Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Kuleste valpen jeg har sett jo!

I know! Og like kul personlighet og kjempefint gemytt. Hun var 10mnd da jeg fikk tilbudet, og jeg kjente henne fra hun bare var en liten klump 1 uke gammel. Hun var skikkelig lekker, hele bikkja inni og uttapå :wub:

  • Like 1
Skrevet

Vi har lett både her og i Norge etter en schäfertispe, og kikket på norske oppdrettersider. Yngstejenta var seks år den gangen. Så fikk hun se en av tispene i oppdrettet, og ombestemte seg på sekundet. Ville ikke ha valp likevel, hun ville ha DEN. Ellers ville hun IKKE ha hund, sa hun.

Og ble så lei seg at hun gråt når jeg fortalte at de var ikke til salgs disse, det var oppdretters hunder. Denne hunden har hun ikke glemt, den fineste hun har sett....

"Jeg eier femti prosent av den, og de vet det ikke " så ler hun. Følger fortsatt med på hunden, hver gang den gjør det bra, triumferer hun. - Det ser du mamma! Det var det jeg sa!

Når vi fant Donna, fem år senere, ville jenta IKKE ha en av de andre valpene, bare Donna. - Har akkurat det samme glimtet i øya!

Hun elsker den hunden, fiiiiiineste beste schäferen hun har sett. Drømmer om å møte den en gang i virkeligheten. Jaja, stakkars jenta mi, sterke følelser. "Hver gang jeg trenger motivasjon ser jeg på den". Ho er INTENS sier jenta.

Enviado desde mi iPhone con Tapatalk

  • Like 4
Skrevet

Jeg vet ikke helt om jeg angrer, men det stikker i hjertet på meg og spesielt på mannen hver gang dette kommer opp.

Vi var på ferie i Spania og gikk to ganger forbi en dyrebutikk. De solgte en utrolig søt fransk bulldogvalp som lå i en glasskasse (sånn at du kan se hele kassen på en måte) på utstilling. Vi gikk forbi på dagen og fikk utrolig vondt av den, men vi gikk senere forbi på kvelden. Valpen lå fremdeles alene i kassen, men heldigvis trukket litt tilbake.

Vi var veldig nær på å bare kjøpe den, og hadde vi kjørt bil så hadde vi nok også gjort det. Jeg vet alt om å ikke importere bikkjer, og at et kjøp ville støttet opp om nettopp denne industrien osv... Jeg kan likevel ikke unngå å tenke at den burde vi bare tatt med oss. Den hadde helt sikkert ikke vært en "drømmehund" (og definitivt ikke min drømmerase), men det er noe med å se dyr bli frarøvet retten til naturlig liv og kontakt med andre dyr og mennesker på den måten når de er så små.

Skrevet

Jeg vet ikke helt om jeg angrer, men det stikker i hjertet på meg og spesielt på mannen hver gang dette kommer opp.

 

Vi var på ferie i Spania og gikk to ganger forbi en dyrebutikk. De solgte en utrolig søt fransk bulldogvalp som lå i en glasskasse (sånn at du kan se hele kassen på en måte) på utstilling. Vi gikk forbi på dagen og fikk utrolig vondt av den, men vi gikk senere forbi på kvelden. Valpen lå fremdeles alene i kassen, men heldigvis trukket litt tilbake.

 

Vi var veldig nær på å bare kjøpe den, og hadde vi kjørt bil så hadde vi nok også gjort det. Jeg vet alt om å ikke importere bikkjer, og at et kjøp ville støttet opp om nettopp denne industrien osv... Jeg kan likevel ikke unngå å tenke at den burde vi bare tatt med oss. Den hadde helt sikkert ikke vært en "drømmehund" (og definitivt ikke min drømmerase), men det er noe med å se dyr bli frarøvet retten til naturlig liv og kontakt med andre dyr og mennesker på den måten når de er så små.

Hadde du kjøpt den ville en ny valp havnet i akkurat samme situasjon.
  • Like 1
Skrevet

Om det var drømmehunden eller ikke er jeg usikker på, men jeg tenker på han rett som det er og skulle ønske jeg hadde beholdt han. Vet at det var umulig i den situasjonen jeg var i osv. men noe stikker i meg når jeg tenker på han fremdeles. Var fosterhjem for Linus (aka Lusa) i 2009 tror jeg det var.

Flotteste og snilleste blandingen (Border Collie og Samojed)

Divfragammelmobil142_zpsf7b721a1.jpg

Divfragammelmobil146_zpsfeba4216.jpg

Skrevet

Hadde du kjøpt den ville en ny valp havnet i akkurat samme situasjon.

Ja jeg er fullstendig klar over det, og er ikke naiv på det. Men det var noe med den valpen som stakk sånn inn i hjerterota....

  • 2 weeks later...
Skrevet

Blir kanskje ikke helt det samme, men jeg har valgt å ta med meg hjem "feil" valp fra et kull en gang. Jeg hadde andrevalg på tispe (oppdretter skulle beholde en selv), det sto mellom to for meg, og jeg brukte fornuften i stedet for magefølelsen til å velge. Den tispen jeg valgte så kanskje litt bedre ut eksteriørt på de punktene jeg behøvde til min avl, mens jeg ble trukket litt mer mot den andre. Da valpene var rundt 4 mnd gamle dro jeg på valpeshow med min. Da vi kom til ringen, sto søsteren til min noen meter unna. Der og da møttes blikkene våre, hun kikket meg faktisk dypt inn i øynene, og det stakk litt. Det føltes som om min valp var hos noen andre. I tillegg fikk jeg aldri kjemi i det hele tatt med valpen jeg hadde tatt med hjem, det var som om hun var på ferie hos meg og jeg bare gikk og venta på at eieren skulle komme og hente henne - det var ikke noen kjekk situasjon for noen av oss. Det endte med at hun ble satt ut til forvert, og senere overført da jeg ikke ville bruke henne i avl. Han synes hun er verdens mest fantastiske hund, så det endte heldigvis godt for henne. Tenker nå og da på søsteren, og lærte den gang at jeg aldri skulle høre på noe annet enn magefølelsen.

  • Like 1

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...