Jump to content
Hundesonen.no

Deres erfaringer med etnahund og podenco ibicenco


Ginaml
 Share

Recommended Posts

Har veldig lyst til å lære mer om rasene, og her inne må det vell være noen som kan fortelle litt?

Gemytt, helse, mentalitet, mosjon, væremåte, positive sider og negative sider, rett å slett alt :)

Link to comment
Share on other sites

Guest Bølla

Kjenner bare til ibizahunden.

Primitiv, sta som et h....., skeptisk og kanskje nervøs til tider. Den jeg kjente til hadde store separasjonsvansker, men jeg vet ikke om det er rasebetinget eller om det kunne skyldes hjemmemiljø.

Link to comment
Share on other sites

Mi erfaring med Etnahund, er at det er ein rase med mykje jakt, kjærleik og ein herleg personlighet. Mi eiga tispe jaktar mykje, men ho har aldri stukke av. Ho har stor radius og kan fort forsvinne bakom ein haug eller to, men held seg alltid i nærleiken og passar på at eg fortsatt er der.

Mosjonsmessig føler eg dei treng lite, men samtidig mykje. Så lenge mi eiga får springe laus på tur eller eit jorde nokre gangar i løpet av veka + vanlege spaserturar, så er ho veldig fornøgd. Men samtidig er det ein sofahund som fint kan ligge strekk ut i nokre dagar utan mas, noko som er veldig greit om ein blir sjuk eller om det er møkkavær ute.

Og mest sansynleg innbillar dei seg at dei ikkje er vanntette, for om det er dårleg vær ute, då må i vert fall eg slepe ho med meg ut.

På vinterstid er det ein frospinne, så då må dei ha klær :)

Det er ein veldig fin allround rase som kan brukast til bortimot alt. Sjølv trenar konkurranselydiget, noko ho syns er veldig morro. Trenar litt agility når været er greit for det, og har med tid og stunder tenkt å trene blodspor, må berre få oss med på eit kurs først…

Og så kan dei gå LC :)

Mi er ein kosegris utan like når det kjem til kjentfolk, men er veldig careface om fremmedfolk på gata vil hilse.

Har ei Coton-tispe som eg hadde frå før av, og ho har desverre lært Etnaen å bjeffe når nokon ringer på døra, og ho blir fort veldig "høg" når vi får besøk. Men ellers er det ein veldig stille hund som det nesten ikkje er lyd i.

Kan vere litt rasediskriminerande, då ho trivst best i selskap med andre mynder, spesielt på hennar eigen størrelse.

Er vi med hundar av andre rasar, havnar ho raskt i si eiga lille boble og kan vere litt meir sær.

Så eg syns det er ein absolutt herleg rase, som eg gjerne kan anbefale til andre :)

@Nowisclee har mykje meir erfaring med rasen enn meg, så ho kan nok fortelle ein god del meir :)

Link to comment
Share on other sites

Hadde en lang prat med oppdretteren av Ibizahund her i Norge. Fikk inntrykk av at rasen var typisk mynde i væremåten, men ganske aktiv, kanskje ikke like sosial som greyhound. Fikk mest positivt om rasen og lite negativt, noe jeg selv savner når jeg spør. Ønsker jo gjerne hele aspektet og ingen raser er 100 % perfekte.

Jeg skal på kurs med en slik i september og gleder meg til å møte den. Blir nok å spørre å grave ende. Har veldig lyst på rasen selv en gang. Syns det er helt nydelige. Dessverre veldig få i Norge. Det gjør det jo desto vanskeligere å komme inn i et miljø og søke erfaringer. Få oppdrettere å velge i, men flere i Sverige.

Link to comment
Share on other sites

Ibizahund står på listen over raser jeg ønsker å eie, men vil helst vinne i lotto og få meg svææær inngjerdet tomt først :P

Har kjent et par stykker opp gjennom, og synes det er herlige hunder. Generelt kan vel rasen virke tilbaketrukne/nervøs av seg, så er viktig med god miljøtrening, som med alle andre raser. De jeg kjente var ikke nervøse i det hele tatt og var med eierne over alt og var rolige og fine (i bånd vel og merke, løse var det full fart hehe). Den ene bjeffet dog en del, og det har jeg skjønt er rasetypisk. Dem har litt vokt og bjeffer mer enn vanlige mynder. Vanskelig å få god innkalling på da dem har stooor radius og mye jaktinstinkt. Sykt spretne og elsker å grave :)

Har kjent en raseentusiast i mange år og jeg synes hun har veldig flotte hunder, særlig i sammenligning med dem jeg har sett her i landet. Hun konkurrer med dem i blant annet lure coursing, agility og rally lydighet. Så hvis jeg skulle vinne den lottogevinsten, så må jeg nok importere en fra henne ;)https://www.facebook.com/AbbaioIbizans

Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...

Min erfaring med etnahundene er at de er enkle, kjærlige og lettlærte hunder. En god del enklere og mer lettmotiverte enn myndene (generelt), og mine egne krever svært lite for å være fornøyde.

Dog, så kjenner jeg noen som krever en del mosjon og spesielt oppfølging i unghundperioden. Jeg har ikke selv hatt hannhund i valp - og unghundperioden, men har skjønt at dette kan være krevende for enkelte. Jeg er jo selv et "tispe-menneske" og de to tispene jeg har har vært utrolig enkle hele veien.

Hannhunden jeg har fikk jeg jo når Jan var 3 år, og han har både vært superklasse (veloppdragen, lettlært, snill, rolig, krever ingenting men elsker å være med på alt), og veldig krevende. Han ble angrepet av en annen hund 2 uker etter han kom hit, og så flydd på av en hund i familien Tl samboeren. Dette gikk veldig innpå ham, førte til utagerende i bånd, og tok tid å få trent bort. Men nå fungerer han egentlig veldig bra.

Jeg vil si at det er viktig å sjekke linjer og hilse på hunder i slekta til det kullet du eventuelt tenker på å kjøpe fra (hvis du kommer så langt). Både med tanke på stabil psyke, helse og aktivitetsnivå. Det virker som om det er ganske forskjell på linjene i forhold til jaktinstinkt, hvor krevende de er mtp mosjon, og hvor lette de er å trene.

Mine to tisper er utrolig lette å belønne. Litt mat eller en drakamp er superkult! Hannhunden er ikke så interessert i belønning. Men han gjør det han blir bedt om, når han har skjønt hva du faktisk ber om.

Helse er viktig å være obs på. Det dukker opp flere syke hunder etterhvert, naturlig nok ettersom rasen blir større. Men vi har nå oppdaget Addisons disease på 3 hannhunder i samme linje, 2 brødre og en sønn av en av disse. Dette kan være greit å være obs på i forhold til dobling av disse linjene i kull osv, selv om nedarving er jo ikke kjent.

Patellaluksasjon har dukket opp på flere individer i Finland, noen i Sverige og hvertfall 1 i Norge. Hudproblemer har også dukket opp, blant annet på et avkom etter min hannhund (som nå er tatt ut av avl). Vær obs på foreldredyr pg annen slekt med kløeproblemer, hudirritasjon, svært dårlig pels og annet.

Tilbake til det positive, generelt sett en veldig frisk rase! Bare enkeltindivider som har noe alvorlig sykdom som jeg vet om, ingen kjente arvelige sykdommer, kun ting man er oppmerksom på nå som det har dukket opp.

Flere er brukt aktivt i forskjellige hundesporter. I Sverige har vi 1 med Freestylediplom/premier, 1 viltsporchampion, flere Lure Coursere med gode premieringer. I Finland har vi hunder som konkurrerer på høyt nivå i agility og lydighet, lurer på om ikke det er en agility champion også. Og flere gode Lure Coursere. I Norge går jeg lydighet klasse 1 med eldste tispa, og konkurrerer i Lure Coursing.

Jeg har aldri opplevd noen av hundene mine stikke av. Hannhunden kan bli borte et par minutter i skogen der ham løper og snuser, men kommer tilbake. De andre to holder seg som regel alltid innen synsvidde. Men nå har vi heller aldri møtt direkte på vilt.

Å trene positivt på innkalling fra starten av er veldig viktig når du får en hund som dette. Du kan få en som er som min eldste tispe, hun stikker ikke, hun er for opptatt av meg. Eller du kan få en som hannhunden min som gjerne tar seg en runde og som sikkert gjerne hadde fulgt et ferskt spor en god stund om han fant et!

Inne er de fantastisk rolige, ligger og slapper av. De kan få litt lekeraptus en gang i mellom, men om jeg ikke vil ha noe av det akkurat da, så ber jeg dem bare kutte ut, og da roer de seg med en gang.

Hannhunden og yngste tispa ELSKER mennesker, eldste tispa er mer reservert og synes ikke det er såå farlig å bli klappet på. Men noen mennesker legger hun sin elsk på og skal helst sitte på fanget med en gang. Andre tør hun opp mot etterhvert. Og det varierer på dagshumøret. Men alle jeg kjenner tåler å bli håndtert. :)

Vil du ha en hund å slappe av på sofaen med, nyte livet med, gå lange turer med, kanskje trene litt lydighet eller agility uten de største ambisjonene, en hund som fint kan ligge under teppet i sofaen en uke i strekk (omtrent) hvis det pøsregn er og blåser, men som gjerne er med på 6 timer tur i fjellet eller joggetur i strålende sol og 25 °C så er det nok rasen for deg.

Vil du ha en hund som fungerer like bra i all slags vær, så ville jeg kanskje sett etter noe med mer pels. :)

Ibicencoen kjenner jeg ikke like godt til, men mitt inntrykk er at de kanskje er litt mer av en håndfull enn etnahunder (uavhengig av størrelse), at de kanskje er noe særere på belønning/motivering, og at det kanskje er litt mer krevende å ha en slik hund. Faraohunden igjen opplever jeg som roligere enn ibicenco, men ikke så lettmotiverte som etnahunden.

Likevel, jeg vet om ibicencoer som var godkjente ettersøkshunder, så de er absolutt brukandes bare man finner rett motivasjon. De er kanskje/kan være noe mer reserverte enn etna. Men varierer med linjer og individ, dette også! Kjenner enkelte som er de største koseklumpene og de som knapt gidder å snuse på deg hvis de ikke kjenner deg veldig veldig godt.

Og pffft, etnaer er ikke SÅ myndete, de er enklere og mer omgjengelige. ;P og whippetene og faraoene kan bråke like mye på LC-banen de! XD

Nei, våre varsler når nabokatten erter dem, og de kan bjeffe hvis det går fremmede mennesker forbi huset når de er i hagen. Men de roer seg når vi snakker il dem. Noe lyd er det i etnaen, men det er trenbart og det er til å leve med. (Jeg hater bjeffing utenom når det skal skje, som los ved jakt) Det er også variabelt på individ. Lundii bjeffer mer enn Martin, som bjeffer mer enn Chiara. Chiara bjeffer nesten aldri. :)

  • Like 4
Link to comment
Share on other sites

  • 2 weeks later...

Min erfaring med etnahundene er at de er enkle, kjærlige og lettlærte hunder. En god del enklere og mer lettmotiverte enn myndene (generelt), og mine egne krever svært lite for å være fornøyde.

Dog, så kjenner jeg noen som krever en del mosjon og spesielt oppfølging i unghundperioden. Jeg har ikke selv hatt hannhund i valp - og unghundperioden, men har skjønt at dette kan være krevende for enkelte. Jeg er jo selv et "tispe-menneske" og de to tispene jeg har har vært utrolig enkle hele veien.

Hannhunden jeg har fikk jeg jo når Jan var 3 år, og han har både vært superklasse (veloppdragen, lettlært, snill, rolig, krever ingenting men elsker å være med på alt), og veldig krevende. Han ble angrepet av en annen hund 2 uker etter han kom hit, og så flydd på av en hund i familien Tl samboeren. Dette gikk veldig innpå ham, førte til utagerende i bånd, og tok tid å få trent bort. Men nå fungerer han egentlig veldig bra.

Jeg vil si at det er viktig å sjekke linjer og hilse på hunder i slekta til det kullet du eventuelt tenker på å kjøpe fra (hvis du kommer så langt). Både med tanke på stabil psyke, helse og aktivitetsnivå. Det virker som om det er ganske forskjell på linjene i forhold til jaktinstinkt, hvor krevende de er mtp mosjon, og hvor lette de er å trene.

Mine to tisper er utrolig lette å belønne. Litt mat eller en drakamp er superkult! Hannhunden er ikke så interessert i belønning. Men han gjør det han blir bedt om, når han har skjønt hva du faktisk ber om.

Helse er viktig å være obs på. Det dukker opp flere syke hunder etterhvert, naturlig nok ettersom rasen blir større. Men vi har nå oppdaget Addisons disease på 3 hannhunder i samme linje, 2 brødre og en sønn av en av disse. Dette kan være greit å være obs på i forhold til dobling av disse linjene i kull osv, selv om nedarving er jo ikke kjent.

Patellaluksasjon har dukket opp på flere individer i Finland, noen i Sverige og hvertfall 1 i Norge. Hudproblemer har også dukket opp, blant annet på et avkom etter min hannhund (som nå er tatt ut av avl). Vær obs på foreldredyr pg annen slekt med kløeproblemer, hudirritasjon, svært dårlig pels og annet.

Tilbake til det positive, generelt sett en veldig frisk rase! Bare enkeltindivider som har noe alvorlig sykdom som jeg vet om, ingen kjente arvelige sykdommer, kun ting man er oppmerksom på nå som det har dukket opp.

Flere er brukt aktivt i forskjellige hundesporter. I Sverige har vi 1 med Freestylediplom/premier, 1 viltsporchampion, flere Lure Coursere med gode premieringer. I Finland har vi hunder som konkurrerer på høyt nivå i agility og lydighet, lurer på om ikke det er en agility champion også. Og flere gode Lure Coursere. I Norge går jeg lydighet klasse 1 med eldste tispa, og konkurrerer i Lure Coursing.

Jeg har aldri opplevd noen av hundene mine stikke av. Hannhunden kan bli borte et par minutter i skogen der ham løper og snuser, men kommer tilbake. De andre to holder seg som regel alltid innen synsvidde. Men nå har vi heller aldri møtt direkte på vilt.

Å trene positivt på innkalling fra starten av er veldig viktig når du får en hund som dette. Du kan få en som er som min eldste tispe, hun stikker ikke, hun er for opptatt av meg. Eller du kan få en som hannhunden min som gjerne tar seg en runde og som sikkert gjerne hadde fulgt et ferskt spor en god stund om han fant et!

Inne er de fantastisk rolige, ligger og slapper av. De kan få litt lekeraptus en gang i mellom, men om jeg ikke vil ha noe av det akkurat da, så ber jeg dem bare kutte ut, og da roer de seg med en gang.

Hannhunden og yngste tispa ELSKER mennesker, eldste tispa er mer reservert og synes ikke det er såå farlig å bli klappet på. Men noen mennesker legger hun sin elsk på og skal helst sitte på fanget med en gang. Andre tør hun opp mot etterhvert. Og det varierer på dagshumøret. Men alle jeg kjenner tåler å bli håndtert. :)

Vil du ha en hund å slappe av på sofaen med, nyte livet med, gå lange turer med, kanskje trene litt lydighet eller agility uten de største ambisjonene, en hund som fint kan ligge under teppet i sofaen en uke i strekk (omtrent) hvis det pøsregn er og blåser, men som gjerne er med på 6 timer tur i fjellet eller joggetur i strålende sol og 25 °C så er det nok rasen for deg.

Vil du ha en hund som fungerer like bra i all slags vær, så ville jeg kanskje sett etter noe med mer pels. :)

Ibicencoen kjenner jeg ikke like godt til, men mitt inntrykk er at de kanskje er litt mer av en håndfull enn etnahunder (uavhengig av størrelse), at de kanskje er noe særere på belønning/motivering, og at det kanskje er litt mer krevende å ha en slik hund. Faraohunden igjen opplever jeg som roligere enn ibicenco, men ikke så lettmotiverte som etnahunden.

Likevel, jeg vet om ibicencoer som var godkjente ettersøkshunder, så de er absolutt brukandes bare man finner rett motivasjon. De er kanskje/kan være noe mer reserverte enn etna. Men varierer med linjer og individ, dette også! Kjenner enkelte som er de største koseklumpene og de som knapt gidder å snuse på deg hvis de ikke kjenner deg veldig veldig godt.

Og pffft, etnaer er ikke SÅ myndete, de er enklere og mer omgjengelige. ;P og whippetene og faraoene kan bråke like mye på LC-banen de! XD

Nei, våre varsler når nabokatten erter dem, og de kan bjeffe hvis det går fremmede mennesker forbi huset når de er i hagen. Men de roer seg når vi snakker il dem. Noe lyd er det i etnaen, men det er trenbart og det er til å leve med. (Jeg hater bjeffing utenom når det skal skje, som los ved jakt) Det er også variabelt på individ. Lundii bjeffer mer enn Martin, som bjeffer mer enn Chiara. Chiara bjeffer nesten aldri. :)

Takk for veldig utfyllende svar! Får bare bedre og bedre inntrykk av etnahunden :D

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


×
×
  • Create New...