Gå til innhold
Hundesonen.no

Min rase: Westie.


Hunter

Recommended Posts

De fleste her inne har nok hørt om Westier fra før, men jeg skal prøve å

svare på de spørsmål en bare kan svare på når en har førstehånds erfaring

med rasen.

Som kjent kommer Westien fra det skotske høylandet, og ble avlet fram til

reve-jakt fordi en adelsmann klarte å skyte sin beste Cairn mens han var

på jakt. Han trodde han så rev, men tok styggelig feil. :thumbs:

Da hadde det seg sånn at Cairn av og til fikk hvite valper, og han begynte

selektivt avl på desse for at han skulle slippe å ta feil flere ganger på jakta.

(Takk tusen ganger til den geniale mannen! Uten han ville vi ikke hatt

Westie slik vi kjenner den i dag.)

En kan lese i rasebeskrivelsen at Westien er en hardfør, glad, trofast og

vennlig kamerat. Og at pelsen krever napping ca hver åttende uke.

La meg si: Uansett hvor mye en leser dette, har en alikevel liten sjangs til

å være forberedt på hva som ligger bak de ordene.

Jeg har nå hatt Alex'en min i 10 måneder, og det slutter aldri å overraske

meg hvor mye energi en sånn liten krabat kan ha. Han absolutt elsker

lange turer, i alle slags terreng, og kan fremstå nærmest utrettelig på

landeveien. En merker utfallet først når en kommer hjem igjen, og han

nærmest lusker seg innpå teppet og kubber momentant. Etter å ha sovet

omtrent halvparten så lenge som turen varte, er han klar til dyst, og

nærmest trygler om sysselsetting. (Eller masse, masse kos, alt etter vær

og vind.) Da er det på sin plass med litt hjernetrim har jeg funnet ut. Han

er vel omtrent som oss på den måten, trenger å slite litt både fysisk og

psykisk for å fungere om dagene.

Han er en meget hengiven krabat, og simpelten elsker folk og dyr. Både

fremmede og kjente bringer fram den største gleden i ham. Han er meget

nysgjerrig på nye ting.

Her har selvfølgelig oppdretteren hatt mye å si, for det viser jo at hun har

vært flink å sosialisere valpene.

Han har hilst på hest, kanin, hetterotte, mange andre hunder og pinnsvin

også faktisk...

Av desse var det faktisk kaninen som brakte fram størst skepsis. Kaninen

het Bølla, og elsket hunder. (Det kunne ikke Alex vite...)

Trimmingen har også overrasket meg på mange plan. Jeg leste om det på

forhånd, snakket med oppdretteren om det, så bilder og gjorde de

forberedelsene jeg trodde var nødvendige. (Ble alikevel tatt på senga..)

Jeg hadde ingen fanari om hvor slitsomt det egentlig var. Hvor viktig det

egentlig var med rett verktøy, eller hvor vanskelig det var å lære. Jeg sier

ikke dette for å avskremme noen, men det er noe en MÅ ta i betraktning.

Jeg har trimmet i 10 måneder nå, og kan få til en akseptabel hverdags-

trim. Hadde noen derimot utfordret meg til å ta en utstillingstrim hadde jeg

nok snublet med nesa i grusen rimelig tidlig. Det kommer seg vel kanskje

med tiden det også. Fordelen for meg er jo at Alex ikke skal brukes til sånt,

så jeg kan øve så mye jeg vil på pelsen hans uten å bekymre meg for å

ødelegge noe som helst. Trimmer vi hull, så er det helt greit. Hadde en

gjort det 4-5 uker før en skulle på utstilling, kunne en fått problemer.

Westie-klubben i Norge arrangerer kurs så ofte de har tid og anledning,

men jeg har dessverre ikke hatt muligheten til å delta på sånne ennå.

Sitter med en seriøs senebetennelse i høyre skulder, som ganske riktig

kommer av trimming. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Westien røyter ikke...

Westien bør trimmes ca hver åttende uke for hverdagslig utseende.

Skal en ha den i utstillingstrim krever det mye mer arbeid. Da forberedes

pelsen over ca 3 mnd før utstillingen med jevnlig flikking, og ingen stor-

trim. (En vil jo ikke risikere å trimme hull rett før en viktig utstilling...)

Oppdretteren på Alex holder moren hans i utstillingstrim hele året. Er bedre

å vedlikeholde en utstillingstrim enn å måtte starte på nytt bare fordi det

var litt lang tid mellom utstillingene. (I alle fall henne som ble stilt minst

en gang i måneden i fjor. Hun fikk lønn for strevet da. Årets Westie 2005

og kvalifiser til Cruft's 2006.)

Nå er det blitt sagt til meg at min trim hadde vært "god nok" til utstilling,

og jeg har som sagt bare holdt på i 10 mnd. Jeg ser at de som har holdt

på lenger får det myye bedre til enn meg, men regner med det kommer

med tiden. Det er ingen heksekunst å lære å trimme selv, det er bare

trening som må til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Neeh, egentlig ikke. Jeg jobber ikke mye med pelsen hans, og den holder

seg fin den... Det greie er jo at når voksenpelsen er fullt utviklet så slipper

den dritt. Bare en lar hunden tørke så kan en børste dritten bort, i stedet

for å vaske bort...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ja, det ble tre dager av 2025 det... Så her må det oppdateres med nye mål for 2025 for frøken Lilje: Blodspor: - Starte AK Nosework: - LGT - Merkeprøve(r) Kurs: - Passering - Nesearbeid (spor/søk) - Apport for moro skyld?    
    • Mitt forslag er å døyve smertene med en ny valp eller en voksen omplassering med en gang hun går, så slipper du ha det helt ****** alene. Jeg har prøvd begge deler. Det var mye bedre for meg å ha fokus på ny hund med en gang enn å få tid til å savne. De er jo alltid der i minnene og en savner dem, men en ny som krever oppmerksomheten tar den verste brodden ut av smertene. Personlig kunne jeg aldri hatt en ny som liknet for mye. Det blir awkward for meg. Andre velger samme homogene rase om og om igjen. Jeg synes ihvertfall det er langt bedre å ha ny hund å ta meg av med en gang, enn å være uten i lengre tid.
    • Haha, kattejaging er nok ekstremt krevende. Men jeg var impornert over Grisha Stewart som fikk en jack russel til å ikke jage ekorn ved bruk av BAT (behaviour adjustment training, egentlig et litt teit navn på en metode siden mye trening er nettopp for å justere adferd, men det er nå det det heter). 
    • Han har helt rett! Når de er over 10 får de lov å gjøre som de vil! (I min bok)
    • Det er vanskelig å akseptere at de begynner å bli gamle. Det er mye mer vi kan gjøre for hundene nå enn de gjorde før i tiden, selv om jeg også synes det er urimelig å holde dem i live "så lenge som mulig" for egen del. Men så lenge vi faktisk kan lette livene deres i alderdommen så gjør vi jo helst det. Jeg antar at hun er fulgt opp og sjekket hos dyrlege siden hun går på rimadyl. Jeg er usikker på om det kan (eller bør) kombineres med librela eller andre smertestillende mot forkalkninger, så sjekk det. De siste årene hadde jeg månedlig fysioterapi for hundene, og kan anbefale det. En hundefysio kom hjem til oss og masserte og behandlet stivheter i kroppen, og hundene var betydelig bedre av det. 13 år er en anstendig alder, og jeg tenker nok at uansett alder så er det nok dessverre på tide å innstille seg på at hun ikke kommer til å leve evig.  
×
×
  • Opprett ny...