Gå til innhold
Hundesonen.no

Deperimert hund etter tap av annen hund ++


Recommended Posts

Skrevet

Jeg kjenner ei, som er litt fortvila. Hun hadde tre hunder. Den eldste ble gammel og døde av hjertesvikt. De hadde en ung hund på ett år eller to, samt en hund i midten på rundt 4, en whippet. Den eldste hunden ble diagnostisert med hjertesvikt i august i fjor, avlivet i november. I september fikk de en liten jente. I denne tidsperioden, rundt den gamle hundens bortgang og fødselen av babyen, så ble denne whippeten det eier beskriver som deperimert. Den begynte å holde seg for seg selv, legge seg i andre rom, ville ikke leke, var generelt ikke seg selv.

Eier lurer nå på om hunden må omplasseres, da den enda er "deppa". Den er sjekka i huet og rævva hos dyrlegen, ikke noe galt med den. Eier lurer på om den kanskje sørger over den gamle hunden, men lurer også på om det kan ha noe å si at de fikk en baby, selv om det ikke virker som om hunden missliker babyen.

Hun har latt familie passe hunden over perioder, og da er hunden som normal igjen. Kosete og leken som før,men så fort hun tar hunden hjem, så blir den deppa igjen. Hun har prøvd med mer tur, mindre tur, tur med bare han, tur med han og den andre hunden osv. Ingenting hjelper. De prøvde med en ny hund, men pga den ressursforsvar, så måtte de gi den tilbake igjen pga. frykt for babyens sikkerhet i framtiden, men heller ikke ny hund hjalp på "depresjonen" til whippeten.

Eier er fortvilet, fordi hun føler omplassering er beste muligheten i og med at hunden fungerer som optimalt hos andre utenom hos henne. Hun har ikke lyst å miste en hund til, da hun fortsatt sørger over den gamle hunden, så er litt desperat etter om det er noe hun kan prøve, for å få tilbake den whippeten hun hadde, om dere skjønner.

Er det noen som har vært borti noe lignende og som har noen tips? Finnes det noe annet man kan prøve enn omplassering?

Takk for svar

Skrevet

Jeg passet for noen år tilbake en golden retriever som da familien fikk en baby, plutselig endret adferd - trakk seg tilbake og begynte å spise på seg selv. Da vi fikk den til pass var den full av sår der den hadde spist på egen hud. Løsningen ble masse oppmerksomhet og kos. Vi tok hunden med på turer der den fikk all oppmerksomhet, den fikk være sammen med oss hele tiden og ble dullet med og stellt med. Og den sluttet da etterhvert å tygge på seg selv, ble glad og aktiv igjen.
Jeg tror hunden ble deprimert av å bli tilsidesatt da babyen kom og tok all tiden. Hunden fikk ikke da lenger de turene den var vant til, eller så mye kos som den var vant til. Og ble "tilsidesatt". Nok oppmersomhet og aktivisering og kontakt ble løsningen.

Skrevet

Min hund ble deprimert da den andre ble borte, skikkelig også, men det varte bare en ukes tid så var han seg selv igjen. De trenger ofte tid til å prossesere slike ting de, som oss. Spm her er vell mer hvorfor den depper? Om den depper over hunden og ikke har kommet seg noe på så lang tid så lover det kanskje ikke så bra? Men siden den blir bedre hos andre så er det neppe hunden den depper over, da er det nok heller noe med hjemmesituasjonen. Sikker på at dere ikke har ekskludert hunden ifht hva den er vant med? Mener ikke bare tur nå, men kanskje det har blitt mindre kos, ligge i sofaen e.l. Mindre oppmerksomhet og "kjærlighet" til hunden rett og slett? Og at det derfor blir bedre når den er borte hos andre. Nå er det jo ikke unaturlig at man blir litt mer opptatt med en baby, men forsøk å gi hunden mer oppmerksomhet og anerkjennelse hjemme å se hva som skjer, viss dere har mulighet/kapasitet. Viss det ikke blir bedre om ikke lenge og de vet at han blir bedre andre plasser så hadde jeg definitivt vurdert å omplassere ja, evt satt han bort på langtidspass en stund for å se om det hjelper til at han tar med seg livsgleden hjem igjen etterpå, og kanskje eierne da om litt er litt mer tilbake i normalt gjenge om babyen begynner å bli litt eldre og ting går seg til.

Guest lijenta
Skrevet

en kompis hadde to hunder og den yngste måte vandre først. Den eldste ble seende ut som den mistet helt livsgnisten i ca 6 måneder før den kom seg igjen og levde lykkeli i flere år etterpå. I den tiden så fikk den all oppmerksomheten men det hjalp ikke og vi regnet i grunnen med at den eldste også skulle tusle

Skrevet

Tror eieren har svaret selv, siden hun stresser så voldsomt med dette, sørger over den andre hunden og er litt desperat.

Kanskje speiler hunden henne/påvirkes av henne

Hva med bare å slappe av å la hunden bli seg selv igjen?

Skrevet

Hunden vår endret også adferd da vi fikk barn. Ikke med en gang, men mer og mer etterhvert som barnet vokste. Hunden begynte å ligge for seg selv og mistet mye av gleden og gløden hun pleide å ha. Vi så at med en gang andre passet henne så ble hun sitt gamle selv med en gang! Vi bestemte derfor at det beste for henne ville være å flytte.

Hun bor nå hos svigers og er den propellen hun var før :) Hun blir overlykkelig når vi kommer på besøk og liker fortsatt å ha oversikten over hva barnet gjør. Det virker som om hund og barn har et veldig tett bånd. Jeg vet fortsatt ikke hva som gjorde at hunden virket så deprimert hos oss.

Skrevet

Hei, det er jeg som har denne hunden :)

Vi har vært veldig påpasselige med å ikke tilsidesette hundene våre etter at vi fikk datteren vår, de har fått alt de normalt sett har fått av både mosjon, trening og kjærlighet hele veien, og selvfølgelig en del ekstra på whippeten. Jeg utelukker rett og slett at mangel på det er årsaken, da er det i tilfelle endring av hele livssituasjonen hans som er årsaken dersom det har noe med datteren min å gjøre. Han ser ut til å like henne, og oppførselen hans er på samme måte når hun har lagt seg på kvelden, blir trillet av besteforeldre etc. så jeg kan ikke forstå at det har så mye med selve ungen å gjøre heller.

Det kan være at han reagerer på min sorg, ettersom tapet av denne hunden var et tap av en enorm del av meg selv.. Men samtidig forsøker jeg jo å ikke vise at jeg er trist og lei ovenfor noen, og jeg har jo dager hvor jeg ikke tenker så mye på tapet men whippeten oppfører seg fremdeles på samme, deprimerte måte.

Det er tre forskjellige som har passet ham over en periode, to familier med andre hunder, og en familie uten andre dyr. Whippeten er glad og lykkelig hos alle andre enn oss.. Utendørs er han sitt gamle jeg, det er jeg usikker på om venninnen min nevnte ovenfor her :)

Tusen hjertelig takk for alle svar, det er en utrolig vanskelig tid akkurat nå. Jeg vil virkelig ikke miste godgutten min, samtidig som jeg ikke klarer å se på at han oppfører seg slik stort lenger..

  • Like 1
Skrevet

Min hund sørget også da jeg måtte avlive den andre hunden min. Hun ble en skygge av seg selv, lå for det meste og sov inne, tuslet turer uten glede og energi. Hver gang hun så en lignende hund på tur ble hun helt VILL, og skulle bort for å hilse (og "mammahjertet" knuste hver gang). Jeg prøvde å legge til rette ved å ha henne med på alt mulig, gjøre det jeg visste hun likte - lange turer løs, leking, masse kos og kroppskontakt, men for å være helt ærlig - egentlig ble hun ikke seg selv igjen før jeg fikk en ny hund. Hun har aldri vært alenehund hos noen, alltid vært i flokk, og jeg tror rett og slett at tapet av flokkfølelsen ble for mye for henne. Så ... Jeg har ingen råd til deg egentlig. Det kan jo gå over etterhvert, dere kan vurdere omplassering, og dere kan vurdere om dere har mulighet til å ha en hund til - kanskje på lån først, og en liten, lite krevende rase som bare glir inn? Jeg vet ikke ... Men jeg vet veldig godt hvor leit det er når hunden ikke har det bra og man ikke klarer å fikse det.

Skrevet

Jeg ha selv opplevd hunder som har sørget og blitt deprimerte, etter at lederhunden huset ble borte. I det ene tilfellet varte det i flere måneder, den andre gangen bare et par uker. Dette har ikke skjedd når "laverestående" individer har blitt borte, har jeg observert. Begge gangene kom situasjonen seg drastisk når ny valp kom inn i huset.

Jeg vet ikke om hunder kan sørge , men det er tydelig at dekan reagere når forholdene i hjemmet/flokken forandrer seg.

Skrevet

Linux har gått gjennom en slags "depresjon" "bare" fordi vi fikk barn, så at en hund kan "sørge/blir deprimert" i forbindelse med at andre hunder går bort, og at det samtidig skjer andre store omveltninger i livet, det syns jeg ikke er usannsynlig. Her har det nå gått over 2 år, og jeg syns ikke han er helt seg selv enda, selv med tid satt av til bare han og meg, og ferier hos besteforeldre med masse tur og oppmerksomhet. Bare det at livet forandrer seg kan påvirke en hund ganske mye...

Red: I Linux sitt tilfelle så er ikke omplassering en sannsynlig løsning, i og med at han har en del andre "greier", så vi har valgt å prøve å gjøre det så bra som mulig for han, gi han oppmerksomhet alene, huske på de små kosestundene, "verne" han litt fra slitsom toåring (han har sitt eget sted hvor han er garantert fri for toåringsmas), og av og til gi han helt fri ved å sende han på fjelltur med foreldrene mine f.eks. (funker i "barnesituasjonen", men kanskje ikke i "miste hundekameratsituasjonen".) Uansett er jo livet endret, og en eller annen gang må det bli normalen. Så får det bare ta litt tid...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Man må såklart ikke, men det kan ofte være greit å utelukke fysisk ubehag ved aggressiv adferd. Når det er sagt høres dette ut som et adferdsproblem. Uavhengig av alder så er det ikke bare å "vente til de vokser det av seg". Hvis en unghund starter med problematisk adferd er det utrolig viktig å jobbe med det, nettopp for å forme den hunden skal bli som voksen. Sånn umiddelbart høres det ut som hunden kan være overstimulert og at dette er et utslag av stress i møte med andre hunder. Hvis dette skjer i hilsesituasjoner eller løs lek med andre hunder så høres det ut som dere må ta ham ut av situasjonen og holde avstand lenge før han når det punktet at dette skjer.
    • Må man alltid ta med hund som ypper til bråk på noen hunder til veterinæren for ekstra sjekk om det er noe galt fysisk? Det er ikke alle hunder den ypper til å slåss. Er en unghund på 2 år. Hunden hopper opp på ryggen til de som hun skal yppe med og når jeg da tar den ned så blir den sint og flyr på enda mere. Vi hadde håpet det skulle bli bedre etter at hunden var fylt 2 år. Men man sier at de ikke blir voksne før 3-4 årsalderen.
    • Så fint at dere allerede har veileder og atferdsspesialist på laget, og at dere har testet både mer og mindre aktivitet. Det dere beskriver høres ut som en valp som ligger så høyt i grunnstress at han ikke klarer å regulere seg ned igjen. Da hjelper det sjelden med mer trening, for problemet er ikke mangel på aktivitet, men at nervesystemet aldri får landet. Det jeg ville prøvd: senk totalbelastningen kraftig i 10–14 dager. Korte, kjedelige turer, ingen søk, ingen kurs. Bytt aktiviteten mot ting som nedregulerer: tygging, slikkematter, snacks strødd i gresset. Og når han faktisk ligger rolig av seg selv, legg en godbit stille mellom labbene hans uten å si noe. Ro som blir belønnet, kommer oftere. At han blir «svart i øynene» og umulig å avlede tyder på at han er langt over terskel, og da lærer han ingenting. Nevn gjerne smerteutredning for veterinæren også, mage og ledd kan gi akkurat dette bildet. Jeg har skrevet mer om ro-trening her om dere vil ha en konkret plan: https://oslohundetrener.no/ro-trening-hund-slik-laerer-hunden-a-finne-ro-i-hverdagen/
    • Godt tenkt å forberede seg før katten kommer, det er da du har mest påvirkning på resultatet. Det viktigste er ikke utstyret, men introduksjonen. Planlegg at de to første ukene skjer bak grind eller lukket dør: la dem lukte på hverandre gjennom døra, bytt tepper mellom dem, og belønn hunden hver gang den er rolig i nærheten av kattelukt og kattelyder. Først når hunden kan se katten uten å låse seg fast, tar dere korte, rolige møter med hunden i bånd. Katten trenger alltid en fluktvei: høyder, hyller og minst ett rom hunden ikke har tilgang til. Kattedoen løser du enklest med en barnegrind hunden ikke kommer forbi, eller en hevet plassering katten lett når. Og følg med på hunden din underveis: stirring, stivhet og jaging betyr at dere har gått for fort frem, ikke at det er umulig. Gjør det kort og gøy, og gi det uker heller enn dager. De fleste hunder kan lære å leve fint med huskatten sin.
    • Gratulerer med valp på vei! I stedet for å anbefale en bestemt skole vil jeg gi deg spørsmålene jeg selv ville stilt før påmelding, for det varierer mer mellom instruktører enn mellom skoler. Spør konkret: Hvilke metoder bruker instruktøren, og brukes det noen form for korreksjon eller «konsekvens»? Du vil ha et tydelig ja til kun belønningsbasert trening, ikke et vagt «vi tilpasser oss hunden». Hvor mange valper er det per instruktør? Seks er mye bedre enn tolv. Og handler kurset om hverdagen (ro, håndtering, alenetrening, trygg sosialisering) eller mest om sitt og dekk? For en setter-valp er det første langt viktigere. Be gjerne om å få se på en kurstime før du melder deg på. En seriøs instruktør sier ja til det. Jeg jobber selv som hundetrener i Oslo, så jeg lar andre svare på de konkrete skolene, men jeg har skrevet om hva god sosialisering faktisk er, om du vil lese mer: https://oslohundetrener.no/hva-er-sosialisering-og-hvorfor-er-det-viktig-for-valpen/
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...