Gå til innhold
Hundesonen.no

Drifter


Gjest
 Share

Recommended Posts

Du har ikke jaktet med drivende hunder, skjønner jeg... Klart de blir bedre med erfaring, i forhold til tapsarbeide osv.(og fører påvirker ikke dette noe mer enn å la hunden få tid i skogen) Men hos et normalt godt emne er selv det første drevet som valp/unghund som regel et bra drev. Det er ikke noe de har lært. Og definitivt ikke noe et menneske kan lære dem :)

Ferskspor i line blir noe helt annet. Det greier en hver hund å gå, og der kan også fører påvirke mye. Ikke minst i at bikkja har støtte hele tiden...

Nei, ikke jaktet med drever. Men er oppvokst med oppdrett av støvere og jakthunder generelt i nærmeste familie. Og har derfor også fått med meg litt om ikke mye. Jeg er fortsatt ikke enig med deg. Her kan det også opp i mot en jaktprøve eller praktiskjakt for den del være store forskjeller. (gjelder for så vidt alle typer jakthunder i mine øyne). Forskjellen ligger i hvor dyktig hundeeier er til å gi hunden sin treningsoppgaver. Du må også være enig i at den jegeren som ofte er ut og setter hunden sin i reelle praktiske oppgaver ofte har en fordel over den som ikke planlegger og tilrettelegger og kun tar ut hunden sin i jakta en gang i året? Erfaring er for meg læring. Og om hundeeier er dyktig til å planlegge dette til sin fordel skjer det ennå mer læring. Motivasjon og erfaring er ekstremt viktige egenskaper for å jakte et spor uansett om det dreier seg om spor etter menneske, blod eller vilt. Jeg vil tro at det blant Drevere som i alle raser finnes hunder av forskjellig kvalitet, noen er naturtalentet og noen trenger mer trening - noen har bedre medfødte egenskaper enn andre?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 151
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er veldig uenig med din venn Frk. Nesevis. En hund uten spesielt mye jaktlyst kan definitivt være høydriftig. Mange av de beste IPO og tjenestehundene har sine største drifter i sosial kamplyst. E

Jeg har ikke lest hele tråden, men ordet drifter kom egentlig inn i dagligtalen i hundeverden med IPO. For meg er drifter alle egenskaper som driver hundene fremover i noen form for arbeid. Hundene dr

Aktivitetsnivå er for meg noe annet enn drifter. Aktivitetsnivået sier for meg noe om hvor mye fysisk og mental aktivitet hunden krever for å leve et greit liv. En trekkhund har som regel et høyt fysi

Og da må man sette et prefix foran: a la "kjønns-drift" - "bytte-drift" osv. Og bli enig med de man diskuterer med at Drift" da feks betyr "den medfødte/endogene motivasjonen for en handling". Feks.

Men å si at "den dama er driftig", sier lite om ift HVA.

Så selv om man kan bli enig om en felles forståelse der og da, så mangler likevel den entydige definisjone sett fra et etiologisk perspektiv. Som @vivere påpekte lenger opp.

Bare drift er jo ingenting. Enten må det være en drift, spesifikt, feks kjønnsdrift eller byttedrift som du skriver, eller så er det drifter, i flertall. Da blir det jo samlebetegnelse. Helt urelevant er det dog ikke, for somregel når man snakker om slikt så er det jo en sammenheng i samtalen gjerne. Om et ipomenneske snakker om en driftig hund så kan jeg jo anta at det er en hund med mye drifter som er relevant for den bruken, på samme måte som jeg kan vinkle det annerledes om jeg snakker med en som jakter eller gjeter. Nå er det vell ingen utrykk som beskriver en hund til det fulle så jeg forstår ikke helt hvorfor man forventer det? Vil man ha detaljer så må man nesten spørre mer spesifikt eller gå en mentaltest.

Og om så man har en klar betegnelse så vil det jo alltid, uten unntak, være opp til den som opplever noe å avgjøre hvor man selv plasserer ting. Vi vil aldri oppleve ting likt å da er jo egentlig klare betegnelser like ubrukelige som uklare, fordi det uansett vil variere hva folk legger i det.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, ikke jaktet med drever. Men er oppvokst med oppdrett av støvere og jakthunder generelt i nærmeste familie. Og har derfor også fått med meg litt om ikke mye. Jeg er fortsatt ikke enig med deg. Her kan det også opp i mot en jaktprøve eller praktiskjakt for den del være store forskjeller. (gjelder for så vidt alle typer jakthunder i mine øyne). Forskjellen ligger i hvor dyktig hundeeier er til å gi hunden sin treningsoppgaver. Du må også være enig i at den jegeren som ofte er ut og setter hunden sin i reelle praktiske oppgaver ofte har en fordel over den som ikke planlegger og tilrettelegger og kun tar ut hunden sin i jakta en gang i året? Erfaring er for meg læring. Og om hundeeier er dyktig til å planlegge dette til sin fordel skjer det ennå mer læring. Motivasjon og erfaring er ekstremt viktige egenskaper for å jakte et spor uansett om det dreier seg om spor etter menneske, blod eller vilt. Jeg vil tro at det blant Drevere som i alle raser finnes hunder av forskjellig kvalitet, noen er naturtalentet og noen trenger mer trening - noen har bedre medfødte egenskaper enn andre?

Deg om det. Alle som holder på med drivende hunder, vet at et mindre godt emne (fra dårlige linjer, feks eksteriøravlede) Mest sannsynlig aldri vil holde mål i prøvesammenheng. Noen vil selvsagt være fornøyd med en mindre god hund i praktisk jakt - det kommer an på ville krav man har. (Jeg har btw ikke drevere, det er vel det siste som kommer i hus :P ) Mye tid i skogen (fortsatt må hunden selv lære seg hva den skal) kan gjøre et dårligere (men ikke ubrukelig) emne brukbart, men sjelden så bra at det er noe å starte på prøve. Og OM noen gidder å starte slike, så synes det svært godt på resultatet... Motivasjonen fra førers side er uansett ikke større enn å kneppe av båndet i skogen, resten er opp til hunden og den pakka den er født med... Sånn sett måler jaktprøver avlsresultatet på en svært god måte.

Mulig dette ble veldig ot.. Eller kanskje ikke. Det handler jo for så vidt om målbarhet av medfødte egenskaper, som forsåvid kan kalles drifter, om enn i en helt annen sammenheng en bruksfolket bruker begrepet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Malamuten.

"Om et ipomenneske snakker om en driftig hund så kan jeg jo anta at det er en hund med mye drifter som er relevant for den bruken, på samme måte som jeg kan vinkle det annerledes om jeg snakker med en som jakter eller gjeter."

--

Det er vel det som "vi" har hevdet gjennom hele denne diskusjonen. Drifter må sees i sammenheng med rase og funksjon. Det som er ønskelige "drifter" for en IPO-hund er ikke nødvendigvis de samme som for en jakthund - selv om de bakenforliggende instinktene er de samme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Malamuten.

"Om et ipomenneske snakker om en driftig hund så kan jeg jo anta at det er en hund med mye drifter som er relevant for den bruken, på samme måte som jeg kan vinkle det annerledes om jeg snakker med en som jakter eller gjeter."

--

Det er vel det som "vi" har hevdet gjennom hele denne diskusjonen. Drifter må sees i sammenheng med rase og funksjon. Det som er ønskelige "drifter" for en IPO-hund er ikke nødvendigvis de samme som for en jakthund - selv om de bakenforliggende instinktene er de samme.

Er det noen som har sagt noe annet?

Det sagt så vil ikke en høydriftig jakthund feks nødvendigvis være en høydriftig hund på generell basis, på samme måte som en høydriftig labrador aldri vil bli like høydriftig som en BC eller en malle, og det skal de jo heller ikke være. En høydriftig labrador vil i min bok gå som en middels driftig hund, selv om den er høydriftig ifht til rasen. Så om man bruker driftig i generell benevnelse så har det også fortsatt en mening, synes jeg, men da må skille på en høydriftig hund og en høydriftig hund innenfor sin rase.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det noen som har sagt noe annet?

Det sagt så vil ikke en høydriftig jakthund feks nødvendigvis være en høydriftig hund på generell basis, på samme måte som en høydriftig labrador aldri vil bli like høydriftig som en BC eller en malle, og det skal de jo heller ikke være. En høydriftig labrador vil i min bok gå som en middels driftig hund, selv om den er høydriftig ifht til rasen. Så om man bruker driftig i generell benevnelse så har det også fortsatt en mening, synes jeg, men da må skille på en høydriftig hund og en høydriftig hund innenfor sin rase.

Det synes jeg var fornuftig formulert. Kan man rett og slett si at en høydriftig hund er en hund hvor driftene veldig generelle og lite spesialiserte. I motsetning til hos feks en jakthund, hvor driftene er spesialiserte og veldig foredlet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det noen som har sagt noe annet?

Det sagt så vil ikke en høydriftig jakthund feks nødvendigvis være en høydriftig hund på generell basis, på samme måte som en høydriftig labrador aldri vil bli like høydriftig som en BC eller en malle, og det skal de jo heller ikke være. En høydriftig labrador vil i min bok gå som en middels driftig hund, selv om den er høydriftig ifht til rasen. Så om man bruker driftig i generell benevnelse så har det også fortsatt en mening, synes jeg, men da må skille på en høydriftig hund og en høydriftig hund innenfor sin rase.

Jeg er enig i at om man skal bruke det begrepet så må man skille ift rase. Da er man dog like fullt tilbake til startinnlegget, om at begrepet ikke er egnet generelt,der er ingen entydig definisjon, og det forutsetter en rimelig lik rasekunnskap/erfaring hos alle de som diskuterer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det synes jeg var fornuftig formulert. Kan man rett og slett si at en høydriftig hund er en hund hvor driftene veldig generelle og lite spesialiserte. I motsetning til hos feks en jakthund, hvor driftene er spesialiserte og veldig foredlet.

På en måte. Sånn i generell kontekst, uten å dra det til rase eller egenskaper/bruksområder, så tenker jeg at det er en definisjon på hvor "mye" hund det er. En høydriftig hund er mye av "alt" og kan være krevende/vanskelig og ikke for alle, og dermed evt advarsel eller fraråding av rase/linjer e.l. om man tenker i forbindelse med rasevalg e.l. Og da tenker jeg selvsagt krevende ifht drifter den innehar, ikke mentale brister eller andre utfordringer på rasen. Så en hund kan godt være krevende også uten å ha masse drifter, men en høydriftig hund blir gjerne krevende på en annen måte, ikke ifht aktivitetsnivå e.l. men at det er så mye man skal holde styr på/kontrollere.

Jeg er enig i at om man skal bruke det begrepet så må man skille ift rase. Da er man dog like fullt tilbake til startinnlegget, om at begrepet ikke er egnet generelt,der er ingen entydig definisjon, og det forutsetter en rimelig lik rasekunnskap/erfaring hos alle de som diskuterer.

I likhet med alt annet? Jeg skjønner ikke helt hva du tenker jeg?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det noen som har sagt noe annet?

Det sagt så vil ikke en høydriftig jakthund feks nødvendigvis være en høydriftig hund på generell basis, på samme måte som en høydriftig labrador aldri vil bli like høydriftig som en BC eller en malle, og det skal de jo heller ikke være. En høydriftig labrador vil i min bok gå som en middels driftig hund, selv om den er høydriftig ifht til rasen. Så om man bruker driftig i generell benevnelse så har det også fortsatt en mening, synes jeg, men da må skille på en høydriftig hund og en høydriftig hund innenfor sin rase.

Jeg misforstår deg sikkert - men for en tid tilbake - i fjor eller året før det var jeg tilskuer til en IPO-konkuransse med kanskje noen av de beste IPO-hundene her til lands. Tre raser deltok og selv jeg kunne se markerte forskjeller mellom rasene når det kom til bitearbeid. Jeg vet ikke om man kan snakke om en generell høydriftig hund uten samtidig å nevne i hvilken kategori hunden arbeider.

Red: og kan man snakke om en generell høydriftig hund eller rase når det finns andre raser med vesentlig høyere drifter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg misforstår deg sikkert - men for en tid tilbake - i fjor eller året før det var jeg tilskuer til en IPO-konkuransse med kanskje noen av de beste IPO-hundene her til lands. Tre raser deltok og selv jeg kunne se markerte forskjeller mellom rasene når det kom til bitearbeid. Jeg vet ikke om man kan snakke om en generell høydriftig hund uten samtidig å nevne i hvilken kategori hunden arbeider.

Red: og kan man snakke om en generell høydriftig hund eller rase når det finns andre raser med vesentlig høyere drifter?

Mulig, jeg tror ikke jeg helt forstår hva du mener ihvertfall? Om man snakker om generell høydriftig så tenker jeg da uavhengig av bruk, en hund som har mye av "alt", og som dermed vil være krevende, ikke på hvor mye tid den trenger i trening, men krevende å kontrollere. En jakthund feks kan jo være krevende i den forstand at den trenger en del mosjon osv, mens en schæfer eller malle kanskje ikke krever noe mer av eier ifht mosjon, men kan kreve mer ifht kontroll, i det daglige uavhengig av bruksområde. Man skal holde kontroll på vokt/vakt, man skal holde kontroll på balansen (veldig fort gjort å skru opp stress/intensitet i en bruksschæfer eller malle feks litt for mye uten samtidig å balansere det med lydighet og kontroll), mindre slingringsmonn ifht å gjøre "feil" da alt går raskt for seg og raskt utvikler seg til uønskede ting.

Om man deler opp i 3 feks, høy, middels og lav så vil jo flere raser gå inn i kategorien høy, og de vil da selvsagt være litt forskjellige og kanskje ikke alle like høye, og det samme gjelder jo gjerne innenfor samme rase til en viss grad, de er jo ikke helt like alle sammen. Det samme med de andre kategoriene.

Edit: Og man kan selvsagt bruke begrepet ifht individ eller sport også, men da kommer det jo gjerne i en litt annen kontekst i samtalen enn når man snakker på generelt nivå.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg spurte etter en klar definisjon av et begrep. Og det finnes ikke.

og mitt poeng er da, at det å bruke et slikt begrep, så diffust som det da tross alt blir, forvirrer og forleder mer enn klargjør. Med mindre man er schäfer-entusiast selvfølgelig :P

Og nei - synsing som sådan er i mine øyne ofte lite interessant.

Jeg synes ikke dette med drifter er diffust i det hele tatt. Og jeg synes også at @Kennel XO ga deg et godt svar på det.

Jeg har to hunder, Cane Corso og Labrador, som begge har mye drifter. Men de har også veldig ulike drifter, og forskjellene mellom dem kommer veldig klart fram, altså er ikke drifter noe diffust for meg. De innvirker på hverdagen og hundens væremåte i stor grad.

Jeg kan ikke dermed komme med en definisjon, det synes jeg bør være opp til de mer kunnskapsrike og vitenskapelige å komme fram til. Det kan forøvrig godt hende at det finnes en definisjon på begrepet drifter der ute et sted.

Som et mer generelt svar på dette med drifter:

Cane Corsoen har jakt og vakt/vokt i seg, og stor kamplyst og dominans. Hun lar seg ikke pelle på nesa, og det å holde øye med omgivelsene er hennes jobb. Derfor er hun mindre førerorientert enn Labradoren.

Jeg kan gå hvor som helst med henne og føle meg trygg, for hun slipper ikke mistenkelige folk innpå oss. Og hun reagerer så snart hun merker en trussel. Hun slipper heller ikke ukjente folk inn i huset om noen kommer inn av seg selv.

Hun er heldigvis avbalansert, og klarer å sortere ut hva hun trenger å reagere på og ikke. Så hun er veldig fin og omgjengelig for folk flest, men hun reagerer f.eks på fulle folk ute og de som oppfører seg rart. Hun er lett å motivere med godbiter, men enda mer med en fille å bite i eller en leke. Og hun gir ikke fra seg leken/filla uten en god kamp om den først. Hun er veldig lettlært når man vet hvordan man skal motivere henne. Hun reagerer med å gå i vokt om det noe hun hører, eller om det er noe hun ser som hun er usikker på. I tillegg er hun territorial, og reagerer lett på de som er eller kommer forbi "hennes" område. Det kan være alt fra tomta vår til de stedene vi ofte går på tur. Da vil hun jage bort, og det er noe som også er typisk for rasen. Heldigvis er hun godt sosialisert, og har en god forståelse for omgivelsene, så det er ikke så ofte det skjer. Likevel må jeg alltid ta hensyn til dette, og det fører til endel forholdsregler som jeg ikke trenger å tenke på når det gjelder Labradoren.

Ser hun en katt, så er hun i full jaktmodus. Mens Labradoren ikke løper etter katter eller andre dyr. Hun må begrenses mer, og kan ikke gå løs like ofte som Labradoren kan, ettersom hun er kjapp til å gå i vakt/voktmodus, samt i jakt. I trening, er hun enkel å motivere, men hun har alltid et halvt øye på omgivelsene, så fullt førerfokus er vanskelig å oppnå. Jakt og vakt/vokt blir av og til et dilemma for henne. Hun vil jakte, men vil ikke forlate meg heller. Så hun løper litt etter, og vender så tilbake til meg. Hun tar ikke helt av i jakt pga det, tror jeg. Jeg opplever at det er vanskelig å stoppe henne fra å ville løpe etter når hun kommer i jaktmodus, men at det er lett å kalle henne inn igjen.

Jeg har også hatt en Cane Corso som mente at alle mennesker var mistenkelige, og han kunne ingen fremmede hilse på i det hele tatt. Han hadde for mye av vakt/vokt, og klarte ikke å sortere ut hva som var verdt å reagere på og ikke. Så han tok alle fremmede ut under ett. Han var veldig opptatt av å gjøre sitt beste for oss, og gikk pent og pyntelig ved siden av, og så ut som et prakteksemplar. Veldig lydig altså. Det var greit for han om vi stoppet og snakket med folk, men ingen kunne komme for nært, da reagerte han.

Labradoren bærer på ting, elsker vann, og er leken. Han er omgjengelig, veldig førerorientert, og veldig lett å motivere med både godbit og leke. Han har jaktlyst i og med at han elsker å løpe etter baller og leker, men han er ikke så interessert i å løpe etter katter, fugler, sau osv, så jaktinstinktet/driften hans er nok annerledes enn hos Canen der. (Canen er historisk brukt i storviltjakt, der de både jaktet og la byttet ned. Så der var det jakt i alle stadier. Både spore, jakte og drepe/legge ned). Dessuten får jeg mye gratis, ettersom han også er en apporterende hund, så han kommer tilbake med lekene/ballen, og gir dem fra seg uten kamp. Det gjør at det er lett å belønne han med å kaste ut ting, der det omtrent er umulig å belønne Cane Corsoen med det, ettersom det fører til en langvarig kamp om at hun skal gi fra seg ballen/leken og fortsette treningen. Han vil alltid være nær meg, og er alltid oppmerksom på meg. Om Canen stikker av en liten tur, så gjør ikke han det.

Jeg opplever at Labradoren har drifter som er enklere å ha i hverdagen enn Canens drifter er. Canen har mer temperament, er lettere å trigge på aggresjon, er alltid på vakt osv. Hun kommer veldig fort i vakt/vokt, noe som fører til at en alltid selv må være i forkant. Alltid ha overblikk over omgivelsene, alltid reagere i tide på det som kan trigge osv. Jeg vet ikke om du har erfaring med slike drifter, Nesevis. Jeg tror ikke det, utfra de rasene du har hatt.

Labradoren er ikke den som forsvarer meg om noen er truende, som Canen vil gjøre. Han vil heller søke til meg for beskyttelse, der Canen er den som beskytter meg istedet. Det vet jeg at hun gjør, for det har jeg erfart. Labradoren er alltid nær meg, han VIL samarbeide, han er lettere å spille på lag med i f.eks LP, fordi han har drifter som er lettere kompatible med det en Canen har.

Forskjellen mellom dem er sånn:

Canen er obs på alt, og dermed mindre førerorientert

Labben er så førerorientert at han setter det høyest, samme hva av forstyrrelser.

Canen jakter katter og alt annet, og girer seg opp på det, og kan være vanskelig å kontrollere om jeg ikke er i forkant.

Labben registrerer en katt og vil bort og hilse på den, men lar være om jeg ikke vil.

Canen vokter, og vil forsvare meg. Når vi går tur i mørket, og møter noen, vil hun knurre og være i forsvarsmodus. Der er det bare lydiighetstrening som gjør at hun passerer uten utagering, for utagering vil være naturlig for henne i den situasjonen.

Labben merker at noe skjer, og vil at jeg skal ta ledelsen i dette. Deretter holder han seg til meg, og passerer uten noe oppstyr. Om vi møter noen i mørket, så går han inntil meg, og passerer, med lite trening på oppførsel.

Canen er enkel å trene med rett motivasjon, og vil gi alt da. Men det krever endel mer innsats enn med Labradoren ettersom hun er mer obs på omgivelsene.

Labben er enda enklere å trene, fordi han ikke må holde øye med alt annet, men er helt konsentrert om eier. Han elsker å trene, og er veldig fokusert på hva jeg vil.

Slike forskjeller i drifter innvirker på hvordan de er å ha i hverdagen, det er betydelig forskjell på hvor enkle/ikke enkle de er å leve med pga av drifter, og jeg kan godt anbefale/ikke anbefale hunder sånn på bakgrunn av det.

Jeg anbefaler aldri Cane Corso til noen jeg ikke kjenner, ettersom jeg vet hva de kan bety av begrensninger og forholdsregler i hverdagen. Cane Corso er en brukshund, men den blir lite brukt her i Norge. Jeg tror ikke den har "motoren" som trengs til å være utholdende i situasjoner der det trengs, og jeg tror den mangler litt på allsidighet og førerfokus. Den egner seg kanskje best som vakthund sånn sett. Og det er det ikke så mye bruk for i Norge, så de som er på utkikk etter brukshunder velger gjerne hunder med mer "motor" g flere egenskaper enn f.eks Canen og lignende raser har.

Jeg kan derimot anbefale Labradoren til langt flere. Den er lettmotivert, allsidig, har både fart og styrke, og er utholdende. Og den er omjengelig overfor de fleste. Samt at den ikke har så mye bytte-og kampmodus. Den ser først det gode med folk, og den er omgjengelig også. Så den er en hund som egner seg for mange. Den trenger mye trening, både tur og mental trening, men den har ikke så mange issues en må ta hensyn til.

Jeg har også erfaring med schæfer. (Hei til Cathrine og Leila der :). Med hilsen fra Hege og Falco). Jeg hadde en god hund der, på 90-tallet, men han ble dessverre syk, og etter det ble det mange år til jeg hadde hund igjen. Han var en hund som egnet seg for omtrent alt, og da han ble syk, så var sorgen for stor for å få flere på en stund.

Det jeg ser nå er veldig variabelt når det gjelder den rasen. Jeg ser mange gode hunder, men også mange dårlige. F.eks datteren min kjøpte en ung schæfer fra en oppdretter med godt rykte, som ble solgt pga hengeøre (fra utstillingslinjer). Hunden er intetsigende, lite interessert i trening, vanskelig å motivere og hun er generelt ganske treg. Veldig annerledes enn jeg opplevde mine schæfere på 90-tallet. Jeg har prøvd å trene med henne, og hun er rett og slett lite motivert for alt, og rett og slett kjedelig for meg som er vant til hunder som responderer. Jeg har tross alt en Cane Corso, og den rasen er ikke kjent som en veldig førerorientert hund, men hun er faktisk lettere å trene enn den schæferen. Labradoren min har mye mer i seg, er mye mer lett-trent, og jeg vil komme mye lengre med han enn med en schæfer av utstillingslinjer. Jeg opplever at Labradoren, som er en rase som mange tror er trege, er mye lettere å trene og mye kjappere i reaksjonen enn en schæfer. Så særlig til deg, Tabris, se også til andre raser enn schæfer.

Egenskaper er klart definerte karaktertrekk eller personlighetstrekk. "Drift" er ikke klart definert som en egen egenskap. Hva du legger i det, er opp til deg og dine ideer rundt det. Hvilket ikke er så interessant for andre som ikke aner HVA du legger i det, når man diskuterer. Fargen RØD er en egenskap knyttet til lys og definerte bølgelengder. Så selv om man er fargeblind kan man forstå fargen rød basert på de fysisk definerte egenskapene ved den. Det kan man ikke med begrepet "drift". Der er ingen klar definisjon.

Ordet "dum" er heller ikke klart definert. Så når du beskiver hunder som "dum, dummere", har jeg ingen mulighet til å vite hva du legger i det, annet enn noe negativt. Språk er viktig når man diskuterer; at man har en felles forståelse av begrepsbruken.

Mine korthårscollier var ikke "dumme". De hadde lite initiativ, de var lite energiske, de var vanskelige å motivere med annet enn godbiter under trening. Og de hadde lite lekelyst. Men den ene (første) hadde uttalt og sterk jaktlyst - og ble i så måte trigget av rådyr og katter mm. Å beskrive henne med kun begrepet "drift" hadde ikke gitt noe klart bilde av henne, og heller ikke ydet henne en rettferdig og korrekt beskrivelse som alle kunne forstå.

Og jeg syns generelt lite om den språkbruken du har når du beskriver hunder. Den er lite presis og veldig emosjonell.

Redigert, gjentok meg selv i det jeg svarte i forrige innlegg

Er det noen som har sagt noe annet?

Det sagt så vil ikke en høydriftig jakthund feks nødvendigvis være en høydriftig hund på generell basis, på samme måte som en høydriftig labrador aldri vil bli like høydriftig som en BC eller en malle, og det skal de jo heller ikke være. En høydriftig labrador vil i min bok gå som en middels driftig hund, selv om den er høydriftig ifht til rasen. Så om man bruker driftig i generell benevnelse så har det også fortsatt en mening, synes jeg, men da må skille på en høydriftig hund og en høydriftig hund innenfor sin rase.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene her. Jeg mener at Labradoren er høydriftig, men at den har en annen målestokk enn malle og lignende raser. Labradoren er jo ikke skarp, og har ikke samme modus i en kamp/bytte-situasjon som en malle.

Jeg vil vel heller si at de er høydriftige på hver sine områder. Det ser jeg absolutt med mine to, der den ene er høydriftig på det ene området, og den andre på et annet område.

Jeg lurer bare på hvorfor en Labrador alltid skal bli bedømt som en middels driftig hund, samme hva den presterer? En Labrador er faktisk en høydriftig hund, selv om den ikke er høydriftig på det samme som en malle.

Hvorfor er det bedre å være mer høydriftig eller å være en annen rase, selv om de presterer like bra (en labrador kan absolutt gjøre det like bra som en bc)? Jeg har sett og erfart mange populære raser som både bc, flat, toller og kelpie, som har mye større utfordringer enn min labbe (og flere) har når det gjelder evnen til å lære, kjapphet og det å nå langt innen lydighet Jeg har ikke selv utmerket meg med min, men det har mest å gjøre med at jeg selv ikke har hatt tid enn at han ikke har vært bra nok.

Når jeg sammenligner datterens schæfer og min labrador, så ser jeg helt klart at han har mye mer potensiale enn henne. Han er kjappere og er mye mer intens. Jeg har prøvd å trene henne i flere omganger over tid, men hun er vanskelig å motivere. Ja, hun går pent i bånd, og fri ved fot, men hun lærer ikke lett nye ting.

Endret av IW
Fjernet OT kommentar
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at Labradoren er høydriftig, men at den har en annen målestokk enn malle og lignende raser. Labradoren er jo ikke skarp, og har ikke samme modus i en kamp/bytte-situasjon som en malle.

Jeg lurer bare på hvorfor en Labrador alltid skal bli bedømt som en middels driftig hund, samme hva den presterer? En Labrador er faktisk en høydriftig hund, selv om den ikke er høydriftig på det samme som en malle.

Hvorfor er det bedre å være mer høydriftig eller å være en annen rase, selv om de presterer like bra (en labrador kan absolutt gjøre det like bra som en bc)? Jeg har sett og erfart mange populære raser som både bc, flat, toller og kelpie, som har mye større utfordringer enn min labbe (og flere) har når det gjelder evnen til å lære, kjapphet og det å nå langt innen lydighet Jeg har ikke selv utmerket meg med min, men det har mest å gjøre med at jeg selv ikke har hatt tid enn at han ikke har vært bra nok.

Jeg har ikke sterke meninger om labrador som fuglehund sett i forhold til andre fuglehundraser (det er ikke så mange fuglehunder her hvor jeg bor men desto flere andre jakthundraser som blir brukt til små- og storviltjakt), når de jakter men en av mine bekjente som er erfaren jeger og har forfattet og med medforfatter/illustratør til bøker om ulike jaktformer skrev for en tid tilbake på et annet forum at han han kjøpt en jaktlab - ikke en "vanlig" lab - de "vanlige" hadde ikke de egenskapene han etterspurte som jakthund.. Når det gjelder intensitet, vilje til angrep og forsvar etc mener jeg at det er mange mange jakhundtraser som har vesentlig høyere potensiale og drifter enn labradoren.

Hva som høydriftig, middels driftig og lavdriftig må vel i stor grad se i forhold til funksjon?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg en snakk om drifter en "totalpakke". Og hvilken egenskaper en hund er sammensatt av. Det betyr ikke nødvendigvis at en hund er en dårligere arbeidshund, men kanskje den er bedre balanser til å gjøre en annen type jobb.

Eks trenger ikke en redningshund den skarpe/aggresjonsdelen i sine drifter for å kunne fungere, men den trenger en høy søkslyst og evne til å finne.

En patruljehund trenger også dette, men trenger gjerne ikke den fult så tilgjengelige biten og gjerne mer av aggresjon.

En søkshund trenger nadda av aggresjon, gjerne ikke den sosiale biten heller om den er balansert og høy i søkslyst, evne og byttebevisthet. Men skal den søke på folk og ikke etter feks miner, så må den ha en stor sosial sikkerhet.

osv osv (alt dette er bare eksempler)

Også har man alle en viss ide om hva man personlig vil ha mer eller mindre av for å være den "ultimate" hunden. Men for meg er ordet "drifter" totalpakken av egenskaper som hunden har. Så kan man diskutere hva denne totalpakken av en hund fungerer best som i forhold til sine egenskaper/drifter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Også har man alle en viss ide om hva man personlig vil ha mer eller mindre av for å være den "ultimate" hunden. Men for meg er ordet "drifter" totalpakken av egenskaper som hunden har. Så kan man diskutere hva denne totalpakken av en hund fungerer best som i forhold til sine egenskaper/drifter.

For meg handler drifter mest om i hvilken grad hunden mestrer det formålet den er ment for. Slik jeg ser det kommer hunden som en "totalpakke" som avlsmessig er selektert for ulike formål.

Når en rase oppnår en viss grad av popularitet er det alltid noen som ønsker å forbedre den. "Konstruktøren" av verdens mest anvendte brukshundrase skrev i sin tid i et åpent brev adressert til diverse oppdrettere (fritt etter hukommelsen) at "slutt og blande andre raser inn rasen som jeg har gitt dere. Det fratar rasen dens aggresivitet og pågangsmot som rasen skal ha". Slik jeg tolker utsagnet var rasen "konstruert" for "mot og dådskraft" men innbakt i genene var også søkslyst og den skulle være sosialt omgjengelig og "håndterbar". Så selv om hunder kommer som en "totalpakke" mener jeg at "drifter" mest må sees i forhold til funksjonen som hunden er ment for. På den andre siden er jeg åpen for at jeg tar feil :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke sterke meninger om labrador som fuglehund sett i forhold til andre fuglehundraser (det er ikke så mange fuglehunder her hvor jeg bor men desto flere andre jakthundraser som blir brukt til små- og storviltjakt), når de jakter men en av mine bekjente som er erfaren jeger og har forfattet og med medforfatter/illustratør til bøker om ulike jaktformer skrev for en tid tilbake på et annet forum at han han kjøpt en jaktlab - ikke en "vanlig" lab - de "vanlige" hadde ikke de egenskapene han etterspurte som jakthund.. Når det gjelder intensitet, vilje til angrep og forsvar etc mener jeg at det er mange mange jakhundtraser som har vesentlig høyere potensiale og drifter enn labradoren.

Hva som høydriftig, middels driftig og lavdriftig må vel i stor grad se i forhold til funksjon?

Labradoren er annerledes i sin funksjon enn de andre fuglehundrasene, som f.eks setterne. Labradoren skal holde seg nært jeger under jakta, og først ETTER skudd skal den søke ut, lete opp byttet, og bringe dette tilbake til jeger. Den er også tradisjonelt brukt i andejakt, og det medfører at den ofte må ut i vannet, og om så dykke, for å finne fuglen. Dermed førerorientering, apportering, bærebehov og glad i vann. Den skal altså ikke lete opp fuglen på forhånd, sånn som de fleste jakthunder gjør

Den skal IKKE ha mye vilje til forsvar og angrep, de driftene er ikke ønskelige hos en god Labrador. Og det at den ikke har det, betyr ikke at den er lavdriftig. Setterne og de fleste andre jakthunder, skårer heller ikke høyt på angrep og forsvar. De skårer stort sett høyt på jaktdriften og intensitet. En Jaktlabrador skal heller ikke ha angrep og forsvar i sine egenskaper. Og det var nettopp det jeg ville fram til i det innlegget jeg startet med, altså at det ikke MÅ være slike egenskaper hos en hund for at den blir ansett som høydriftig. Den kan være høydriftig på andre drifter, og på den måten være høydriftig i forhold til andre raser.

Jakt-labrador er en type som har samme egenskaper som en "vanlig" labrador, og brukes på samme måte. Den skal altså ha samme type drifter. Den er avlet kun på egenskaper, ikke på utseende. Jeg har lest at det også er blandet inn andre raser i den, men det er jeg veldig usikker på om stemmer. Den blir ansett som mer høydriftig enn en vanlig Labrador, jeg er enig i det.

Og der har du dette med å være høydriftig i forhold til funksjon. Jaktlabradoren er nok mer høydriftig innenfor sin funksjon enn en Labrador. Jeg ser jo her den samme forskjellen innen schæfer fra utstillingslinjer og bruksschæfer, og Jaktgolden og vanlig Golden. Der tror jeg imidlertid det er større forskjell på "vanlig" og "bruksvariant", men det kan være bare en følelse jeg har.

Jeg ser f.eks at Labradoren har mer enn nok energi og "gåpåvilje" og utholdenhet til å kunne gjøre oppgavene sine veldig godt, også i konkurranse med en jaktlabrador. Mens en Golden Retriever er mye mer sedat enn en jaktgolden, og jeg tror det er større forskjell mellom disse variantene enn med Jaktlabrador og vanlig Labrador. Jeg opplever at jaktlabrador har mye mer uro og stress i seg, og dermed større utfordringer når det kommer til det å konsentrere seg. Men at den vanlige Labradoren har mer enn nok arbeidskapasitet og utholdenhet, og i tillegg nok ro i seg til å kunne konsentrere seg om oppgaven.

Hovedsakelig: En rase må ikke ha hele pakka av drifter for å være en høydriftig hund. Den MÅ ikke ha alle driftene som finnes for å være det, og angrep/forsvar (eller vakt/vokt), er ikke nødvendigvis en del av pakka til en høydriftig hund. Det jeg ville med innlegget jeg startet med, var å vise hvor forskjellige hunder med ulike drifter er, i og med at jeg har to hunder som er ansett som høydriftige på hvert sitt vis. Jeg ville også vise til at noen drifter er enklere å leve med enn andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hovedsakelig: En rase må ikke ha hele pakka av drifter for å være en høydriftig hund. Den MÅ ikke ha alle driftene som finnes for å være det, og angrep/forsvar (eller vakt/vokt), er ikke nødvendigvis en del av pakka til en høydriftig hund. Det jeg ville med innlegget jeg startet med, var å vise hvor forskjellige hunder med ulike drifter er, i og med at jeg har to hunder som jeg anser som høydriftige på hvert sitt vis. Jeg ville også vise til at noen drifter er enklere å leve med enn andre.

Men det kommer vel helt an på hva man definerer som en "høydriftig hund" ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hovedsakelig: En rase må ikke ha hele pakka av drifter for å være en høydriftig hund. Den MÅ ikke ha alle driftene som finnes for å være det, og angrep/forsvar (eller vakt/vokt), er ikke nødvendigvis en del av pakka til en høydriftig hund. Det jeg ville med innlegget jeg startet med, var å vise hvor forskjellige hunder med ulike drifter er, i og med at jeg har to hunder som jeg anser som høydriftige på hvert sitt vis. Jeg ville også vise til at noen drifter er enklere å leve med enn andre.

Jeg tror ikke jeg forstår hva du mener og det er forsåvidt helt greit at jeg ikke gjør det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det kommer vel helt an på hva man definerer som en "høydriftig hund" ;)

Hva man selv definerer og hva som generelt defineres er sikkert ganske ulikt. Både Labrador og Cane Corso, som er de rasene jeg viser til i mine eksempler, er generelt definert som høydriftige hunder innen hvert sitt område.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å si at en hel rase er høydriftig kan være risikabelt mtp dagens tilstand. For å få hunder som kan faktisk kan brukes til noe (med; ofte det de er avlet frem som) så må det en god dose til. Jeg mistenker at dette var et mye mindre aktuelt tema i de dager da utseendet på bikkjene ikke spilte særlig stor rolle.

En hund fra en brukshundrase skal ha mer drifter enn en bolognese, til sammenligning.

@raksha

Basenjien kan man jo ikke lære så veldig mye, den gjør jo bare som den vil.. Hvor er i så fall motivasjonen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, det er mulig jeg er mer uklar enn jeg trodde selv. Jeg vet ikke helt hva du ikke forstår her.

Vel, for å ta det første først: man snakker og skriver om jaktlabber og ordinære labber, og bruksschafer og showschafer. Dersom en jaktlabb er en labb med litt ekstra påfyll i f t jakt, og en bruksschafer er en showschafer med litt ekstra påfyll i f t sine drifter, kan man da omtale rasene som som helhet som høydriftige eller er det forbeholdt linjer eller individer innenfor en rase? Kan man f eks omtale en showschafer som høydriftig dersom man mener at showschaferen i sin alminnelighet har lavere drifter enn en bruksschafer - f eks?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@raksha

Basenjien kan man jo ikke lære så veldig mye, den gjør jo bare som den vil.. Hvor er i så fall motivasjonen?

Tja, med riktig motivasjon så kan men lære basenjien hva som helst, men den gjør ikke ting gratis. Sikker på at jeg kunne lært Kasko baklengss salto med skru, om han fikk en levende kanin som belønning.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ede har endelig lært å sette pris på vanntette potesokker, og vil nå heller gå med enn uten. Trenger ikke bestikke med godis for å få dem på lenger, han husker nå at det er langt mer komfortabelt å gå ut på iskaldt klissvått og ekle grussteiner med dem på enn å gå barbeint.  Han ga uttrykk for å ville ha dem av inne på kjøpesenteret, da han selv la merke til at bakken var tørr, varm og stenfri der inne, men klagde ikke, bare gjorde meg oppmerksom på at han kunne tenkt seg å få de av der inne.  Nytt for dagen var å reise på rullebånd. Det har vi ikke prøvd før. Kunne gått meget bedre. Min feil. Trodde han ville forstå greia og bli med av, men han ble usikker da vi nærmet oss toppen, satte seg tilbake istedenfor å bli med frem, så jeg måtte panikk løfte-dra-heise ham over kanten i en faderlig fart, noe som selvsagt stresset ham. Not a good introduction.  Vi tok samme greia ned også, hvor han var helt kewl med å stå på båndet i bevegelse etter å ha blitt løftet på Ante fare og ble nervøs da han så slutten nærme seg, men virket som han synes det var helt ok å bli hjulpet over kanten med et muntert: "Whoppsie!" og en stor bit Nom Noms trøkket i ansiktet på landing. Han spiste det ivrig, så håper den sammenhengen med rullebåndet ble en sterkere neural pathway.   Videre på miljøtreningslisten har vi rulletrapp.. 😰 Det må gjøres. Rakk ikke øve opp den vanlige trappen i dag, fordi vi hadde ærender, men i morgen har vi ingenting annet å gjøre, så muttern får kle på seg, ta med sitteunderlag, pledd, varm drikke, kanskje niste, just in case, for om det ikke løsner etter noen forsøk med bare de øverste trinnene og gradvis økning, så kan vi sitte i den trappen og henge og ha det dødsens kjedelig til han finner ut at det lønner seg å gå den opp og vi får full fest.  Flashy blinkende helikopter med lyd hadde Mr. T on staircases ingen issues med. Gikk rundt det på baksiden mot veggen og så inn i cockpit og synes ikke det var noe uvanlig med det der.  Har forøvrig passert masse små og større unger også, både inne og ute og han begynner bli kjempeflink til å se, men ikke røre nå, på tross av de mange flørtende blikkene som inviterer til kos og lek.  De minste barna har jeg vært litt nervøs for skal trigge jakt når de plutselig løper, så jeg har vært veldig på alerten, men det eneste som utløste jakt i ham og strammet båndet var en dinglende skulderstropp på en bag. Så ut som en biteleke. Bykset, men fikk ikke nå frem til den. Med unntak av den har han vært eksemplarisk og avbrutt intensjoner om å undersøke andre mennesker på kontaktlyd hver gang jeg så ham vurdere det og var nervøs for et byks mot noen. — Food before Feckers, any day. Noen ganger også mom over nom. Han bryr seg om og tar min veiledning selv når han er mett og ikke vil ha mer. Vi begynner få et bånd utover måltidene 🥳
    • Enig med det over. Lær inn eventuelt en «gå og legg deg» kommando, så du kan avlede med å be hunden å gå og legge seg.  Miljø trene og sosialisere masse så hunden blir godt vant med lyder og folk rundt seg. Men føler det har mye med mentaliteten på hunden og rasen og gjøre. Har du en usikker vokterhund så er det vanskelig å dempe varsling. Har du en trygg vokter så har den høyere terskel for å anse noe som nødvendig å varsle på. 
    • Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein.  Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina.  Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også?  — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk!  Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det.  Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^  
    • Avledning, og innlæring av alternativ adferd. "Hysj, gå og legg deg" fungerer bare HVIS hunden har lært og KAN oppgaven. Hvordan jeg ville gått fram avhengger veldig både av rase og individ. Men jeg ville ikke skjermet valpen for det som skjer rundt, den må jo bli vant til normale forstyrrelser. Hvis det er en rase med tendens til varsling så ville jeg nok sørget for å trekke for gardinene og ha på radio ved alenetreningen, så forstyrrelser utenfor blir mindre tydelige. I mange tilfeller ville jeg nok belønnet veldig raskt etter første bjeff, og deretter avbrutt/avledet, og lært inn alternativ adferd. Det er helt greit med et bjeff eller to for å si fra, og så komme til meg. Men hvis det er en bjefferase som varsler så skal man være ganske forsiktig for å ikke forsterke adferden. Det aller viktigste er å selv slappe av og ikke være så opptatt av det rundt. Det er ikke sikkert hunden reagerer i det hele tatt, og da trenger den ihvertfall ikke å lære det av eieren. Hvis det kommer et bjeff eller to på noe fra en valp ville jeg sagt "ja, ok", og så funnet på noe annet med valpen. En valp som får miljøtrening ute og oppdage masse lyder og omgivelser vil også være tryggere hjemme, mener jeg. Jeg kan anbefale boken Hverdagslydighet fra valp til voksen av Arne Aarrestad og Siri Linnerud Riber, den tar også for seg vanlige utfordringer.
    • Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb.  Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid.  De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting.  Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå.  Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår.  Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet.  ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller.  Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det.  Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll.  Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...