Kommende baby og skeptisk hund?

[minimoo]

Lurer på om noen har vært i samme situasjon og deres erfaringer?

Mr. JRT er straks 5 år og har alltid vært skeptisk til fremmede mennesker, voksne som barn. Bare bjeffer truende hvis de vil hilse (hvilket han slipper i hverdagen, han har ikke behov for å hilse og vi sier nei til de som spør).

Hans første erfaring med baby var for snart to år sidn da min lillesøster ble mor. Da tok jeg pelsen med et par ganger. Har var svææært skeptisk til dette nurket som lagde lyder. Hakket tenner og lagde snåle 'usikre' lyder. Så jeg holdt han unna. Og har egentlig skjermet de fra hverandre frem til nevøen min var godt over året. Nå går de for øvrig greit sammen. Pelsen syns ikke nevøen er så skummel lenger. han oppfører seg jo som et likte menneske nå.

Til nyttår blir det familieforøkelse her. Noe jeg ikke engang hadde forestilt meg så lenge pelsen var i hus, men nå er jeg snart 30 og siden pelsen skal bli minst 20, er jeg jo 45 innen han er borte. Dessuten passer det jo aldri med barn, så vi kjører på nå. Men jeg blir jo litt tankefull og tenker det verste da, siden jeg har en terrier som er litt sær og usikker på ukjente. Jeg leser han jo som en åpen bok, og kjenner han ut og inn, men vet likevel ikke hva jeg skal forvente når babyen kommer.

Jeg håper og tror innerst inne selv at det skal gå bra, siden det er vår baby, han garantert vet at den er på vei og han får være med fra dag 1. Og at han får delta så lenge han oppfører seg som folk/hund.

Jeg kan jo nevne at de som står pelsen nær, som han kjenner eller har blitt kjent med, samt mennesker som kommer hjem til oss, er han svært kjærlig og god mot. Elsker lek og kos. Men det er litt annerledes med en baby som lager snåle lyder og rare bevegelser? Eller? Jeg kjenner pelsen ut og inn og vet nøyaktig hva han reagerer på i hverdagen, men når det kommer til pelsen + baby er jeg ganske blank på hva som venter oss.

Noen andre som har hatt usikre hunder og fått baby i hus? Har det gått bra?

Det er vel ingen fasit, må bare vente å se, men vil gjerne høre om noen har vært i samme båt.

[Martine]

Lurer på om noen har vært i samme situasjon og deres erfaringer?

Mr. JRT er straks 5 år og har alltid vært skeptisk til fremmede mennesker, voksne som barn. Bare bjeffer truende hvis de vil hilse (hvilket han slipper i hverdagen, han har ikke behov for å hilse og vi sier nei til de som spør).

Hans første erfaring med baby var for snart to år sidn da min lillesøster ble mor. Da tok jeg pelsen med et par ganger. Har var svææært skeptisk til dette nurket som lagde lyder. Hakket tenner og lagde snåle 'usikre' lyder. Så jeg holdt han unna. Og har egentlig skjermet de fra hverandre frem til nevøen min var godt over året. Nå går de for øvrig greit sammen. Pelsen syns ikke nevøen er så skummel lenger. han oppfører seg jo som et likte menneske nå.

Til nyttår blir det familieforøkelse her. Noe jeg ikke engang hadde forestilt meg så lenge pelsen var i hus, men nå er jeg snart 30 og siden pelsen skal bli minst 20, er jeg jo 45 innen han er borte. Dessuten passer det jo aldri med barn, så vi kjører på nå. Men jeg blir jo litt tankefull og tenker det verste da, siden jeg har en terrier som er litt sær og usikker på ukjente. Jeg leser han jo som en åpen bok, og kjenner han ut og inn, men vet likevel ikke hva jeg skal forvente når babyen kommer.

Jeg håper og tror innerst inne selv at det skal gå bra, siden det er vår baby, han garantert vet at den er på vei og han får være med fra dag 1. Og at han får delta så lenge han oppfører seg som folk/hund.

Jeg kan jo nevne at de som står pelsen nær, som han kjenner eller har blitt kjent med, samt mennesker som kommer hjem til oss, er han svært kjærlig og god mot. Elsker lek og kos. Men det er litt annerledes med en baby som lager snåle lyder og rare bevegelser? Eller? Jeg kjenner pelsen ut og inn og vet nøyaktig hva han reagerer på i hverdagen, men når det kommer til pelsen + baby er jeg ganske blank på hva som venter oss.

Noen andre som har hatt usikre hunder og fått baby i hus? Har det gått bra?

Det er vel ingen fasit, må bare vente å se, men vil gjerne høre om noen har vært i samme båt.

Den ene hunden min har alltid vært usikker på barn. Han har kunnet finne på å hoppe mot fremmede barn og bjeffe/knurre hvis han har fått muligheten, så vi var veldig spent på hvordan det kom til å gå når datteren vår ble født. Det gikk faktisk overraskende bra. Da lå jo babyen helt stille, så jeg var forberedt på å måtte avlive han når datteren vår ble mer mobil og aktiv. Nå blir hun 3 år i september, og hunden lever fortsatt. Han ignorerer henne stort sett, med mindre hun har mat. Får litt kos innimellom på eget initiativ, og når datteren vår går bort til han for å kose så står han står sett helt i ro og later som om han ikke er der

[minimoo]

Herlig Godt å høre at det har gått bra!

[Gjest]

Min tispe var redd for fremmede barn og menn. Hun er en forsiktig type som alltid vil velge flight over fight da heldigvis.
Hun har aldri vært noe redd for vår baby, det har gått fint fra første dag. Også nå som babyen er en vilter halvannetåring går det strålende. Hun er veldig tålmodig og flink med barnet.

[minimoo]

Min tispe var redd for fremmede barn og menn. Hun er en forsiktig type som alltid vil velge flight over fight da heldigvis.

Hun har aldri vært noe redd for vår baby, det har gått fint fra første dag. Også nå som babyen er en vilter halvannetåring går det strålende. Hun er veldig tålmodig og flink med barnet.

Så bra

Min terrier er ikke typen til å gå unna, det kan jeg aldri se for meg, dessverre. Men jeg ser veldig godt dempende signaler hos han.

Ble heldigvis positivt overrasket da han knurret i en ekkel situasjon engang. Trodde ikke han kunne det