Gå til innhold
Hundesonen.no

Drifter


Gjest
 Share

Recommended Posts

Du har ikke jaktet med drivende hunder, skjønner jeg... Klart de blir bedre med erfaring, i forhold til tapsarbeide osv.(og fører påvirker ikke dette noe mer enn å la hunden få tid i skogen) Men hos et normalt godt emne er selv det første drevet som valp/unghund som regel et bra drev. Det er ikke noe de har lært. Og definitivt ikke noe et menneske kan lære dem :)

Ferskspor i line blir noe helt annet. Det greier en hver hund å gå, og der kan også fører påvirke mye. Ikke minst i at bikkja har støtte hele tiden...

Nei, ikke jaktet med drever. Men er oppvokst med oppdrett av støvere og jakthunder generelt i nærmeste familie. Og har derfor også fått med meg litt om ikke mye. Jeg er fortsatt ikke enig med deg. Her kan det også opp i mot en jaktprøve eller praktiskjakt for den del være store forskjeller. (gjelder for så vidt alle typer jakthunder i mine øyne). Forskjellen ligger i hvor dyktig hundeeier er til å gi hunden sin treningsoppgaver. Du må også være enig i at den jegeren som ofte er ut og setter hunden sin i reelle praktiske oppgaver ofte har en fordel over den som ikke planlegger og tilrettelegger og kun tar ut hunden sin i jakta en gang i året? Erfaring er for meg læring. Og om hundeeier er dyktig til å planlegge dette til sin fordel skjer det ennå mer læring. Motivasjon og erfaring er ekstremt viktige egenskaper for å jakte et spor uansett om det dreier seg om spor etter menneske, blod eller vilt. Jeg vil tro at det blant Drevere som i alle raser finnes hunder av forskjellig kvalitet, noen er naturtalentet og noen trenger mer trening - noen har bedre medfødte egenskaper enn andre?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 151
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg er veldig uenig med din venn Frk. Nesevis. En hund uten spesielt mye jaktlyst kan definitivt være høydriftig. Mange av de beste IPO og tjenestehundene har sine største drifter i sosial kamplyst. E

Jeg har ikke lest hele tråden, men ordet drifter kom egentlig inn i dagligtalen i hundeverden med IPO. For meg er drifter alle egenskaper som driver hundene fremover i noen form for arbeid. Hundene dr

Aktivitetsnivå er for meg noe annet enn drifter. Aktivitetsnivået sier for meg noe om hvor mye fysisk og mental aktivitet hunden krever for å leve et greit liv. En trekkhund har som regel et høyt fysi

Og da må man sette et prefix foran: a la "kjønns-drift" - "bytte-drift" osv. Og bli enig med de man diskuterer med at Drift" da feks betyr "den medfødte/endogene motivasjonen for en handling". Feks.

Men å si at "den dama er driftig", sier lite om ift HVA.

Så selv om man kan bli enig om en felles forståelse der og da, så mangler likevel den entydige definisjone sett fra et etiologisk perspektiv. Som @vivere påpekte lenger opp.

Bare drift er jo ingenting. Enten må det være en drift, spesifikt, feks kjønnsdrift eller byttedrift som du skriver, eller så er det drifter, i flertall. Da blir det jo samlebetegnelse. Helt urelevant er det dog ikke, for somregel når man snakker om slikt så er det jo en sammenheng i samtalen gjerne. Om et ipomenneske snakker om en driftig hund så kan jeg jo anta at det er en hund med mye drifter som er relevant for den bruken, på samme måte som jeg kan vinkle det annerledes om jeg snakker med en som jakter eller gjeter. Nå er det vell ingen utrykk som beskriver en hund til det fulle så jeg forstår ikke helt hvorfor man forventer det? Vil man ha detaljer så må man nesten spørre mer spesifikt eller gå en mentaltest.

Og om så man har en klar betegnelse så vil det jo alltid, uten unntak, være opp til den som opplever noe å avgjøre hvor man selv plasserer ting. Vi vil aldri oppleve ting likt å da er jo egentlig klare betegnelser like ubrukelige som uklare, fordi det uansett vil variere hva folk legger i det.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, ikke jaktet med drever. Men er oppvokst med oppdrett av støvere og jakthunder generelt i nærmeste familie. Og har derfor også fått med meg litt om ikke mye. Jeg er fortsatt ikke enig med deg. Her kan det også opp i mot en jaktprøve eller praktiskjakt for den del være store forskjeller. (gjelder for så vidt alle typer jakthunder i mine øyne). Forskjellen ligger i hvor dyktig hundeeier er til å gi hunden sin treningsoppgaver. Du må også være enig i at den jegeren som ofte er ut og setter hunden sin i reelle praktiske oppgaver ofte har en fordel over den som ikke planlegger og tilrettelegger og kun tar ut hunden sin i jakta en gang i året? Erfaring er for meg læring. Og om hundeeier er dyktig til å planlegge dette til sin fordel skjer det ennå mer læring. Motivasjon og erfaring er ekstremt viktige egenskaper for å jakte et spor uansett om det dreier seg om spor etter menneske, blod eller vilt. Jeg vil tro at det blant Drevere som i alle raser finnes hunder av forskjellig kvalitet, noen er naturtalentet og noen trenger mer trening - noen har bedre medfødte egenskaper enn andre?

Deg om det. Alle som holder på med drivende hunder, vet at et mindre godt emne (fra dårlige linjer, feks eksteriøravlede) Mest sannsynlig aldri vil holde mål i prøvesammenheng. Noen vil selvsagt være fornøyd med en mindre god hund i praktisk jakt - det kommer an på ville krav man har. (Jeg har btw ikke drevere, det er vel det siste som kommer i hus :P ) Mye tid i skogen (fortsatt må hunden selv lære seg hva den skal) kan gjøre et dårligere (men ikke ubrukelig) emne brukbart, men sjelden så bra at det er noe å starte på prøve. Og OM noen gidder å starte slike, så synes det svært godt på resultatet... Motivasjonen fra førers side er uansett ikke større enn å kneppe av båndet i skogen, resten er opp til hunden og den pakka den er født med... Sånn sett måler jaktprøver avlsresultatet på en svært god måte.

Mulig dette ble veldig ot.. Eller kanskje ikke. Det handler jo for så vidt om målbarhet av medfødte egenskaper, som forsåvid kan kalles drifter, om enn i en helt annen sammenheng en bruksfolket bruker begrepet...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Malamuten.

"Om et ipomenneske snakker om en driftig hund så kan jeg jo anta at det er en hund med mye drifter som er relevant for den bruken, på samme måte som jeg kan vinkle det annerledes om jeg snakker med en som jakter eller gjeter."

--

Det er vel det som "vi" har hevdet gjennom hele denne diskusjonen. Drifter må sees i sammenheng med rase og funksjon. Det som er ønskelige "drifter" for en IPO-hund er ikke nødvendigvis de samme som for en jakthund - selv om de bakenforliggende instinktene er de samme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Malamuten.

"Om et ipomenneske snakker om en driftig hund så kan jeg jo anta at det er en hund med mye drifter som er relevant for den bruken, på samme måte som jeg kan vinkle det annerledes om jeg snakker med en som jakter eller gjeter."

--

Det er vel det som "vi" har hevdet gjennom hele denne diskusjonen. Drifter må sees i sammenheng med rase og funksjon. Det som er ønskelige "drifter" for en IPO-hund er ikke nødvendigvis de samme som for en jakthund - selv om de bakenforliggende instinktene er de samme.

Er det noen som har sagt noe annet?

Det sagt så vil ikke en høydriftig jakthund feks nødvendigvis være en høydriftig hund på generell basis, på samme måte som en høydriftig labrador aldri vil bli like høydriftig som en BC eller en malle, og det skal de jo heller ikke være. En høydriftig labrador vil i min bok gå som en middels driftig hund, selv om den er høydriftig ifht til rasen. Så om man bruker driftig i generell benevnelse så har det også fortsatt en mening, synes jeg, men da må skille på en høydriftig hund og en høydriftig hund innenfor sin rase.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det noen som har sagt noe annet?

Det sagt så vil ikke en høydriftig jakthund feks nødvendigvis være en høydriftig hund på generell basis, på samme måte som en høydriftig labrador aldri vil bli like høydriftig som en BC eller en malle, og det skal de jo heller ikke være. En høydriftig labrador vil i min bok gå som en middels driftig hund, selv om den er høydriftig ifht til rasen. Så om man bruker driftig i generell benevnelse så har det også fortsatt en mening, synes jeg, men da må skille på en høydriftig hund og en høydriftig hund innenfor sin rase.

Det synes jeg var fornuftig formulert. Kan man rett og slett si at en høydriftig hund er en hund hvor driftene veldig generelle og lite spesialiserte. I motsetning til hos feks en jakthund, hvor driftene er spesialiserte og veldig foredlet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det noen som har sagt noe annet?

Det sagt så vil ikke en høydriftig jakthund feks nødvendigvis være en høydriftig hund på generell basis, på samme måte som en høydriftig labrador aldri vil bli like høydriftig som en BC eller en malle, og det skal de jo heller ikke være. En høydriftig labrador vil i min bok gå som en middels driftig hund, selv om den er høydriftig ifht til rasen. Så om man bruker driftig i generell benevnelse så har det også fortsatt en mening, synes jeg, men da må skille på en høydriftig hund og en høydriftig hund innenfor sin rase.

Jeg er enig i at om man skal bruke det begrepet så må man skille ift rase. Da er man dog like fullt tilbake til startinnlegget, om at begrepet ikke er egnet generelt,der er ingen entydig definisjon, og det forutsetter en rimelig lik rasekunnskap/erfaring hos alle de som diskuterer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det synes jeg var fornuftig formulert. Kan man rett og slett si at en høydriftig hund er en hund hvor driftene veldig generelle og lite spesialiserte. I motsetning til hos feks en jakthund, hvor driftene er spesialiserte og veldig foredlet.

På en måte. Sånn i generell kontekst, uten å dra det til rase eller egenskaper/bruksområder, så tenker jeg at det er en definisjon på hvor "mye" hund det er. En høydriftig hund er mye av "alt" og kan være krevende/vanskelig og ikke for alle, og dermed evt advarsel eller fraråding av rase/linjer e.l. om man tenker i forbindelse med rasevalg e.l. Og da tenker jeg selvsagt krevende ifht drifter den innehar, ikke mentale brister eller andre utfordringer på rasen. Så en hund kan godt være krevende også uten å ha masse drifter, men en høydriftig hund blir gjerne krevende på en annen måte, ikke ifht aktivitetsnivå e.l. men at det er så mye man skal holde styr på/kontrollere.

Jeg er enig i at om man skal bruke det begrepet så må man skille ift rase. Da er man dog like fullt tilbake til startinnlegget, om at begrepet ikke er egnet generelt,der er ingen entydig definisjon, og det forutsetter en rimelig lik rasekunnskap/erfaring hos alle de som diskuterer.

I likhet med alt annet? Jeg skjønner ikke helt hva du tenker jeg?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det noen som har sagt noe annet?

Det sagt så vil ikke en høydriftig jakthund feks nødvendigvis være en høydriftig hund på generell basis, på samme måte som en høydriftig labrador aldri vil bli like høydriftig som en BC eller en malle, og det skal de jo heller ikke være. En høydriftig labrador vil i min bok gå som en middels driftig hund, selv om den er høydriftig ifht til rasen. Så om man bruker driftig i generell benevnelse så har det også fortsatt en mening, synes jeg, men da må skille på en høydriftig hund og en høydriftig hund innenfor sin rase.

Jeg misforstår deg sikkert - men for en tid tilbake - i fjor eller året før det var jeg tilskuer til en IPO-konkuransse med kanskje noen av de beste IPO-hundene her til lands. Tre raser deltok og selv jeg kunne se markerte forskjeller mellom rasene når det kom til bitearbeid. Jeg vet ikke om man kan snakke om en generell høydriftig hund uten samtidig å nevne i hvilken kategori hunden arbeider.

Red: og kan man snakke om en generell høydriftig hund eller rase når det finns andre raser med vesentlig høyere drifter?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg misforstår deg sikkert - men for en tid tilbake - i fjor eller året før det var jeg tilskuer til en IPO-konkuransse med kanskje noen av de beste IPO-hundene her til lands. Tre raser deltok og selv jeg kunne se markerte forskjeller mellom rasene når det kom til bitearbeid. Jeg vet ikke om man kan snakke om en generell høydriftig hund uten samtidig å nevne i hvilken kategori hunden arbeider.

Red: og kan man snakke om en generell høydriftig hund eller rase når det finns andre raser med vesentlig høyere drifter?

Mulig, jeg tror ikke jeg helt forstår hva du mener ihvertfall? Om man snakker om generell høydriftig så tenker jeg da uavhengig av bruk, en hund som har mye av "alt", og som dermed vil være krevende, ikke på hvor mye tid den trenger i trening, men krevende å kontrollere. En jakthund feks kan jo være krevende i den forstand at den trenger en del mosjon osv, mens en schæfer eller malle kanskje ikke krever noe mer av eier ifht mosjon, men kan kreve mer ifht kontroll, i det daglige uavhengig av bruksområde. Man skal holde kontroll på vokt/vakt, man skal holde kontroll på balansen (veldig fort gjort å skru opp stress/intensitet i en bruksschæfer eller malle feks litt for mye uten samtidig å balansere det med lydighet og kontroll), mindre slingringsmonn ifht å gjøre "feil" da alt går raskt for seg og raskt utvikler seg til uønskede ting.

Om man deler opp i 3 feks, høy, middels og lav så vil jo flere raser gå inn i kategorien høy, og de vil da selvsagt være litt forskjellige og kanskje ikke alle like høye, og det samme gjelder jo gjerne innenfor samme rase til en viss grad, de er jo ikke helt like alle sammen. Det samme med de andre kategoriene.

Edit: Og man kan selvsagt bruke begrepet ifht individ eller sport også, men da kommer det jo gjerne i en litt annen kontekst i samtalen enn når man snakker på generelt nivå.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg spurte etter en klar definisjon av et begrep. Og det finnes ikke.

og mitt poeng er da, at det å bruke et slikt begrep, så diffust som det da tross alt blir, forvirrer og forleder mer enn klargjør. Med mindre man er schäfer-entusiast selvfølgelig :P

Og nei - synsing som sådan er i mine øyne ofte lite interessant.

Jeg synes ikke dette med drifter er diffust i det hele tatt. Og jeg synes også at @Kennel XO ga deg et godt svar på det.

Jeg har to hunder, Cane Corso og Labrador, som begge har mye drifter. Men de har også veldig ulike drifter, og forskjellene mellom dem kommer veldig klart fram, altså er ikke drifter noe diffust for meg. De innvirker på hverdagen og hundens væremåte i stor grad.

Jeg kan ikke dermed komme med en definisjon, det synes jeg bør være opp til de mer kunnskapsrike og vitenskapelige å komme fram til. Det kan forøvrig godt hende at det finnes en definisjon på begrepet drifter der ute et sted.

Som et mer generelt svar på dette med drifter:

Cane Corsoen har jakt og vakt/vokt i seg, og stor kamplyst og dominans. Hun lar seg ikke pelle på nesa, og det å holde øye med omgivelsene er hennes jobb. Derfor er hun mindre førerorientert enn Labradoren.

Jeg kan gå hvor som helst med henne og føle meg trygg, for hun slipper ikke mistenkelige folk innpå oss. Og hun reagerer så snart hun merker en trussel. Hun slipper heller ikke ukjente folk inn i huset om noen kommer inn av seg selv.

Hun er heldigvis avbalansert, og klarer å sortere ut hva hun trenger å reagere på og ikke. Så hun er veldig fin og omgjengelig for folk flest, men hun reagerer f.eks på fulle folk ute og de som oppfører seg rart. Hun er lett å motivere med godbiter, men enda mer med en fille å bite i eller en leke. Og hun gir ikke fra seg leken/filla uten en god kamp om den først. Hun er veldig lettlært når man vet hvordan man skal motivere henne. Hun reagerer med å gå i vokt om det noe hun hører, eller om det er noe hun ser som hun er usikker på. I tillegg er hun territorial, og reagerer lett på de som er eller kommer forbi "hennes" område. Det kan være alt fra tomta vår til de stedene vi ofte går på tur. Da vil hun jage bort, og det er noe som også er typisk for rasen. Heldigvis er hun godt sosialisert, og har en god forståelse for omgivelsene, så det er ikke så ofte det skjer. Likevel må jeg alltid ta hensyn til dette, og det fører til endel forholdsregler som jeg ikke trenger å tenke på når det gjelder Labradoren.

Ser hun en katt, så er hun i full jaktmodus. Mens Labradoren ikke løper etter katter eller andre dyr. Hun må begrenses mer, og kan ikke gå løs like ofte som Labradoren kan, ettersom hun er kjapp til å gå i vakt/voktmodus, samt i jakt. I trening, er hun enkel å motivere, men hun har alltid et halvt øye på omgivelsene, så fullt førerfokus er vanskelig å oppnå. Jakt og vakt/vokt blir av og til et dilemma for henne. Hun vil jakte, men vil ikke forlate meg heller. Så hun løper litt etter, og vender så tilbake til meg. Hun tar ikke helt av i jakt pga det, tror jeg. Jeg opplever at det er vanskelig å stoppe henne fra å ville løpe etter når hun kommer i jaktmodus, men at det er lett å kalle henne inn igjen.

Jeg har også hatt en Cane Corso som mente at alle mennesker var mistenkelige, og han kunne ingen fremmede hilse på i det hele tatt. Han hadde for mye av vakt/vokt, og klarte ikke å sortere ut hva som var verdt å reagere på og ikke. Så han tok alle fremmede ut under ett. Han var veldig opptatt av å gjøre sitt beste for oss, og gikk pent og pyntelig ved siden av, og så ut som et prakteksemplar. Veldig lydig altså. Det var greit for han om vi stoppet og snakket med folk, men ingen kunne komme for nært, da reagerte han.

Labradoren bærer på ting, elsker vann, og er leken. Han er omgjengelig, veldig førerorientert, og veldig lett å motivere med både godbit og leke. Han har jaktlyst i og med at han elsker å løpe etter baller og leker, men han er ikke så interessert i å løpe etter katter, fugler, sau osv, så jaktinstinktet/driften hans er nok annerledes enn hos Canen der. (Canen er historisk brukt i storviltjakt, der de både jaktet og la byttet ned. Så der var det jakt i alle stadier. Både spore, jakte og drepe/legge ned). Dessuten får jeg mye gratis, ettersom han også er en apporterende hund, så han kommer tilbake med lekene/ballen, og gir dem fra seg uten kamp. Det gjør at det er lett å belønne han med å kaste ut ting, der det omtrent er umulig å belønne Cane Corsoen med det, ettersom det fører til en langvarig kamp om at hun skal gi fra seg ballen/leken og fortsette treningen. Han vil alltid være nær meg, og er alltid oppmerksom på meg. Om Canen stikker av en liten tur, så gjør ikke han det.

Jeg opplever at Labradoren har drifter som er enklere å ha i hverdagen enn Canens drifter er. Canen har mer temperament, er lettere å trigge på aggresjon, er alltid på vakt osv. Hun kommer veldig fort i vakt/vokt, noe som fører til at en alltid selv må være i forkant. Alltid ha overblikk over omgivelsene, alltid reagere i tide på det som kan trigge osv. Jeg vet ikke om du har erfaring med slike drifter, Nesevis. Jeg tror ikke det, utfra de rasene du har hatt.

Labradoren er ikke den som forsvarer meg om noen er truende, som Canen vil gjøre. Han vil heller søke til meg for beskyttelse, der Canen er den som beskytter meg istedet. Det vet jeg at hun gjør, for det har jeg erfart. Labradoren er alltid nær meg, han VIL samarbeide, han er lettere å spille på lag med i f.eks LP, fordi han har drifter som er lettere kompatible med det en Canen har.

Forskjellen mellom dem er sånn:

Canen er obs på alt, og dermed mindre førerorientert

Labben er så førerorientert at han setter det høyest, samme hva av forstyrrelser.

Canen jakter katter og alt annet, og girer seg opp på det, og kan være vanskelig å kontrollere om jeg ikke er i forkant.

Labben registrerer en katt og vil bort og hilse på den, men lar være om jeg ikke vil.

Canen vokter, og vil forsvare meg. Når vi går tur i mørket, og møter noen, vil hun knurre og være i forsvarsmodus. Der er det bare lydiighetstrening som gjør at hun passerer uten utagering, for utagering vil være naturlig for henne i den situasjonen.

Labben merker at noe skjer, og vil at jeg skal ta ledelsen i dette. Deretter holder han seg til meg, og passerer uten noe oppstyr. Om vi møter noen i mørket, så går han inntil meg, og passerer, med lite trening på oppførsel.

Canen er enkel å trene med rett motivasjon, og vil gi alt da. Men det krever endel mer innsats enn med Labradoren ettersom hun er mer obs på omgivelsene.

Labben er enda enklere å trene, fordi han ikke må holde øye med alt annet, men er helt konsentrert om eier. Han elsker å trene, og er veldig fokusert på hva jeg vil.

Slike forskjeller i drifter innvirker på hvordan de er å ha i hverdagen, det er betydelig forskjell på hvor enkle/ikke enkle de er å leve med pga av drifter, og jeg kan godt anbefale/ikke anbefale hunder sånn på bakgrunn av det.

Jeg anbefaler aldri Cane Corso til noen jeg ikke kjenner, ettersom jeg vet hva de kan bety av begrensninger og forholdsregler i hverdagen. Cane Corso er en brukshund, men den blir lite brukt her i Norge. Jeg tror ikke den har "motoren" som trengs til å være utholdende i situasjoner der det trengs, og jeg tror den mangler litt på allsidighet og førerfokus. Den egner seg kanskje best som vakthund sånn sett. Og det er det ikke så mye bruk for i Norge, så de som er på utkikk etter brukshunder velger gjerne hunder med mer "motor" g flere egenskaper enn f.eks Canen og lignende raser har.

Jeg kan derimot anbefale Labradoren til langt flere. Den er lettmotivert, allsidig, har både fart og styrke, og er utholdende. Og den er omjengelig overfor de fleste. Samt at den ikke har så mye bytte-og kampmodus. Den ser først det gode med folk, og den er omgjengelig også. Så den er en hund som egner seg for mange. Den trenger mye trening, både tur og mental trening, men den har ikke så mange issues en må ta hensyn til.

Jeg har også erfaring med schæfer. (Hei til Cathrine og Leila der :). Med hilsen fra Hege og Falco). Jeg hadde en god hund der, på 90-tallet, men han ble dessverre syk, og etter det ble det mange år til jeg hadde hund igjen. Han var en hund som egnet seg for omtrent alt, og da han ble syk, så var sorgen for stor for å få flere på en stund.

Det jeg ser nå er veldig variabelt når det gjelder den rasen. Jeg ser mange gode hunder, men også mange dårlige. F.eks datteren min kjøpte en ung schæfer fra en oppdretter med godt rykte, som ble solgt pga hengeøre (fra utstillingslinjer). Hunden er intetsigende, lite interessert i trening, vanskelig å motivere og hun er generelt ganske treg. Veldig annerledes enn jeg opplevde mine schæfere på 90-tallet. Jeg har prøvd å trene med henne, og hun er rett og slett lite motivert for alt, og rett og slett kjedelig for meg som er vant til hunder som responderer. Jeg har tross alt en Cane Corso, og den rasen er ikke kjent som en veldig førerorientert hund, men hun er faktisk lettere å trene enn den schæferen. Labradoren min har mye mer i seg, er mye mer lett-trent, og jeg vil komme mye lengre med han enn med en schæfer av utstillingslinjer. Jeg opplever at Labradoren, som er en rase som mange tror er trege, er mye lettere å trene og mye kjappere i reaksjonen enn en schæfer. Så særlig til deg, Tabris, se også til andre raser enn schæfer.

Egenskaper er klart definerte karaktertrekk eller personlighetstrekk. "Drift" er ikke klart definert som en egen egenskap. Hva du legger i det, er opp til deg og dine ideer rundt det. Hvilket ikke er så interessant for andre som ikke aner HVA du legger i det, når man diskuterer. Fargen RØD er en egenskap knyttet til lys og definerte bølgelengder. Så selv om man er fargeblind kan man forstå fargen rød basert på de fysisk definerte egenskapene ved den. Det kan man ikke med begrepet "drift". Der er ingen klar definisjon.

Ordet "dum" er heller ikke klart definert. Så når du beskiver hunder som "dum, dummere", har jeg ingen mulighet til å vite hva du legger i det, annet enn noe negativt. Språk er viktig når man diskuterer; at man har en felles forståelse av begrepsbruken.

Mine korthårscollier var ikke "dumme". De hadde lite initiativ, de var lite energiske, de var vanskelige å motivere med annet enn godbiter under trening. Og de hadde lite lekelyst. Men den ene (første) hadde uttalt og sterk jaktlyst - og ble i så måte trigget av rådyr og katter mm. Å beskrive henne med kun begrepet "drift" hadde ikke gitt noe klart bilde av henne, og heller ikke ydet henne en rettferdig og korrekt beskrivelse som alle kunne forstå.

Og jeg syns generelt lite om den språkbruken du har når du beskriver hunder. Den er lite presis og veldig emosjonell.

Redigert, gjentok meg selv i det jeg svarte i forrige innlegg

Er det noen som har sagt noe annet?

Det sagt så vil ikke en høydriftig jakthund feks nødvendigvis være en høydriftig hund på generell basis, på samme måte som en høydriftig labrador aldri vil bli like høydriftig som en BC eller en malle, og det skal de jo heller ikke være. En høydriftig labrador vil i min bok gå som en middels driftig hund, selv om den er høydriftig ifht til rasen. Så om man bruker driftig i generell benevnelse så har det også fortsatt en mening, synes jeg, men da må skille på en høydriftig hund og en høydriftig hund innenfor sin rase.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal mene her. Jeg mener at Labradoren er høydriftig, men at den har en annen målestokk enn malle og lignende raser. Labradoren er jo ikke skarp, og har ikke samme modus i en kamp/bytte-situasjon som en malle.

Jeg vil vel heller si at de er høydriftige på hver sine områder. Det ser jeg absolutt med mine to, der den ene er høydriftig på det ene området, og den andre på et annet område.

Jeg lurer bare på hvorfor en Labrador alltid skal bli bedømt som en middels driftig hund, samme hva den presterer? En Labrador er faktisk en høydriftig hund, selv om den ikke er høydriftig på det samme som en malle.

Hvorfor er det bedre å være mer høydriftig eller å være en annen rase, selv om de presterer like bra (en labrador kan absolutt gjøre det like bra som en bc)? Jeg har sett og erfart mange populære raser som både bc, flat, toller og kelpie, som har mye større utfordringer enn min labbe (og flere) har når det gjelder evnen til å lære, kjapphet og det å nå langt innen lydighet Jeg har ikke selv utmerket meg med min, men det har mest å gjøre med at jeg selv ikke har hatt tid enn at han ikke har vært bra nok.

Når jeg sammenligner datterens schæfer og min labrador, så ser jeg helt klart at han har mye mer potensiale enn henne. Han er kjappere og er mye mer intens. Jeg har prøvd å trene henne i flere omganger over tid, men hun er vanskelig å motivere. Ja, hun går pent i bånd, og fri ved fot, men hun lærer ikke lett nye ting.

Endret av IW
Fjernet OT kommentar
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener at Labradoren er høydriftig, men at den har en annen målestokk enn malle og lignende raser. Labradoren er jo ikke skarp, og har ikke samme modus i en kamp/bytte-situasjon som en malle.

Jeg lurer bare på hvorfor en Labrador alltid skal bli bedømt som en middels driftig hund, samme hva den presterer? En Labrador er faktisk en høydriftig hund, selv om den ikke er høydriftig på det samme som en malle.

Hvorfor er det bedre å være mer høydriftig eller å være en annen rase, selv om de presterer like bra (en labrador kan absolutt gjøre det like bra som en bc)? Jeg har sett og erfart mange populære raser som både bc, flat, toller og kelpie, som har mye større utfordringer enn min labbe (og flere) har når det gjelder evnen til å lære, kjapphet og det å nå langt innen lydighet Jeg har ikke selv utmerket meg med min, men det har mest å gjøre med at jeg selv ikke har hatt tid enn at han ikke har vært bra nok.

Jeg har ikke sterke meninger om labrador som fuglehund sett i forhold til andre fuglehundraser (det er ikke så mange fuglehunder her hvor jeg bor men desto flere andre jakthundraser som blir brukt til små- og storviltjakt), når de jakter men en av mine bekjente som er erfaren jeger og har forfattet og med medforfatter/illustratør til bøker om ulike jaktformer skrev for en tid tilbake på et annet forum at han han kjøpt en jaktlab - ikke en "vanlig" lab - de "vanlige" hadde ikke de egenskapene han etterspurte som jakthund.. Når det gjelder intensitet, vilje til angrep og forsvar etc mener jeg at det er mange mange jakhundtraser som har vesentlig høyere potensiale og drifter enn labradoren.

Hva som høydriftig, middels driftig og lavdriftig må vel i stor grad se i forhold til funksjon?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg en snakk om drifter en "totalpakke". Og hvilken egenskaper en hund er sammensatt av. Det betyr ikke nødvendigvis at en hund er en dårligere arbeidshund, men kanskje den er bedre balanser til å gjøre en annen type jobb.

Eks trenger ikke en redningshund den skarpe/aggresjonsdelen i sine drifter for å kunne fungere, men den trenger en høy søkslyst og evne til å finne.

En patruljehund trenger også dette, men trenger gjerne ikke den fult så tilgjengelige biten og gjerne mer av aggresjon.

En søkshund trenger nadda av aggresjon, gjerne ikke den sosiale biten heller om den er balansert og høy i søkslyst, evne og byttebevisthet. Men skal den søke på folk og ikke etter feks miner, så må den ha en stor sosial sikkerhet.

osv osv (alt dette er bare eksempler)

Også har man alle en viss ide om hva man personlig vil ha mer eller mindre av for å være den "ultimate" hunden. Men for meg er ordet "drifter" totalpakken av egenskaper som hunden har. Så kan man diskutere hva denne totalpakken av en hund fungerer best som i forhold til sine egenskaper/drifter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Også har man alle en viss ide om hva man personlig vil ha mer eller mindre av for å være den "ultimate" hunden. Men for meg er ordet "drifter" totalpakken av egenskaper som hunden har. Så kan man diskutere hva denne totalpakken av en hund fungerer best som i forhold til sine egenskaper/drifter.

For meg handler drifter mest om i hvilken grad hunden mestrer det formålet den er ment for. Slik jeg ser det kommer hunden som en "totalpakke" som avlsmessig er selektert for ulike formål.

Når en rase oppnår en viss grad av popularitet er det alltid noen som ønsker å forbedre den. "Konstruktøren" av verdens mest anvendte brukshundrase skrev i sin tid i et åpent brev adressert til diverse oppdrettere (fritt etter hukommelsen) at "slutt og blande andre raser inn rasen som jeg har gitt dere. Det fratar rasen dens aggresivitet og pågangsmot som rasen skal ha". Slik jeg tolker utsagnet var rasen "konstruert" for "mot og dådskraft" men innbakt i genene var også søkslyst og den skulle være sosialt omgjengelig og "håndterbar". Så selv om hunder kommer som en "totalpakke" mener jeg at "drifter" mest må sees i forhold til funksjonen som hunden er ment for. På den andre siden er jeg åpen for at jeg tar feil :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke sterke meninger om labrador som fuglehund sett i forhold til andre fuglehundraser (det er ikke så mange fuglehunder her hvor jeg bor men desto flere andre jakthundraser som blir brukt til små- og storviltjakt), når de jakter men en av mine bekjente som er erfaren jeger og har forfattet og med medforfatter/illustratør til bøker om ulike jaktformer skrev for en tid tilbake på et annet forum at han han kjøpt en jaktlab - ikke en "vanlig" lab - de "vanlige" hadde ikke de egenskapene han etterspurte som jakthund.. Når det gjelder intensitet, vilje til angrep og forsvar etc mener jeg at det er mange mange jakhundtraser som har vesentlig høyere potensiale og drifter enn labradoren.

Hva som høydriftig, middels driftig og lavdriftig må vel i stor grad se i forhold til funksjon?

Labradoren er annerledes i sin funksjon enn de andre fuglehundrasene, som f.eks setterne. Labradoren skal holde seg nært jeger under jakta, og først ETTER skudd skal den søke ut, lete opp byttet, og bringe dette tilbake til jeger. Den er også tradisjonelt brukt i andejakt, og det medfører at den ofte må ut i vannet, og om så dykke, for å finne fuglen. Dermed førerorientering, apportering, bærebehov og glad i vann. Den skal altså ikke lete opp fuglen på forhånd, sånn som de fleste jakthunder gjør

Den skal IKKE ha mye vilje til forsvar og angrep, de driftene er ikke ønskelige hos en god Labrador. Og det at den ikke har det, betyr ikke at den er lavdriftig. Setterne og de fleste andre jakthunder, skårer heller ikke høyt på angrep og forsvar. De skårer stort sett høyt på jaktdriften og intensitet. En Jaktlabrador skal heller ikke ha angrep og forsvar i sine egenskaper. Og det var nettopp det jeg ville fram til i det innlegget jeg startet med, altså at det ikke MÅ være slike egenskaper hos en hund for at den blir ansett som høydriftig. Den kan være høydriftig på andre drifter, og på den måten være høydriftig i forhold til andre raser.

Jakt-labrador er en type som har samme egenskaper som en "vanlig" labrador, og brukes på samme måte. Den skal altså ha samme type drifter. Den er avlet kun på egenskaper, ikke på utseende. Jeg har lest at det også er blandet inn andre raser i den, men det er jeg veldig usikker på om stemmer. Den blir ansett som mer høydriftig enn en vanlig Labrador, jeg er enig i det.

Og der har du dette med å være høydriftig i forhold til funksjon. Jaktlabradoren er nok mer høydriftig innenfor sin funksjon enn en Labrador. Jeg ser jo her den samme forskjellen innen schæfer fra utstillingslinjer og bruksschæfer, og Jaktgolden og vanlig Golden. Der tror jeg imidlertid det er større forskjell på "vanlig" og "bruksvariant", men det kan være bare en følelse jeg har.

Jeg ser f.eks at Labradoren har mer enn nok energi og "gåpåvilje" og utholdenhet til å kunne gjøre oppgavene sine veldig godt, også i konkurranse med en jaktlabrador. Mens en Golden Retriever er mye mer sedat enn en jaktgolden, og jeg tror det er større forskjell mellom disse variantene enn med Jaktlabrador og vanlig Labrador. Jeg opplever at jaktlabrador har mye mer uro og stress i seg, og dermed større utfordringer når det kommer til det å konsentrere seg. Men at den vanlige Labradoren har mer enn nok arbeidskapasitet og utholdenhet, og i tillegg nok ro i seg til å kunne konsentrere seg om oppgaven.

Hovedsakelig: En rase må ikke ha hele pakka av drifter for å være en høydriftig hund. Den MÅ ikke ha alle driftene som finnes for å være det, og angrep/forsvar (eller vakt/vokt), er ikke nødvendigvis en del av pakka til en høydriftig hund. Det jeg ville med innlegget jeg startet med, var å vise hvor forskjellige hunder med ulike drifter er, i og med at jeg har to hunder som er ansett som høydriftige på hvert sitt vis. Jeg ville også vise til at noen drifter er enklere å leve med enn andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hovedsakelig: En rase må ikke ha hele pakka av drifter for å være en høydriftig hund. Den MÅ ikke ha alle driftene som finnes for å være det, og angrep/forsvar (eller vakt/vokt), er ikke nødvendigvis en del av pakka til en høydriftig hund. Det jeg ville med innlegget jeg startet med, var å vise hvor forskjellige hunder med ulike drifter er, i og med at jeg har to hunder som jeg anser som høydriftige på hvert sitt vis. Jeg ville også vise til at noen drifter er enklere å leve med enn andre.

Men det kommer vel helt an på hva man definerer som en "høydriftig hund" ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hovedsakelig: En rase må ikke ha hele pakka av drifter for å være en høydriftig hund. Den MÅ ikke ha alle driftene som finnes for å være det, og angrep/forsvar (eller vakt/vokt), er ikke nødvendigvis en del av pakka til en høydriftig hund. Det jeg ville med innlegget jeg startet med, var å vise hvor forskjellige hunder med ulike drifter er, i og med at jeg har to hunder som jeg anser som høydriftige på hvert sitt vis. Jeg ville også vise til at noen drifter er enklere å leve med enn andre.

Jeg tror ikke jeg forstår hva du mener og det er forsåvidt helt greit at jeg ikke gjør det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det kommer vel helt an på hva man definerer som en "høydriftig hund" ;)

Hva man selv definerer og hva som generelt defineres er sikkert ganske ulikt. Både Labrador og Cane Corso, som er de rasene jeg viser til i mine eksempler, er generelt definert som høydriftige hunder innen hvert sitt område.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å si at en hel rase er høydriftig kan være risikabelt mtp dagens tilstand. For å få hunder som kan faktisk kan brukes til noe (med; ofte det de er avlet frem som) så må det en god dose til. Jeg mistenker at dette var et mye mindre aktuelt tema i de dager da utseendet på bikkjene ikke spilte særlig stor rolle.

En hund fra en brukshundrase skal ha mer drifter enn en bolognese, til sammenligning.

@raksha

Basenjien kan man jo ikke lære så veldig mye, den gjør jo bare som den vil.. Hvor er i så fall motivasjonen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, det er mulig jeg er mer uklar enn jeg trodde selv. Jeg vet ikke helt hva du ikke forstår her.

Vel, for å ta det første først: man snakker og skriver om jaktlabber og ordinære labber, og bruksschafer og showschafer. Dersom en jaktlabb er en labb med litt ekstra påfyll i f t jakt, og en bruksschafer er en showschafer med litt ekstra påfyll i f t sine drifter, kan man da omtale rasene som som helhet som høydriftige eller er det forbeholdt linjer eller individer innenfor en rase? Kan man f eks omtale en showschafer som høydriftig dersom man mener at showschaferen i sin alminnelighet har lavere drifter enn en bruksschafer - f eks?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@raksha

Basenjien kan man jo ikke lære så veldig mye, den gjør jo bare som den vil.. Hvor er i så fall motivasjonen?

Tja, med riktig motivasjon så kan men lære basenjien hva som helst, men den gjør ikke ting gratis. Sikker på at jeg kunne lært Kasko baklengss salto med skru, om han fikk en levende kanin som belønning.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...