Hundene våre slåss - løsning?

[Kenneth1981]

Hei.

Vi har to hunder. Varg (snart to) og Myggen (akkurat passert ett år). De er av rase russisk toy terrier. Varg har vært hos oss hele veien. Myggen hentet vi når han var fem måneder. Det var kanskje ikke helt gjennomtenkt, men vi møtte en hund som ikke hadde det helt bra, og tok den med hjem. har altså to unghunder.

De første månedene gikk det fint (valpelisens?) men nå de siste månedene har de begynt å slåss stadig mer. Jeg tolker det som ressursforsvar, og ressursene er meg og samboeren, og eventuelt andre mennesker som gir oppmerksomhet til en av dem. De farer da på hverandre, og slåss slik at de må skilles. Eksempel: om jeg setter meg ved siden av Myggen på gulvet vil Varg garantert angripe. Samme om jeg setter meg med Varg. Han vil da forsvare sin plass om Myggen skulle nærme seg. Til nå har det endt med rifter på Varg, men vi frykter at det skal gå verre. Spesielt Varg kaster seg inn i kampen med livet som innsats, noe som har ført til at han bokstavelig talt flyr gjennom lufta og smeller i gulvet. Vi er også redde for at de skal skade hverandre, da det ser stygt ut når de kommer i gang. Det virker som at det hovedsakelig er Varg som starter slåssingen.

Tiltak forsøkt:

- kompostgjerder på kryss og tvers i huset slik at de ikke har tilgang til steder vi menneskene oppholder oss. Feks sofaen.

- Ingen kosing med hundene når begge er til stede.

- puttes i bur så fort en av dem begynner å knurre.

- lest masse her på hundesonen og andre nettsteder, og har fått en forståelse av at det vil bli veldig vanskelig å fikse?

Spørsmålet er hva vi gjør videre? Per nå er situasjonen uakseptabel for vår del. Vi har fått forslag om kjemisk kastrering av Varg, i og med at han stort sett er initiativtaker. Er skeptisk, og har lest mye om bivirkninger og hva som eventuelt kan forventes av resultater.

Eller må vi innse at Varg og Myggen ikke kan leve sammen? Vi har muligheten til å omplassere Myggen til et hjem hvor han vil ha det godt, og hvor vi fortsatt får ta stor del i hundeholdet.

Eller vil det kanskje gå over av seg selv når unghundperioden er over?

Takknemlig for eventuelle råd

[Justisia]

Hvordan føler dere livet med disse to hunden er?
Er det et hundeliv dere trives med?
Tror dere hunden trives og har det godt nå?

Om svaret deres er JA, så må dere jo bare finne måter å jobbe med rundt dette.
Er svaret deres NEI (som jeg msitenker), så gjør livet lettere ofr dere og for hundene. Omplasser Myggen og nyt hverdagene.

[Kenneth1981]

Sånn som livet er nå trives vi ikke med det. Men vi er absolutt villige til å jobbe med saken. Utgangspunktet er jo at vi vil ha begge her. Har heller ikke lyst til å gi opp og ta den enkle løsningen ut av "problemene".

[Malamuten]

Spm er jo hvor hyggelig dette blir for hundene også, vell så mye som hva dere er villig til å leve med.

Ressursforsvar kan jo trenes på, men det forsvinner sjeldent. Spesielt ikke ovenfor andre hunder. Det er jo umulig og si om det vil gå over, men med ressursforsvar så hadde jeg ikke satset på det, for å si det slik. "Løsning", klare grenser og være føre var, dvs passe på å rydde vekk alle ressurser som kan ryddes vekk, ha øynene åpne når dere går for å kose med en av hundene eller lignende som dere vet kan trigge et utbrudd og steng de av fra hverandre når dere ikke er til stede. Det er jo sånn sett lettere med ressursforsvar mot mennesker, for vi kan jo oppføre oss på visse premisser, vi kan dele ut godis og gjøre ting positivt og trygt og vi er stort sett ikke samme trusselen/konkurransen som en annen hund, dette kan ikke hunder gjøre til hverandre og det er vanskelig for oss å gjøre for dem.

[julnil]

Her kjenner jeg at jeg er veldig CM i tankegangen. Her må dere sette grenser, og bestemme. Er ikke hundene som skal ha kontrollen å bestemme hvem som får gjøre hva og når, det er dere. Og en annen ting jeg virkelig kan anbefale dere å prøve, er å kjemisk kastrere begge, da vil dere etter noen uker kanskje oppleve at problemet er lettere å håndtere. Velger dere 6 mnd-chippen, så vil denne virke i ca 6 mnd. Etter det så kan dere vurdere å kastrere videre med chip, eller kirurgisk, om dere synes effekten var god, og uønsket adferd kommer tilbake når chipen går ut

[Margrete]

Har dere ett hjem der Myggen kan bo, så ville jeg levert han der jeg. Det er mulig å fikse sånn delvis, men problemet vil alltid ligge latent og dere må gå med øyne i nakken.

Forøvrig er ikke chippen nødvendigvis løsningen på problemet. Dere må finne ut årsaken til at han oppfører seg slik, er det usikkerhet, så glem det. Er det bare fordi han bare vil være sjef så prøv. Prøvde når jeg hadde to hannhunder i huset som oppfører seg som dine (sch og bc), bc'n ble verre og enda mer oppsatt på å passe på seg selv og sitt. Enda sch var snill som ett lam og ga han to-tre meters intim-sone ALLTID!

[Aya]

Jeg føler veldig med dere! Jeg har hatt to hunder som gikk helt fint sammen - til de plutselig en dag ikke gjorde det lenger. Dette var to tisper, og årsaken var skade/smerter hos den ene. Jeg prøvde alt, men det gikk ikke - jeg fikk ikke løst det, og det endte med avlivning av den hunden som var utløsende årsak til konfliken (hun som hadde smerter).

Problemet med denne typen oppførsel er at den så fort setter seg som fast reaksjonsmønster. Jeg tror at den eneste mulige løsningen ligger i å kjøre fullstendig harde linjer, hele tiden være i forkant og aldri la de få sjansen til å smelle sammen. Det vil si at man unngår alle situasjoner der konflikter kan oppstå - kos i samme rom, mat i samme rom, at de er alene i samme rom, at det ligger leker eller tyggebein på gulvet - selv om disse tingene i utgangspunktet ikke har ført til konflikt tidligere. Dere må ha argusøyne på hundene hele tiden, og korregere allerede når dere ser et feil blikk eller en litt stivere haleføring. Inn og ut av hus, bil eller rom kan også være triggere, det samme med leker på tur eller i hagen, eller rett og slett bare stressende situasjoner hvor noe utenfor "flokken" påvirker - en passeringssituasjon på tur for eksempel. Det sier seg selv at dette ikke er et godt utgangspunkt for et trivelig hundeliv, og ønsker dere å gi dette et forsøk vil jeg anbefale dere å sette en tidsbegrensning for dere selv - hvor lenge skal dere forsøke å trene på dette før dere gir opp?

Det er selvsagt en mulighet for at dette vil kunne gå over etterhvert som de blir eldre og rangordningen dem imellom er mer satt, men det er ikke en selvfølge at det gjør det - og jeg vil påstå at det aldri vil gjøre det dersom de jevnlig "får mulighet til" å brake sammen. Det går an å prøve kjemisk kastrering, 6 mnd. chippen, men bunner dette i usikkerhet og uttrygghet kan det bli verre - man har ingen garanti der heller dessverre.

Uansett er det en skikkelig kjip situasjon, og jeg ville tatt en helhetsvurdering på hva som er den beste løsningen for hundene og dere oppi dette her. Det skal være mest gøy å ha hund - og det skal være mest gøy å være hund. En hund som lever under et konstant trusselnivå hjemme har det ikke spesielt greit.

[Shlush]

Om dette har med ressursforsvar og usikkerhet å gjøre så har jeg en tvil om at kastrering løser problemet. Jeg tenker at dere burde se etter et nytt hjem til en av dem der den får være alenehund. Dette er en ugunstig situasjon for begge hundene og det er ikke usannsynlig at dette også kan forandre deres første hund når det gjelder atferd. men dette er noe dere må føle på selv...

Jeg forøvrig er imot kastrering uten medisinsk grunnlag og som forsøk på en quickfix.

[Kenneth1981]

Spm er jo hvor hyggelig dette blir for hundene også, vell så mye som hva dere er villig til å leve med.

Takk for mange gode svar!

La merke til at jeg ikke har sagt noe om dette punktet. Det virker som om hundene i hovedsak har det bra. Rett før og i etterkamp av kamp tripper de rundt på tærne, spesielt Myggen. Men i alle andre situasjoner virker det å gå fint. Lek, gå tur, spise, trene osv. Tydeligvis er det ett eller annet vi har gjort feil i kose-situasjonen som har trigget dette.

Blir det feil av meg å "skylde" på den ene hunden? Varg er den som stort sett angriper. De gangene Myggen tar initiativ ser det ut som at det handler om en angrep er det beste forsvar - løsning.

Tenker dette blir løsningen i første omgang: Være enda bedre på å unngå situasjoner som kan lede til trøbbel. Per nå er de fysisk atskilt fra typiske kosesituasjoner (seng, sofa). Fremover ikke fysisk håndtere en mens den andre er til stede. Antageligvis vil vel hundene ha det helt fint med det. Det blir ikke sånn at de lider under at kosen ikke blir så hyppig som tidligere? Selvfølgelig blir litt av premissene for hundeholdet borte, da utgangspunktet var at de skulle være sofahunder. Men slik får det bare være. Enda mer fokus får gå til å trene lydighet og triks.

Og uansett er det Varg som må bli. Først og fremst fordi han har en mer skrantende helse, og virker kanskje å være mer av en alene-hund. Samtidig betyr det jo selvfølgelig også noe at Varg kom først til oss.

Tror heller ikke at det bunner i usikkerhet / utrygghet. I hvert fall ikke hos Varg. Men selvfølgelig. Det er jo vanskelig å vite.

[Raksha]

Får ikke skrevet så mye nå, men jeg har to som ikke liker hverandre. Der var det i en periode veldig stygt, det har gått seg til endel men de kan fremdeles smelle sammen og de er kjappe til å knurrer på hverandre. Men det er ikke lenger liv og død. Hos oss var løsningen å skille dem totalt i perioder og så føre dem gradvis mer og mer sammen. Men mine slåss ikke om ikke det er folk tilstede, da bare banner de mot hverandre.

[Malamuten]

Takk for mange gode svar!

La merke til at jeg ikke har sagt noe om dette punktet. Det virker som om hundene i hovedsak har det bra. Rett før og i etterkamp av kamp tripper de rundt på tærne, spesielt Myggen. Men i alle andre situasjoner virker det å gå fint. Lek, gå tur, spise, trene osv. Tydeligvis er det ett eller annet vi har gjort feil i kose-situasjonen som har trigget dette.

Blir det feil av meg å "skylde" på den ene hunden? Varg er den som stort sett angriper. De gangene Myggen tar initiativ ser det ut som at det handler om en angrep er det beste forsvar - løsning.

Tenker dette blir løsningen i første omgang: Være enda bedre på å unngå situasjoner som kan lede til trøbbel. Per nå er de fysisk atskilt fra typiske kosesituasjoner (seng, sofa). Fremover ikke fysisk håndtere en mens den andre er til stede. Antageligvis vil vel hundene ha det helt fint med det. Det blir ikke sånn at de lider under at kosen ikke blir så hyppig som tidligere? Selvfølgelig blir litt av premissene for hundeholdet borte, da utgangspunktet var at de skulle være sofahunder. Men slik får det bare være. Enda mer fokus får gå til å trene lydighet og triks.

Og uansett er det Varg som må bli. Først og fremst fordi han har en mer skrantende helse, og virker kanskje å være mer av en alene-hund. Samtidig betyr det jo selvfølgelig også noe at Varg kom først til oss.

Tror heller ikke at det bunner i usikkerhet / utrygghet. I hvert fall ikke hos Varg. Men selvfølgelig. Det er jo vanskelig å vite.

For det første så ville jeg ikke lagt skyld på meg selv viss jeg var dere, da tror jeg det for det første hadde kommet frem tidligere, uavhengig av alder på den andre og ikke på andre ting enn dere, her virker det mer som en hund som har ressursforsvar, noe som absolutt ikke er uvanlig. Oftest så er ikke kos og slikt noe man må trene på.

Nei, det er ikke feil å skylde på den ene hunden, det kan godt hende det er den ene som er skyld i det, og det kan ha mange grunner.

Nei, de lider nok ikke av å få mindre kos, spørsmålet er jo bare hvordan dere får løst adskillelsen, om hundene da må avstenges mer fra hele flokken og hvordan de takler/trives med det.

Nå vet jeg ikke hva Vargh sliter med, men kan det hende at hans skrantende helse kanskje er en avgjørende årsak her? At han har litt mindre overskudd eller litt småvondt som gnager som gjør at han blir litt mer grinete og utålmodig? Eller at han føler et behov for å markere seg for å ikke virke svak? Naturen kan jo være ganske hard med syke/skadede individer. Det kan selvsagt også være bare generelt ressursforsvar eller det faktum at det er litt naturlig konkurranse mellom dem som hannhunder, som går bra helt til det kommer en ressurs inn i bildet. Ellers så tenker jeg at angrep sjeldent er noe annet enn en form for usikkerhet, hvis man er trygg så har man jo ingen grunn til å angripe. Spm er jo bare hva som trigger det

[Mari]

Huff, her har dere kommet litt skeivt ut, og sånt er selvsagt veldig kjipt. Det er vanskelig å snu denne utviklingen nå som den først har etablert seg.

Jeg tror ikke dette er umulig å fikse, men det kommer til å ta tid, og dere må være realistiske og ikke forvente at enderesultatet er to gutter som sover oppå hverandre og spiser av samme skål.

Mitt forslag til en mulig løsning er å starte helt på nytt og ta det veldig, veldig forsiktig.

Skill guttene 100% av tiden. (Om de kan gå tur sammen uten å krangle er det helt toppers, fortsett så med det.) Aller helst med mulighet til å se hverandre, men ikke ha mulighet til å komme bort til hverandre. Jeg ser for meg en barnegrind mot stua f.eks, eller en annen og mer praktisk løsning ut fra hvordan dere bor. Legg en seng rett på andre siden av grinda, og bytt så på hvem for får være sammen med dere.

Jeg ville også prioritert en bombesikker legg deg-kommando på begge guttene. Det er vanskelig å ligge og slåss samtidig, og hver gang dere ser at tegn til amper stemning - stirring, stiv holdning, kroppsspråk, knurring - "gå og legg deg!". Ikke straff, ikke kjeft, bare sørg for at kommandoen blir gjennomført.

Om de kommuniserer vennlig og avslappet gjennom grinda, så er det bare fint, men ikke ta det som et tegn på at alt er ok igjen, husk å skynd dere langsomt.

Etterhvert vil guttene begynne å overse hverandre for det meste, iallfall ikke bråke på hver side av grinda. Da kan dere flytte den andre hundesenga nærmere og nærmere, helt til den ligger mot den andre kun skilt av grind. Når dette går fint kan dere flytte begge sengene inn på stua, og la guttene ha på bånd inne. Bind de fast slik at de har mulighet til å røre mye på seg, samtidig som de har senga tilgjengelig, men ikke mulighet til å komme bort til hverandre.

Hele veien skal dere følge med og stoppe all tegn til brysking med et "gå og legg deg", aller helst skal dere være så i forkant at de ikke rekker å gå så langt som å knurre (da har de sannsynligvis allerede rukket å snakket mye med hverandre).

Når dere ser at dette går fint uten at noen av dem har behov for å hevde seg, så begynner dere med å ha den ene løs. Da ville jeg valgt Myggen først, siden det er Varg som er den som gjerne starter. La Myggen ha et bånd hengende løst etter seg slik at dere hele tiden har kontroll og kan være i forkant ved evt nye konflikter.

Når dere ser at det går fint og at hundene er helt komfortable med hverandre så bytter dere på hvem som er løs som et siste steg før de kan være løse samen igjen. Start så med intervaller, og ha dem aldri løse alene sammen igjen.

En forutsetning her er at hundene ikke får være i sofaen. Slikt er en typisk konflikttrigger. Det samme med gnagebein, leker, ja alt hundene er glad i egentlig. Så slikt må ut fra fellesarealet og det er en permanent regel. Lær dere å identifisere triggere, hunder kan få for seg mye rart som er vanskelig for oss å se verdien i, så her må man være observant.

Jeg gjetter at dette må dere bruke måneder på. Dere må også forvente setbacks hvor dere må gå et par skritt tilbake og begynne på nytt igjen. Det kan være demotiverende, men husk å tenk framover. Dere jobber mot et mål. Det er mange grunner til å tro at dere skal få til dette, utgangspunktet deres er ikke hunder som ikke tåler trynet av hverandre. Det virker til at de er ganske gode venner for det meste, at de leker og kommuniserer bra generelt? Det er jo deres store fortinn.

Men ja, det er mye jobb, og det er fryktelig lett å bli utålmodig under slike møysommelige prosesser, derfor er det helt ok å takke nei til et slikt hundehold også. Dere må selv kjenne hvor mye dere er villig til å jobbe for dette, og mitt personlige råd er å definere noen grenser før dere setter igang. Vi kan strekke det hit, men ikke lenger. Det blir så mye enklere når dere evt havner der.

Det sagt så tror jeg definitivt det er mulig å komme fram til et konfliktfritt hundehold med både Myggen og Varg, så lenge målet er realistisk og dere er villige til å ta forhåndregler og holde et ekstra øye med de, i all overskuelig framtid.

Lykke til!

[Mari]

Her kjenner jeg at jeg er veldig CM i tankegangen. Her må dere sette grenser, og bestemme. Er ikke hundene som skal ha kontrollen å bestemme hvem som får gjøre hva og når, det er dere. Og en annen ting jeg virkelig kan anbefale dere å prøve, er å kjemisk kastrere begge, da vil dere etter noen uker kanskje oppleve at problemet er lettere å håndtere. Velger dere 6 mnd-chippen, så vil denne virke i ca 6 mnd. Etter det så kan dere vurdere å kastrere videre med chip, eller kirurgisk, om dere synes effekten var god, og uønsket adferd kommer tilbake når chipen går ut

Jeg bryr meg ikke hvordan folk får hundeholdet til å fungere, om de velger CM eller Rugaas, der er det gjerne eiers personlighet som definerer hva som fungerer, ikke like mye hundene tror jeg. Men råd som dette dukker ofte opp og jeg stusser like mye hver gang.

La oss se bort fra kjemisk kastering, der er fair enough, muligens verdt et forsøk. Folk har forskjellige erfaringer.

Men "her må dere bestemme", "sett grenser" og "det er du som skal ha kontrollen, ikke hundene", hva betyr egentlig dette? Det er opp der med "sitt betyr sitt!" som om det er noe man magisk bare kan velge og så funker det. Det er til null hjelp og i verste all får det eier til å føle seg som en tafatt dust som ikke klarer å få noe så tilsynelatende enkelt til å funke. Lite kontruktivt med andre ord.

Det interessante for både de som ber om råd og de som leser og lærer, er jo hvordan ting fungerer rent praktisk. Vage råd om energi og kontroll er ikke til hjelp for noen, for det sier ingenting om hvordan man kommer dit. For hva hjelper det om man sitter der og er 100 % overbevist om at det er en selv som bestemmer, når hundene hverken klarer å bry seg om hva du mener, eller er mottakelige for å høre.

Det du beskriver er et enderesultat, men det er jo veien dit som TS trenger hjelp til. Han vet selv godt at han ønsker å være den som bestemmer og ha kontroll over slossingen, men å komme dit er ikke alltid like enkelt for noen av oss.

[Pringlen]

Jeg bryr meg ikke hvordan folk får hundeholdet til å fungere, om de velger CM eller Rugaas, der er det gjerne eiers personlighet som definerer hva som fungerer, ikke like mye hundene tror jeg. Men råd som dette dukker ofte opp og jeg stusser like mye hver gang.

La oss se bort fra kjemisk kastering, der er fair enough, muligens verdt et forsøk. Folk har forskjellige erfaringer.

Men "her må dere bestemme", "sett grenser" og "det er du som skal ha kontrollen, ikke hundene", hva betyr egentlig dette? Det er opp der med "sitt betyr sitt!" som om det er noe man magisk bare kan velge og så funker det. Det er til null hjelp og i verste all får det eier til å føle seg som en tafatt dust som ikke klarer å få noe så tilsynelatende enkelt til å funke. Lite kontruktivt med andre ord.

Det interessante for både de som ber om råd og de som leser og lærer, er jo hvordan ting fungerer rent praktisk. Vage råd om energi og kontroll er ikke til hjelp for noen, for det sier ingenting om hvordan man kommer dit. For hva hjelper det om man sitter der og er 100 % overbevist om at det er en selv som bestemmer, når hundene hverken klarer å bry seg om hva du mener, eller er mottakelige for å høre.

Det du beskriver er et enderesultat, men det er jo veien dit som TS trenger hjelp til. Han vet selv godt at han ønsker å være den som bestemmer og ha kontroll over slossingen, men å komme dit er ikke alltid like enkelt for noen av oss.

Selv om CM blir nevnt, så ser jeg ikke det rare i svaret til julnil Han har da ikke akkurat patent på det å holde kontroll på bikkjedyr på en litt nazi måte.

Greit nok at det blir litt difust "å ta kontroll", "være sjef" osv. Men om man setter det ut i praksis, så er det gjerne akkurat dette som skal til for å hindre slåssing.

Når jeg har hatt hunder som kan finne på å ryke sammen, så er det nulltoleranse for alle tilløp til bråk som gjelder. Det er ikke lov å så mye som se stygt på "fienden". Det går greit med hunder som har et forvarsel til å ryke sammen, og som hører på tilsnakk. Med de som mangler forvarsel/ ryker sammen for et hvert lite tilløp til stress, så synes jeg det er greit å skille dem fysisk, og kun ha dem sammen i situsjoner man har dønn kontroll.

[Mari]

Selv om CM blir nevnt, så ser jeg ikke det rare i svaret til julnil Han har da ikke akkurat patent på det å holde kontroll på bikkjedyr på en litt nazi måte.

Greit nok at det blir litt difust "å ta kontroll", "være sjef" osv. Men om man setter det ut i praksis, så er det gjerne akkurat dette som skal til for å hindre slåssing.

Når jeg har hatt hunder som kan finne på å ryke sammen, så er det nulltoleranse for alle tilløp til bråk som gjelder. Det er ikke lov å så mye som se stygt på "fienden". Det går greit med hunder som har et forvarsel til å ryke sammen, og som hører på tilsnakk. Med de som mangler forvarsel/ ryker sammen for et hvert lite tilløp til stress, så synes jeg det er greit å skille dem fysisk, og kun ha dem sammen i situsjoner man har dønn kontroll.

Det var ikke CM jeg hang meg opp i altså, det jeg stiller spørsmål ved er råd som ikke er råd. Du er jo konkret i svaret ditt, du skriver både hvordan du tar kontrollen, og du skriver også hva du gjør i de tilfeller du ikke får til å ta kontrollen. Det er noe helt annet føler jeg, som du selv skriver, å sette det ut i praksis. I innlegget ditt er det råd og forklaringer, i innlegg som kun skriver noe a la "sitt betyr sitt", så er det liksom ingenting.

Det var heller ikke meningen å single ut julnil, selv om jeg ser at det er akkurat det jeg gjorde og jeg beklager det. Men innlegg som hennes er ikke uvanlige i tråder som dette og jeg synes de er veldig lite matnyttige. Veldig off topic med andre ord.

[Pringlen]

Det var ikke CM jeg hang meg opp i altså, det jeg stiller spørsmål ved er råd som ikke er råd. Du er jo konkret i svaret ditt, du skriver både hvordan du tar kontrollen, og du skriver også hva du gjør i de tilfeller du ikke får til å ta kontrollen. Det er noe helt annet føler jeg, som du selv skriver, å sette det ut i praksis. I innlegget ditt er det råd og forklaringer, i innlegg som kun skriver noe a la "sitt betyr sitt", så er det liksom ingenting.

Det var heller ikke meningen å single ut julnil, selv om jeg ser at det er akkurat det jeg gjorde og jeg beklager det. Men innlegg som hennes er ikke uvanlige i tråder som dette og jeg synes de er veldig lite matnyttige. Veldig off topic med andre ord.

Jeg ser hva du mener, men leste ikke innlegget helt sånn

[Hundebasillen]

Har ikke lest alle kommentarene, men har du prøvd å kose med den ene, og holde ett øye på den andre så du kan stoppe adferden før den eskalerer? Dvs hvis du koser med Myggen og Varg kommer mot dere/stirrer fra avstand med evt stiv kroppsholdning eller ligger for så å røyse seg når du koser med Myggen. Du kan stoppe det allerede før det går så langt at de braker sammen. Hvis du koser med den ene, be den andre legge seg. Og sørg for at den blir liggende til du sier annet. Når du holder på å kose med en av de, leker du med de eller bare vanlig kos?

[Snickers]

Jeg ville prøvd kjemisk kastrering på begge to. Det er verdt å prøve. Det er ikke vondt eller noe, bare litt dyrt da Sammen med de andre tipsene her selvfølgelig.

Dette kan minne litt om oppførselen hannhunden min hadde før han ble kastrert. Da skulle han også forsvare meg mot andre hunder når jeg koste med de. Han sloss ikke da, men gikk i mellom og tøffet seg og brummet. Aner ikke helt hvorfor. Men han er ikke slik lenger

[Raksha]

Chip har ikke løst noen ting mellom mine gutter som ikke liker hverandre, hverken gjort det bedre eller verre.

[Martine]

Min hann på snart 9 år og hannen til foreldrene mine (snart 4) har kranglet en del. Tidligere var det min som fløy på den andre, fordi han hadde ressursforsvar mot "alt" ovenfor den andre. Det gikk fra at de kunne være løse sammen overalt, til å kun være løse sammen ute. Etter hvert gikk ikke det heller. Båndturer sammen gikk greit. Nå, etter rundt 3 år har det blitt mye, mye bedre. Til tider er de løse sammen inne, og min har begynt å gå inn i buret sitt hvis han føler at der blir for mye. Han andre kan finne på å knurre til min, og det skjønner jeg forsåvidt veldig godt i og med at han har blitt flydd på så mange ganger. Ute kunne de i starten etter at kranglingen startet, være løse sammen så lenge jeg eller datteren min ikke var tilstede. Var vi det, skulle min forsvare oss. På nyttårsaften var både jeg, datteren min, nevøen min og foreldrene mine ute i hagen sammen, med begge to løse. Null problem. Det har desverre betydd en god del timer i bur for min, i og med at han bor en del hos de i de periodene jeg jobber mye. Nå ser det ut til å gå bedre, men vi må alltid være i forkant og det er rimelig slitsomt.

[Kenneth1981]

Takk for alle tips og tilbakemeldiinger. Varg har må chip, og har roet seg betraktelig. På natta sover en av dem, stort sett Myggen, i bur. Vi har lært å håndtere utfordringene, så det blir sjelden noe slåssing. De få gangene det skjer skjønner vi hvorfor det har skjedd, og det er fremgang

Så vi skal jobbe videre, og fokusere på at de stort sett går helt fint sammen

[Sprettballen]

Jeg har en som har litt ressursforsvar ovenfor andre hunder. Det handler i hovedsak om leker og mat. Mest mat. Hun deler leker med hunder som hun har "godkjent". Hun har også litt ressursforsvar ovenfor meg, dette også ift. hunder som ikke er "innvidd" hos henne. Da kan hun glefse, knurre ol. for å jage andre bort. Men, dette "forsvaret" ovenfor meg har hun også mot hunder som er godkjente, bare ikke i samme grad. Hun dytter bort andre hunder når jeg prøver å kose med de, går fysisk i mellom og dytter bort. Da jeg hadde to, så hadde vi rutine på det. Hundene måtte rett og slett lære seg å vente på tur.

Når jeg kosa med den ene, så ble den andre sendt bort evt. kommandert i sitt. Når jeg hadde kost litt med nr. 1, så fikk nr. 2 kose uten at nr. 1 fikk bryte inn og omvendt. Dette fungerte veldig fint de to i mellom. Nå var det jo ikke sånn at de sloss, men det er jo noe som kunne ha utviklet seg.

I og med at dine hunder krangler når det er snakk om kos fra mennesker og ikke andre ressurser, så kan kanskje det å lære inn en slik "tur-ordning" være greit? Bruk en sitt eller legge-seg-kommando eller noe. Passe på at den som ikke får kos IKKE får bryte inn.

[Kenneth1981]

Og ting blir bare bedre. Ingen av dem sover i bur, og de slåss ALDRI  Og her må vi ta æren. Eller vi burde kanskje heller tidligere ha tatt skammen. Vi blandet oss på en måte som ikke løste noen ting. 

En typisk situasjon de kan begynne å yppe til bråk i nå er når vi besøker foreldrene våre. Men de begynner også å lære hvordan de skal oppføre seg. Det er også veldig sjelden de er alene der.