har blitt tilført straff..

Du må nesten lese det jeg skrev sammen med innlegget jeg svarte på. Jeg beskylder ingen for å straffe ungene og ingen for barnemishandling.

Jeg har stor tro på å ignorere uønsket atferd, og å prate med ungene

[Mud]

Det er tilsvarende provoserende når det automatisk antas at man lar ungene gjøre som de vil fordi man ikke vil bruke virkemidler som "konsekvenser" (dvs trusler og straff når truslene ikke virker).

Positiv straff kan være, men trenger ikke nødvendigvis være, fysisk mishandling - det er rett og slett noe man påfører OG som gjør en atferd mindre sannsynlig. Jeg ser dog ikke noe poeng i å diskutere læringsteoretiske definisjoner her, fordi det ikke er relevant for diskusjonen.

Det trekkes mange slutninger om at bruk av "konsekvenser" virker akkurat som tiltenkt, men jeg tror det er mange andre faktorer som spiller inn også. Jeg er mao ikke overbevist om virkningen, og jeg liker ikke virkemiddelet. Derfor søker jeg etter andre måter å gjøre ting på - jeg forstår at det provoserer, men sånn er det altså

Det som provoserer meg er at du bruker betegnelser som hevngjerrighet når det kommer til konsekvenser.

Det er faktisk ikke slik at vi som mener at atferd noen ganger må få konsekvenser er mindre glad i barna våres eller ønsker de noe vondt. Faktisk er det å gi konsekvenser det absolutt kjipeste jeg gjør som mor og jeg prøver alltid andre utveier. Jeg kommer ikke med konsekvenser i affekt ( det er i så fall svært sjelden, jeg kommer ikke på noen) , men kjører full ignorering til jeg har kontroll på meg selv og jeg vet hvordan jeg eventuelt skal gripe det ann.

Det er ikke sånn som du åpenbart tror ( du hentyder i hvertfall mer enn kraftig) at barn ikke får være barn og at man driver et nazi-regime fordi om man noen ganger kommer til at man må sette foten ned og faktisk mene det.

Jeg gjør det fordi at jeg vet med hele meg at jeg ville gjort mitt barn en bjørnetjeneste ved å la være.

Jeg trenger ikke lese en haug med bøker for å vite hvordan jeg skal oppdra ungen min, jeg kjenner han bedre enn noen andre og jeg vet hva han trenger.

Han krever respekt, han krever å føle at han er viktig , han krever bunnløs kjærlighet og han krever grensesetting.

Kusina hans krever ikke noe særlig grensesetting, fetteren hans krever mye.

Barn er forskjellige og det er foreldrenes oppgave å gi barna verktøyet de trenger for å bli velfungerende voksne i det virkelige liv.

Du mener åpenbart at jeg ødelegger ungen og forholdet oss i mellom ( du har vel skrivd det rett ut), jeg vet at du tar fullstendig feil og at det hadde vært ødeleggende for han og vårt forhold hvis jeg løp maktesløs rundt og kjeftet eller bare lot han styre på...

[Krilo]

Blir ikke bedre etter at de kommer ut heller

Mvh Mamma'n til Mr "natta er en fin tid å være våken på, sove gjør vi på dagtid Kanskje."

:

Jeg er overbevist om at det er kroppen som forbereder seg på tida som kommer heldigvis er samboer sånn nattdyr som aldri legger seg, så planen er at han tar en del av natta så jeg får sovet. Om det blir sånn vet vi jo ikke da

[ida]

Som foreldre sitter man med all makt. Man bestemmer lovene, straffen (eller konsekvensen om dere vil) om lovene ikke blir fulgt og man har den utøvende myndighet. Dette er en makt man skal ta seg i akt for å bruke. Dette er min mening og den kommer jeg til å fortsette å ha. Selvfølgelig er straff hevn. Du gjør noe jeg har bestemt at jeg ikke liker at du gjør og jeg hevner meg på deg ved å ta fra deg noe du er glad i for kortere eller lengre tid, et gode, en hverdagsrutine, friheten din eller noe annet jeg vet vil smerte deg å miste. Det er ikke greit. Ikke i det hele tatt. Det er litt mindre ugreit når barnet blir advart på forhånd, men hvordan i all verden skal et barn klare å forholde seg til dagens regler og konsekvenser når de ikke evner å se livet med et framtidsperspektiv? Små barn er rimelig her og nå. Hva når du brøler, banner, har glemt å ta ut søpla så hunden har revet utover alt innholdet eller gjør andre ting i barnets nærvær som ikke er greit. Hva er konsekvensen da? Får du ikke kaffekoppen etter middag? Blir det ikke noen tur på kino med kjæresten? Nei, kunne tenke meg det.

[Helianthus]

Det som provoserer meg er at du bruker betegnelser som hevngjerrighet når det kommer til konsekvenser.

Det er faktisk ikke slik at vi som mener at atferd noen ganger må få konsekvenser er mindre glad i barna våres eller ønsker de noe vondt. Faktisk er det å gi konsekvenser det absolutt kjipeste jeg gjør som mor og jeg prøver alltid andre utveier. Jeg kommer ikke med konsekvenser i affekt ( det er i så fall svært sjelden, jeg kommer ikke på noen) , men kjører full ignorering til jeg har kontroll på meg selv og jeg vet hvordan jeg eventuelt skal gripe det ann.

Det er ikke sånn som du åpenbart tror ( du hentyder i hvertfall mer enn kraftig) at barn ikke får være barn og at man driver et nazi-regime fordi om man noen ganger kommer til at man må sette foten ned og faktisk mene det.

Jeg gjør det fordi at jeg vet med hele meg at jeg ville gjort mitt barn en bjørnetjeneste ved å la være.

Jeg trenger ikke lese en haug med bøker for å vite hvordan jeg skal oppdra ungen min, jeg kjenner han bedre enn noen andre og jeg vet hva han trenger.

Han krever respekt, han krever å føle at han er viktig , han krever bunnløs kjærlighet og han krever grensesetting.

Kusina hans krever ikke noe særlig grensesetting, fetteren hans krever mye.

Barn er forskjellige og det er foreldrenes oppgave å gi barna verktøyet de trenger for å bli velfungerende voksne i det virkelige liv.

Du mener åpenbart at jeg ødelegger ungen og forholdet oss i mellom ( du har vel skrivd det rett ut), jeg vet at du tar fullstendig feil og at det hadde vært ødeleggende for han og vårt forhold hvis jeg løp maktesløs rundt og kjeftet eller bare lot han styre på...

Jeg brukte hevngjerrig i to forbindelser hvor jeg beskriv hva jeg ville eller ikke ville gjøre med mine barn. I eksempelet med Tusenfryd så mener jeg at det ville være hevngjerrig av oss som foreldre å si "siden dere ikke klarte å oppføre dere så snur vi istedet for å dra på Tusenfryd". Jeg beklager at du blir provosert, men sånn føler jeg det altså.

Jeg får ikke sagt det noe klarere enn jeg har sagt at jeg ikke ønsker å gjøre ting akkurat på samme måte som deg og andre. Du får trøste deg med at du er blant majoriteten her, og at du tross alt ikke løper maktesløst rundt og kjefter og lar ungene holde på akkurat som de vil (sånn som jeg åpenbart gjør). Det må være deilig å ha alle svarene.

[MorBilly]

Jeg lurer egentlig litt på hva slags råd du vil ha Heliantus? Og vil du ha råd eller klapp på ryggen og en forsikring om at det går sikkert over?

For det finnes like mange løsninger på barneoppdragelse som det finnes foreldre og barn.

Samtidig så synes jeg det er ganske ufint, hvis du har meg unnskyldt, å først be om innspill, for så å kalle innspillene alt fra hevngjerrige til konflikt og avstandsskapende.

Du har fått innspill fra foreldre, fagfolk og foreldre som har barn med særlige behov for grensesetting.

Jeg har vært fostermor til 3 barn med særlige behov og jeg har jobbet med barn i 13 år.

Ignorering fungerer kanskje for deg (men tydeligvis ikke SÅ godt siden du ber om råd), men jeg kan forsikre deg om at det ikke er eneste veien til Rom.

[Helianthus]

Som foreldre sitter man med all makt. Man bestemmer lovene, straffen (eller konsekvensen om dere vil) om lovene ikke blir fulgt og man har den utøvende myndighet. Dette er en makt man skal ta seg i akt for å bruke. Dette er min mening og den kommer jeg til å fortsette å ha. Selvfølgelig er straff hevn. Du gjør noe jeg har bestemt at jeg ikke liker at du gjør og jeg hevner meg på deg ved å ta fra deg noe du er glad i for kortere eller lengre tid, et gode, en hverdagsrutine, friheten din eller noe annet jeg vet vil smerte deg å miste. Det er ikke greit. Ikke i det hele tatt. Det er litt mindre ugreit når barnet blir advart på forhånd, men hvordan i all verden skal et barn klare å forholde seg til dagens regler og konsekvenser når de ikke evner å se livet med et framtidsperspektiv? Små barn er rimelig her og nå. Hva når du brøler, banner, har glemt å ta ut søpla så hunden har revet utover alt innholdet eller gjør andre ting i barnets nærvær som ikke er greit. Hva er konsekvensen da? Får du ikke kaffekoppen etter middag? Blir det ikke noen tur på kino med kjæresten? Nei, kunne tenke meg det.

En litt "artig" historie fra arbeidslivet:

Jeg lånte kaffetrakteren fra arbeidsgiveren (jeg var eneste som drakk kaffe), og fikk streng beskjed om å ta ut det brukte filteret etter bruk. Dette glemte jeg et par ganger. Da jeg kom på jobb en morgen var kaffetrakteren tatt vekk fra kjøkkenet. Da jeg spurte fikk jeg svaret: Det var straffen for at jeg ikke hadde kastet filteret rett etter bruk og jeg kom ikke til å få den tilbake på en stund.

Needless to say, jeg syntes sjefen var en skikkelig dust og jeg kjenner jeg blir like irritert når jeg tenker på det nå som jeg ble for over ti år siden.

Det var mer enn å fjerne et gode som skjedde der, gitt.

[Gjest]

Barnepsykiaterne jeg har snakket med gjennom årene har sagt rett ut flere ganger at en av grunnene til at så mange barn sliter er mangel på grensesetting, og manglende evne hos foreldre til å sette ned foten og effektuere ubehagelige konsekvenser av dårlige valg ungene tar (feks -konfiskere alle spill med høy aldergrense som ungene har fått tak i via venner, og kaste demi søppla). Alt flyter ut, vi skal forstå ihjel ungene ("stakkars - du kjeder deg sikkert - klart du vil spille slike spennende spill) og de lærer lite fordi de aldri får gjort seg erfaringer (som at de eldre barna i miljøet slutter å låne dem spill med høy aldergrense fordi spillene ender i søppla). Det er som når ungene skal opp og lære å gå - de kommer garantert til å falle og slå seg noen ganger undervegs. Og hvis vi skal passe så godt på dem at de aldri slår seg, så blir de heller aldri motorisk "gode".

Og med gutter av mine gutters kaliber må grensene være veldig tydelige og konskevnsene klare. Og man MÅ effektuere konskevensene når grensene overskrides. Alternativet er hormonbomber uten fornuft og uten styring. Ved å gjennomføre alle slike tiltak vi ble instruert om å gjennomføre gjennom årene kom vi ut på andre siden med velfungerende kjekke gutter, godt likt av omgivelsene, som tar hensyn til andre og som det går an å leve i hus med. Uten en slik "streng" oppdragelse hadde nok mye vært annerledes i dag.
Jeg mistenker ofte at det er ubehaget foreldre føler ved å sette grenser, som gjør at de ikke orker. Med andre ord - man tar mer hensyn til egne følelser enn til konsekvensen på sikt for ungene om man lar alt flyte. Det krever mye tid og krefter å sette egne følelser til side og ha fokus på hva man vil oppnå på sikt, når det stormer rundt ørene som verst.

Og jeg tror ingen har alle svarene. Men enkelte av oss har lært på den harde måten gjennom 20 år, med av ymse grunner krevende barn, og under tett veiledning av fagfolk. Og vi har sett at rådene vi fikk, virker.

[Helianthus]

Jeg lurer egentlig litt på hva slags råd du vil ha Heliantus? Og vil du ha råd eller klapp på ryggen og en forsikring om at det går sikkert over?

For det finnes like mange løsninger på barneoppdragelse som det finnes foreldre og barn.

Samtidig så synes jeg det er ganske ufint, hvis du har meg unnskyldt, å først be om innspill, for så å kalle innspillene alt fra hevngjerrige til konflikt og avstandsskapende.

Du har fått innspill fra foreldre, fagfolk og foreldre som har barn med særlige behov for grensesetting.

Jeg har vært fostermor til 3 barn med særlige behov og jeg har jobbet med barn i 13 år.

Ignorering fungerer kanskje for deg (men tydeligvis ikke SÅ godt siden du ber om råd), men jeg kan forsikre deg om at det ikke er eneste veien til Rom.

Jeg la ganske klare føringer på hva slags løsninger eller forslag jeg var ute etter i det første innlegget:

"De situasjonene jeg tenker på er typisk der man har lyst til å true med at "hvis du ikke hører nå, så får du ikke sånn og sånn". Jeg vil ikke true med straff, jeg vil ikke bestikke med klistremerker for å kunne spille på lag med ungene mine. Og jeg tenker at jeg må komme i forkant av truslene hvis jeg skal lykkes, slik at vi ikke kommer så langt at jeg føler den maktesløsheten som får meg til å sprekke og bli sint og lei.

Jeg vet at det er flere som tenker på samme måte her, så kanskje dere har noen innspill eller tips til lektyre. Kanskje trenger en Jesper Juul bok.. ?"

Da er det enklere å la være å kommentere enn å komme med akkurat de forslagene som jeg eksplisitt har sagt at jeg ikke ønsker å bruke. Så hvem som er ufin er tydeligvis en definisjonssak.

Jeg setter en strek her nå. Jeg har fått noen gode innspill både her og privat. Dette er noe jeg ønsker å lære mer om, men jeg skjønner at dette ikke er stedet.

[ida]

Jeg kan ikke svare på vegne av andre enn meg selv. Men her i huset har det aldri vært tvil om forskjellen på rett og galt. Å oppfordre barna til å bryte loven er forkastelig på alle nivå. Barna mine lukket munnen når de tygget (smatting er ekkelt) fra de var tre. Spiste pent med gaffel uten albuen på bordet, takket for maten og ventet med å gå fra bordet til alle var forsynt. Jeg har også båret en hylende treåring ut fra butikken fordi hun ikke klarte å forholde seg til forhåndsavtalen om at vi ikke skulle ha noe annet enn det som sto på handlelisten. Det holdt med èn gang. Jeg har også truet med å legge meg ned på gulvet i butikken og brøle: "Jeg vil ha øl" og da begynte trassigpetrine å le og glemte hva hun var sur for. Det holdt med èn gang av den metoden, også. Vel, mine barn er også rimelig greie og fornuftige og har alltid vært hyggelig for de fleste å være sammen med. Inkludert meg. De har vel kanskje aldri hatt det store behovet for å gjøre livet surt for andre, hva vet jeg.

Så ikke streken før nå og svarte vel mest til @Frk.Nesevis

[Guest 2ne]

Jeg har også båret en hylende treåring ut fra butikken fordi hun ikke klarte å forholde seg til forhåndsavtalen om at vi ikke skulle ha noe annet enn det som sto på handlelisten

Hva kaller du det om det ikke er en konsekvens eller en straff, ida?

[SiriEveline]

Med all denne diskusjonen om oppdragelse er jeg ihvertfall sikker på en ting, uansett hvordan jeg velger å gjøre ting når det er min tur kommer det til å være feil i noens øyne. Derfor konkluderer jeg med at man må prøve så godt man kan å finne sin egen vei med alle sine rundkjøringer og kryss og satse på at man kommer trygt og godt i mål en dag

[Krilo]

Hvor har dere kjøpt vogn? Forrige gang fikk vi en brukt av svigermor, som hun hadde kjøpt på finn. Jeg syntes den var helt ok, pen og se på, men bremsene var helt håpløse. Orker ikke bruke den igjen, og siden vi har økonomi til det nå så skal vi kjøpe ny. Har tenkt på å dra til Sverige (vi er der uansett ganske ofte), men finnes det enda billigere noe annet sted? På nettet?

Vi tenkte på å kjøpe i Sverige, skal ha Emmaljunga City cross. Men prisene var ikke så innmari forskjellige og man har vist lenger garanti i Norge så da valgte vi her. Vi kjøper hos en lokal forretning i ene byen her, da kunne vi trikse sportsdel og underdel som vi ville. Det er egentlig fastsatte modeller fra Emmaljunga.

Også har vi kjøpt en ekstra Quinny Zapp, 3-hjuling. Greit å ha en liten og nett vi kan klikke bilsete på når vi skal små ærender den koster ingen ting siden vi brukte Trunf bonusen hos Flust

[SiriEveline]

Vi tenkte på å kjøpe i Sverige, skal ha Emmaljunga City cross. Men prisene var ikke så innmari forskjellige og man har vist lenger garanti i Norge så da valgte vi her. Vi kjøper hos en lokal forretning i ene byen her, da kunne vi trikse sportsdel og underdel som vi ville. Det er egentlig fastsatte modeller fra Emmaljunga.

Også har vi kjøpt en ekstra Quinny Zapp, 3-hjuling. Greit å ha en liten og nett vi kan klikke bilsete på når vi skal små ærender den koster ingen ting siden vi brukte Trunf bonusen hos Flust

Der har du litt av det jeg skulle tilføye, og ikke var det noe å tjene på kursen i desember akkurat.

Det andre var @Martine ikke reiseveien for å kjøpe vogna, men hva hvis hjulet blir ødelagt (garantisak) og du må reise helt til Sverige kun for å reklamere, litt krisemaksimering, men det gjorde at jeg ikke brøy meg om en minimal prisforskjell.