Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Hei, jeg overtok en fire år gammel omplasseringshund for to måneder siden. Hun virket som en av de søteste, snilleste hundene jeg har hatt. Så ikke noen tegn til aggresjon, og hun elsket folk og koste med alle. Sønnen min og hun fikk også fort god kontakt, og hun gjorde triks for han, og hørte på komandoene hans. Hver kveld når han skulle legge seg, ville hun være med. Hun lå i fotenden av senga hans mens jeg leste for han. Deretter koste han litt med henne før han la seg. Plutselig en kveld ble alt veldig feil. Når sønnen min skulle kose med henne før han la seg, snerret hun plutselig, og beit han over munnen. Alt skjedde på noen få sekunder. Han måtte sy seks sting mellom nesa og munnen. Jeg har hatt mange hunder oppigjennom hele livet mitt, men noe som dette har jeg aldri opplevd før. Det kom ikke noen form for advarsel først. Det ene sekundet lå hun fredelig i fotenden, og det neste gikk hun rett til angrep. Vi er veldig lei oss begge to for å ha mistet henne (så ikke noe annet valg enn å avlive henne neste dag), og jeg er litt bekymret for at sønnen min skal ende opp med å bli redd for hunder generelt. Selv om han også husker de gode stundene, og faktisk savner henne. Problemet er at jeg har brukt endel penger både på kjøp av hunden, utstyr og avliving, og nå har jeg ikke penger til en ny hund med det første. Dessuten tør jeg ikke skaffe en ny voksen hund igjen. Når jeg kunne ta så grundig feil av denne hunden, stoler jeg ikke på at jeg ikke tar feil igjen... Derfor lurer jeg litt på hund på for. Er det noen som har erfaring med dette? Og er det evt noen som vet om oppdrettere av schnauzer/ dvergschnauzer på Sørlandet som ønsker forverter?

Skrevet

Et lite tips er å se om du har rom i økonomien til å takle skade eller sykdom hos eventuelt ny hund før anskaffelsen dersom økonomien er stram. Selv med en forsikring, så kan skade/sykdom hos hund bli mer kostbart enn hva det koster å få selve hunden. Hvis du er i tvil, så bør det i forkant avklares i avtalen dersom forvert, kanskje.

Skrevet

Et lite tips er å se om du har rom i økonomien til å takle skade eller sykdom hos eventuelt ny hund før anskaffelsen dersom økonomien er stram. Selv med en forsikring, så kan skade/sykdom hos hund bli mer kostbart enn hva det koster å få selve hunden. Hvis du er i tvil, så bør det i forkant avklares i avtalen dersom forvert, kanskje.

Ja, skal selvfølgelig legge opp en ny "buffer" først, men det blir liksom dobbelt opp med både å betale 15000 for ny valp, og legge opp buffer ;)

Skrevet

Hund på for kan være greit, men det forutsetter at man får en avtale som også er fordelaktig for forvert (deg) og ikke bare for oppdretter. Det fordrer til en viss grad også at man er på omtrent samme bølgelengde som oppdretter (slik at det ikke oppstår store uenigheter når oppdretter skal ha "sin" del av avtalen). Så masse fokus på avtalen hos den enkelte oppdretter.

Bare sånn generelt, ting som kommer så plutselig vil du ikke kunne forutse noe mer om du skaffer deg valp. Noen ganger så kommer slike ting også akutt, helt uten at det har vært noen tegn å se tidligere og helt uten at hunden har opplevd noe e.l. tidligere. Det kan feks være svulst på hjernen eller smerte en eller annen plass. Nå sier jeg ikke at du ikke skal skaffe deg valp, men basert på det du sier så er det ikke nødvendigvis noen forskjell på valp og voksen når det kommer til slikt. Så har du lyst på voksen så burde du ikke la dette stoppe deg. Det er trist, selvfølgelig, men friske hunder gjør ikke slikt ut av det blå, så det er neppe du som har oversett noe her. Og det er rimelig sjeldent så sannsynligheten for at du vil få flere hunder som ender opp slik er liten.

Guest Bølla
Skrevet

Hvis man skal være en ansvarlig hundeeier bør man ha litt ekstra penger på kontoen, men jeg tenker at det aller viktigste er at du får dekket forsikring fra oppdretter (få dette skriftlig i kontrakten). I tillegg bør du legge av noen tusen når feriepengene kommer, det er alltid noen uforutsette utgifter med hund.

Hvis du er veldig utsatt ift økonomi ville jeg kanskje gått for en tispe fremfor en hannhund, og jeg ville kanskje valgt en noe mindre utfordrende rase (hvor sannsynligheten for samkjønnsaggresjon osv er mindre). Ellers finnes det jo mange valper på 12-16 uker som selges billigere, og ikke minst blandingsvalper. Å være forvert kommer med endel forpliktelser, og du kan plutselig bli nødt til å gi fra deg hunden over lengre perioder.

Guest Snusmumrikk
Skrevet

Hvis man skal være en ansvarlig hundeeier bør man ha litt ekstra penger på kontoen, men jeg tenker at det aller viktigste er at du får dekket forsikring fra oppdretter (få dette skriftlig i kontrakten). I tillegg bør du legge av noen tusen når feriepengene kommer, det er alltid noen uforutsette utgifter med hund.

Hvis du er veldig utsatt ift økonomi ville jeg kanskje gått for en tispe fremfor en hannhund, og jeg ville kanskje valgt en noe mindre utfordrende rase (hvor sannsynligheten for samkjønnsaggresjon osv er mindre). Ellers finnes det jo mange valper på 12-16 uker som selges billigere, og ikke minst blandingsvalper. Å være forvert kommer med endel forpliktelser, og du kan plutselig bli nødt til å gi fra deg hunden over lengre perioder.

Det er da ikke noe billigere å ha tispe enn hannhund?!?

Guest Bølla
Skrevet

Det er da ikke noe billigere å ha tispe enn hannhund?!?

Ikke på papiret nei, men en hannhund har vesentlig høyere risiko for å havne i trøbbel med påfølgende veterinærbesøk.

Skrevet

Hund på for kan være greit, men det forutsetter at man får en avtale som også er fordelaktig for forvert (deg) og ikke bare for oppdretter. Det fordrer til en viss grad også at man er på omtrent samme bølgelengde som oppdretter (slik at det ikke oppstår store uenigheter når oppdretter skal ha "sin" del av avtalen). Så masse fokus på avtalen hos den enkelte oppdretter.

Bare sånn generelt, ting som kommer så plutselig vil du ikke kunne forutse noe mer om du skaffer deg valp. Noen ganger så kommer slike ting også akutt, helt uten at det har vært noen tegn å se tidligere og helt uten at hunden har opplevd noe e.l. tidligere. Det kan feks være svulst på hjernen eller smerte en eller annen plass. Nå sier jeg ikke at du ikke skal skaffe deg valp, men basert på det du sier så er det ikke nødvendigvis noen forskjell på valp og voksen når det kommer til slikt. Så har du lyst på voksen så burde du ikke la dette stoppe deg. Det er trist, selvfølgelig, men friske hunder gjør ikke slikt ut av det blå, så det er neppe du som har oversett noe her. Og det er rimelig sjeldent så sannsynligheten for at du vil få flere hunder som ender opp slik er liten.

Ja, jeg vet jo egentlig det. Som sagt, har jeg hatt hund hele livet, og er nå 40, så jeg har hatt endel hunder oppigjennom. Både valper og omplasseringshunder. Jeg tok henne til veterinæren for å finne ut om noe var galt, men hun anbefalte uansett å avlive henne pga at vi ikke kunne vite om det skjedde igjen selv om de fant ut hva som var galt, og er jo for så vidt enig i det... Men jeg tenker likevel at jeg har litt mer kontroll på en valp jeg har oppdratt selv, enn en nesten fem år gammelmhund som jeg aldri kan stole helt på det tidligere eier forteller om grunnen til at de omplaserer.( vet ikke helt om det kan kalles omplassering heller, når man betaler ganske mye for å overta den ;))

Skrevet

Hunden jeg hadde nå, var en japansk spisshundjente. Jeg har hatt denne rasen før, og har også drevet avl/utstilling med den tidligere, så kjenner jo rasen ganske godt, og har vel ikke vært borti at det er snakk om noe aggresjon av noen grunn med denne rasen tidligere... Har også hatt dvergschnauzer tidligere, så det er heller ikke et valg utav det blå...

Guest Bølla
Skrevet

Hvor har du det fra? Nå ble jeg nysgjerrig. :)

Elementær etologi og generell erfaring. Hanner har vesentlig mer anlegg for både dominans og samkjønnsaggresjon enn tisper, og det slår seg selvfølgelig mye mer ut i møte med andre hunder (spesielt andre hanner). Nå er ikke alle raser like disponert for det, men selv den tryggeste hannhund kan havne i full kamp med andre bråkebøtter, og det kan fort medføre små og store bitt, antibiotikabehandling og sying hos vet. Det var bare et velmenende råd til ts da det virker som hun ønsker å holde kostnadsnivået på et lavest mulig nivå.

Guest lijenta
Skrevet

Ikke på papiret nei, men en hannhund har vesentlig høyere risiko for å havne i trøbbel med påfølgende veterinærbesøk.

Den er ny for meg og jeg har i hvertfall hatt fem hanner og tre tisper i huset i løpet av årene og ingen av dem har havnet i kamper hvor dem har måtte sy

Guest Bølla
Skrevet

Jeg har to hunder, samme rase men ulikt kjønn. Tispen er dyrere og forsikre enn hannen pga fare for livmorsbetennelse.

Det er helt sant, men heldigvis finnes det forsikringer som dekker sånt.

Den er ny for meg og jeg har i hvertfall hatt fem hanner og tre tisper i huset i løpet av årene og ingen av dem har havnet i kamper hvor dem har måtte sy

Jeg generaliserte ikke, men på generell basis er det større sannsynlighet for trøbbel mellom hanner enn mellom tisper. Dette er dessuten tildels rasebetinget. Mine to er heller ikke noen slåsskjemper, men det er også rolige, stabile hunder av raser hvor ikke samkjønnsaggresjon er særlig utbredt.

Guest lijenta
Skrevet

Det er helt sant, men heldigvis finnes det forsikringer som dekker sånt.

Jeg generaliserte ikke, men på generell basis er det større sannsynlighet for trøbbel mellom hanner enn mellom tisper. Dette er dessuten tildels rasebetinget. Mine to er heller ikke noen slåsskjemper, men det er også rolige, stabile hunder av raser hvor ikke samkjønnsaggresjon er særlig utbredt.

Tja har hatt hanner av raser som ikke har vært av slosskjemper raser og hanner som har vært av raser hvor noen linjer har hannene hatt trøbbel men ingen av mine har vært skadet helelr ikke kompis av meg somhadde hund som godt kunen sloss hadde disse skadene og ja hundene ble godt brukt og blandt andre hunder

Guest Bølla
Skrevet

Tja har hatt hanner av raser som ikke har vært av slosskjemper raser og hanner som har vært av raser hvor noen linjer har hannene hatt trøbbel men ingen av mine har vært skadet helelr ikke kompis av meg somhadde hund som godt kunen sloss hadde disse skadene og ja hundene ble godt brukt og blandt andre hunder

Igjen, personlige anekdoter er og blir et dårlig referansegrunnlag. All etologisk vitenskap viser til at hanners adferd kan være mer utfordrende enn tisper, nettopp fordi de ofte ønsker å markere seg når en mulig parringspartner viser seg. Etter flere tiår med adferdsjobbing og mange tusen hunder innom mine dører kan jeg slutte meg til all tilgjengelig forskning. Det betyr imidlertid ikke at ikke tisper kan være bøllete, men av raser som terriere, schnauzere, dachser og pinschere (generelt tøffere raser) så er dette ingen hemmelighet.

Guest lijenta
Skrevet

Siden du har forskningsresultatene kan jeg få link til dem. Tror det har noe med eier og gjøre også jeg da.

Guest Bølla
Skrevet

Siden du har forskningsresultatene kan jeg få link til dem. Tror det har noe med eier og gjøre også jeg da.

Jeg har dem ikke, jeg har lest teori (dvs bøker) som er forskningsbasert. Men jeg kan godt forsøke å finne noen til deg, men det blir ikke i dag.

Guest lijenta
Skrevet

Jeg har dem ikke, jeg har lest teori (dvs bøker) som er forskningsbasert. Men jeg kan godt forsøke å finne noen til deg, men det blir ikke i dag.

Ingen hast men takker for at du vil finne dem. :)

Skrevet

Nå har jeg mest erfaring med tisper, da, og har vel opplevd samkjønnsproblemer med dem også. Spesielt hvis begge har løpetid samtidig ;) hadde to schæfertisper som var veldig gode venner til vanlig, men ble bitchete når de hadde løpetid samtidig. Og det hadde de jo somregel ;) Men det jeg har erfaring med på tur er hvis jeg treffer noen med hannhund, så er det mange som spør om jeg har hannhund før de evt får hilse. Når jeg har svart at jeg har tispe, svarer de at tisper går greit, men ikke hanner. Har også kjent folk som har hatt hanner som vanligvis er greie, men likevel blir angrepet av andre hanner på tur. Da har de gjerne hatt både hannhund og tispe, da, så da er det vel beskyttelsesinstinkt som slår inn ;)

Uansett går det jo greit med de fleste som har fått en "normal" oppdragelse, og alle hunder kan skade seg uavhengig av kjønn. Det meste dekkes jo heldigvis av forsikring, men det er jo egenandeler og ting som ikke dekkes... Jeg vet hva det koster å ha hund, og egentlig så kan man vel generelt si at små hunder koster mindre enn store fordi de spiser mindre, og vekta gjør at de trenger mindre doser med medisiner hos veterinær. Jeg ville uansett ikke valgt kjønn utifra eventuelle kostnadsforskjeller, fordi uanmeldte kostnader kan komme på begge kjønn.

Skrevet

Nei, betalte 5000,- pluss vaksiner og avliving;) men må jo betale 15000,- for en rasevalp. I hvert fall for en schnauzer. Ser at blandingsvalper ligger på rundt 8000,- da, men deg er mange blandinger jeg er litt usikker på... Vet liksom ikke alltid helt hva som slår ut fra de forskjellige blandingene... Men det er sikkert endel bra av de også

Skrevet

Ja, jeg vet jo egentlig det. Som sagt, har jeg hatt hund hele livet, og er nå 40, så jeg har hatt endel hunder oppigjennom. Både valper og omplasseringshunder. Jeg tok henne til veterinæren for å finne ut om noe var galt, men hun anbefalte uansett å avlive henne pga at vi ikke kunne vite om det skjedde igjen selv om de fant ut hva som var galt, og er jo for så vidt enig i det... Men jeg tenker likevel at jeg har litt mer kontroll på en valp jeg har oppdratt selv, enn en nesten fem år gammelmhund som jeg aldri kan stole helt på det tidligere eier forteller om grunnen til at de omplaserer.( vet ikke helt om det kan kalles omplassering heller, når man betaler ganske mye for å overta den ;))

Jeg skjønner tankegangen, og jeg er absolutt enig i avgjørelsen om å avlive en slik hund, og du må selvfølgelig gjøre det du føler er riktig for deg, uansett. Bare sier at slike ting ikke er kontrollerbart, så er du uheldig og får en hund med svulst på hjernen eller andre ting som kan føre til slik akutt farlig oppførsel så har kontroll ingenting med saken og gjøre, dessverre. Hunden vet antagelig ikke hva den gjør en gang. Så du må gjøre det som føles rett for deg, uansett hva det er, poenget er bare at du ikke bør velge bort det du egentlig ønsker (om det er det du gjør) for noe som ikke vil forandre på situasjonen om du skulle være uheldig å få en slik hund igjen, om du forstår. Selv om det er naturlig og ville styre unna en setting man tidligere har opplevd som negativ.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...