Gå til innhold
Hundesonen.no

Stress, stress, stress


Puttiva
 Share

Recommended Posts

Ico har så mye stress i seg, og jeg syns det er vanskelig å vite hvordan jeg skal håndtere det for å komme til roten av problemet. Så da tyr man til sonens orakeltjeneste :ahappy:

Også får dere bare beklage min manglende evne til å formulere meg kort og konsis :icon_redface:

Stresset hans kommer fram på mange ulike måter, i ulike situasjoner. Generelle trekk han har er at han peser mye, uavhengig av temperatur, han demper mye når det er situasjoner som stresser han, han er rastløs, veldig ivrig på å måtte bære ting når han blir ivrig, klyker mye i forbindelse med forventninger, etc. Situasjoner som er vanskelige er blant annt:

- Hilsing på folk han kjenner. Han renner over av glede og stress, og hele hunden rister. Han hylskriker og piper som et uvær. Vi krever at han skal ligge rolig, og pulsen skal være normal før han får lov til å hilse. Han klarer oppgaven sånn mer eller mindre, men dør på seg av frustrasjon og stress. Når han har roet seg (etter alt fra to til ti miniutter) så er han rolig og snill og grei i hilsingen. Han blir flinkere og flinkere på dette, men stresset er like stort fremdeles, går bare raskere over.

- Lek. Han begynner å jokke nesten med en gang vi tar fram en leke. Han elsker drakamp, men etter to repetisjoner, så jokker han bare. Vi avbryter øvelsene, og lar han roe seg før vi evt fortsetter. Kaste ball, "løp-om-kapp" etc utløser også jokking, men tar litt lengre tid enn drakamp. Drakamp er det beste, men han er generelt sett en veldig leken hund. Har han først begynt å jokke, skal det "ingenting" til før han starter igjen. Føler egentlig ikke at trening hjelper noe som helst her.

- Passeringer. Han stresser seg enormt opp når han ser andre hunder. Blokker oss ut mer eller mindre og er ikke særlig motakelig for godbiter. Dersom den andre hunden utagerer (noe 9 av 10 hunder i området her gjør), svarer han med STORE bokstaver. Men stort sett alltid er det den andre hunden som har startet utageringer før han henger seg på. Han kan bikke såpass over at han knurrer mot oss og, særlig dersom vi korrigerer han, men virker som det er mer situasjonen han utagerer mot, enn oss. Her driver vi vanlig passeringstrening, men føler ikke det gjør at vi kommer til roten av problemet. Ikke blir han så veldig mye bedre av treningen heller ser det ut som.

- Resursforsvar ovenfor kattene. Han stresser veldig om det er noe godt han har, som han ikke vil ha, og kattene er i nærheten. Det kan være et tyggebein han ikke gidder å tygge på som ligger på gulvet. Nærmer en katt seg, løper han bort og står ved beinet til katten er borte, så går han og legger seg igjen. Han får ikke lov til å løpe fram og tilbake sånn, ser vi situasjonen før han, så ber vi han bli. Da ligger han og suttrer høylytt mens katten er i nærheten av beinet (e.l.). Kattene bryr seg stort sett aldri om hans ting uansett, så han mister det ikke. Andre hunder deler han gjerne godsakene sine med, for da er den andre hunden så mye viktigere for han at tyggebein etc ikke er verdt noe som helst lengre. Han kan dog bruke lekene sine og tyggetingene sine for å "lokke" den andre hunden i lek, dersom den er uinteressert i han. "Se hva jeg har! Lyst til å leke med meg nå?"

Og hva gjør vi sålangt for å håndtere stresset?

Vi trener mye (!) ro-trening, krever at han er rolig før han får viljen sin. han må alltid vente på sin tur (værsågod), han får ikke vandre hvileløst rundt, han får ikke gå i skittentøysdunken for å finne sge noe å bære på, han får ikke trekke i båndet, han får ikke snuse lenge på tisseflekker etc, eller markere med beina og knurre samtidig, for det ser ut til å øke stresset i forbindelse med andre hunder. Og vi gjør sikkert mer og, men kommer ikke på det i farten.

Han er selvfølgelig mindre stresset og mer kontrollerbar når han er sliten, men det skal så sinnsykt mye til å slite han ut, at det er ikke realistisk å få til hver dag. Særlig ikke i sommervarmen. Hodearbeid blir han lei av før han blir sliten.

Han ble to år i mai, så jeg tenker jo at det er mye alder inn i bildet, og at han forhåpentligvis vil bli bedre når han blir eldre. Han har alltid hatt mye stress i seg, men etter hormonene kom, ble alt mye verre. Men er det noen ting jeg kan gjøre for å senke det generelle stressnivået hans? Få han flinkere til å håndtere sitt eget stress? Alle de problemene vi har med han ser ut til å bunne ned i stress. Så om jeg greier å håndtere det bedre, så tenker jeg at mye vil automatisk ordne seg. Hva tenker dere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke jeg ville tenkt så mye på å slite han ut fysisk jeg, jeg tror jeg heller ville vært enda mer nazi på ro-trening. Det gjorde frøkna her veldig sliten i hodet sitt i hvert fall, å måtte være rolig før man får lov til noe er kjempevanskelig :lol: Trene på å være rolig, trene på å være samlet, det er noe av det hardeste Nora måtte da hun var på Icos alder. Det er drit-kjedelig å trene på, både for deg og Ico, men de lærer etterhvert. Nora og jeg klarer stort sett å kontrollere stresset hennes nå, og hun er bare 6 år ;)

Jeg ville vel ikke brukt lek som belønning så mye, nettopp fordi at det øker stresset hos de. Skal du bruke lek, gjør det sjeldent og kortvarig, avslutt leken før han begynner å jokke. Ikke ha drakamp med ham hvis det utløser jokking. Mat stresser ned, og du kan godt gjøre det litt vanskelig å få tak i maten sånn at han må jobbe litt for å få tak i det, som å holde godbiter i en lukket hånd, putte godbitene i en eske osv. @JeanetteH har mange gode tips på hvordan man gjør selve det å få godbiten til noe mer spennende enn bare å få den. Om han stresser for å få belønning, så får han ikke belønning før han er rolig igjen. Bruk lav og "mørk" stemme når du roser, og si det rolig.. Nora her tar helt av om jeg jubler, så det gjør jeg aldri, for henne holder det at jeg sier "braaaaa, fliiiiink jente!", hun girer seg opp da og hun :P

Tren på ting der han må holde seg rolig. Jeg gikk fri ved fot i sakte marsj en hel vinter med Nora. Bare sakte marsj og vendinger. Jeg hater sakte marsj :P Om han ikke er noe særlig til lydighetshund, så gå spor eller tren søksøvelser, da lærer han forhåpentligvis at man må skru på hodet for å finne noe.

Det er en tålmodighetsprøve å få en samlet og sanset hund ut av en stressbombe. Du må alltid forholde deg rolig sjøl, og helst bør alle andre rundt gjøre det og (Nora blir kjempeglad samme hvem som jubler hun, samme hvem jubelen er til.. Det er helt sikkert henne, mener hun, hver gang..).

Jeg tipper du kommer til å få råd om å kastrere ham, så jeg sier det med en gang jeg - denne hormonperioden er antageligvis bare det, en periode. Hanner er ikke spesielt artige når de er mellom 14 mnd og 3 år, da de driver og finner seg sjøl og blir voksne, men det har ikke bare med hormoner å gjøre, det har noe med alder å gjøre. Ja, det kan hjelpe å kastrere, om stresset er hormonelt og bare det. Hvis ikke så har det å bli voksen like god effekt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke jeg ville tenkt så mye på å slite han ut fysisk jeg, jeg tror jeg heller ville vært enda mer nazi på ro-trening. Det gjorde frøkna her veldig sliten i hodet sitt i hvert fall, å måtte være rolig før man får lov til noe er kjempevanskelig :lol: Trene på å være rolig, trene på å være samlet, det er noe av det hardeste Nora måtte da hun var på Icos alder. Det er drit-kjedelig å trene på, både for deg og Ico, men de lærer etterhvert. Nora og jeg klarer stort sett å kontrollere stresset hennes nå, og hun er bare 6 år ;)

Jeg ville vel ikke brukt lek som belønning så mye, nettopp fordi at det øker stresset hos de. Skal du bruke lek, gjør det sjeldent og kortvarig, avslutt leken før han begynner å jokke. Ikke ha drakamp med ham hvis det utløser jokking. Mat stresser ned, og du kan godt gjøre det litt vanskelig å få tak i maten sånn at han må jobbe litt for å få tak i det, som å holde godbiter i en lukket hånd, putte godbitene i en eske osv. @JeanetteH har mange gode tips på hvordan man gjør selve det å få godbiten til noe mer spennende enn bare å få den. Om han stresser for å få belønning, så får han ikke belønning før han er rolig igjen. Bruk lav og "mørk" stemme når du roser, og si det rolig.. Nora her tar helt av om jeg jubler, så det gjør jeg aldri, for henne holder det at jeg sier "braaaaa, fliiiiink jente!", hun girer seg opp da og hun :P

Tren på ting der han må holde seg rolig. Jeg gikk fri ved fot i sakte marsj en hel vinter med Nora. Bare sakte marsj og vendinger. Jeg hater sakte marsj :P Om han ikke er noe særlig til lydighetshund, så gå spor eller tren søksøvelser, da lærer han forhåpentligvis at man må skru på hodet for å finne noe.

Det er en tålmodighetsprøve å få en samlet og sanset hund ut av en stressbombe. Du må alltid forholde deg rolig sjøl, og helst bør alle andre rundt gjøre det og (Nora blir kjempeglad samme hvem som jubler hun, samme hvem jubelen er til.. Det er helt sikkert henne, mener hun, hver gang..).

Jeg tipper du kommer til å få råd om å kastrere ham, så jeg sier det med en gang jeg - denne hormonperioden er antageligvis bare det, en periode. Hanner er ikke spesielt artige når de er mellom 14 mnd og 3 år, da de driver og finner seg sjøl og blir voksne, men det har ikke bare med hormoner å gjøre, det har noe med alder å gjøre. Ja, det kan hjelpe å kastrere, om stresset er hormonelt og bare det. Hvis ikke så har det å bli voksen like god effekt.

Først; Takk for et veldig fint svar :D

Trene ro gjør vi mye. Det er grusomt syns han, men nødvendig. I hilsesituasjoner ser vi gode resultater på det, og også det å stå stille og måtte vente ute. Det er også grusomt syns han, men det går bedre. I passeringssituasjoner f.eks. klarer jeg ikke helt å få noen resultater av å kreve at han er rolig. Men vi prøver.

Kanskje lurt å kutte ut leke til trening helt ja. Han jobber så veldig mye bedre for lek enn for godis, men jeg får jo bare tatt to repetisjoner før det er nok. Han holder lengre på godbiter, men må da jobbe mye for å holde interessen og intensiteten oppe. Han blir lei og melder seg ganske fort ut. der MÅ jeg spille mye på meg for å få opp engasjementet hans. Får han bare rolige godbiter gidder han ikke å trene i det hele tatt :P Er da en polar spisshund for alle penga må vite :sleep: Han bryr seg generelt lite om menneskers engasjement, utenom hilsesituasjoner med kjentfolk. Mer der hjelper det ikke å være rolig heller. Der må han være helst noen meter vekk fra folka han vil hilse på i en bli-kommando (mens han rister og skriker...).

Har tenkt tanken om å kjemisk kastrering for å se om det er hormonelt eller bare han som er sånn. Jeg tror det er en god dose av begge deler. Da han var bitteliten valp begynte han også lett å jokke i hisesituasjoner, lek etc. Men det generelle stresset har uten tvil blitt verre etter han kom i tennårene. Men det kan jo kanskje være alder uten hormoner og? Jeg prøver å holde ut, for jeg syns ikke noe om å kastrere om det ikke er nødvendig. Men kjemisk kastrering har jeg vurdert, men klarer tydeligvis ikke å bli enig med meg selv om det er en god idé eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hilsing, hvordan foregår det? Er det bare han som får gå bort å lukte på når han er rolig eller driver menneskene og "hilser" tilbake(klapper han, snakker e.l.)? Her ville jeg isåfall bare kjørt ignorering. Altså at hunden får gå bort å snuse om han vil men menneskene han hilser på gir ingenting tilbake. At han avreagerer raskere enn før er faktisk et godt stykke på vei, det er slik det starter, og etterhvert som han blir bedre og bedre på å håndtere stresset så vil det gå over med en gang, evt ikke stresse seg opp i utgangspunktet (men dette er en gradvis prossess).

Passering, om du ikke kan passere på en god måte så ville jeg forsøkt å unngå det så langt det er mulig. For å bryte dårligere vaner å for å starte treninga en plass hvor hunden faktisk er kontaktbar og kan lære noe av det. Dvs, når han begynner å blokkere så kan du feks snu å gå motsatt vei og belønne kontakt når den etterhvert kommer. Du kan gå på andre siden av gaten (om det hjelper), du kan kommandere sitt/dekk e.l. enten der dere står eller gå litt unna om han trenger større avstand. Dette er en fin plass å begynne mtp at han kan se andre hunder, men alikevell være på en slik avstand og/eller i en slik setting (feks under komando sitt) at han klarer passeringen uten å ta helt av (og dermed har dere læring, kontra avlæring). Så kan dere derfra gjøre det vanskeligere med mindre avstand og evt bytte ut sitt/dekk med å gå forbi.

Lek, kanskje er det best å la det være? Eller om det er mulig så kan dere avslutte leken før han blir så gira at han begynner å jukke? om så det bare betyr en drakamp eller et kast med ballen. Kanskje kan dere moderere deres kroppsspråk/stemmebruk i lek(om dere feks er veldig ivrig selv så vil jo det gire hunden enda mer).

Slite han ut er jo fint om det virker, men man må jo passe på å ikke gjøre bare det heller, man vil jo ikke ha en hund som er "avhengig" av å bli kjørt i kjelleren hver dag, men man kan jo bruke det til sin fordel å sørge for at han innimellom får brukt seg skikkelig fysisk (sykkel, trekk etc).

Generelt sett så er det jo stresshåndtering som er nøkkelen, noe jeg har brukt mye tid på de siste årene med min hund som utagerte både på folk og hunder og andre ting pga høyt stress. Stresshåndtering vil si å lære hunden å håndtere/avreagere, stresset sitt. Treningen er forholdsvis enkel, man må utsette hunden for situasjoner, miljøer og ting som skaper stress også trene på å håndtere det. Best er det jo da om man får til å holde stresset under det punktet det blir for mye og hunden bikker over, fordi da er det lettere å trene på å læringen går raskere. Jo flere forskjellige stressende situasjoner man får trent på/i jo bedre vil alt bli, også i de situasjonene man ikke har fått trent så mye på direkte, fordi stresshåndtering er jo det samme uansett. Og når hunden har lært det i mange andre situasjoner vil den også raskere plukke det opp i nye situasjoner når den kjenner igjen sine egne føleleser og våre reaksjoner.

Min malamute hannhund var av en ganske stressa type, veldig lik din på mange måter, han var et h****e fra rundt 2.5 års alder og i et par tre mnd (oppførte seg som om det var en høyløpsk tispe i hus konstant), men når det endelig ga seg og han ble voksen så ble han en helt annen hund. Selvfølgelig bedre enn han var under hormoneksplosjonen, men også mye mindre stresset enn han hadde vært som valp/unghund, så det er håp :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hilsing, hvordan foregår det? Er det bare han som får gå bort å lukte på når han er rolig eller driver menneskene og "hilser" tilbake(klapper han, snakker e.l.)? Her ville jeg isåfall bare kjørt ignorering. Altså at hunden får gå bort å snuse om han vil men menneskene han hilser på gir ingenting tilbake. At han avreagerer raskere enn før er faktisk et godt stykke på vei, det er slik det starter, og etterhvert som han blir bedre og bedre på å håndtere stresset så vil det gå over med en gang, evt ikke stresse seg opp i utgangspunktet (men dette er en gradvis prossess).

Passering, om du ikke kan passere på en god måte så ville jeg forsøkt å unngå det så langt det er mulig. For å bryte dårligere vaner å for å starte treninga en plass hvor hunden faktisk er kontaktbar og kan lære noe av det. Dvs, når han begynner å blokkere så kan du feks snu å gå motsatt vei og belønne kontakt når den etterhvert kommer. Du kan gå på andre siden av gaten (om det hjelper), du kan kommandere sitt/dekk e.l. enten der dere står eller gå litt unna om han trenger større avstand. Dette er en fin plass å begynne mtp at han kan se andre hunder, men alikevell være på en slik avstand og/eller i en slik setting (feks under komando sitt) at han klarer passeringen uten å ta helt av (og dermed har dere læring, kontra avlæring). Så kan dere derfra gjøre det vanskeligere med mindre avstand og evt bytte ut sitt/dekk med å gå forbi.

Lek, kanskje er det best å la det være? Eller om det er mulig så kan dere avslutte leken før han blir så gira at han begynner å jukke? om så det bare betyr en drakamp eller et kast med ballen. Kanskje kan dere moderere deres kroppsspråk/stemmebruk i lek(om dere feks er veldig ivrig selv så vil jo det gire hunden enda mer).

Slite han ut er jo fint om det virker, men man må jo passe på å ikke gjøre bare det heller, man vil jo ikke ha en hund som er "avhengig" av å bli kjørt i kjelleren hver dag, men man kan jo bruke det til sin fordel å sørge for at han innimellom får brukt seg skikkelig fysisk (sykkel, trekk etc).

Generelt sett så er det jo stresshåndtering som er nøkkelen, noe jeg har brukt mye tid på de siste årene med min hund som utagerte både på folk og hunder og andre ting pga høyt stress. Stresshåndtering vil si å lære hunden å håndtere/avreagere, stresset sitt. Treningen er forholdsvis enkel, man må utsette hunden for situasjoner, miljøer og ting som skaper stress også trene på å håndtere det. Best er det jo da om man får til å holde stresset under det punktet det blir for mye og hunden bikker over, fordi da er det lettere å trene på å læringen går raskere. Jo flere forskjellige stressende situasjoner man får trent på/i jo bedre vil alt bli, også i de situasjonene man ikke har fått trent så mye på direkte, fordi stresshåndtering er jo det samme uansett. Og når hunden har lært det i mange andre situasjoner vil den også raskere plukke det opp i nye situasjoner når den kjenner igjen sine egne føleleser og våre reaksjoner.

Min malamute hannhund var av en ganske stressa type, veldig lik din på mange måter, han var et h****e fra rundt 2.5 års alder og i et par tre mnd (oppførte seg som om det var en høyløpsk tispe i hus konstant), men når det endelig ga seg og han ble voksen så ble han en helt annen hund. Selvfølgelig bedre enn han var under hormoneksplosjonen, men også mye mindre stresset enn han hadde vært som valp/unghund, så det er håp :)

Hilsingene forgår ganske ulikt. Jeg prøver å si til folk at de ikke trenger å hilse på han, fordi vi trener på å hilse pent. Men det sitter laaaangt inne hos folk. Må jo hilse på stakkars hunden! En ting er hunden, men jeg syns det er vanskelig å være streng med andre folk :hmm: Men egentlig så er det ikke så stor forskjell på han utifra hvordan folka hilser, når han først har roet seg. Han hilser selv ganske pent, bare han har fått roet nervene først. Da er det nesten ikke så nøye for han om han får hilse eller ei. Virker egentlig som om at han egentlig ikke bryr seg så mye om hvordan menneskene er, så lenge HAN får hilse. Og når han da ikke får hilse mens energien er på topp, så er det nesten ett fett. Han hilser jo, men ikke med noen enorm iver. Bare svinser bortom, logrer, sleiker litt og går sin vei. Tror du det vil bli lettere for han å deale med stresset om han ikke har noen forhåpninger i det hele tatt om oppmerksomhet?

Passeringer kan jeg bli flinkere til å unngå. Jeg var flink til det en periode, men så dabbet det liksom litt av. Jeg kan prøve å ta det opp igjen for å ikke la han få den stress-erfaringen.

Lek i trening tror jeg vi skal kutte helt ut en periode. Det høres ut som det mest fornuftige.

Å slite han ut nå om dagen funker ikke uansett pga varmen. Resten av året har jeg prøvd på å slite han ut én til to gang i løpet av uka eller noe slik. Gode turer hver dag, men han blir jo ikke sliten av det. Kjettingtrekk og sykling er det det har gått i, og i de periodene så har han vært mer ålreit å ha i hus syns jeg å huske. Men det er ikke noe jeg vil være avhengig av, jeg vil han skal kunne fungere og ikke bikke over i stress selvom har ikke har blitt utslitt i løopet av de siste par dagene.

Stresshåndtering! Der har vi det! Det er det jeg er ute etter. Et verktøy å bruke til å få bukt med stresset som stress, ikke nødvendigvis bare den ene eller andre situasjonen. Høres veldig fornuftig ut det du skriver. jeg skal oppsøke småstressende situasjoner og trene ro tror jeg :)

Og ja, jeg tror alderen har mye å si. Gleder meg til å se han om et års tid.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forventninger har alt å si, noe skaper jo stresset, viss ikke hadde han jo vært like stresset hele tiden, alltid. Det trenger heller ikke alltid å virke så åpenlyst, men som sagt, en eller annen forventning skaper stress i hilsesituasjon, så jo mindre forventninger jo bedre vil det bli. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du tenkt på å prøve adaptil halsbånd og feks iharmoni. Ingen av delene er mirakelkurer, men kan gi litt hjelp mens du trener. Ellers støtter jeg det som er sagt over med rotreningen.

Her er noen blogger på svensk om filttrening - prinsippet er at man lærer hunden at plassen dens er et sted man kan slappe av gjennom trening. Det går fint an å gjøre samme tingene uten klikker om du ikke klikkertrener. Jeg kjenner flere som har hatt hjelp av denne typen trening for å hjelpe hunden å skjønne hvordan den skal slappe av.

http://www.asashundar.se/articles.php?cat_id=17
http://smhundtjanst.wordpress.com/2013/12/03/lucka-3-filttraning-2/

http://hundid.wordpress.com/2013/10/16/filttraning-del-1/

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring med slik er knallhard kontroll, dessverre *skuler bort på 4åringen som fortsatt er under hardt regime* Han får ikke lov til å øse seg opp overhodet, så når vi starter på turen er det bånd på kommandoen "her" Gå ved mine bein, gjerne litt bak og hold kjeft. Holder du ikke kjeft, så bråstopper jeg og går ikke en meter før han holder fred. Han har skjønt tegningen nå, så vi går drøye 500 m på dette viset. Så slipper han frem i lina og begynner han å øse seg opp, så er det tilbake til "her". Ting løsner litt og turene foregår nå i mer eller mindre fordraglighet. Dette smitter også over på den lille, hun har ikke like stort behov for å prøve å kontrollere galskapen. Han får gjøre som han vil ellers, men der jeg vet forventningene stiger så er det knallhard lydighet som funker best.

Jeg prøvde klikkertrening i en periode og det bare økte frustrasjonen og stresset i han. Han trenger en firkanta boks med sorte tykke streker å forholde seg til, og det tror jeg de aller aller fleste hunder trenger når de er i en slik sinnstemning. For å være helt ærlig tror jeg slike slappe-av-øvelser med shaping bare er med på å øke stresset og maset. Du vil møte situasjoner der du ikke har muligheten for å trene på det og da er det bedre med en kontant beskjed. Jeg sier ikke at du skal denge og slenge på han, men at du rett og slett bruker litt streng stemme og er litt negativ i kroppsholdningen din. Det er IKKE lov å øse seg opp. Dette er ikke ulydighet, men stress hvor hunden ikke klarer å koble av stresshodet sitt. Det må vi gjøre for dem.

Asti får ikke hilse på noen før de har kommet inn og han puster litt lenger ned i drøvvelen og slutter å brumme og leke Narvestad. Det er min oppgave å være vaktmester, og jeg takler den så fint atte. Nå har jo vi en litt annen utfordring der, han blir ikke glad, han blir voktede og skremmende. Ville aldri gått over terskelen med mindre jeg ikke sier noe, men det er skremmende nok å møte en 40 kg sinna schæfer på toppen av trappa synes jeg. Stakkars @ida kan fortelle om første gang hun var på besøk og jeg ikke tenkte på at også hundefolk synes det er skremmende og før det aller hardeste regimet satte inn innendørs også.

Dette er tidkrevende, frustrende og skrekklig lite morsomt, men det gir løsning til slutt. Det er ikke brannslukking, det er læring på livstid om du klarer å være ærlig og ikke sint på ekte. Du må være litt dobbel, hunden skal forstå at du mener det, men du skal også klare å komme ut av sinnet ditt på 1 tiendedels sekund. Ellers blir dette bare enda verre for deg og hunden din.

Lykke til hva du en velger å gjøre, du har min fylle og hele sympati da jeg vet hvor grusomt dette er å leve med.

ps: Prøvde adaptil og andre naturlige ting på han, null effekt. Kan jo hende det fungerer på din så prøv det.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Jeg tror det er viktig å endre litt på tankesettet, for du kan ikke trene bort stress, du kan bare lære hunden å håndtere det og endre adferd i gitte situasjoner, men hundens fysiske stressnivå ( utskillelse av kortisol etc vil vedvare). Du må derfor ikke anta at hunden 1) lærer spesielt godt i slike situasjoner. Det krever mange repetisjoner og utfallet avgjøres av at han ikke får mulighet til å feile. 2) han er ikke ulydig, han er stresset. Ikke bry deg om andres eller egne forventninger til hundens oppførsel i situasjoner som oppstår. 3) Få hjelp av noen som faktisk kan hjelpe deg i situasjonen.

Sent from my ST27i using Tapatalk 2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du tenkt på å prøve adaptil halsbånd og feks iharmoni. Ingen av delene er mirakelkurer, men kan gi litt hjelp mens du trener. Ellers støtter jeg det som er sagt over med rotreningen.

Her er noen blogger på svensk om filttrening - prinsippet er at man lærer hunden at plassen dens er et sted man kan slappe av gjennom trening. Det går fint an å gjøre samme tingene uten klikker om du ikke klikkertrener. Jeg kjenner flere som har hatt hjelp av denne typen trening for å hjelpe hunden å skjønne hvordan den skal slappe av.

http://www.asashundar.se/articles.php?cat_id=17
http://smhundtjanst.wordpress.com/2013/12/03/lucka-3-filttraning-2/

http://hundid.wordpress.com/2013/10/16/filttraning-del-1/

God tanke, men problemet med det blir at jeg blir avhengig av å alltid ha et teppe med meg. Det kommer dessverre ikke til å skje. Ikke har vi bil heller, så å ha noe liggende der går ikke. Og jeg hater å bære på fler ting enn absolutt nødvendig, så veldig ofte har jeg bare mobil og bankkort stappet ned i lomma, ungen på magen (til og med barnevogn er stress :P ), og hunden i bånd. Men takk for tipset :)

Adaptilhalsbånd har jeg ikke prøvd. Det er kanskje verdt å teste ut.

Min erfaring med slik er knallhard kontroll, dessverre *skuler bort på 4åringen som fortsatt er under hardt regime* Han får ikke lov til å øse seg opp overhodet, så når vi starter på turen er det bånd på kommandoen "her" Gå ved mine bein, gjerne litt bak og hold kjeft. Holder du ikke kjeft, så bråstopper jeg og går ikke en meter før han holder fred. Han har skjønt tegningen nå, så vi går drøye 500 m på dette viset. Så slipper han frem i lina og begynner han å øse seg opp, så er det tilbake til "her". Ting løsner litt og turene foregår nå i mer eller mindre fordraglighet. Dette smitter også over på den lille, hun har ikke like stort behov for å prøve å kontrollere galskapen. Han får gjøre som han vil ellers, men der jeg vet forventningene stiger så er det knallhard lydighet som funker best.

Jeg prøvde klikkertrening i en periode og det bare økte frustrasjonen og stresset i han. Han trenger en firkanta boks med sorte tykke streker å forholde seg til, og det tror jeg de aller aller fleste hunder trenger når de er i en slik sinnstemning. For å være helt ærlig tror jeg slike slappe-av-øvelser med shaping bare er med på å øke stresset og maset. Du vil møte situasjoner der du ikke har muligheten for å trene på det og da er det bedre med en kontant beskjed. Jeg sier ikke at du skal denge og slenge på han, men at du rett og slett bruker litt streng stemme og er litt negativ i kroppsholdningen din. Det er IKKE lov å øse seg opp. Dette er ikke ulydighet, men stress hvor hunden ikke klarer å koble av stresshodet sitt. Det må vi gjøre for dem.

Asti får ikke hilse på noen før de har kommet inn og han puster litt lenger ned i drøvvelen og slutter å brumme og leke Narvestad. Det er min oppgave å være vaktmester, og jeg takler den så fint atte. Nå har jo vi en litt annen utfordring der, han blir ikke glad, han blir voktede og skremmende. Ville aldri gått over terskelen med mindre jeg ikke sier noe, men det er skremmende nok å møte en 40 kg sinna schæfer på toppen av trappa synes jeg. Stakkars @ida kan fortelle om første gang hun var på besøk og jeg ikke tenkte på at også hundefolk synes det er skremmende og før det aller hardeste regimet satte inn innendørs også.

Dette er tidkrevende, frustrende og skrekklig lite morsomt, men det gir løsning til slutt. Det er ikke brannslukking, det er læring på livstid om du klarer å være ærlig og ikke sint på ekte. Du må være litt dobbel, hunden skal forstå at du mener det, men du skal også klare å komme ut av sinnet ditt på 1 tiendedels sekund. Ellers blir dette bare enda verre for deg og hunden din.

Lykke til hva du en velger å gjøre, du har min fylle og hele sympati da jeg vet hvor grusomt dette er å leve med.

ps: Prøvde adaptil og andre naturlige ting på han, null effekt. Kan jo hende det fungerer på din så prøv det.

Takk :klem:

Heldigvis begynner han å bli ganske ålreit innendørs nå, etter et år med "gå og legg deg" annet hvert minutt :P Nå er han ganske flink til å slappe av innendørs. Han har til og med sluttet å jage kattene, noe som har ligget langt inne hos han. Turene går og ganske greit (så lenge vi ikke møter på noen hunder, katter, annet villt, etc). Han har blitt flink til å stort sett holde seg innen for båndets lengde, han løper aldri ned trapper uten å vente på oss først, og bryr seg ikke om folk, syklister, joggere osv, med mindre de gir han oppmerksomhet. Da logrer han forsiktig, og vil bort og hilse, men ikke noe stress. Men han er ikke helt der jeg vil ha han enda, og jeg kan nok stramme inn nazi-regimet på lydigheten. Når jeg tenker meg om, så er han ganske flink de periodene jeg "har fått nok av han". Da blir jeg mer nazi. Særlig om ungen griner, og han stresser. Da stresser jeg nok for en hel hær, men da får jeg og nulltolleranse for alt tullet hans, og blir superkjip å ha med å gjøre :P Men da trasker han bare veldig forsiktig litt bak beina mine og finner ikke på noe tull :P Han merker nok sinnstemningen min. Hadde jeg klart å fake den, så hadde jeg kommer langt tror jeg. Men det er ikke barebare...

Jeg tror det er viktig å endre litt på tankesettet, for du kan ikke trene bort stress, du kan bare lære hunden å håndtere det og endre adferd i gitte situasjoner, men hundens fysiske stressnivå ( utskillelse av kortisol etc vil vedvare). Du må derfor ikke anta at hunden 1) lærer spesielt godt i slike situasjoner. Det krever mange repetisjoner og utfallet avgjøres av at han ikke får mulighet til å feile. 2) han er ikke ulydig, han er stresset. Ikke bry deg om andres eller egne forventninger til hundens oppførsel i situasjoner som oppstår. 3) Få hjelp av noen som faktisk kan hjelpe deg i situasjonen.

Sent from my ST27i using Tapatalk 2

Men tror du ikke man kan trene hunden fram til å takle situasjoner såpass bra at de ikke lengre vil bli stresset i dem? Om jeg tar med Ico på fellestreninger nå f.eks., så vil han stå på sidelinjen og hylskrike så lenge vi er der. Når ikke fram for fem flate øre. neste uke slutter han raskere å hylskrike, og mot slutten vil han kunne spise en godbit eller to, mens fokuset hans er på de andre hundene. Neste trening der igjen, så vil jeg kanskje kunne få kontakt med han i små økter. Osv osv. Vi er ikke på noen fellestreninger nå fortiden, for det er litt for mye stres for min del med liten baby som ikke har noen planer om å sove vekk livet, hund som krever 100% fokus i slike settinger, og ingen bil. Men jeg har vært på treninger med han før, både kurs og fellestreninger, og man ser store forandringer på han fra uke til uke. Stresset går ned. Forsvinne gjør det kanskje ikke, men det blir mye mer kontrollerbart. Og om man klarer å trene slik på samtlige områder som stresser han, så vil han da bli en mindre stresset hund? Eller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis begynner han å bli ganske ålreit innendørs nå, etter et år med "gå og legg deg" annet hvert minutt :P Nå er han ganske flink til å slappe av innendørs. Han har til og med sluttet å jage kattene, noe som har ligget langt inne hos han. Turene går og ganske greit (så lenge vi ikke møter på noen hunder, katter, annet villt, etc). Han har blitt flink til å stort sett holde seg innen for båndets lengde, han løper aldri ned trapper uten å vente på oss først, og bryr seg ikke om folk, syklister, joggere osv, med mindre de gir han oppmerksomhet. Da logrer han forsiktig, og vil bort og hilse, men ikke noe stress. Men han er ikke helt der jeg vil ha han enda, og jeg kan nok stramme inn nazi-regimet på lydigheten. Når jeg tenker meg om, så er han ganske flink de periodene jeg "har fått nok av han". Da blir jeg mer nazi. Særlig om ungen griner, og han stresser. Da stresser jeg nok for en hel hær, men da får jeg og nulltolleranse for alt tullet hans, og blir superkjip å ha med å gjøre :P Men da trasker han bare veldig forsiktig litt bak beina mine og finner ikke på noe tull :P Han merker nok sinnstemningen min. Hadde jeg klart å fake den, så hadde jeg kommer langt tror jeg. Men det er ikke barebare...

Det må å fake er mange års læring :P Det er jo åpenbart at du klarer det, for som du sier når du er "lei av han" og du blir hardere så roer han seg. Da vet han hvor han har deg hen og du oppfattes som den som styrer situasjonene. Så du skal se at du faker riktig så godt, så godt at du ikke faker det lenger. Tipper du er beinhard når du ber han om noe før du går å tar deg av ungene. Det oppleves nok for han som dønn ærlig, så lenge du flytter fokus med en gang han gjør det du ber han om og det gjør man jo når man har baby som krever deg 100%

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig enig med Margrete om at faste rammer er smart. Og det kan nok være lurt å få en dyktig hundetrener eller adferdsterapeut til å ta en titt på ham. Faren er som nevnt at man trener bort det adferdsmessige uttrykket for stresset, men ikke selve stressreaksjonen.

Jeg har ikke brukt filttrening på min selv - fordi han er så laidback at han er horisontal egentlig, men de jeg kjenner som har brukt det har ikke blitt avhengig av filten. Du begynner treningen når hunden er rolig og gjerne uten klikker om klikket øser opp hunden (det gjør det bla hos min) og legger det at hunden er avslappet og rolig på kommando. Man trener kun på dette når hunden er rolig - dvs bare hjemme på kvelden når hunden er totalt avslappet. Det er et verktøy som tar lang tid å utvikle og som ikke er nyttig ute eller i en hilsesituasjon før det virkelig er innarbeidet i rolige omgivelser.

Men det Margrete sier om å fortelle ham at nå får han gi seg virker som en god ide sånn i hverdagen når du ikke kan trene. Det er lett at de kommer inn i en stress-spiral der de bare øser seg selv opp og da kan en bestemt beskjed om å gi seg, rett og slett bryte spiralen og gi hunden tid til å bruke hue igjen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Puttiva de kan lære å håndtere stress, men det krever ofte en del arbeid. Jeg har et levende bevis her, vi er ikke heelt i mål, men etter 2 årnmed jobb så er det en helt annen hund. Og du skal ikke se bort ifra at du får et hopp i riktig retning "gratis" når hormonene gir seg. Hvor mye du må jobbe, hvor bra det blir og hvor lang tid det tar derimot er det ingen fasit på, kommer veldig an på hunden og litt an på deg og hvor konsekvent du er med treningen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der er dessverre et problem på rasen. Ikke at alle har det, men ganske mange faktisk. Du har fått gode råd. Nok aktivisering kombinert med roligtrening, god lydighet og nazikontroll så hunden ikke får lov til å gjøre det den stresser seg opp for før den roer seg ned. Mye kjip trening i vente, men det kan jobbes med. Du får også hjelp av tiden, om du trener godt er det mye som roer seg med alderen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Faren er som nevnt at man trener bort det adferdsmessige uttrykket for stresset, men ikke selve stressreaksjonen.

Dette ville jeg tenkt litt på, og det kan være en av farene hvis man har litt for strengt naziregime.

Jeg vet ikke alle er enig med meg i dette, men jeg valgte å kjemisk kastrere min hund som også slet mye med stress. Det gjorde at stressnivået sank såpass at jeg faktisk nådde inn med trening. Da kunne jeg trene ham til å takle situasjoner som f.eks passeringer, samt å trene hvor andre hunder hadde trent og det var masse spennnende lukter, gi ham positive assosiasjoner til det han ellers er redd for osv.

For som andre også har skrevet - når han først har stresset seg opp, så er evnen til læring temmelig redusert. Innlæring og trening må gjøres FØR han har kommet seg så langt opp i stress.

Så en chip nå i den verste fasen kan du vurdere - ikke som erstatning for trening, men for å nå inn med trening på en mer effektiv og god måte. Det er ikke godt for hunden og gå rundt med mye stress i kroppen.

Chippen vår går ut mot slutten av august, så det skal bli spennende å se om all treningen kombinert med at han nå begynner å bli ordentlig voksen har vært nok, og hvordan han vil bli når hormonene begynner å komme tilbake.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stjeler tråden litt, jeg.

Stress er den adferden jeg syns er vanskeligst å jobbe med. Jeg føler jeg har null peiling på hva jegburde gjøre i en stress situasjon.

Jeg har to hunder som begge lett går opp i stress. Det gjør det så mye verre når de begge er sammen, for da aser de hverandre opp i stress. Blondie piper inne rett før vi skal på tur. Hun stresser i bilen av forventningene og av at hun ikke liker å kjøre bil. Blondie stresser seg opp i passeringer av andre hunder. Tidi stresser litt i bilen om Blondie er med. Tidi stresser i passeringer av hunder om Blondie er med. Tidi stresser når hun blir sluppet løs og stresser når vi trener agility.

Ro trening kan funke i noen av disse situasjonene .Men ikke på Blondie før vi går ut døren på tur. Har jeg med begge hundene på tur i passeringer er det umulig å nå inn. De er så høyt oppe i stress. Hva gjør man i disse to situasjonene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ro trening kan funke i noen av disse situasjonene .Men ikke på Blondie før vi går ut døren på tur. Har jeg med begge hundene på tur i passeringer er det umulig å nå inn. De er så høyt oppe i stress. Hva gjør man i disse to situasjonene?

Det jeg vet noen gjør når det gjelder stress før tur er at de tar på seg jakke osv som vanlig. Når hunden da stresser seg opp så setter de seg ned igjen i sofaen. De går ikke ut på tur før hunden har roet seg - dvs ikke at hunden ligger i dekk og pistrer, men at den faktisk har gitt opp og går og legger seg - DA reiser de seg. Begynner hunden igjen å stresse, så setter de seg igjen og venter til hunden har gitt opp og roet seg.

Det krever mye tid og tålmodighet, men da får man nok en roligere hund. Skal innrømme at jeg ikke har prioritert akkurat det. Jeg forventer bare at han sitter i ro selv når jeg åpner døra slik at han ikke bykser ut før meg (dette mest for at jeg skal ha kontroll og oversikt over fellesområdet her i borettslaget, siden Ozu lett kan finne på å bjeffe på folk som går til og fra leilighetene om jeg ikke ser dem først og kan være på forskudd med ham).

Angående passering så tror jeg at du der må gå dem separat og trene med dem èn og èn til de mestrer passering uten å stresse seg opp eller bry seg. Lær gjerne inn kinderegg slik at de assosiserer passerende hunder med godbit fra deg, og vil derfor snu seg og se forventningsfullt mot deg når det passerer hund i stedet for å stresse seg opp. Får du til det ordentlig med begge, så tror jeg du har mye mer kontroll - og mye lettere for å bryte evt stress og få kontakt - når de er sammen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det må å fake er mange års læring :P Det er jo åpenbart at du klarer det, for som du sier når du er "lei av han" og du blir hardere så roer han seg. Da vet han hvor han har deg hen og du oppfattes som den som styrer situasjonene. Så du skal se at du faker riktig så godt, så godt at du ikke faker det lenger. Tipper du er beinhard når du ber han om noe før du går å tar deg av ungene. Det oppleves nok for han som dønn ærlig, så lenge du flytter fokus med en gang han gjør det du ber han om og det gjør man jo når man har baby som krever deg 100%

Jeg klarer det når jeg ikke faker. Prøver jeg å fake, ser han dumt på meg :P Åpenbart trenger jeg også å trene meg selv, ikke bare han.

Men det kjipt å ha det sånn og. Være SÅ kjip med han hele tiden. Jeg skjønner jo at det vil hjelpe masse, og at det bare er for en periode. Men å ha han så kuet hele tiden er jo ikke særlig koselig. Men jeg kan jo prøve for en liten periode og se hvor ille det er. Kanskje det går helt greit, og hjelper oss begge langt på vei. Men jeg syns det er ganske ubehagelig å være i den sinsstemningen selv.

Dette ville jeg tenkt litt på, og det kan være en av farene hvis man har litt for strengt naziregime.

Jeg vet ikke alle er enig med meg i dette, men jeg valgte å kjemisk kastrere min hund som også slet mye med stress. Det gjorde at stressnivået sank såpass at jeg faktisk nådde inn med trening. Da kunne jeg trene ham til å takle situasjoner som f.eks passeringer, samt å trene hvor andre hunder hadde trent og det var masse spennnende lukter, gi ham positive assosiasjoner til det han ellers er redd for osv.

For som andre også har skrevet - når han først har stresset seg opp, så er evnen til læring temmelig redusert. Innlæring og trening må gjøres FØR han har kommet seg så langt opp i stress.

Så en chip nå i den verste fasen kan du vurdere - ikke som erstatning for trening, men for å nå inn med trening på en mer effektiv og god måte. Det er ikke godt for hunden og gå rundt med mye stress i kroppen.

Chippen vår går ut mot slutten av august, så det skal bli spennende å se om all treningen kombinert med at han nå begynner å bli ordentlig voksen har vært nok, og hvordan han vil bli når hormonene begynner å komme tilbake.

Jeg har jo vurdert å teste chip for å se om det er hormonelt eller ikke. Men igjen, han er jo i verste alder, å vente til han bikker tre år, vil jo og hjelpe på hormonnivåene. Jeg leste et sted en gang at unge hannhunde rhar opp til så mye som 7x ganger mer testosteron i kroppen enn en voksen hannhund. Kan være det er feil altså, men at de har mer hormoner i kroppen i den alderen er jo fakta okke som. Så da er jeg usikker på hvor riktig det er å "medisinere" dem mot noe som uansett går over?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo vurdert å teste chip for å se om det er hormonelt eller ikke. Men igjen, han er jo i verste alder, å vente til han bikker tre år, vil jo og hjelpe på hormonnivåene. Jeg leste et sted en gang at unge hannhunde rhar opp til så mye som 7x ganger mer testosteron i kroppen enn en voksen hannhund. Kan være det er feil altså, men at de har mer hormoner i kroppen i den alderen er jo fakta okke som. Så da er jeg usikker på hvor riktig det er å "medisinere" dem mot noe som uansett går over?

Det må du nesten kjenne på selv om du synes det er riktig eller ikke. Jeg ser ikke helt problemet med det for min del da jeg ser hvor mye bedre Ozu har det når han klarer å slappe av og ikke gå rundt med så mye stress i kroppen. Det er også en viss sjanse for at den stressbaserte/utagerende atferden kan feste seg mer som en uvane jo lenger han har den oppførselen, selv når hormonnivået reduseres, og kan da bli vanskeligere å trene bort.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så da er jeg usikker på hvor riktig det er å "medisinere" dem mot noe som uansett går over?

Du slipper å vente et helt år på at han skal roe seg ned naturlig. Med en chip skjer det nå, og du kan bruke dette året til å trene unghunden og faktisk forvente å nå inn til han da det ikke vil være en testosteron-storm pågående inne i han til enhver tid. Du sparer et år med stress, rett og slett. Hvorfor gjennomgå det året med stress når du ikke må, men heller kan bruke året på fornuftig trening som hunden faktisk da har sjans til å få med seg for stormen er stilnet inne i han?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du slipper å vente et helt år på at han skal roe seg ned naturlig. Med en chip skjer det nå, og du kan bruke dette året til å trene unghunden og faktisk forvente å nå inn til han da det ikke vil være en testosteron-storm pågående inne i han til enhver tid. Du sparer et år med stress, rett og slett. Hvorfor gjennomgå det året med stress når du ikke må, men heller kan bruke året på fornuftig trening som hunden faktisk da har sjans til å få med seg for stormen er stilnet inne i han?

Godt poeng :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du slipper å vente et helt år på at han skal roe seg ned naturlig. Med en chip skjer det nå, og du kan bruke dette året til å trene unghunden og faktisk forvente å nå inn til han da det ikke vil være en testosteron-storm pågående inne i han til enhver tid. Du sparer et år med stress, rett og slett. Hvorfor gjennomgå det året med stress når du ikke må, men heller kan bruke året på fornuftig trening som hunden faktisk da har sjans til å få med seg for stormen er stilnet inne i han?

Så chippen har umiddelbar effekt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det ikke alle unghunder som stresser i årsvis, hormonperioder kan jo komme flere ganger, men ikke så lenge av gangen (en mnd eller to kanskje), men om det er langvarig og konstant og er ille så hadde jeg absolutt vurdert chip. Ikke for resten av livet, men en eller to omganger mens han blir voksen og det gir seg litt naturlig. Det er jo ikke normalt at de er helt rabiate i et år eller to, og ikke er det bra om de går å plages av det og da er det helt innafor å prøve, synes jeg. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • 😥 Får håpe du likevel har mer tid med henne ❤️
    • Da ble det CT i går, og alt gikk fint mtp. hjertet. Bildene viser at det ikke er blokkert spyttkjertel, men kreft.
    • Jeg blir dårlig av å lese om den adferden der. ..fra eieren, altså. Idiot. Sånne som det der er årsaken til at jeg har vurdert svi av altfor mye penger på å skaffe meg formell kompetanse som hundetrener - for å ha noe konkret å skilte med i sånne tilfeller som det der - fordi jeg er en spinkel og feminint utseende kvinne som fremmede menn stort sett ALDRI respekterer som et intelligent og kompetent vesen, med mindre de tror det hjelper dem komme ned i buksa på meg, men jeg kom til at sånne aldri kommer til å høre på noen som meg uansett, fordi de har sett DogDaddy på YouTube, eller: "Familien min drev oppdrett av schæfer på 80-tallet, så jeg KAN hund, lille venn." 
    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...