Er hunder blitt forbruksvare?

[Malamuten]

Så har jeg forstått det riktig at ingen her hadde skjenket det en tanke om jeg hadde omplassert de hundene jeg har fordi de ikke kan brukes til avl? For å gjøre plass til nye hunder som kanskje er egnede til det formålet, men hvis dem ikke er det så er det ok å omplassere dem og?

Sikkert noen som hadde skjenket det en tanke.. Det vil det alltid være. Personlig så synes jeg det er feil å ha hunder bare for en ting (altså at man da omplasserer alt som ikke passer inn, om de ikke er bra nok eller når de er blitt for gamle til å konkurrere etc), ihvertfall om man er helt ukritisk. Ifht avl så er jo den problemstillingen ganske lett å unngå med feks forvert. Har man ambisjoner i en hundesport så forstår jeg at ikke alle hunder passer, men nå går det jo an å ha to samtidig også, altså skaffe seg en til om den første ikke er bra nok, man må jo ikke kvitte seg med dem. Jeg kommer nok aldri til å forstå hvordan folk klarer å bare bytte ut hunder med mindre de må, men jeg har ikke for vane å dømme folk for å være annerledes enn meg, så så lenge de tar ansvar for å finne gode hjem så er det egentlig ett fett for meg hva andre gjør. Det viktigste er at hunden har det bra.

Men sånn type veddeløp feks hvor man har hunder så lenge de kan løpe også kvitter seg med pensjonister for å ha plass til mange nok "pengemaskiner" på stallen, det synes jeg er hjerterått og feil på flere nivå, ikke bare fordi den enkelte hunden må bytte hjem, men fordi mange av dem ikke får hjem å det vet man, men man fortsetter å produsere valper å kjøpe valper med forsett når man vet at man ikke har planer om å gi dem et varig hjem, og at de ender opp avlivet eller på shelter, det har jeg problemer med. Det er tross alt levende dyr, at man vil drive veddeløp er greit nok, men da burde man kunne ta ansvar for dyret hele livet og heller ha litt mindre hunder/tjene litt mindre penger.

[Guest 2ne]

Øh. Jeg hevder ikke jeg har fasiten. Det er ikke jeg som påstår at noe jeg ikke har opplevd selv, ikke finnes. Og jo, det er fordømmende når dere mener at man ikke har brukt tid nok eller mer eller mindre antyder at man ikke er glad nok i dyrene man tar til seg, når grunnen til omplasseringa ikke er gyldig for dere, fordi dere ikke har opplevd det selv. Fortsatt, good for you, la oss håpe dere aldri opplever det, for det er virkelig ikke noe gøy i det hele tatt å ikke trives med hunden sin, særlig når det ikke er noen åpenbar grunn til å ikke trives med hunden sin. Det er ikke en avgjørelse man tar over natta, og det er ikke en avgjørelse man tar fordi man ikke har prøvd.

[Malamuten]

Det er det vell ingen som har hevdet? At man ikke forstår noe betyr ikke at man fordømmer andre heller, og det er jo nettopp pga slikt at diskusjoner er bra, fordi det kan føre til økt forståelse, både til dem som evt har litt for lett for å kvitte seg med hunder og hos de som kanskje ikke har et helt realistisk syn på hva feks dårlig kjemi, dårlig mentalitet eller andre ting kan føre til både for hund og eier, i noen tilfeller.

[Guest Bølla]

Hva med det faktum at mennesker er forskjellige?

Jeg kjenner veldig mange mennesker som har så store kvaler når de omplasserer dyr, jeg kjenner til og med mennesker som heller går femmilen for sine hunder fremfor sine egne barn. Jeg kjenner også mennesker som med glede hadde sagt opp jobb og sagt farvel til sosialt liv for å flytte på landet for å ta vare på alvorlig syke barn som trengte mer oppfølging enn hva de kunne gi med et stressende A4-liv i byen. Det blir veldig lett å skylde på dyrene, men fellesnevneren her er vel at det er menneskene som er forskjellige.

Jeg har hatt så krevende dyr i hus, og jeg har hatt dyr jeg normalt sett HATER (gnagere) - jaggu klarte jeg ikke å bli sjarmert av dem også. Når jeg ikke har omplassert et eneste dyr i løpet av 25 år så tror jeg ikke at det kommer til å skje så snarlig heller.

[Linus]

Nei, det kan ikke sammenlignes med barn.

Du kan ikke ha barn selv, eller?

Skal ikke nekte for at man ikke nødvendigvis har helt samme følelser for et dyr som for et barn, men selve den ''glad i X uansett personlighet/interesser'' blir akkurat det samme for min del. Synes det er utrolig merkelig at det ikke går an å forstå at man faktisk kan være oppriktig glad i et dyr uansett hvordan dyret er... Men det er vel forskjell på folk.

[Raksha]

Skal ikke nekte for at man ikke nødvendigvis har helt samme følelser for et dyr som for et barn, men selve den ''glad i X uansett personlighet/interesser'' blir akkurat det samme for min del. Synes det er utrolig merkelig at det ikke går an å forstå at man faktisk kan være oppriktig glad i et dyr uansett hvordan dyret er... Men det er vel forskjell på folk.

Ser ingen her som har problemer med å skjønne det understrekede - derimot ser jeg flere som har problemer med å forstå at det går an å ikke fungere sammen med et individ, helt uten at individet trenger å være problematisk/feil eller noe som helst.

[Linus]

Ser ingen her som har problemer med å skjønne det understrekede - derimot ser jeg flere som har problemer med å forstå at det går an å ikke fungere sammen med et individ, helt uten at individet trenger å være problematisk/feil eller noe som helst.

Ja, jeg synes det er vanskelig å forstå. Spesielt ettersom jeg har opplevd det mange snakker om selv - riktig nok ikke med hund, men med hest. En hest som overhodet ikke passer til det jeg hadde sett for meg, som jeg slet med å forstå meg på. som bokstavelig talt fikk meg på gråten eller fryktelig irritert omtrent annenhver dag. Mange ville kanskje sagt at de prøvde å få ting til å funke for deretter å selge om de prøvde å se om ting ble bedre med tiden. Noen ville kanskje sagt at de prøvde om de prøvde en annen instruktør et par ganger.

Men jeg prøvde virkelig å rette opp i det, ved å bruke timesvis sammen uten å kreve noe som helst, endre ridestil totalt (gå fra ''verdensmester'' til nybegynner igjen), utallige timer lesing og kursing, ved å la hesten få bestemme det meste i to år, bare fokusere på å bli kjent med dyret og dens personlighet og interesser... Mens folk syntes jeg var totalt idiot som for eksempel hadde en hest som selv bestemte når den ville hjem fra tur, i blant etter bare fem minutter. Med han tok det laaang tid, føltes håpløst og vanskelig til tider, men til slutt ble vi faktisk godt kjent med hverandre. Ble glad i han. Når vi først var over kneika har det bare gått oppover, nå er han som den hesten som har betydd mest for meg noen gang.

Jeg tror mange blir skuffet fordi de innerst inne har klare meninger om hvordan hunden skal være, hvordan den skal reagere, hva den skal like. Ikke alltid er villig til å endre sitt eget liv, ambisjoner, etc, for å passe det dyret de faktisk har skaffet seg.

Tror ikke jeg skal skrive så mye mer, har egentlig sagt alt jeg mener. Men for å avslutte - jeg står for at kjemi er noe fiktivt. Jeg har aldri opplevd at noe mystisk gjør at jeg ikke liker et dyr eller et menneske. For min del ligger det alltid noe annet bak, som jeg ikke nødvendigvis tenker over, men som kan endres på dersom man virkelig vil - vips, så blir ''kjemien'' bedre.

[Guest Bølla]

Ser ingen her som har problemer med å skjønne det understrekede - derimot ser jeg flere som har problemer med å forstå at det går an å ikke fungere sammen med et individ, helt uten at individet trenger å være problematisk/feil eller noe som helst.

For min egen del så kan jeg bare si at jeg ikke har noen problemer med å komme overens med dyr som det ikke er noe feil med. Alle dyr jeg har hatt i hus, krevende eller ei, har alle som en vært en sann berikelse. Ja, de har sikkert gitt meg noen grå hår, kostet mer enn hva godt er og til tider har det vært slitsomt, men verken familieliv eller hundeliv er rosenrødt 24/7.

Dyr er nå en gang dyr og det er mitt utgangspunkt.

[Gjest]

Men da er vi jo enige om at folk er forskjellige, da.

Noen tror på kjemi og opplever dette som fullstendig reellt, og en grunn til å omplassere.

Andre synes det er BS og velger å leve med "hvilket som helst" dyr fordi det er det de tror på.

Begge deler er helt greit.

Problemet er at man ikke respekterer "den andre part".

For MEG og mange andre i denne tråden er det fullstendig reellt å ha eller ikke ha kjemi med et dyr på lik linje som med et menneske. For andre er dette et begrep likestilt med "spøkelse i hvitt laken".

Begge sider kan ha rett, begge sider kan handle riktig.

Og hvorvidt man handler riktig er opp til ingen å dømme, så lenge man har RESPEKT for sine medmennesker og innser at man ikke sitter på den eneste store fasit.

[Malamuten]

Ja, jeg synes det er vanskelig å forstå. Spesielt ettersom jeg har opplevd det mange snakker om selv - riktig nok ikke med hund, men med hest. En hest som overhodet ikke passer til det jeg hadde sett for meg, som jeg slet med å forstå meg på. som bokstavelig talt fikk meg på gråten eller fryktelig irritert omtrent annenhver dag. Mange ville kanskje sagt at de prøvde å få ting til å funke for deretter å selge om de prøvde å se om ting ble bedre med tiden. Noen ville kanskje sagt at de prøvde om de prøvde en annen instruktør et par ganger.

Men jeg prøvde virkelig å rette opp i det, ved å bruke timesvis sammen uten å kreve noe som helst, endre ridestil totalt (gå fra ''verdensmester'' til nybegynner igjen), utallige timer lesing og kursing, ved å la hesten få bestemme det meste i to år, bare fokusere på å bli kjent med dyret og dens personlighet og interesser... Mens folk syntes jeg var totalt idiot som for eksempel hadde en hest som selv bestemte når den ville hjem fra tur, i blant etter bare fem minutter. Med han tok det laaang tid, føltes håpløst og vanskelig til tider, men til slutt ble vi faktisk godt kjent med hverandre. Ble glad i han. Når vi først var over kneika har det bare gått oppover, nå er han som den hesten som har betydd mest for meg noen gang.

Jeg tror mange blir skuffet fordi de innerst inne har klare meninger om hvordan hunden skal være, hvordan den skal reagere, hva den skal like. Ikke alltid er villig til å endre sitt eget liv, ambisjoner, etc, for å passe det dyret de faktisk har skaffet seg.

Tror ikke jeg skal skrive så mye mer, har egentlig sagt alt jeg mener. Men for å avslutte - jeg står for at kjemi er noe fiktivt. Jeg har aldri opplevd at noe mystisk gjør at jeg ikke liker et dyr eller et menneske. For min del ligger det alltid noe annet bak, som jeg ikke nødvendigvis tenker over, men som kan endres på dersom man virkelig vil - vips, så blir ''kjemien'' bedre.

For å gjenta enda en gang, det du snakker om er ikke KJEMI, og derfor er det jo ikke rart at du ikke forstår hva folk mener, fordi du har ikke opplevd dårlig kjemi. Du har opplevd dårlig oppførsel, feil bruksområde eller andre ting som gjør at de ikke kan/bør/liker det man hadde ønsket å bruke dem til, DET ER IKKE KJEMI. Ergo er det heller ikke "kjemien" som blir bedre når man "fikser" på ting, som du sier. Kjemi kan ikke fikses på. Feil rase, manglende egenskaper (arbeidskapasitet e.l.), dårlig oppførsel/adferd, osv er ikke kjemi, det er noe helt annet. KJEMI er når man liker en hund(eller hest eller menneske) til tross for at ingenting stemmer eller at man ikke like en hund til tross for at alt "overflatisk" egentlig stemmer. Hunden kan brukes til det man vil, har god oppførsel osv osv, alikevell er det bare noe som ikke stemmer. (man kan selvfølgelig ha dårlig kjemi med hunder som ikke er perfekte også, bare greit eksempel for å få frem poenget at kjemi ikke har noe med oppførsel, egenskaper eller andre slike ting å gjøre).

[Raksha]

Ja, jeg synes det er vanskelig å forstå. Spesielt ettersom jeg har opplevd det mange snakker om selv - riktig nok ikke med hund, men med hest. En hest som overhodet ikke passer til det jeg hadde sett for meg, som jeg slet med å forstå meg på. som bokstavelig talt fikk meg på gråten eller fryktelig irritert omtrent annenhver dag. Mange ville kanskje sagt at de prøvde å få ting til å funke for deretter å selge om de prøvde å se om ting ble bedre med tiden. Noen ville kanskje sagt at de prøvde om de prøvde en annen instruktør et par ganger.

Men jeg prøvde virkelig å rette opp i det, ved å bruke timesvis sammen uten å kreve noe som helst, endre ridestil totalt (gå fra ''verdensmester'' til nybegynner igjen), utallige timer lesing og kursing, ved å la hesten få bestemme det meste i to år, bare fokusere på å bli kjent med dyret og dens personlighet og interesser... Mens folk syntes jeg var totalt idiot som for eksempel hadde en hest som selv bestemte når den ville hjem fra tur, i blant etter bare fem minutter. Med han tok det laaang tid, føltes håpløst og vanskelig til tider, men til slutt ble vi faktisk godt kjent med hverandre. Ble glad i han. Når vi først var over kneika har det bare gått oppover, nå er han som den hesten som har betydd mest for meg noen gang.

Jeg tror mange blir skuffet fordi de innerst inne har klare meninger om hvordan hunden skal være, hvordan den skal reagere, hva den skal like. Ikke alltid er villig til å endre sitt eget liv, ambisjoner, etc, for å passe det dyret de faktisk har skaffet seg.

Tror ikke jeg skal skrive så mye mer, har egentlig sagt alt jeg mener. Men for å avslutte - jeg står for at kjemi er noe fiktivt. Jeg har aldri opplevd at noe mystisk gjør at jeg ikke liker et dyr eller et menneske. For min del ligger det alltid noe annet bak, som jeg ikke nødvendigvis tenker over, men som kan endres på dersom man virkelig vil - vips, så blir ''kjemien'' bedre.

Har en slik hest på 5, året jeg. Forskjellen på henne og hunden er at jeg oppriktig liker hesten min. Selv om vi ikke snakker samme språk, vi ikke er enige om hvordan ting skal og bør være, så ønsker jeg å bruke tid med henne. Det gir meg noe å bruke tid på henne. Hvert minste signal fra henne om at hun trives med meg betyr uendelig mye. Mens hunden jeg ikke liker kan logre seg ihjel og jeg syns han er søt i 2 sekunder så blir han bare irriterende. Jeg ønsker ikke å bruke tid med han, det gir meg ingenting positivt å være med han. Jeg er glad i han på det nivået at han fortjener det beste og jeg syns det blir trist når han dør, men mest pga personene han betyr mye for, det blir rart å ikke ha han på gården, det blir tomt uten han, men jeg kommer ikke til å sørge på samme måte som jeg vil sørge over hesten min, eller en av mine hunder. Ser du forskjellen?

For meg handler det ikke om forventninger og ønsker. Jeg kjøpte meg riesenschnauzer som jeg skulle ha til bruks og lp, vi kom aldri lenger enn kosespor og leketrening pga hennes helse. Hun var fremdeles "hunden i mitt liv", selv om ingen av forventningene ble realitet.

[spot]

Selvsagt kan det være gode grunner for å selge / omplassere en hund. Jeg har hatt et svært så aktivt hundeliv med mange hunder siden begynnelsen på - 80 tallet. Jeg har solgt kun en hund da den var unghund. Alle andre har blitt værende til de ble gamle. Flaks ??? Jeg synes det er påfallende at noen kvitter seg med / omplasserer / avliver "stadig vekk" hunder, og finner alltid "gode" grunner for det. Jeg undres over slike mennesker...

[Guest Gråtass]

Selvsagt kan det være gode for å selge / omplassere en hund.  Jeg har hatt et svært så aktivt hundeliv med mange hunder siden begynnelsen på - 80 tallet.  Jeg har solgt kun en hund da den var unghund.  Alle andre har blitt værende til de ble gamle.  Flaks ???  Jeg synes det er påfallende at noen kvitter seg med / omplasserer / avliver "stadig vekk"  hunder, og finner alltid "gode" grunner for det.  Jeg undres over slike mennesker...

Jeg har hatt hund siden 1992, den første hunden min som passerte 10 år var i 2012. Det er 20 år med hund, før en ble gammel. Alle mine hunder mellom 1992-dd har enten blitt avlivet pga sykdom eller solgt av ulike grunner. Hvis du lurer på meg som person pga dette, må du gjerne spørre. Men jeg er helt sikker på at mine svar, som er basert på mitt liv, mine erfaringer og mine vurderinger ikke holder mål til den standarden du har satt. Så da er vel samtalen uintressant i utgangspunktet- for oss begge.

Sent from my ST27i using Tapatalk 2

[Guest 2ne]

Selvsagt kan det være gode for å selge / omplassere en hund. Jeg har hatt et svært så aktivt hundeliv med mange hunder siden begynnelsen på - 80 tallet. Jeg har solgt kun en hund da den var unghund. Alle andre har blitt værende til de ble gamle. Flaks ??? Jeg synes det er påfallende at noen kvitter seg med / omplasserer / avliver "stadig vekk" hunder, og finner alltid "gode" grunner for det. Jeg undres over slike mennesker...

Jeg er en av de folk ynder å "undres" over. Min første terv hadde jeg bare i 8 mnd før han måtte avlives pga mentalitet. Halvbror ble erstatningsvalp, han måtte avlives 22 mnd gammel pga mentalitet. Neste hund fikk jeg da hun var 2 år gammel, hun ble avlivet 8 år gammel pga økende nervøsitet uten at vi fant grunnen til det. Datteren hennes er mye omtalt her, jeg solgte henne pga dette ikke gyldige "ingen kjemi"-argumentet. En venninne og jeg kjøpte hund sammen, måtte avlives 10 mnd gammel pga sterk grad AA. Terven lever på lånt tid pga allergi, prednisolon-bruk og nervøsitet.

Det er påfallende, ikke sant, at ingen av mine hunder etter AH'en har blitt gamle? Er det ikke godt å kunne meske seg litt i andres ulykke og spekulere i om hundene virkelig er så syke som jeg skal ha det til? Om disse med dårlig gemytt virkelig måtte avlives, eller om de kunne ha levd et normalt liv et annet sted?

Nei, jeg tar det ikke personlig. Jeg har vært i hundemiljøet i så mange år nå at jeg veit det er sånn (selv om dere helt sikkert ikke mener meg nå, bare alle disse andre som har påfallende mange hunder som avlives og/eller omplasseres). Jeg undres over hva man får ut av å spekulere i andres ulykke...

[Benedicte]

Jeg tror ikke brukerne i denne tråden som har omplassert en eller to hunder er representativt for det TS sikter til. Jeg kjenner mange - spesielt utstillingsfolk - som bytter hunder oftere enn andre bytter sokker. Når man har omplassert hund nummer 5 på tre år så tror jeg faktisk ikke at man har så "vanskelig for det".

Og det er jo ikke nødvendigvis feil eller galt det - men JEG hadde aldri omplassert en hund så lett.

[Gjest]

Men da er vi jo enige om at folk er forskjellige, da.

Noen tror på kjemi og opplever dette som fullstendig reellt, og en grunn til å omplassere.

Andre synes det er BS og velger å leve med "hvilket som helst" dyr fordi det er det de tror på.

Begge deler er helt greit.

Problemet er at man ikke respekterer "den andre part".

For MEG og mange andre i denne tråden er det fullstendig reellt å ha eller ikke ha kjemi med et dyr på lik linje som med et menneske. For andre er dette et begrep likestilt med "spøkelse i hvitt laken".

Begge sider kan ha rett, begge sider kan handle riktig.

Og hvorvidt man handler riktig er opp til ingen å dømme, så lenge man har RESPEKT for sine medmennesker og innser at man ikke sitter på den eneste store fasit.

er det noen som har vært respektløs? jeg ser folk som stiller spørsmål...

[Raksha]

Selvsagt kan det være gode for å selge / omplassere en hund. Jeg har hatt et svært så aktivt hundeliv med mange hunder siden begynnelsen på - 80 tallet. Jeg har solgt kun en hund da den var unghund. Alle andre har blitt værende til de ble gamle. Flaks ??? Jeg synes det er påfallende at noen kvitter seg med / omplasserer / avliver "stadig vekk" hunder, og finner alltid "gode" grunner for det. Jeg undres over slike mennesker...

Hatt hunder sammenhengende (ok - ørlite mellomrom på 7 uker) i 18 år nå. Likevel har jeg "rukket" gjennom 5 hunder + de tre jeg har i dag. Hva sier det om meg som hundeeier egentlig?

[Gjest]

Hatt hunder sammenhengende (ok - ørlite mellomrom på 7 uker) i 18 år nå. Likevel har jeg "rukket" gjennom 5 hunder + de tre jeg har i dag. Hva sier det om meg som hundeeier egentlig?

At du er ærlig. (Og en del andre er ikke utfra hva jeg vet…..)

Og du ser når nok er nok.

[Gjest]

er det noen som har vært respektløs? jeg ser folk som stiller spørsmål...

Ja, jeg synes det.

[Helianthus]

[..]

Det er påfallende, ikke sant, at ingen av mine hunder etter AH'en har blitt gamle? Er det ikke godt å kunne meske seg litt i andres ulykke og spekulere i om hundene virkelig er så syke som jeg skal ha det til? Om disse med dårlig gemytt virkelig måtte avlives, eller om de kunne ha levd et normalt liv et annet sted? [..]

Jeg forstår at spørsmålene dine er retoriske, men jeg svarer allikevel siden det ble nevnt av en annen i denne tråden hvor pussig det var at hun ennå ikke hadde avlivet eller omplassert noen hunder på x antall tiår mens andre gjør det stadig vekk...

Når det er snakk om "problemhunder" så er vi nødt til å ta rase med i betraktning også. Det ER forskjell på feks retrievere og gjeterhunder. Noen raser har jevnt over bra gemytt, mens det på andre raser finnes mye rart mentalt. Sjansen for å få en bra familiehund ut av en labrador er større enn at en bc skal bli det. Det ER en grunn til at feks førerhundskolen satser på labradorer og ikke bcer. Det finnes en rekke raser hvor det finnes mange mentalt svake hunder, og det finnes raser med mer sykdom enn gjennomsnittet. Dette MÅ tas med i betraktning, spesielt før man begynner å moralisere.

[Malamuten]

Nå er det jo langt i fra "alle" man trenger å spekulere i, mange nok som er fullstendig ærlig på hvorfor de bytter hunder oftere enn sokker, uten "gyldig" grunn, fordi de ikke bryr seg. Det koster de ikke en halv kalori å pløye gjennom en hel rase på jakt etter den "perfekte" fordi de faktisk ikke ser noe galt i bruk og kast. Det betyr ikke at alle som omplasserer hunder blir sett ned på eller spekulert i. De jeg evnt kjenner eller vet av som jeg missliker innstillingen til ifht slikt missliker jeg kun fordi jeg vet hvordan og hvorfor, helt uavhengig av antall hunder, hvor mange år, hvilken rase e.l. og klart når jeg først vet at det ikke er bra så vil det naturlig nok plage meg litt, ettersom jeg faktisk er glad i dyr og har empati. Andre igjen som jeg hører har omplassert tenker jeg ikke en gang over hvorfor, det er stort sett ikke interessant for meg hvorfor folk omplasserer så jeg legger sjeldent noe energi i å finne ut av det heller. Det går inn også ut.

[Raksha]

At du er ærlig. (Og en del andre er ikke utfra hva jeg vet…..)

Og du ser når nok er nok.

Om man tror på, eller i det heletatt gidder, høre på årsakene så kanskje? Nå føler jeg meg overhodet ikke truffet av TS sitt innlegg - ikke det jeg siterer heller, fordi jeg har levd med mine hunder, jeg vet hvorfor de er avlivet og jeg er ærlig om noe spør, men jeg er en av disse som folk "undres over" når de ser/leser/hører hvor mange hunder jeg har hatt. Det er ikke til å legge skjul på.

[Gjest]

Hatt hunder sammenhengende (ok - ørlite mellomrom på 7 uker) i 18 år nå. Likevel har jeg "rukket" gjennom 5 hunder + de tre jeg har i dag. Hva sier det om meg som hundeeier egentlig?

Men du har da ikke OMPLASSERT de, de har jo vært syke og dødd av det. Det har da ingen ting med denne saken å gjøre?

[Raksha]

Men du har da ikke OMPLASSERT de, de har jo vært syke og dødd av det. Det har da ingen ting med denne saken å gjøre?

De har ikke dødd av det, jeg har avlivet. Poenget er jo antall hunder på antall år. Det avlives jo friske og raske hunder hver dag.

[Malamuten]

Men du har da ikke OMPLASSERT de, de har jo vært syke og dødd av det. Det har da ingen ting med denne saken å gjøre?

Selvfølgelig har det det, det er like mange som liker å spekulere i hvorfor noen avliver mange hunder i ung alder når noen aldri trenger det. På samme måte som mange liker å spekulere i omplasseringer samme hva som ligger til grunn. Og egentlig så er det jo ikke det slike folk er interessert i (altså å vite hva som egentlig er grunnen), de er bare ute etter å finne dritt på andre, for å virke bedre selv eller for å (forsøke å) snakke ned andre.