Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Dette interesserer meg også.

Er samkjønnsagressjon noe folk ser på før de parrer??

Noen raser er jo mer "utsatt" for dett enn andre, men tenker dere over om hannen er sosial med andre i tillegg til helse og det mentale??

Jeg er ikke oppdretter og kommer aldri til å bli det, men som valpekjøper hadde jeg stusset veldig over at man solgte f eks flokkjegere som var avlet fra samkjønnsagressive dyr. Det er veldig stor forskjell innad i rasene, men en labrador eller golden skal ikke være det - de skal kunne jakte i flokk med andre hunder og de skal fungere med både hest og andre hunder, gjør de ikke det fungerer de ikke på jakt. Så innenfor avl på disse rasene synes iallefall jeg at det er uansvarlig å avle på samkjønnsagressive hunder. Egentlig ikke bare det heller, de selges jo svært ofte "bare" som familiehunder og da er det ofte store krav i forhold til hverdagsliv, kanskje et liv hvor man må omgås mange andre hunder. Det er veldig slitsomt å ha hunder som man aldri kan slippe løs eller hvor man må ha hjerte i halsen hver gang det kommer bort en hannhund.

Men jeg vil tro at en rottweilereier tenker helt annerledes?

Skrevet

Jeg er ikke oppdretter og kommer aldri til å bli det, men som valpekjøper hadde jeg stusset veldig over at man solgte f eks flokkjegere som var avlet fra samkjønnsagressive dyr. Det er veldig stor forskjell innad i rasene, men en labrador eller golden skal ikke være det - de skal kunne jakte i flokk med andre hunder og de skal fungere med både hest og andre hunder, gjør de ikke det fungerer de ikke på jakt. Så innenfor avl på disse rasene synes iallefall jeg at det er uansvarlig å avle på samkjønnsagressive hunder. Egentlig ikke bare det heller, de selges jo svært ofte "bare" som familiehunder og da er det ofte store krav i forhold til hverdagsliv, kanskje et liv hvor man må omgås mange andre hunder. Det er veldig slitsomt å ha hunder som man aldri kan slippe løs eller hvor man må ha hjerte i halsen hver gang det kommer bort en hannhund.

Men jeg vil tro at en rottweilereier tenker helt annerledes?

Men der er det litt forskjell fra rase til rase vil jeg tro. Noen "flokkjegere" jakter gjerne èn hannhund med en bråte tisper feks... Jeg syns det er greit å vente noen år med første kull,mtp holdbarhet og så vil jeg gjerne prøve styre unna hypothyreose feks som kan være vanskelig å diagnostisere tidlig

Skrevet

Jeg synes 3+ er en grei alder for tisper, hannhunder kan godt være litt eldre for min del. For min del handler det ikke så mye om å vente med å se hva som bor i hunden, det synes jeg at jeg har grei oversikt over lenge før den alderen. Det handler om en del ting som gjerne popper opp helsemessig. På belger er det autoimmune sykdommer. Vi har epilepsi også, men der virker det som den magiske alder er 5-6 år, skal man vente til etter det med tispa, så begynner hun jo å bli godt voksen før sitt første kull, spesielt hvis av en eller annen grunn det ikke klaffer på første forsøk eller to.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tror ikke jeg skjønner hva du mener... Selvsagt ser man ikke overdreven kjønnsdrift før hunden er kjønnsmoden - men det blir de fleste hannhunder ganske så tidlig, og det er neppe et problem å identifisere akkurat DET rimelig tidlig? Det er kanskje det enkleste å se, spør du meg. Det er vel nok av folk her inne som klager på kjønnsfroskene sine, og slik har de jo vært fra ganske ung alder - det har neppe kommet overraskende i 3-årsalderen liksom? De aller aller fleste hannhunder begynner jo å få sine kjønnsdrifter fra de er rundt 6 -9 mnd, vil jeg si, men det varierer jo hvor sterke disse er. De ER jo der selv om man ikke legger så mye merke til dem (noen jukker på alt, andre tisser fortsatt sittende liksom - men de er jo i kjønnsmodning).

Det er sjelden sånn at en enkel og snill unghund plutselig blir et kjønnsmonster når den er 3 år liksom.

Tja, jeg tror ikke vi tenker på helt det samme, jukking og alskens merkelig oppførsel knyttet til pubertet er gjerne midlertidig og trenger ikke si noe om hvordan hunden blir som voksen, og har oftest mer og gjøre med stress og ubalanse i kroppen akkurat der og da enn noe annet.. De hundene i min omgangskrets har sikkert vært kjønnsmodne tidligere, men de har ikke brydd seg fult ut om løpetid eller vært "mann" før de er mer eller mindre voksne(2-3 år).

Skrevet

Dette interesserer meg også.

Er samkjønnsagressjon noe folk ser på før de parrer??

Noen raser er jo mer "utsatt" for dett enn andre, men tenker dere over om hannen er sosial med andre i tillegg til helse og det mentale??

Jeg tror veldig mange ikke ser på det før de avler.

Det og generell hundeaggresjon.

Jeg har tilmed opplevd at en oppdretter spurte om ikke Loke kunne hilse på valpen hennes, for faren til valpen visstnok pleide å knøvle valpen :| En hannhund som er ufin mot valper er langt over grensa mi :|

For folk flest legger det en demper på hundeholdet at bikkja braker sammen med alt den møter av sitt eget kjønn, og jeg tviler på at det er særlig kult for bikkja heller. Ofte bunner det ut i en usikkerhet hos hunden også, og er det noe å videreføre i avl?

Men "man kan ikke regne med at de liker alle hannhunder de møter " (nei, men de kan godt la være å prøve å banke absolutt alle..) og " h*n ble flydd på som valp " er liksom en helt grei unnskyldning for drittoppførsel.

Selvfølgelig er det forskjell på raser, men jeg synes ikke det er greit at en rottweiler eller sbt brøler mot andre hunder heller jeg.

De rasene er allemannseie , det hadde vært greit om oppdrettere hadde det i bakhodet at de fleste valpene skal fungere mest mulig problemfritt i samfunnet og at samfunnet også består av andre hunder.

Skrevet (endret)

*klipp*

Men jeg vil tro at en rottweilereier tenker helt annerledes?

Jeg er ikke normen for rottweilereiere, og heller ingen erfaren oppdretter, men planlegger mitt første kull og tenkt mye på dette.

Det som er vanskelig med å ta hensyn til dette i avl, er at det er så mange faktorer. Spesielt på oppdragelse og eierne. Min første rottise var en omplasseringshund, og jeg ville nesten ha satt hundeagressiv på henne da jeg fikk henne. Hun utagerte på ALT! Men så fikk hun regler i hverdagen, trening og ikke minst: en lekekompis, og hun ble bare bedre og bedre med årene. Det var undersimulering og frustrasjon som gjorde dette. Og der kjem problemet: hvor mange rottiseiere bruker faktisk potensialet i hunden sin?

Et enda et problem er at holdningen er at det er vanlig at de brummer litt. De har da rottis! Så da er det helt håpløst å få noe fornuftig svar hvis man spør.

Og som en siste ting: så er det færreste rottiseiere som er aktive og som innehar faktiske kunnskaper til å vurdere hva som ligger bak årsaken, annet enn at den ble knøvla som valp, og dermed enda værre å få et fornuftig svar..

Og når mange oppdrettere bruker bikkja til kompisen, så er ikke dette er enkelt problem å bli kvitt..

MEN: det skal sies at jeg har ikke inntrykk av at rottisen sliter SÅ mye med samkjønnsaggressjon som enkelte mener. Men det bunner ofte i uoppdragelse, dårlig sosialisering osv. Men det er en rase som mener mye, innehar en annen type dominanse enn mange andre raser, og gjerne uttaler meningene sine også. UTEN at det skal være noen unnskyldning..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Endret av Artemis
lagt til et ord
Skrevet

Jeg er normen for rottweilereiere, og heller ingen erfaren oppdretter, men planlegger mitt første kull og tenkt mye på dette.

Det som er vanskelig med å ta hensyn til dette i avl, er at det er så mange faktorer. Spesielt på oppdragelse og eierne. Min første rottise var en omplasseringshund, og jeg ville nesten ha satt hundeagressiv på henne da jeg fikk henne. Hun utagerte på ALT! Men så fikk hun regler i hverdagen, trening og ikke minst: en lekekompis, og hun ble bare bedre og bedre med årene. Det var undersimulering og frustrasjon som gjorde dette. Og der kjem problemet: hvor mange rottiseiere bruker faktisk potensialet i hunden sin?

Et enda et problem er at holdningen er at det er vanlig at de brummer litt. De har da rottis! Så da er det helt håpløst å få noe fornuftig svar hvis man spør.

Og som en siste ting: så er det færreste rottiseiere som er aktive og som innehar faktiske kunnskaper til å vurdere hva som ligger bak årsaken, annet enn at den ble knøvla som valp, og dermed enda værre å få et fornuftig svar..

Og når mange oppdrettere bruker bikkja til kompisen, så er ikke dette er enkelt problem å bli kvitt..

MEN: det skal sies at jeg har ikke inntrykk av at rottisen sliter SÅ mye med samkjønnsaggressjon som enkelte mener. Men det bunner ofte i uoppdragelse, dårlig sosialisering osv. Men det er en rase som mener mye, innehar en annen type dominanse enn mange andre raser, og gjerne uttaler meningene sine også. UTEN at det skal være noen unnskyldning..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Så lang post som ikke kan redigeres for å så oppdage at et ord har blitt borte :(

Men i starten skal det så at jeg IKKE er normen for rottiseiere :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Jeg har ikke særlig peil på avl, men de rasene som kan være plaget med hejrtesykdommen DCM anbefales det at hannen er eldre, minst 5-6 år fordi vissde har overlevd til de er 5-6 år harde ikke DCM.

Skrevet

Interessant.

Jeg også ville ikke brukt en hann som utagerte på valper. Det syntes jeg ikke er ok.

Og som det sies kan mye komme av eieren selv.

Når det er sagt så lurer jeg på hvor arvelig dette er?

Har sett belgere som det trenes og konkurrere med, som får stimuli og oppdragelse, men som allikevel utagerer og nærmest kaster seg om en annen hund så fort den er innenfor bitevidde.

Da tenker jeg, dette må jo komme fra et sted. Alt kan ikke komme fra eier.

Sef er sykdom i avl et problem og det hjelper lite hvis man har den flotteste, godeste hann eller tispe hvis de har epplepsi eller andre sykdommer.

Det som er trist er jo hvis denne samkjønnagressiviteten blir normen. Og slik virker det på noen raser.

Så hvorfor? Hvordan kom de dit??

Skrevet

Interessant.

Jeg også ville ikke brukt en hann som utagerte på valper. Det syntes jeg ikke er ok.

Og som det sies kan mye komme av eieren selv.

Når det er sagt så lurer jeg på hvor arvelig dette er?

Har sett belgere som det trenes og konkurrere med, som får stimuli og oppdragelse, men som allikevel utagerer og nærmest kaster seg om en annen hund så fort den er innenfor bitevidde.

Da tenker jeg, dette må jo komme fra et sted. Alt kan ikke komme fra eier.

Sef er sykdom i avl et problem og det hjelper lite hvis man har den flotteste, godeste hann eller tispe hvis de har epplepsi eller andre sykdommer.

Det som er trist er jo hvis denne samkjønnagressiviteten blir normen. Og slik virker det på noen raser.

Så hvorfor? Hvordan kom de dit??

Sånn generelt sett, så er det mye enklere å skylde på eier og manglende oppdragelse enn å faktisk ta tak i begynnende atferdsproblemer på en rase. Jo, det finnes hunder der manglende oppdragelse er grunnen til atal atferd, men om en hel rase er kjent for å være samkjønnsaggressive, da er det neppe eiernes feil.

Hvordan man kommer dit? Ved å ikke synes at det aspektet ved hundeholdet er problematisk. Ved å ikke ta hensyn til det i avl. Ved å skylde på eier og manglende oppdragelse. Ved å ikke kjenne igjen hva som egentlig ligger bak atferden.

Alle hunder har forskjellige grenser for hva de tåler før de reagerer. Spørsmålet burde være hvor lav toleransegrense syns vi det er greit at de har før de reagerer uønsket. Sånn enkelt forklart :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Så bra du tenker på økonomien før du skaffer hund! Det koster en del, og som du har erfart kan det fort komme på ekstra kostnader. Når det gjelder timing så er det noen faktorer. Hvis du ikke allerede har vært i kontakt med oppdrettere så kan det ta tid å finne et valpekull med leveringsklare valper. Noen oppdrettere har reservert alle valpene før de er født. Så start med å kontakte ulike oppdrettere og sjekke tid for valpekull, om foreldrene oppfyller avlsrådene til raseklubben osv. Hvis dere skal flytte, slik jeg forstår det, så kan det være greit å ha kommet noenlunde i orden før en valp kommer i hus. Er huset "valpesikkert"? Er det hage/uteområde som er inngjerdet, er dette noe dere tenker å gjøre eller ha på plass før valpen kommer? Er det noen store oppussingsprosjekter i ny bolig som kan være greit å ha unnagjort før man får en nysgjerrig og aktiv krabat i hus? Personlig foretrekker jeg å få valp i sommerhalvåret, når man uansett er mye ute. Det gjør dotreningen så mye enklere enn å måtte pine seg ut i -15 annenhver time, og stå og vente på at valpen skal gjøre fra seg. Siden du kommer til å være hjemme så er ikke alenetrening et stort problem, men en valp er aktiv, så det kan være greit å få valp i en rolig periode, kanskje ikke rett før eksamensperioden f.eks. Når det er sagt så kommer jo alt an på når den rette valpen fra den rette oppdretteren er leveringsklar. Når valpen først er i hus så må man tilpasse seg det, men det virker jo som dere har gode forutsetninger tenker jeg.
    • Jeg synes golden virker som et bra alternativ for dere. Siden du er vant til husky så er du vant til høyt aktivitetsnivå, og det virker som du er forberedt på og klar over at golden trenger litt mer mental aktivisering, men også er mer førerorientert og lettere å trene. Den store negative faktoren for min del med golden er at de røyter MYE. Her er det enten mye børsting og støvsuging og/eller ofte bading. Men hvis dere fikser det synes jeg det høres ut som en golden vil trives hos dere. Det er mange raser som kunne passet, jeg tenker flatcoated retriever, belgisk fårehund, finsk lapphund eller setter. Men jeg synes golden virker som et veldig godt alternativ for dere.
    • Hei! Jeg (dame 23) og samboeren min (29) vurderer å gå til anskaffelse av en hund. Jeg er ganske turglad av meg og driver med friluftsliv som hobby (hengekøyeturer, fjellturer, teltturer, fisketurer osv.) samboeren min er mer hjemmekjær og liker å ta det mer med ro, det gjør også jeg i perioder. Pga. en kronisk sykdom kan hverdagen min være uforutsigbar, men så lenge jeg holder meg i aktivitet og med måte så pleier det å gå greit. Vi ser etter en hund som kan være med på alt. Alt fra familiebesøk til fisketurer til ferier med bobil og hele pakka. Vi ser etter en følgesvenn rett og slett, som ikke skal sitte alene hjemme hele dagen, men som kan inkluderes i våres hverdag. Vi bor ganske landlig og selv om leiligheten vår ikke er så stor, vurderer vi golden retriever som rase. Vi trenger en hund som kan være aktiv, men også tåler ett par dager på sofaen. Vi ser etter noe allsidig, en rase som er litt morsom og rampete, men også lett kan trenes og formes slik vi ønsker. Det er så utrolig mye å velge mellom og det er så mange raser jeg kunne tenkt meg. Jeg er oppvokst med støvere og jeg og min mor skaffet oss husky når jeg var 17, hun har vært min følgesvenn i så mange år allerede. Men nå har jeg lyst på en hund jeg kan forme litt mer slik jeg vil. Jeg er åpen for tips til hunderase som kunne passet annet enn en golden retriever også! Det viktigste for meg er at det er en rase som vi har kapasitet til å ha, slik at vi får en godt balansert hund som får behovene sine møtt. 
    • Hei! Jeg er ei jente på 23 år. Jeg og min samboer planlegger å flytte hjem igjen til bygda jeg opprinnelig kommer fra. Det er veldig landlig og utrolig fine fjell og skogsturer. Jeg er selv et friluftsmenneske og elsker alt av hengekøyeturer, teltturer, fisketurer og fjellturer. Samboeren min kommer til å være i jobb når vi flytter hjem og jeg skal starte lærerutdanningen min over nett. Vi har derfor snakket om å kanskje skaffe oss en valp til høsten. Vi har særlig sett på golden retriever som et alternativ for oss. Jeg kommer til å få hjemme og kunne ærlig trengt de rutinene som kommer med å ha valp. Samboeren min har ikke hatt egen hund før, men jeg er vokst opp med hund (Schiller støver, finsk støver, mops, malteser, sibirsk husky) jeg har selv vært med på å oppdra disse hundene (særlig huskyen da jeg var litt eldre når vi fikk henne) men sammen med familie. Jeg synes det er vanskelig å skulle vente på riktig timing. Jeg er selv i arbeid akuratt nå og sparer aktivt for å kunne ha råd til en hund i fremtiden. Vil jo såklart ikke gå til anskaffelse av en valp uten å ha nok oppsparte midler til forsikring og uforutsette avgifter. Vi har allerede en katt fra før som har astma som trenger oppfølging og behandling. Det er ikke slik at vi drar så mye på ferier, og om vi gjør det så har det vært hjem til bygda eller på Norgesferie, og da er pus med (han ble vandt til med reising fra ung alder), og det skulle hunden også fått være. Men er det riktig tidspunkt? Det er dette jeg sliter litt med å bestemme. Hvor lenge skal vi vente før vi evt anskaffer oss hund? Bare vet vi når det er tid for ett nytt familiemedlem? Jeg har egentlig allerede ventet tålmodig i 4 år, men det har aldri vært den rette tiden for ett så stort ansvar. 
    • Er det SÅ lett for dem å bytte ut en kjøper da? Som de forhåpentligvis har hatt et par møter med, snakket med og "godkjent"?   De kan faktisk heller ikke bare trekke kjøpet der og da, isåfall kan du anmelde dem for svindel. I motsetning til en del andre lovbrudd i "hundebransjen" mistenker jeg at det også vil bli tatt mer på alvor siden det er et økonomisk lovbrudd og ikke dyrevelferdsmessig.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...