Gå til innhold
Hundesonen.no

En tråd om de ulike rasene fra eiers erfaring og synspunkt


Recommended Posts

Skrevet

Vi har massevis av tråder der folk spør om erfaringer med ulike raser. Jeg tenkte det kunne være greit å ha en tråd der vi som eier ulike raser deler våre synspunkt og erfaringer på godt og vondt. Håper det er mange som vil bidra med egne erfaringer og beskrivelser av rasene på bakgrunn av det.

Labrador:

En "våken" hund, som gjerne byr opp til aktivitet. Den er stadig "på", VIL gjerne ha mye aktivitet, og liker ikke å kjede seg, selv om den gjør det når den må. Om den MÅ kjede seg en dag, fordi du er syk eller opptatt, stirrer den på deg for å få deg med på noe. Den er med på alt, og kan som regel omgås alt og alle uten problemer. Min erfaring er at den omtrent oppdrar seg selv (tilpasser seg lett, og gjør gjerne som eier vil), og en slipper å ta hensyn til så mange instinkter, den er lettlært og førerorientert. Men den krever altså mye aktivitet. Egner seg godt til lydighet, og kanskje bedre enn f.eks Kelpie, i og med at de klarer å beholde roen og er stødige i "bli"-øvelser. Mange taper litt på fart, men der har også treningsmetode og motivasjon mye å si. Den lærer også fort ulike momenter, og de sitter godt etterpå. Har kort radius, og kan godt være løs på tur, både i skogen og ellers (bare man lærer den at den heller skal komme til eier enn å gå bort til fremmede). En god hund som passer til mange, bare den får nok aktivitet. Det største minuset med Labradoren er at den røyter mye. Utover det er det ingen minuser for min del, kun fordeler. De er omgjengelige, overfor både folk og andre hunder, og det er sjelden jeg hører om problemer i forhold til barn.

Cane Corso: Den har MYE vakt, og det preger hundeholdet. Den har mindre aktivitetsbehov enn f.eks Rotweiler og Dobermann (middels), men MER vakt enn de har. De er ikke så førerorienterte, ettersom de MÅ ha oversikt over omgivelsene til enhver tid. De har også mindre "motor" enn belgere, maller og andre kjente brukshundraser, selv om rasen regnes for å være brukshund. De er ofte brukt til vakthold over eiendom i sitt hjemland. Om du møter noen på veien når du går tur, må du regne med at en Cane Corso vurderer om det er noe å reagere på. Canen tar oversikt, og vurderer selvstendig om dette er noe å reagere på eller ikke. Uavhengig av hva du mener om det. Er du "heldig" og har en miljøsterk og/eller lydig Cane Corso, så kan de aller fleste passeringer av andre skje i ro. Om du møter en annen hund, må du regne med reaksjon, ettersom rasen ofte er samkjønnsaggressiv. Likevel gidder ikke Canen å bry seg så mye, såfremt den andre hunden passerer greit. Den reagerer og varsler på alle lyder utenfor huset, og alltid når det kommer besøk. En god Cane Corso godtar fremmede, og endel er også omgjengelige. Men det finnes også mange som ikke godtar fremmede, og ikke kan omgås andre enn de de kjenner fra før. Jeg har hatt en i hver ende av den skalaen, og det var ikke enkelt å ha en hund som ikke kunne omgås andre enn oss i familien og de nærmeste vennene.

Canen har også jaktinstinkt, og det er faktisk mer plagsomt for meg enn vakt er. Hun reagerer på, og vil fyke ut etter katter, mus, kråker og andre dyr. Og det kommer som regel uten forvarsel, i og med at jeg oppdager en katt 100m lenger framme langt senere enn hun gjør.

Dermed er det også vanskelig å trene på.

Maja er snart 6 år, og vi har trent siden hun var valp. Sist uke holdt jeg på å gå på hodet i grøfta fordi hun hørte ei mus på jordet på andre sida, og heiv seg ut etter den.

Hun takler en rolig dag langt bedre enn Labradoren. Hun slapper av såfremt ingen byr på aktivitet, men hun er også "på" når hun får for lite. Hun krever også aktivitet, men langt mindre enn Labradoren. Sånn sett er hun enklere å ha når det er lite aktivitet, men hun krever mye mer av oppmerksomhet og trening ute for å fungere bra der og rundt andre.

Cane Corso er en flott hund å ha hvis en godtar alt som er "med i pakka". Det er ikke så lettvindt som å ha en Labrador, men en Cane Corso er en lojal hund, som gjør alt for sin eier, og godtar det aller meste fra sin familie. Men ikke fra andre.

Både Cane Corso og Labrador liker å være nær eier, og vil helst ikke være langt unna. Begge vil ha mye nærhet og kos. Begge er kroppsharde hunder som takler litt voldsom lek. De ligner hverandre på endel punkter, men er så ulike på f.eks dette med egenskaper.

  • Like 2
Skrevet

Shetland Sheepdog: Veldig førerorienterte hunder, med mye energi og livlighet. De er små, men hardføre og tøffe hunder. Ikke tøffe på terrier-vis, sheltiene er myke i gemytt og oppleves kanskje som litt forsiktige av enkelte (uten at det trenger å være negativt). Men de er tøffe på den måten at de er med på alt du ber dem om, og holder enkelt følge både på fjell- og skiturer i normalt tempo. De kommer seg fram steder du ikke hadde forventet at den lille kroppen skulle klare å komme seg. De er veldig lettlærte, som i at de er trenbare pga hvor fokusert de er på fører. De tar ting veldig raskt, og holder dessuten fokus lenge. Egner seg særlig godt til agility, hvor du finner sheltier i både liten, mellom og stor-klassene. Sheltiene varierer altså veldig i størrelse, også innenfor et og samme kull. Sheltier er veldig brukandes hunder, som i tillegg til agility også gjør det godt i LP og ellers egner seg for det aller meste.

Endel sheltier er reserverte i forhold til mennesker, noen er skikkelig skeptiske - det er en del dårlig gemytt på rasen og det er veldig viktig å velge fra en seriøs oppdretter. Det kan også være en ide å sette seg inn i forskjellene på britiske og amerikanske linjer og finne ut hva man foretrekker. I tillegg er sheltier gjennomgående ganske bråkete :P Hvis du ikke liker lyd, glem sheltien. Som med alt annet er det en treningssak og man kan dempe det i stor grad - men en sheltie blir nok aldri lydløs, for å si det på den måten. Sheltier har liten radius når de er løse, og holder seg alltid i nærheten. De er jo gjeterhunder, så de liker å ha kontroll på "flokken". Hos noen kan dette bikke over til at de vil gjete, ved å nappe etter beina, kanskje særlig til barn. Aldri opplevd dette selv, bare hørt om enkelte tilfeller. Dette er også en ting man trener vekk.

Med unntak av trekking og kløving passer sheltien til det aller meste. Det er en god allrounder som ikke krever så mye, men likevel er med på alt! Det er en hund som de aller fleste kan trives med, og som passer like godt for en førstegangseier som en som er inni gamet og er interessert i hundesport.

Skrevet

Raseleksikon sier da bare generelle ting, som ikke så sjelden er feil eller misvisende heller. Jeg leter hvertfall ikke i raseleksikon etter informasjon om en rase jeg vurderer som neste hund. Da hører jeg mye heller om andres erfaring med rasen.

Skrevet

Raseleksikon sier da bare generelle ting, som ikke så sjelden er feil eller misvisende heller. Jeg leter hvertfall ikke i raseleksikon etter informasjon om en rase jeg vurderer som neste hund. Da hører jeg mye heller om andres erfaring med rasen.

Ok, i tråden om shiba i raseleksikonet her er det jo nettopp de av oss som har shiba som skriver og deler info, så jeg antok at det var gjengs for de andre rasetrådene også. :)

Skrevet

Er det ikke dette vi har raseleksikonet for, da...? :icon_confused:

Hadde alle brukt raseleksikonet, og funnet alle svarene der, så hadde det vel heller ikke vært behov for et underforum som Rasevalg. I mitt hode, så er raseleksikonet en mer generell beskrivelse av rasene, og helst slik de bør være. Denne tråden var ment som en hjelpetråd for de som vil ha eiers erfaringer med de ulike rasene.

  • 4 weeks later...
Skrevet

Åhhh, okei. Og jeg som trodde at belger var "malle-malle" uansett hårlengde. For de har mange egenskaper som jeg virkelig liker godt og som jeg vet vil passe oss, så lenge den "galskapen", du nevner, er litt mer subtil og lettere å håndtere. Malle er nok over min kapasitet, men groendael kan nok være en god kandidat - fra riktig oppdretter selvfølgelig. Takk for forslaget! Har en del å lese på nå :)

Neida, de er kjappe og de er trenbare og alt det der, men de fleste langhårsbelgere er familiehunder og får sin vante tur daglig og kanskje litt trening innimellom. Brukbare til det meste og mange gode kvaliteter, er med på alt, men greier seg med normale mengder aktivitet. Og mindre alvor og skarphet osv enn mallen.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Man må såklart ikke, men det kan ofte være greit å utelukke fysisk ubehag ved aggressiv adferd. Når det er sagt høres dette ut som et adferdsproblem. Uavhengig av alder så er det ikke bare å "vente til de vokser det av seg". Hvis en unghund starter med problematisk adferd er det utrolig viktig å jobbe med det, nettopp for å forme den hunden skal bli som voksen. Sånn umiddelbart høres det ut som hunden kan være overstimulert og at dette er et utslag av stress i møte med andre hunder. Hvis dette skjer i hilsesituasjoner eller løs lek med andre hunder så høres det ut som dere må ta ham ut av situasjonen og holde avstand lenge før han når det punktet at dette skjer.
    • Må man alltid ta med hund som ypper til bråk på noen hunder til veterinæren for ekstra sjekk om det er noe galt fysisk? Det er ikke alle hunder den ypper til å slåss. Er en unghund på 2 år. Hunden hopper opp på ryggen til de som hun skal yppe med og når jeg da tar den ned så blir den sint og flyr på enda mere. Vi hadde håpet det skulle bli bedre etter at hunden var fylt 2 år. Men man sier at de ikke blir voksne før 3-4 årsalderen.
    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...