Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Nå viser det seg at såret under poten på hunden muligens er en svulst og veterinær har anbefalt meg å amputere tåa, der såret/ svulsten er. Jeg har aldri vert borti amputasjon eller større operasjoner på hund annet en kastrering.

Veterinæren ga meg betenkningstid siden hunden nå nærmer seg 8,5 år og har leddgikt i bakbein og har muskelsvinn der. Dette er i ene framlabben så det vil bli en av de gode beina som blir rammet. Jeg tenker at jeg må se an hunden i helhet og om han vi kunne komme seg gjennom dette.

Jeg må innrømme at jeg føler meg skikkelig lost, jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tolket det på veterinær som at dette muligens var siste løsning for hunden. Har noen erfaring med denne type operasjon eller operasjon på eldre hund generelt? Trenger mer informasjon før jeg kan bestemme meg.

Skrevet

Muligens er en svulst? Er ikke veterinæren sikker? Det høtes litt ut som at ikke veterinæren visste helt hva det var men alikevell ville amutere?

Mye av det du tenker på ang. alder og andre plager synes jeg også du skal ta opp med veterinæren og høre hva h*n sier.

Min tanker er at jeg kanskje hadde spurt en annen veterinær hvis jeg ikke følte meg sikker på den vurderingen jeg hadde fått. En annen ting er hva du synes er rett for din hund å gå gjennom. Hvilke konsekvenser kan det få for hunden å fjerne en tå? Hvor lang tid tar det før hunden belaster labben skikkelig igjen og hvor lang tid vil da hunden få med ekstra belastning på bakbena som ikke er bra?

Min er bare 7,5år gammel men min veterinær legger ikke min i narkose med mindre det er helt nødvendig nå og det selv om han verken bære preg av alder eller har noen form for plager. Så narkose på en eldre hund er en risiko i seg selv.

Skrevet

Min har amputert en tå på bakbeinet etter en skade. Det var en litt omfattende operasjon, men det heltes fint og hunden fungerte som normalt etter tre-fire uker. Han har ikke haltet én dag etter amputasjonen.

Skrevet

Hunden til foreldrene mine (Golden Retriver) har fått operert bort svulst mellom tærne to ganger, dvs, den kom tilbake etter første operasjon så ved andre ingrep måtte ett større område tas fordi de i første omgang var for forsiktige.

Dette er på ene forpoten. Pga av dette blir han fort sår på poten og må gå med "potesko" i perioder av året, det er en potesokk med såle, kan kjøpes på gode dyrebutikker og noen sportsbutikker, har han på seg sko er ikke operasjonsarret ett problem.

Jeg mener å huske at operasjonene skjedde når han var rundt 7-8, fylte nylig 12.

Skrevet

Det er ikke sikkert de må bruke narkose. Min veterinær bruker beroligende og lokalbedøvelse til det meste, selv når førstemann ble kastrert. På mine hunder så fungerer i alle fall det supert og jeg slipper den verste engstelsen fra "narkosespøkelset".

(for alt jeg vet kan det hende det er like skummelt for en gammel hund, men i mitt hode føles det i alle fall litt bedre :turned: )

Skrevet

Takker for svar fra alle sammen!

Veterinær var litt usikker om det var svulst. Men han tok ikke avgjørelsen om amputasjon alene, han hentet inn en annen veterinær som endte opp med å være enig med ham. De ønsket først å anbefale meg å rense såret, holde det rent og bandasjere det samt la hunden gå med skjerm for å se om det forbedret seg. Men dette hadde jeg da allerede gjort i nesten tre uker og den siste uken hadde såret forverret seg, men uten at det var skittent og infeksjon. Det var en av hovedgrunnen til at jeg fikk det anbefalt og det at såret er plasser så utrolig teit, hadde det ikke grodd til nå, ville det nok heller ikke komme til å gjøre det. Veterinæren har i grunn sagt til meg at det er opp til meg om jeg tror han vil være i stand til å greie en slik operasjon, siden han kun har møtt hunden den ene gangen :ermm:

Det jeg nå har sett den siste uken er at såret har forverret seg mye. Jeg har sendt mail til veterinær med spm. ang. amputasjonen, men har strengt tatt komt frem til det i samråd med pappa at han burde få slippe. Det har vert nok smerte og plager det siste året. Nå kommer vinteren igjen og det vi på ingen måte hjelpe på leddgikten, som har vert veldig bra denne sommeren pga. det varme veret. Hadde bare ikke forventet at han skulle reise så tidlig, trodde jeg skulle få ha han hos meg lenger. Når jeg tenker meg om så var jeg nok strengt tatt klar over dette før jeg i det hele tatt tok kontakt med veterinær :cry:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...