Deling på internet (ikke hund)

[Hermes]

Jeg tenker at det også er et stort utrop for ensomhet. I dag trenger man ikke å sosialiseres i like stor grad som før, sitter man hjemme 5 kvelder i uken foran en datamaskin med et stort nettverk av mennesker man kan kontakte erstatter jo dette naturlig kommunikasjon. Jeg klør meg fortsatt i hodet over de som må postulere hvor mange poteter de spiste eller hvilken vei de hang skjorta på tørkestativet, veldig mye er unyttig informasjon, men endel er jo legger jo ut alt fra ferieplaner til nokså private anliggender som jeg ikke fatter at man kan leve med ligger på "trykk".

Jeg ser personer som lever to forskjellige liv. Ett på forum/face/blogger og ett "vanlig" liv. Der de på nettet skaper seg den personen de ønsker å være, men ikke er. Løgnene henger løst på tastaturet, enda de vet at endel av de som leser vet at det ikke er sant.

Men før var vel psykdommer mer en privatsak, mens nå sitter disse med psykiske problemer på nett, og lever ut ønskelivet sitt der

Skremmende at ting går så langt, og at mennesker mister bakkekontakten.

Det vil overraske meg om det finnes noe forskning som tyder på at ensomme eller syke personer er mer aktive på nett. Det dette primært handler om er ny teknologi som endrer måten vi kommuniserer på. Hverken mer eller mindre. Teknologientusiaster vil bruke teknologien mer enn personer som ikke er spesielt opptatt av data og mobiltelefoner. Det er kanskje mulig at introverte personer er mer åpen på nett enn til hverdags, men å være introvert er ikke det samme som å være ensom eller syk. På ingen måte.

Folk langer ut i det vide og det breie om personlige saker utenfor nettet også. Folk har behov for å lage fortellinger om seg selv og formidle disse til folk rundt seg. Det ligger i vår natur, det er jeg rimelig sikker på. Men teknologien endrer måten vi formidler våre fortellinger på. Tidligere skrev man brev. Nå skriver man eposter og blogger.

[Margrete]

--

Folk er åpenbart forskjellig da, for jeg irriterer meg mer over de som alltid har det så vondt og leit og vanskelig, enn de som fremstiller livet sitt som perfekt, selv om jeg veit at det ikke er det. Men jeg har heller ikke noe stort behov for å måle mitt liv og min lykke opp mot andres liv og lykke, jeg liker bare ikke folk som sutrer

Vil bare si meg enig i dette

[Stine]

Folk som klager og surver irriterer meg myyye mer enn de som alltid er blide og glade. Sånn er det irl og, jeg blir i mye bedre humør av gledessprederen som forteller entusiastisk om den flotte turen de hadde her om dagen (selv om den kanskje ikke var så flott som den blir fremstilt som?)enn den survete som alltid skal klage på både familie,venner og alt mulig annet!

Jeg deler ikke mye negativt på FB, men her inne gjør jeg det (av en eller annen grunn, jeg er jo ikke anonym her inne heller ) men noen ganger føler jeg faktisk at livet mitt er "perfekt" og vil være klissete og ekkel, så får den som ikke liker det bare scrolle over, blokke eller slette meg hvis dem ikke tåler å høre at folk er lykkelige.

[yurij]

Så veldig fornuftig ut det Tommy skrev i starten her.

Innlegg og poster ala: Godmorgen alle skjønne godinger" osv er jo bare søtt,og de hopper jeg glatt over men jeg tenker med meg selv at om jeg til stadighet kun poster negativitet (noen er jo av den oppfatning at alle behandler dem urettferdig og at de helt uforskyldt havner oppi alt mulig) og klager min nød over alle som gjør meg vondt her i verden så er jeg jo selv ansvarlig for det bildet andre får av meg - gå i deg selv liksom. Andre leser jo bare det som står og har liten bakgrunn for å vurdere hvem som har rett og galt. Og de som ikke kjenner meg har jo bare nettopp det bildet jeg skaper selv? Også fikk jeg helt vondt i magen av den youtube snutten "child welfare in Ringsaker" eller hva den hette,som ble delt på alle sosiale medier der mor til lite barn visste barnevernet kom for å hente barnet en viss dato og et visst klokkeslett. Siste 30 min før de dukket opp ble brukt til å poste på fb alt som kom til å skje og så filmet mor hele opptrinnet og la ut på alle sosiale medier. Slemme barnevernet som ikke gav henne tid til å ta farvel liksom Veldig ugreit for barnet å komme over senere.

[Margrete]

Egentlig skjønner jeg godt sutrerene, de fores på sympati og klemmer, ergo forsterkes sutringen. De som poster positive og hyggelige ting, får knapt oppmerksomhet.

[ida]

Egentlig skjønner jeg godt sutrerene, de fores på sympati og klemmer, ergo forsterkes sutringen. De som poster positive og hyggelige ting, får knapt oppmerksomhet.

Åååå, jeg ble helt flau over alle god bedring hilsenene jeg fikk på fb fordi jeg var forkjøla. De skulle bare visst om alle de virkelige plagene mine, de jeg aldri sier noe om Nei, jeg ble ikke flau fordi andre er sykere enn meg Men jeg ser jo at det frister til gjentagelse. Tenk at så mange bryr seg om mine plager. Så fantastisk

[Gjest]

Snakkes det om internettet generelt her? Eller sonen spesielt? Jeg har ikke mye inntrykk av sutring på sonen (mulig jeg ikke får det med meg). Og vedr forum som dette, så blir det vel ofte slik at samme folka "går igjen" over tid, en del kjenner ev kjenner til hverandre, og dermed deles lettere både hyggelige og negative hjertesukk. Lite av det kan "misbrukes" av "netthaier" så langt jeg evner å vurdere. Og om det gir den oppmerksomheten enkelte trenger så har det jo fyllt sin mosjon. Og det må jo være bra, sett fra et mentalt "folkehelse-perspektiv".

At det går an å irritere seg over hva andre skriver om seg selv finner jeg ganske snodig.....

[Margrete]

Åååå, jeg ble helt flau over alle god bedring hilsenene jeg fikk på fb fordi jeg var forkjøla. De skulle bare visst om alle de virkelige plagene mine, jeg aldri sier noe om Nei, jeg ble ikke flau fordi andre er sykere enn meg Men jeg ser jo at det frister til gjentagelse. Tenk at så mange bryr seg om mine plager. Så fantastisk

Ja tenk om man kunne fått like mange "ååå så flott" tilbake på positive statuser, blogger eller innlegg her og der.

[ida]

Men hvorfor dette behovet for å brette ut sitt privatliv på sosiale medier. Hvordan oppstår sånne behov? Så blir man lei seg fordi man ikke får den responsen an ønsker. Igjen og igjen. Jammen så la vær å si noe, da! Snakk med venner og familie, ikke forvent at mer eller mindre fremmede bryr seg. Ha litt selvrespekt og beskytt deg selv og dine mot den eksponeringen. Er det så vanskelig?

[Guest 2ne]

Men hvorfor dette behovet for å brette ut sitt privatliv på sosiale medier. Hvordan oppstår sånne behov? Så blir man lei seg fordi man ikke får den responsen an ønsker. Igjen og igjen. Jammen så la vær å si noe, da! Snakk med venner og familie, ikke forvent at mer eller mindre fremmede bryr seg. Ha litt selvrespekt og beskytt deg selv og dine mot den eksponeringen. Er det så vanskelig?

Kanskje de ikke får de svarene og responsen de ønsker når de snakker med venner og familie heller?

[ida]

Kanskje de ikke får de svarene og responsen de ønsker når de snakker med venner og familie heller?

Nei, da er de vel lei av sutringa de også, da

[Gjest]

Men hvorfor dette behovet for å brette ut sitt privatliv på sosiale medier. Hvordan oppstår sånne behov? Så blir man lei seg fordi man ikke får den responsen an ønsker. Igjen og igjen. Jammen så la vær å si noe, da! Snakk med venner og familie, ikke forvent at mer eller mindre fremmede bryr seg. Ha litt selvrespekt og beskytt deg selv og dine mot den eksponeringen. Er det så vanskelig?

Noen har behov for å eksponere det meste uavh av medier. Det har med personlighet å gjøre. Ikke med selvrespekt eller mangel på sådan.

[ipadda]

Men hvorfor dette behovet for å brette ut sitt privatliv på sosiale medier. Hvordan oppstår sånne behov? Så blir man lei seg fordi man ikke får den responsen an ønsker. Igjen og igjen. Jammen så la vær å si noe, da! Snakk med venner og familie, ikke forvent at mer eller mindre fremmede bryr seg. Ha litt selvrespekt og beskytt deg selv og dine mot den eksponeringen. Er det så vanskelig?

Tja, det kan jo være mange grunner egentlig. Jeg har veldig få hemmeligheter, både personlig og som oppdretter. Jeg er stort sett en person som snakker rett fra leveren, enten det er på Fb eller face to face. Jeg har mått lære meg å ikke skjule ting og late som om ting er bra, fordi det er DET som i enden "ødela" meg Nå er jeg åpen og ærlig om både psykisk sykdom og andre ting, og har det MYE bedre med meg selv Mulig det blir sett på som feil fremgangsmåte i samfunnet, men det driter jeg i, det funker for meg

[Helianthus]

Folk som klager og surver irriterer meg myyye mer enn de som alltid er blide og glade. Sånn er det irl og, jeg blir i mye bedre humør av gledessprederen som forteller entusiastisk om den flotte turen de hadde her om dagen (selv om den kanskje ikke var så flott som den blir fremstilt som?)enn den survete som alltid skal klage på både familie,venner og alt mulig annet!

Jeg deler ikke mye negativt på FB, men her inne gjør jeg det (av en eller annen grunn, jeg er jo ikke anonym her inne heller ) men noen ganger føler jeg faktisk at livet mitt er "perfekt" og vil være klissete og ekkel, så får den som ikke liker det bare scrolle over, blokke eller slette meg hvis dem ikke tåler å høre at folk er lykkelige.

Enig! Men det er litt fordi jeg blir litt misunnelig på all sympatien de får Jeg forteller lite om meg selv uavhengig av medium, ikke i RL heller .. jeg regner med at det ikke er interessant for andre, rett og slett. Og jeg tror kanskje jeg er litt redd for å blottlegge meg for mye ... man vet jo aldri hva man får igjen

Men, jeg har ingen problemer med at andre er åpne, enten det er om positive eller negative ting, så lenge de tar skittenvasken på bakrommet

[SandyEyeCandy]

Jeg synes ikke HVA folk deler er så interessant som HVORDAN folk bruker sosiale medier som feks Facebook, jeg. Noen bruker statusfeltet sitt som en slags dagbok over hva de skal den kommende uka eller dagen, andre loggfører til minste detalj hva som skjedde på hundetrening/ridetimen/styrkeøkta, andre forteller anekdoter over livene sine osv. Vi deler jo ting fordi vi vil ha respons, derfor synes jeg det er morsomt med dem som bruker FB på en veldig introvert måte hvor de egentlig bare snakker til seg sjøl. De prøver kanskje å skape en avstand ved å ikke egentlig dele noe personlig, men det sier jo også masse. Jeg føler meg glad og sett når folk setter pris på statusene mine, og jeg får et utløp for observasjons- og skriveevnene mine gjennom dem. Jeg er en av dem som tilsynelatende ikke har så mange sperrer, men det er ikke det samme som å være ureflektert eller ukritisk. Jeg registrerer også de gangene jeg deler ting som virkelig betyr noe for meg, at folk ikke ønsker å gå inn i litt betente temaer. Jeg personlig skulle ønske det var større rom for å bruke FB som diskusjonsarena, for der treffer en jo "alle".

Andre bruker FB som søplebøtte for smerter, sjukdom og all urettferdigheten de føler de opplever, og får som flere her nevner massiv støtte og blir mata på negativ oppmerksomhet. Noen skaper et glansbilde hvor de regisserer sin egen tidslinje og modererer med jernhånd, nekter andre å tagge eller legge ut bilder av dem og vil heller ikke bli nevnt i andres statuser. Noen vil bare være venner med folk som faktisk er vennene deres, noen hadde ikke hatt venner om de ikke hang med folk de hadde truffet på nettet, noen sier ja til absolutt alle, og noen tenker nettverksbygging osv.

Jeg merker også at mitt eget syn på mennesket det gjelder farger hvordan jeg mottar det de deler. Mens jeg synes noen hundefolk er "kjempepatetiske" fordi det eneste de later til å ha i livet sitt er bikkja og lp-banen, blir jeg regelrett rørt av andres hundehistorier. Mens jeg synes noen er irriterende kvasi-intellektuelle, opplever jeg at andre viser meg ting jeg skulle ønske jeg hadde oppdaga sjøl sånn at JEG kunne vært den som delte det først (fordi jeg er litt sånn kvasi, vøtt! ). Mens noen eksponeringshungrige folk ønsker å ha ekstremt offentlige forhold og bare blir too much for meg, synes jeg det er dødsromantisk med andre som viser at de elsker hverandre.

Sjøl er jeg en flittig bruker av "ikke følg"-knappen når folk har vondt i ryggen hver dag, klager på NSB eller poster litt for mye kjendissladder eller disse kleine "visdomsordene" fulle av stavefeil, eller er sånne "damecoacher" som jeg kaller dem, som elsker å poste selvfølgeligheter om tankens kraft mens de krydrer det hele med hjerte hjerte kyss kyss. Jeg fjerner folk som ikke hilser på meg på gata, som er sure og negative mot meg og som ikke bryr seg om jeg lever eller dør, eller som jeg ikke har noe interesse av hva driver med. Det får være greit, FB er jo ikke det virkelige liv, og det går jo begge veier.

[ida]

Noen har behov for å eksponere det meste uavh av medier. Det har med personlighet å gjøre. Ikke med selvrespekt eller mangel på sådan.

Tror du virkelig det? Jeg kan si en masse både her og der, jeg, men noe er forbeholdt venninner, noe familie og noe legen min og noe av dette sklir jo litt over i hverandre. Men selv om jeg er skravlete og åpen, betyr ikke det at jeg bretter ut privatlivet mitt, eller barnas sitt på internett, liksom. Vi snakker kanskje litt forbi hverandre her ...

Høres ut som jeg syns jeg gjør rett, men egentlig legger jeg bare ut bilder av bikkjer og kaker og sånt. Drit kjedelig

[Hermes]

Jeg merker også at mitt eget syn på mennesket det gjelder farger hvordan jeg mottar det de deler. Mens jeg synes noen hundefolk er "kjempepatetiske" fordi det eneste de later til å ha i livet sitt er bikkja og lp-banen, blir jeg regelrett rørt av andres hundehistorier.

Men det kan jo hende at du kun er på deres "hundeliste", og derfor ikke får servert annet enn hunderelaterte ting på FB? Eller er jeg den eneste som "sorterer" mine venner og bekjentskaper slik? Jeg deler noe for alle, men mye deler jeg kun til de jeg tror kan interessere seg for det. Jeg har egne vennelister for løping, hund, og filosofi/fag. Det som er "generelt" deler jeg med alle, mens det som er "spesielt" og mer internt deler jeg for utvalgte lister.

[Gjest]

Tror du virkelig det? Jeg kan si en masse både her og der, jeg, men noe er forbeholdt venninner, noe familie og noe legen min og noe av dette sklir jo litt over i hverandre. Men selv om jeg er skravlete og åpen, betyr ikke det at jeg bretter ut privatlivet mitt, eller barnas sitt på internett, liksom. Vi snakker kanskje litt forbi hverandre her ...

 

Høres ut som jeg syns jeg gjør rett, men egentlig legger jeg bare ut bilder av bikkjer og kaker og sånt. Drit kjedelig 

Ja, jeg tror det er personlighet. Jeg er "tilsynelatende åpen", men egentlig veldig privat. Så der er nok vi ganske like. Jeg poster hundebilder til det kjedsommelige på fb, og hva vi spiste til middag. Og treningsøktene mine-for å glede min mor som er redd jeg skal bli sedat og legge på meg enda mer. Barna mine avbildes ifb sport og hundeaktiviteter av samme grunn: fornøyde besteforeldre og grandtanter som ellers ville ha ringt meg ned daglig for å "få nytt". Nå får de litt og kun det jeg vil. Og ingen eksponeres- ift private anliggender, meninger og følelser. Og jeg slipper mas. Om folk tar anstøt fordi de får vite når jeg har trent og at datterbarn handla hund i helgen så er det bare å hake meg av, men det er forsåvidt det eneste de får vite. Uansett.

Kun ektemann og nære venner får virkeligheten slik den er i detalj.

Jeg kjenner enkelte som ukritisk tømmer seg for alt til alle. Alltid. Som prater i en dur nonstop om tidligere kjærester og sengeaktiviteter (type: det ble slutt fordi... Og mange detaljer man ikke vil vite om folk) og gud-vet-hva. Og ørten sterke meninger om alt mellom himmel og jord. Slike sliter ut omgivelsene som etterhvert ikke orker å prate m dem. Og en del av dem finner nok en kanal ut via nettet. Som dermed også avlaster omgivelsene.

Da kan man bare skrolle forbi. Det er verre når man deler kontor med slike....

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Hermes]

Det er verre når man deler kontor med slike...

Der sa du det

[SandyEyeCandy]

Men det kan jo hende at du kun er på deres "hundeliste", og derfor ikke får servert annet enn hunderelaterte ting på FB? Eller er jeg den eneste som "sorterer" mine venner og bekjentskaper slik? Jeg deler noe for alle, men mye deler jeg kun til de jeg tror kan interessere seg for det. Jeg har egne vennelister for løping, hund, og filosofi/fag. Det som er "generelt" deler jeg med alle, mens det som er "spesielt" og mer internt deler jeg for utvalgte lister.

Ah, det kan hende! Jeg brukte kun den funksjonen da jeg var på feltarbeid, så jeg har fortsatt en "informantliste", men utover det sorterer jeg ikke i det hele tatt. Regner med at folk klarer å gjøre den jobben sjøl.

Hos deg får jeg jo både hund, filosofi og løping. Lurer på hva du skjuler....

[Hermes]

Hos deg får jeg jo både hund, filosofi og løping. Lurer på hva du skjuler....

Jeg glemmer meg av og til... også tar jeg tidvis litt av og deler litt for mye (jeg tar meg selv i det tidvis, og har generelt et veldig tvetydig elsk/hat-forhold til sosiale medier, og har vel slettet brukeren min to-tre ganger opp igjennom årene).

Men altså, når jeg time etter time følger et ultraløp i alpene, og hvordan Krupicka, D'Haene, og Amdahl ligger an underveis, så deler jeg det kun for løpebekjentskapene mine som kanskje også følger med på det samme. Da Amdahl tok en topp 10-plassering under årets UTMB delte jeg derimot en gratulasjon til ham for alle mine FB-venner, da jeg syns det er greit at folk får vite at vi har en slik kapabel utøver i en mindre kjent idrett Brorparten av min trening deles kun med løpebekjentskaper, mens en ekstra fin tur (hvor jeg også har tatt et bilde) deler jeg kanskje for alle. Mesteparten av bildene jeg tar deler jeg for alle, inkludert hundebilder (selv om jeg er innforstått med at ikke alle syns det er like interessant med hundrevis av bilder av hunder på tur).

Men jeg blir ikke heeelt klok på FB. Jeg diskuterer for eksempel noe i grupper på FB, og har funnet ut at om det er åpne grupper så kan mine innlegg (svært interne ting, ofte) deles på feeden til mine FB-venner. Det misliker jeg egentlig. Det byr meg litt.

[SandyEyeCandy]

Men jeg blir ikke heeelt klok på FB. Jeg diskuterer for eksempel noe i grupper på FB, og har funnet ut at om det er åpne grupper så kan mine innlegg (svært interne ting, ofte) deles på feeden til mine FB-venner. Det misliker jeg egentlig. Det bryr meg litt.

Ja, det er en ny og ganske problematisk funksjon at alt som deles i åpne grupper er tilgjengelige for alle en kjenner. For meg er det ikke så dramatisk da de tingene jeg ikke vil at skal synes diskuteres i hemmelige grupper, men det hjelper jo lite å forsøke å skåne andre for hundebilder når alt jeg legger ut i shibagruppene kommer opp i feeden til folk uansett... *Sukk*

[Gjest]

 

Jeg glemmer meg av og til... også tar jeg tidvis litt av og deler litt for mye (jeg tar meg selv i det tidvis, og har generelt et veldig tvetydig elsk/hat-forhold til sosiale medier, og har vel slettet brukeren min to-tre ganger opp igjennom årene).

 

Men altså, når jeg time etter time følger et ultraløp i alpene, og hvordan Krupicka, D'Haene, og Amdahl ligger an underveis, så deler jeg det kun for løpebekjentskapene mine som kanskje også følger med på det samme. Da Amdahl tok en topp 10-plassering under årets UTMB delte jeg derimot en gratulasjon til ham for alle mine FB-venner, da jeg syns det er greit at folk får vite at vi har en slik kapabel utøver i en mindre kjent idrett Brorparten av min trening deles kun med løpebekjentskaper, mens en ekstra fin tur (hvor jeg også har tatt et bilde) deler jeg kanskje for alle. Mesteparten av bildene jeg tar deler jeg for alle, inkludert hundebilder (selv om jeg er innforstått med at ikke alle syns det er like interessant med hundrevis av bilder av hunder på tur).

 

Men jeg blir ikke heeelt klok på FB. Jeg diskuterer for eksempel noe i grupper på FB, og har funnet ut at om det er åpne grupper så kan mine innlegg (svært interne ting, ofte) deles på feeden til mine FB-venner. Det misliker jeg egentlig. Det byr meg litt.

I enkelte grupper jeg er med i har vi diskutert akkurat det og av den grunn endra gruppa til lukka.

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Hermes]

Ja, det er en ny og ganske problematisk funksjon at alt som deles i åpne grupper er tilgjengelige for alle en kjenner. For meg er det ikke så dramatisk da de tingene jeg ikke vil at skal synes diskuteres i hemmelige grupper, men det hjelper jo lite å forsøke å skåne andre for hundebilder når alt jeg legger ut i shibagruppene kommer opp i feeden til folk uansett... *Sukk*

Da er vi tilbake til det jeg har hintet litt til, hvordan teknologien er en betingelse for hvordan vi kommuniserer i dag, og denne teknologien legger til rette for mer åpen kommuniksjon, motsatt brev og telefonsamtaler som er mer direkte kommunikasjon mellom to personer (men det var vel ikke uvanlig at folk skrev jul- og nyttårsbrev til folk, det samme brevet til kjente og mindre kjente, og hvor de legger ut om det ene og det andre de har gjort og opplevd det siste året, ikke helt ulikt Facebook, bare at Facebook skjer i nåtid og til stadig flere "venner" og til stadig mindre nære "venner").

Men jeg tror jungeltelegrafen hadde gått uansett, også om vi ikke hadde hatt den teknologien vi har i dag. Senest i helgen var jeg på fjelltur, ganske langt unna siviliasjonen. Turen på fredag begynte seint, og vi måtte gå i mørket. Vi klarte derfor å gå oss bort, ikke noe dramatisk, men vi måtte ta en avgjørelse, og valgte å gå til en nærmere hytte hvor terrenget også var noe lettere, etter rådføring med en lokal sauebonde på en seter vi passerte. Dagen etterpå møtte vi flere i fjellet som hadde hørt om oss, byguttene som hadde gått seg bort i mørket. Vi har en utrolig trang til å kommunisere og lage fortellinger, og gjerne litt mer dramatisk enn hvordan det virkelig var (uten at jeg vil forveksle dette med løgn, som jeg ser noen andre gjør tidlig i denne tråden). Sosiale medier er jo også laget for å kreativt kunne formidle og selge seg selv—jeg selger meg selv som den naturglade, løpeglade, hundeglade filosofen jeg tror jeg er og gjerne vil være, støtt og stadig.

[Raksha]

Tror jeg må være noe av det kjedeligste å følge på fb. Lite aktivitet og det som kommer er somregel hundebilder eller barnebilder, kanskje en og annen klage over forkjølelse ol. Aldri sterke meninger,svært sjelden sleivspark og generelt lite spennende. men jeg liker det slik. Jeg har veldig mange på fb som jeg aldri prater med, som jeg egentlig ikke har noe ønske om at vet dypere ting enn hva jeg spiste til middag i går. Folk jeg sikkert bare burde slette men som er der "fordi".

Sonen er anderledes, folk får ikke klistret på veggen sin hva jeg sier her og vi her inne har i det minste hund som felles interesse. Falsk "trygghet" egentlig siden sonen er åpen for alle.