Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det hundeeiers ansvar å sosialisere hunden med ikke-hundevante barn?(splittet fra politihundtråd)


Toril
 Share

Recommended Posts

What? Det er ikke alle hunder som liker unger. Det er noen hunder som helst unngår å hilse på barn. Selv snille lille Tinka, prøver å overse og gå unna disse smårollingene som stabber mot henne. Og det får hun lov til å gjøre!

Fibi var et kapittel for seg selv, men et NEI du får ikke hilse, holdt unger unna. Det var verre med voksne som på død og liv skulle fikse henne.

Skjønner ikke helt sammenlikningen med bilkjøring. Hunder er dyr. Hunder er ikke leketøy for mer eller mindre fremmede unger. En hund kan være en god hund selv om den ikke er glad i barn. Det er et langt sprang mellom å syns at unger er noen ekle uforutsigbare vesener og på å skambite dem. Det er da helt legitimt å si at unger ikke får hilse på hunden din. Gjør det hele tiden, jeg. Det er da et helsikes hilsemas her oppe og det gidder jeg ikke alltid. Hundene er glad til.

Peke oppover.

Selvfølgelig er det foreldrenes ansvar å oppdra barna sine. Er det sjåførenes ansvar å lære alle barn i trafikken å passe seg for bilene? (Der innså jeg hvorfor sammenlikningen med bilkjøring ikke var særlig god :teehe: ).

Nå er det jo en del foreldre som heller ikke vet hvordan man oppfører seg rundt hunder og hvis barna deres ønsker nærkontakt med mine hunder, forteller jeg dem jo hvordan de skal forholde seg. Det er da ganske naturlig. Jeg liker best de barna som ignorerer hundene, jeg :icon_redface:

Nå pratet jeg om der hundeeier ikke hadde sosialisert bikkja på barn og hunden derfor er utrygg.

Det er for slapt rett og slett.

En tilnærmet normalt sammenskrudd hund skal ikke behøve å møte mange barna, det bør ikke være store jobben. .

Man kjøper hund for å ha den i 10-15 år, det kan fort dukke opp barn i nærmiljøet i løpet av den perioden.

Og det er faktisk viktigere at en hund er trygg på barn enn at den er trygg på alt det andre man drasser bikkja rundt for å oppleve. Samfunnet driter i om bikkja di er redd dyrlegen, men gjør den utfall mot et barn lever den ikke lenge. ..

Det er som om mange hundeeiere ikke tar alvoret inn over seg.

Og jeg synes helt ærlig altfor mange hundeeiere gjør bikkja si en stor bjørnetjeneste ved å holde på å skulle ha barna til å sitte på huk , være helt stille, ikke klappe på hodet etc.

Jeg har regler når det kommer til barn jeg også : ikke skremme hunden, ikke holde fast hunden , ikke mase på hunden og ikke slå/spark etc hunden.

Ellers lar jeg barn være barn..

Merkelig nok fungerer det utmerket. Bortsett Pan ( som ikke likte noen ) har mine hunder vært 100 % trygge rundt barn og gjerne foretrukket den yngre garde.

Loke og Jonas var rene terapihundene for barna til våre nye landsmenn på Tøyen, og barna fikk møte hundene på sine egne premisser selv om det ikke alltid fulgte hundeboka.

Hunder skjønner stort sett at barn er valper. .

Sånn for å understreke at det er for mye forlangt at barn flest skal vite hvordan man oppfører seg rundt hunder :

Den ene gutten som skulle være med oss å gå halloween i går ble levert av mammaen og chihuahuaen sin. .

Den lille hunden føyk rett inn i leiligheten og ble såpass overrumplet av mengden barn i kostymer at han ikke turde å gå ut igjen. Eieren leste ikke hunden overhodet og skulle ha barna til å hilse på hunden...

Hun ba tilmed ei jente i kostyme om å fange inn og løfte opp hunden ( eier sto i gangen ), da brøyt jeg inn og spredte ungene og geleidet hunden ut til eier.

Barnet hennes er jo oppvokst med hund, men kan allikevel neppe lese en hund...

Det er ren utopi å legge ansvaret for hvordan barn oppfører seg rundt dyr over på foreldrene, mange av de har ikke nok kunnskap og hvorfor skulle de ha det? Vi er lovpålagt å hunder som ikke er en fare for barn og et skremmende stort antall hundeeiere gidder jo ikke å lære bikkja hva barn er for noe?

Barn er ikke forsiktige kortvokste skapninger som ytterst forsiktig stryker hunden på brystet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 108
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det er for meg helt innlysende at dette er et delt ansvar. Vi skal sameksistere i samfunnet, vi skal ikke ha holdningen med at hunder er heldige som får lov til å være til blandt oss. At hundeier nå e

Jeg har ikke lest alle innelggene i tråden, så det er mulig noen elementer har gått meg 'hus forbi'. Jeg ser endel av poengene til Frk. Nesevis men jeg er dypt uenig i at det er samfunnets ansvar å t

Akkurat sånn er det vel her også . Jeg omgås ikke folk som har barn, ergo har jeg ikke store muligheter til å "sosialisere" mine hunder med barn heller, annet enn dem vi tilfeldigvis møter på tur f ek

Jeg forstår ikke helt hvorfor det er problematisk at vi har ulike oppfatninger om dette. Det er ingenting galt med måten du velger å gjøre det på med dine hunder, og jeg ser heller ikke at det er noe galt å gjøre det slik jeg gjør det, sett utfra de ulike livssituasjonene man har. Så tar man selvsagt ansvar for de valgene man tar, ene og andre veien.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er for meg helt innlysende at dette er et delt ansvar. Vi skal sameksistere i samfunnet, vi skal ikke ha holdningen med at hunder er heldige som får lov til å være til blandt oss. At hundeier nå er ansvarlig uansett omstendigheter skyldes rett og slett at vi har akseptert det. Via at vi mener at hunder skal tåle ditt, de skal tåle datt, det er like før de skal tolerere at barn skjærer av dem et bein uten at de reagerer. Vi er jo helt dømt til å mislykkes, for vi kan si og mene til vi blir blå i trynet at "dette skal hunden tåle!", det endrer jo ikke faktum i at hunden har sin grense. Den vil ikke tåle alt. Så hva med å heller akseptere det da, at hunder har grenser, derfor er det viktig at vi i tillegg til å kreve av hundeeier også krever av omgivelsene?

Hundehold er et enormt samfunnsgode med plenty av positive effekter som også gagner de som ikke har hund. Vi bør oppfordre til et utbredt, godt og positivt hundehold, ved å ta hensyn til hverandre.

Jeg er helt uenig i at hundeiere skal stå med lua i hånda og akseptere strengere og strengere krav, mindre og mindre frihet. VI ser jo her i hundemiljøet at det tydeligvis er helt greit at hunder ikke skal ta noe som helst plass, samtidig som de tåler alt. Vi skalliksom aldri belemre andre mennesker med hundens eksistens. Hva er det vi lærer folk da? Hva skjer om vi maler det bildet av hunder? Det er jo nettopp da hundebitt ofte skjer.

Jeg har en unge. Jeg har ikke noe problem med å se for meg scenario hvor han kan bli bitt uten at hunden kan klandres i det minste.

Jeg har et ansvar og hundeeier har et ansvar for at det ikke skal skje. Jeg via å veilede og sette grenser, hundeeier for å tilvenne, eksponere og evt skjerme. Her må vi gjøre hvert vårt samtidig som vi tar hensyn til hverandre. Begge parter har krav på sin plass, det er på den måten vi sameksisterer i harmoni, det er dette vi på samfunns - og politisk plan bør signalisere. Det er slik vi legger til rette for at uønskede situasjoner ikke skjer. Ikke ved å legge alt ansvar på hundeiere eller på de uten hund, men ved å gjøre hver vår del.

  • Like 22
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette blir OT i forhold til tråden,men nei,ikke alle har "tilgang" til barn.Spesielt ikke hunderedde barn,de stikker gjerne unna før man får sukk for seg de.

Mine hunder får gjerne hilse på barn de,men når det faller seg sånn. Du kan vel ikke mene at alle hundeeiere skal oppsøke barn bare fordi....? Eller eldre,folk med krykker,rullestol eller hva det nå måtte være.

Alt er en del av dagliglivet,men jeg leter da ikke etter alle slags situasjoner likevel.

Uansett,barn får ikke hilse på hundene uten å "oppføre seg" .. Det samme krever jeg av hundene!

Jeg er sååå enig med deg i dette :)

Barn som vil klappe på Chicka MÅ spørre først, kommer de bare bort og skal klappe hun uten å gjøre en mine av å spørre meg om det er ok så får de ikke lov til å klappe hun, og jeg forteller dem at de ALLTID må spørre først, her er jeg nok litt tante grusom, jeg hater unger som gjør akkurat som de vil.

Jeg oppsøker heller ikke barn for å sosialisere ekstra med barn, kommer det barn som vil klappe, så får de lov til det dersom de spørr og de får alltid beskjed om å ikke klappe oppå hodet hennes.

Eldre mennesker og psykiskutviklingshemmede går Chicka veldig greit sammen med og vi har aldri hatt behov for å sosialisere hun med disse.

Fulle eller dopede mennesker får ALDRI lov til å klappe hun, fordi hun absolutt ikke liker det og da syntes jeg hun skal få slippe å bli klappet av mennesker som er påvirket av rusmidler.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig skal foreldre lære barna å ikke løpe bort til fremmede hunder å klappe etc. Selvfølgelig skal foreldre lære barna å være snille med hunder.

Det er ikke det som er poenget.

Men å forvente at alle barn skal vite hvordan man klapper hunder, at man ikke skal hyle opp om hunden gjør en brå bevegelse etc etc er rett og slett for mye forlangt.

Og de aller aller fleste hunder tåler heldigvis at barn er barn, noe som igjen gjør det veldig urimelig at man skal forvente at barna er oppdratt til å forholde seg til de få hundene som IKKE tåler det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er for meg helt innlysende at dette er et delt ansvar. Vi skal sameksistere i samfunnet, vi skal ikke ha holdningen med at hunder er heldige som får lov til å være til blandt oss. At hundeier nå er ansvarlig uansett omstendigheter skyldes rett og slett at vi har akseptert det. Via at vi mener at hunder skal tåle ditt, de skal tåle datt, det er like før de skal tolerere at barn skjærer av dem et bein uten at de reagerer. Vi er jo helt dømt til å mislykkes, for vi kan si og mene til vi blir blå i trynet at "dette skal hunden tåle!", det endrer jo ikke faktum i at hunden har sin grense. Den vil ikke tåle alt. Så hva med å heller akseptere det da, at hunder har grenser, derfor er det viktig at vi i tillegg til å kreve av hundeeier også krever av omgivelsene?

Hundehold er et enormt samfunnsgode med plenty av positive effekter som også gagner de som ikke har hund. Vi bør oppfordre til et utbredt, godt og positivt hundehold, ved å ta hensyn til hverandre.

Jeg er helt uenig i at hundeiere skal stå med lua i hånda og akseptere strengere og strengere krav, mindre og mindre frihet. VI ser jo her i hundemiljøet at det tydeligvis er helt greit at hunder ikke skal ta noe som helst plass, samtidig som de tåler alt. Vi skalliksom aldri belemre andre mennesker med hundens eksistens. Hva er det vi lærer folk da? Hva skjer om vi maler det bildet av hunder? Det er jo nettopp da hundebitt ofte skjer.

Jeg har en unge. Jeg har ikke noe problem med å se for meg scenario hvor han kan bli bitt uten at hunden kan klandres i det minste.

Jeg har et ansvar og hundeeier har et ansvar for at det ikke skal skje. Jeg via å veilede og sette grenser, hundeeier for å tilvenne, eksponere og evt skjerme. Her må vi gjøre hvert vårt samtidig som vi tar hensyn til hverandre. Begge parter har krav på sin plass, det er på den måten vi sameksisterer i harmoni, det er dette vi på samfunns - og politisk plan bør signalisere. Det er slik vi legger til rette for at uønskede situasjoner ikke skjer. Ikke ved å legge alt ansvar på hundeiere eller på de uten hund, men ved å gjøre hver vår del.

Mari,jeg er så glad i deg :wub: .

Og signerer med glede!!!!!!!!!!!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig skal foreldre lære barna å ikke løpe bort til fremmede hunder å klappe etc. Selvfølgelig skal foreldre lære barna å være snille med hunder.

Det er ikke det som er poenget.

Men å forvente at alle barn skal vite hvordan man klapper hunder, at man ikke skal hyle opp om hunden gjør en brå bevegelse etc etc er rett og slett for mye forlangt.

Og de aller aller fleste hunder tåler heldigvis at barn er barn, noe som igjen gjør det veldig urimelig at man skal forvente at barna er oppdratt til å forholde seg til de få hundene som IKKE tåler det.

Jeg for min del forventer ikke at barn kan omgås hunder. Eller voksne, for den saks skyld. Derfor veileder jeg dem vennlig hvis jeg ser det blir feil. Jeg har ikke trengt å gjøre så veldig mye av det for alle barna jeg har møtt rundt skolen her jeg bor har vært fantastisk snille og ordentlige rundt Ozu. Alle har spurt først, alle har gått rolig bort og klappet vennlig uten å gjøre for mye av det.

Ironisk nok, de jeg ser mest behov for å "oppdra", er enkelte voksne venninner jeg har, som har hatt hund selv, men som fortsatt synes det er en god idè å gi Ozu masse tette og intense klemmer fordi han er "så søt". Ingen barn jeg har møtt har prøvd på noe slikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er for meg helt innlysende at dette er et delt ansvar. Vi skal sameksistere i samfunnet, vi skal ikke ha holdningen med at hunder er heldige som får lov til å være til blandt oss. At hundeier nå er ansvarlig uansett omstendigheter skyldes rett og slett at vi har akseptert det. Via at vi mener at hunder skal tåle ditt, de skal tåle datt, det er like før de skal tolerere at barn skjærer av dem et bein uten at de reagerer. Vi er jo helt dømt til å mislykkes, for vi kan si og mene til vi blir blå i trynet at "dette skal hunden tåle!", det endrer jo ikke faktum i at hunden har sin grense. Den vil ikke tåle alt. Så hva med å heller akseptere det da, at hunder har grenser, derfor er det viktig at vi i tillegg til å kreve av hundeeier også krever av omgivelsene?

Hundehold er et enormt samfunnsgode med plenty av positive effekter som også gagner de som ikke har hund. Vi bør oppfordre til et utbredt, godt og positivt hundehold, ved å ta hensyn til hverandre.

Jeg er helt uenig i at hundeiere skal stå med lua i hånda og akseptere strengere og strengere krav, mindre og mindre frihet. VI ser jo her i hundemiljøet at det tydeligvis er helt greit at hunder ikke skal ta noe som helst plass, samtidig som de tåler alt. Vi skalliksom aldri belemre andre mennesker med hundens eksistens. Hva er det vi lærer folk da? Hva skjer om vi maler det bildet av hunder? Det er jo nettopp da hundebitt ofte skjer.

Jeg har en unge. Jeg har ikke noe problem med å se for meg scenario hvor han kan bli bitt uten at hunden kan klandres i det minste.

Jeg har et ansvar og hundeeier har et ansvar for at det ikke skal skje. Jeg via å veilede og sette grenser, hundeeier for å tilvenne, eksponere og evt skjerme. Her må vi gjøre hvert vårt samtidig som vi tar hensyn til hverandre. Begge parter har krav på sin plass, det er på den måten vi sameksisterer i harmoni, det er dette vi på samfunns - og politisk plan bør signalisere. Det er slik vi legger til rette for at uønskede situasjoner ikke skjer. Ikke ved å legge alt ansvar på hundeiere eller på de uten hund, men ved å gjøre hver vår del.

Jeg er enig med deg i det du skriver. Men uthever en setning. For jeg tror at vi hunde-eiere ikke har så mye valg om "folke-opinionen" skriker etter stadig strengere lover. Fordi mange er redd hund. Og den eneste måten jeg ser at vi kan forebygge en slik utvikling er ved å være veldig hensynsfulle hunde-eiere som tar forholdsregler. (feks plukke opp avføring, bruke kobbel, munnkurv på buss/i folkemengder mm), OG deltar aktivt i opplæring av barn (og ev voksne) i miljøet der vi bor og ferdes. Det koster så lite å sette av noen minutter dann og vann når man er på tur ute og treffer noen som ikke er vant til hund, men nysgjerrig nok til å ta kontakt på en eller annen måte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Delt ansvar, utvilsomt. Det er viktig at hundeeiere er sitt ansvar bevisst. Samtidig er det også viktig at foreldrene tar sin del av jobben, og gjør så godt de kan for å få barna til å forholde seg til hunder på en fornuftig måte.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er enig med deg i det du skriver. Men uthever en setning. For jeg tror at vi hunde-eiere ikke har så mye valg om "folke-opinionen" skriker etter stadig strengere lover. Fordi mange er redd hund. Og den eneste måten jeg ser at vi kan forebygge en slik utvikling er ved å være veldig hensynsfulle hunde-eiere som tar forholdsregler. (feks plukke opp avføring, bruke kobbel, munnkurv på buss/i folkemengder mm), OG deltar aktivt i opplæring av barn (og ev voksne) i miljøet der vi bor og ferdes. Det koster så lite å sette av noen minutter dann og vann når man er på tur ute og treffer noen som ikke er vant til hund, men nysgjerrig nok til å ta kontakt på en eller annen måte.

Jeg vet ikke om jeg er helt enig. For meg snakker du ikke om å foreygge en slik utvikling, men mer om å akseptere den.

Vi burde protestere, ikke akseptere.

Vi burde fortelle hvilket positivt tilskudd hunden er, som arbeidshund, som kjæledyr, som tjenestemann, fordelene er så uendelig mange. At vi har lov til å ta plass, vi har krav på den.

Jeg synes vi hundefolk også driver og dytter lista høyere og høyere for hva en hund skal tåle, og det er ikke store avvikene før den er definert som søppel selv av oss. Hva slags signaler gir det? At hunder skal være bombesikre, og at om de ikke er det så er det noe feil med dem. Men ingen hunder er da bombesikre, alle har sin grense og det må de også få lov til å ha. Det er jo helt essensielt at det er normal folkekunnskap.

Å hele tiden skulle forebygge alle eventualiteter og verst tenkelige utfall, gjemme unna, skufle vekk, det gir signaler at man kan forvente en nulltoleranse mot uhell. Det er både urettferdig og urealistisk. Da legger vi til rette for enda flere lover og innskrenkinger når de få men uunngålige uhellene faktisk skjer. Alt dette bidrar til at vi fjerner oss fra det sunne folkevettet, folk glemmer at det finnes omgangsregler rundt hunder når vi hele tiden skåner de for det som er naturlig hundeatferd. Jeg ønsker at folk forstår at hunder er både en samfunnsressurs og et dyr med behov og artstypisk atferd, og at den skal behandles deretter. Med tanke på hvor mye hunden gjør for oss, så synes jeg de har gjort seg fortjent at vi møter dem med den respekten.

Og akkurat dét synes jeg vi bør gå ut og fortelle denne folke-opinionen. Det er det de trenger å høre, for jeg tror det gir realistiske forventninger. Vi kan gjerne koste på oss noen utropstegn til og med.

Jeg mener helt ærlig at alle disse innskrenkingene vil kunne føre til flere biteuhell, ikke færre. Fordi vi fjerner oss mer og mer fra et realistisk bilde av relasjonen mellom hund, menneske og samfunn. Det er en temmelig shitty sirkel å gå i det.

Edit:

Sorry, må presisere. Å plukke opp etter hunden, å dele kunnskap og bruke tid på andre mennesker som hundens ambassadør er oppgaver jeg regner som en hundeeiers plikt. En del av det ansvaret som vi alle tar på oss når vi skaffer oss hund. :)

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Mari

Så hjertens enig, men jeg vil omformulere/spisse til en setning;

Hunden har rett til å ta plass, og hunden har akkurat like mye plass i denne verden som vi har. Om ikke vi snakker hundens sak - hvem skal da gjøre det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet ikke om jeg er helt enig. For meg snakker du ikke om å foreygge en slik utvikling, men mer om å akseptere den.

Vi burde protestere, ikke akseptere.

Vi burde fortelle hvilket positivt tilskudd hunden er, som arbeidshund, som kjæledyr, som tjenestemann, fordelene er så uendelig mange. At vi har lov til å ta plass, vi har krav på den.

Jeg synes vi hundefolk også driver og dytter lista høyere og høyere for hva en hund skal tåle, og det er ikke store avvikene før den er definert som søppel selv av oss. Hva slags signaler gir det? At hunder skal være bombesikre, og at om de ikke er det så er det noe feil med dem. Men ingen hunder er da bombesikre, alle har sin grense og det må de også få lov til å ha. Det er jo helt essensielt at det er normal folkekunnskap.

Å hele tiden skulle forebygge alle eventualiteter og verst tenkelige utfall, gjemme unna, skufle vekk, det gir signaler at man kan forvente en nulltoleranse mot uhell. Det er både urettferdig og urealistisk. Da legger vi til rette for enda flere lover og innskrenkinger når de få men uunngålige uhellene faktisk skjer. Alt dette bidrar til at vi fjerner oss fra det sunne folkevettet, folk glemmer at det finnes omgangsregler rundt hunder når vi hele tiden skåner de for det som er naturlig hundeatferd. Jeg ønsker at folk forstår at hunder er både en samfunnsressurs og et dyr med behov og artstypisk atferd, og at den skal behandles deretter. Med tanke på hvor mye hunden gjør for oss, så synes jeg de har gjort seg fortjent at vi møter dem med den respekten.

Og akkurat dét synes jeg vi bør gå ut og fortelle denne folke-opinionen. Det er det de trenger å høre, for jeg tror det gir realistiske forventninger. Vi kan gjerne koste på oss noen utropstegn til og med.

Jeg mener helt ærlig at alle disse innskrenkingene vil kunne føre til flere biteuhell, ikke færre. Fordi vi fjerner oss mer og mer fra et realistisk bilde av relasjonen mellom hund, menneske og samfunn. Det er en temmelig shitty sirkel å gå i det.

Edit:

Sorry, må presisere. Å plukke opp etter hunden, å dele kunnskap og bruke tid på andre mennesker som hundens ambassadør er oppgaver jeg regner som en hundeeiers plikt. En del av det ansvaret som vi alle tar på oss når vi skaffer oss hund. :)

Det du beskriver her anser jeg å komme inn under "å informere".

Det handler ikke om å godta eller resignere. Men å ha et realistisk syn på at det er i denne retningen det går om hundefolk fortsetter som nå, å svømme rundt i egen tank og være frustrert/irritert/forbanna whatsoever på alle de som ikke ser hvor fine og snille hunder de har.

Protestskriv i avisa har neppe noe for seg. Jeg har liten tro på at de som er redd hund lar seg bevege av ildfulle forsvarstaler for hundens ve og vel. Kurs som tilbys skoler og andre lag er i mine øyne en del av vegen som bør gås opp. I tillegg til annet nevnt tidligere. Men da må hunde-eiere gidde å engasjere seg i samfunnet rundt seg og være innstilt på å gjøre en jobb. Som koster tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det handler ikke om å godta eller resignere. Men å ha et realistisk syn på at det er i denne retningen det går om hundefolk fortsetter som nå, å svømme rundt i egen tank og være frustrert/irritert/forbanna whatsoever på alle de som ikke ser hvor fine og snille hunder de har.

Jeg kjenner meg ikke igjen i at dette er den gjennomsnittlige hundeeier. Idioter finnes det overalt, også blandt hundeieere, men jeg ser ikke noe som tilsier at det er flere av de nå enn det det var tidligere. Hundeeiere er som nordmenn flest, mangfoldige og hverken verre eller bedre enn de uten hund, så du kan like gjerne skylde på de som har presset fram disse lovene, forskriftene og innskrenkingene.

Når svaret på flere restriksjoner er å skulle være flinkere, snillere og bedre så er det ikke langt unna å akseptere i mitt hode. Da har man signalisert at ja, disse restriksjonene fortjente både vi og hundene. Det er jeg ikke enig i. Norges hunder er hverken farlige eller plagsomme, tvert i mot. Vi er tjent med er rikt hundehold, både som invivider og på samfunnsnivå, det får vi ikke når det stilles mer og hardere krav til hunden hele tiden. Det blir en ond sirkel hvor hunden er den evige taper gjennom forventinger den umulig kan innfri.

Jeg har vært engasjert i hundepolitikk i mange år, men jeg har kastet inn håndkledet for denne gang. Det er vanskelig å endre noe. Å forsøke er en tung jobb som krever mer enn tid, så du har min fulle forståelse der.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så da er løsningen hva? Rent praktisk? (jeg er praktiker....) Og du misforstår meg om du tror jeg mener vi skal være "snillere". Jeg har tro på informasjon og utdannelse. Ikke minst fordi jeg ser hvor mange barn som er redd hund, uten noengang å ha hatt noe som helst erfaring med hund.
Er det politikere du vil gå på, må du bedrive lobbyvirksomhet. Krever sitt det også.
ALternativet er selvfølgelig å la vinden suse dit den vil, slå seg på brystet og si at "vi er misforstått og overkjørt. Vi KREVER å bli hørt. SÅ hør oss!"
Hvem lytter??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Mari - jeg er så enig i det du skriver. Du summerer opp alt jeg anser som essentielt i denne debatten.

@ - rent praktisk, så informerer jeg de jeg treffer med min hund hvordan de bør forholde seg. Jeg forteller dem at det å bøye seg over kan virke litt skummelt, at det ikke bør være for mange små barn rundt Ozu til enhver tid fordi han ikke liker det. At man heller klapper på ryggen enn å være opp ansikt og ører.

Jeg er ikke sint eller irritert. Jeg informerer. Og som tidligere nevnt har jeg ikke trengt å gjøre det så ofte, for de barn jeg har møtt har overraskende nok oppført seg nærmest eksemplarisk ovenfor Ozu. Det er mest voksne jeg må oppdra. Og da gjør jeg det - vennlig og rolig. Fordi selv om noen hunder takler klem og masse klapp på hodet og mennesker bøyd over dem, så gjør ikke alle det. Og ved å informere både barn og voksne om det, så er jeg med på å spre mer kunnskap.

Det samme har skjedd mot meg også. Før ville jeg gjerne stukket til en godbit til de hundene jeg møtte, uten å tenke over det. Nå kjenner jeg folk som har hunder med alvorlig allergi, og det har lært meg å spørre først, før jeg gir en fremmed hund noe mat.

Slik jeg ser det så handler det om å stå opp for egen hund og forklare omverden de grenser egen hund har. Slik vil folk lære at ulike hunder har ulike grenser, og at de dermed kan evt spørre eier før de kaster seg over en fremmed hund, slik jeg har lært å spørre før jeg stikker godbiter til en fremmed hund.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner meg ikke igjen i at dette er den gjennomsnittlige hundeeier. Idioter finnes det overalt, også blandt hundeieere, men jeg ser ikke noe som tilsier at det er flere av de nå enn det det var tidligere. Hundeeiere er som nordmenn flest, mangfoldige og hverken verre eller bedre enn de uten hund, så du kan like gjerne skylde på de som har presset fram disse lovene, forskriftene og innskrenkingene.

Når svaret på flere restriksjoner er å skulle være flinkere, snillere og bedre så er det ikke langt unna å akseptere i mitt hode. Da har man signalisert at ja, disse restriksjonene fortjente både vi og hundene. Det er jeg ikke enig i. Norges hunder er hverken farlige eller plagsomme, tvert i mot. Vi er tjent med er rikt hundehold, både som invivider og på samfunnsnivå, det får vi ikke når det stilles mer og hardere krav til hunden hele tiden. Det blir en ond sirkel hvor hunden er den evige taper gjennom forventinger den umulig kan innfri.

Jeg har vært engasjert i hundepolitikk i mange år, men jeg har kastet inn håndkledet for denne gang. Det er vanskelig å endre noe. Å forsøke er en tung jobb som krever mer enn tid, så du har min fulle forståelse der.

Jeg er litt usikker på hva du vil frem til må jeg innrømme?

Diskusjonen går på om hundeeiere har et ansvar for å sosialisere hunden på barn, noe flere mener at det har de ikke, foreldrene har ansvar for å oppdra ungene sine på hvordan de oppfører seg rundt hund.

Hvis du også diskuterer på det grunnlaget er jeg rykende uenig med deg. .

Det er IKKE å stå med lua i hånda å gjøre sitt beste for at hunden fungerer i samfunnet. Både igjennom avl og sosialisering.

Det er god dyrevelferd det.

Til syvende og sist er det nemlig hunden som lider.

Jeg forstår heller ikke den generelle oppfatning om at barn skal lære hvordan hunder fungerer, men hundeeiere har altså intet ansvar for å lære hunden hvordan barn faktisk fungerer.

Jeg synes det er direkte uansvarlig å holde hunder som ikke er trygge rundt barn, selv om man selv ikke har barn.

Jeg har vært der og gjort det , jeg har lært the hard Way.

Den dagen man tror man kan kontrollere omgivelsene 100% er man på tynn is.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Mud Jeg er faktisk litt usikker på hva du selv mener jeg. Ene innlegget skjønner jeg, men neste så blir det litt uforklarlig for meg igjen. Mener du at vi som hundeeiere skal oppsøke skoler, barnehager, lekeplasser ++ for å sosialisere hundene våre, samt lære unger om hvordan de håndtere unger? Eller mener du slik som flertallet av oss gjør, tar det som det kommer og anledningen er der?

En ting er sikkert og vist, jeg kommer aldri til å tre på hundene mine munnkurv på offentlige transportmidler bare for å forebygge, det er å dra det veldig langt. Hva tror dere det sier om schæferene mine da? Og finnes det egentlig munnkurv til mopser? For det skal vel være likt for alle regner jeg med.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Mud Jeg er faktisk litt usikker på hva du selv mener jeg. Ene innlegget skjønner jeg, men neste så blir det litt uforklarlig for meg igjen. Mener du at vi som hundeeiere skal oppsøke skoler, barnehager, lekeplasser ++ for å sosialisere hundene våre, samt lære unger om hvordan de håndtere unger? Eller mener du slik som flertallet av oss gjør, tar det som det kommer og anledningen er der?

En ting er sikkert og vist, jeg kommer aldri til å tre på hundene mine munnkurv på offentlige transportmidler bare for å forebygge, det er å dra det veldig langt. Hva tror dere det sier om schæferene mine da? Og finnes det egentlig munnkurv til mopser? For det skal vel være likt for alle regner jeg med.

Litt OT, men her kan jeg svare :P I Ungarn er det påbudt med munnkurv på offentlig transport, så folk ser ikke på det som skummelt. Har opplevd gamle damer som synes såå synd på hundene som må ha munnkurv på at de bare må kose litt på de. Ei venninne av meg har to mops og hun ble praktisk talt kastet av trikken da trikkesjåføren nektet å kjøre med mindre hun satt munnkurv på de. Hun prøvde å forklare at det var vanskelig når de ikke har nese..., men neida, alle sku ha munnkurv (vi har senere kommet fram til at det finnes sånne hannibal-masker til mopseansikt).

Og så sånn for å svare på tråden: "Er det hundeeiers ansvar å sosialere hunden med ikke-hundevante barn"? Nei. I mine øyne er det hundeeiers ansvar å vite hva hunden tåler og så gjøre sitt beste for å passe på at den ikke utsettes for det og foreldrene til de ikke-hundevante barna sitt ansvar å passe på at kidsa deres ikke plager meg og mine.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er direkte uansvarlig å holde hunder som ikke er trygge rundt barn, selv om man selv ikke har barn.

Og så sånn for å svare på tråden: "Er det hundeeiers ansvar å sosialere hunden med ikke-hundevante barn"? Nei. I mine øyne er det hundeeiers ansvar å vite hva hunden tåler og så gjøre sitt beste for å passe på at den ikke utsettes for det og foreldrene til de ikke-hundevante barna sitt ansvar å passe på at kidsa deres ikke plager meg og mine.

Sier dere ikke omtrent det samme?

Det er da ingen automatikk i at hunder som har unger rundt seg, blir glad i barn. Noen hunder liker ikke unger og kan godt få slippe å bli klådd på av nabolagets håpefulle. Det betyr da ikke at de biter barn? Det er jo fint å kjenne sin egen hund, også. Slik kan man skåne hunden for uønsket barnemas og barna fra å forholde seg til en hund som helst vil slippe.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Mud Jeg er faktisk litt usikker på hva du selv mener jeg. Ene innlegget skjønner jeg, men neste så blir det litt uforklarlig for meg igjen. Mener du at vi som hundeeiere skal oppsøke skoler, barnehager, lekeplasser ++ for å sosialisere hundene våre, samt lære unger om hvordan de håndtere unger? Eller mener du slik som flertallet av oss gjør, tar det som det kommer og anledningen er der?

En ting er sikkert og vist, jeg kommer aldri til å tre på hundene mine munnkurv på offentlige transportmidler bare for å forebygge, det er å dra det veldig langt. Hva tror dere det sier om schæferene mine da? Og finnes det egentlig munnkurv til mopser? For det skal vel være likt for alle regner jeg med.

Hvis man ikke har tilgang på barn i nærområdet ( som ble brukt som årsak til manglende sosialisering på barn ) ,så vil det i mitt hode være helt naturlig å oppsøke steder man møter barn ja.

Selvfølgelig.

Man sosialiserer valpene på alt mulig annet og drar gjerne rundt for at de skal sosialiseres og miljøtrenes, men altså ikke på barn ?

Det er gjerne ikke verre enn å gå tur i byområder eller i nærheten av skoler og barnehager...

De fleste hunder krever langt mindre sosialisering på barn for å bli trygge enn barn trenger på hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bikkjene mine ser ut som noe du kan plukke med deg fra kosebamsehylla på Steen & Strøm, så her er det hilsing og "sosialisering" over en lav sko. :P De får velge sjøl om de vil hilse, men begge to er av typen "smil til meg og jeg skjønner at du jo egentlig er ute på tur BARE for å bli kjent med oss!" :D De dagene vi tar en runde i nabolaget eller er ute samtidig med andre, så hender det at vi kan bruke ganske mye tid på disse gatelangsbarna. Jeg tenker som så at når hundene mine insisterer på at alle barn bør få kos, så kan jeg bidra til at møtet blir så hyggelig som mulig for egne bikkjer ved å forklare barna hvordan de skal hilse. Jeg viser dem hvordan de kan få Imouto til å danse ved å klø henne på krysset, hvordan Aiko susser i fjeset, at hundene legger hodet bakover om noen tar etter toppen av hodet, og det er fordi de heller vil bli klødd på siden, osv osv. Jeg er også litt streng i den forstand at dem som er uvant med hund, men som bare mååå prøve å hilse likevel, må slutte å tulle og enten ta på hunden eller la være med hyling og tilbakedragning av hender idet hunden vil ta kontakt. Jeg synes det er utrolig fint å se hvordan mine fine jenter av denne berykta, skrekkelige og utrivelige rasen kan være nettopp dem som gir barn sitt første ålreite møte med hunder.

Samtidig har jeg aldri gått inn for å sosialisere dem på unger fordi jeg føler en plikt som hundeeier. Jeg skal aldri ha barn, og fordi jeg føler bikkjene mine er stødige og sosiale hunder, så tar jeg det for gitt at de har det hyggelig rundt ungene til venninnene mine uansett sosialisering. :)

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier dere ikke omtrent det samme?

Det er da ingen automatikk i at hunder som har unger rundt seg, blir glad i barn. Noen hunder liker ikke unger og kan godt få slippe å bli klådd på av nabolagets håpefulle. Det betyr da ikke at de biter barn? Det er jo fint å kjenne sin egen hund, også. Slik kan man skåne hunden for uønsket barnemas og barna fra å forholde seg til en hund som helst vil slippe.

Jeg vet ikke hva andre sier, jeg bare gav mitt svar på spørmålet i tråden for at innlegget mitt ikke skulle være heeelt OT

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vurderer å skaffe munnkurv til mine jeg. Helt seriøst,for at JEG skal kunne puste og slappe av når vi er ute blant folk.

IKKE fordi hundene på noen måte er farlige...

Så lenge de ikke på noen måte kan bruke tennene sine, så regner jeg med at jeg slipper mulige krav om avliving.Så kan hvermansen tenke hva de vil... Gutta vil være trygge og det er det viktigste for meg.

Til og med her inne leser jeg ofte om hunder som har blitt "angrepet" av andre hunder på tur,eller hvor som helst egentlig.

Et angrep er for meg noe som ender med sårskader,ikke en skremt hund,eier,barn eller voksen.

Neiii nå roter jeg meg bort..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For oss som både har hund og barn er det en "selvfølge" at unger sosialiseres på hund og hunder på unger. For de som har unger men ikke hund, er det ikke slik. De anser det som hunde-eiers ansvar at ikke "noe" skal skje. Å stikke hodet i sanden fordi men ikke vil innse at slik ER det i denne verden, er å gjøre hundene en bjørnetjeneste. Og gir grobunn for hendelser som garantert vil føre til flere lovmessige innstramminger ift hunders "frihet".

Og unger er ikke alltid under tilsyn av voksne, etter en viss alder. De leker i gata utenfor hjemmet, de er på veg til og fra skole alene, osv. Og unger er spontane, og kan ikke klandres for det de "ikke vet". Og heller ikke for at de gjør spontane innfall selv om de egentlig - teoretisk sett "har lært". Man kan si fra til en 7-åring 100 ganger at man ikke skal "gå bort til" en fremmed hund. Den tanken blir sannsynligvis blåst bort det øyeblikket 7-åringen på veg til skolen ser en hund som bare ser så søt ut at man MÅ klappe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer egentlig på om ikke alle er enige jeg. Forskjellen er at noen velger å fortelle unga hvordan og hvorfor når de møter på, mens andre igjen oppsøker unger og velger å gjøre det på den måten. For ingen her mener at vi skal drite i det og la ungene få herje fritt med hundene våre vil jeg tro. Jeg har aldri sosialisert bikkjene mine bevist, det er bare noe som skjer hos meg.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...