Gå til innhold
Hundesonen.no

2 hunder, samme kjønn, av samkjønnsaggressiv rase...


Minutt
 Share

Recommended Posts

Ah, ja Akita vet jeg kan være "litt sånn"... Men gjelder det Shiba også?

De aller fleste hannhunder murrer litt om de blir eyeballa av andre (spesielt i tenåra). Noen vender seg bare vekk fordi sånt tull ikke vederfarer dem, og andre er ordentlig uspiselige. Tispene er jevnt over ikke så teite, de har liksom ikke så mye å bevise, men det finnes noen skikkelige kråker her også. Men så finnes det også de som elsker alle andre, de som ikke liker fremmede face to face, men som fint kan gå tur med alt mulig, og de som bare vil være i fred. Spekteret er med andre ord stort, men det er jo en rase med mye og tydelig språk, så du får gjerne med deg hva de synes om ting også der bare mimikk og holdning brukes. :)

Shibaer har utprega flokkfølelse for SIN flokk, men er ikke som andre raser hvor hunder ofte kan komme og gå uten at det påvirker flokkdynamikken i nevneverdig grad. De kan være både territoriale og ganske nådeløse mot utenforstående av samme kjønn.

Jeg opplever basenjien på samme måte, men med mer lyd.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet det er mange shelters og rescues i UK/USA som nekter å omplassere akita til hjem hvor det allerede finnes en akita av samme kjønn. Har flere ganger fått spm. om hvordan det går an å ha to ukastrerte hanner sammen - svarer da at de fleste jeg vet har to av samme kjønn shiba og/eller akita. Men det at de går sammen betyr ikke at jeg kan ta en hvilken som helst ukastrert hann utenifra og putte inn i stua mi (sånn uten forhåndsregler/introdusere utendørs), da er jeg rimelig sikker på at den blir spist.

Med en mild groenendael og en selvsikker jack var jeg rimelig sikker på at det kom til å gå bra. Hadde en av de vært av typen som kunne bråke for å bråke ( slik spesielt jacker har for vane ) hadde det blitt verre. Spesielt siden den ene hadde god plass i munnen til den andre :P

Men det har mye med individ og litt med oppdragelse å gjøre tror jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gutta er her bestiser ute, jakteleke sammen er dritartig, sjelden det skjer noe ute. Men idet vi kommer til trappa, så er det ganske tydelig at de ikke liker hverandre lenger. Ute "trenger" de hverandre, henter støtte, leker, jakter sammen, jakter på hverandre osv. Inne er det ikke noe behov for den andre.

I en jaktsituasjon så tror jeg basenjien her kunne fungert med det meste. Men han vil helst slippe å bo med andre med baller. Det samme tror jeg faktisk gjelder salukien, selv om samkjønnsagresjon ikke er vanlig der (etter som jeg har skjønt).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De aller fleste hannhunder murrer litt om de blir eyeballa av andre (spesielt i tenåra). Noen vender seg bare vekk fordi sånt tull ikke vederfarer dem, og andre er ordentlig uspiselige. Tispene er jevnt over ikke så teite, de har liksom ikke så mye å bevise, men det finnes noen skikkelige kråker her også. Men så finnes det også de som elsker alle andre, de som ikke liker fremmede face to face, men som fint kan gå tur med alt mulig, og de som bare vil være i fred. Spekteret er med andre ord stort, men det er jo en rase med mye og tydelig språk, så du får gjerne med deg hva de synes om ting også der bare mimikk og holdning brukes. :)

Shibaer har utprega flokkfølelse for SIN flokk, men er ikke som andre raser hvor hunder ofte kan komme og gå uten at det påvirker flokkdynamikken i nevneverdig grad. De kan være både territoriale og ganske nådeløse mot utenforstående av samme kjønn.

Jeg opplever basenjien på samme måte, men med mer lyd.

Muligens OT, men jeg synes det er litt interessant... Er dette da en rase som bør regnes som "samkjønnsagressiv" ? Slik du beskriver dem først i innlegget, er slik jeg oppfatter de fleste raser, med noen hederlige unntak (Labrador, Støvere mfl. Selv om det sikkert finnes duster i de rasene også) Når jeg tenker "samkjønnsagressiv" rase, så tenker jeg på raser hvor de fleste hanner er grinete på andre hanner, og storparten av tispene tilsvarende. Feks Canario, Staff og Rottis...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Muligens OT, men jeg synes det er litt interessant... Er dette da en rase som bør regnes som "samkjønnsagressiv" ? Slik du beskriver dem først i innlegget, er slik jeg oppfatter de fleste raser, med noen hederlige unntak (Labrador, Støvere mfl. Selv om det sikkert finnes duster i de rasene også) Når jeg tenker "samkjønnsagressiv" rase, så tenker jeg på raser hvor de fleste hanner er grinete på andre hanner, og storparten av tispene tilsvarende. Feks Canario, Staff og Rottis...

Altså, JEG (og jeg vil tru jeg har de fleste med en primitiv hunderase med meg på dette) synes ikke dette er så voldsomt, sjøl om så og si alle shibahannhunder har en reaksjon på andre hannhunder (er grinete) og tispene sjelden er frislippsmateriale. Vi trekker fram dem som ikke har disse trekkene som positive unntak, fordi det vanligvis ikke er sånn, akkurat som på staff, rottis, dogo. :) Men dette er den rasen som deler mest DNA med ulven (i tillegg til chowchow om jeg ikke husker feil), så territorial atferd, rangforståelse og nådeløs atferd mot konkurrenter er normen, og jo, alle med shiba (også de "store" veteranene innen rasen verden over) vil si at en viss grad av samkjønnsaggresjon må påregnes.

At du ikke synes dette høres verre ut enn en del andre raser er veldig hyggelig, det er ikke alltid den reaksjonen en får om en ærlig forteller om alle særtrekk, for å si det sånn. :flowers:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Men snakker vi om å ikke like andre hannhunder når de må ha noe med den å gjøre, eller snakker vi om utagering på hunder man møter? Det er ganske stor forskjell på å ikke likehverandre og å bli sint bare for at det er en hannhund i nærheten. F.eks shiba er nok ikke værre enn andre når det kommer til å få to av samme kjønn til å bo sammen, men mitt inntrykk er ihvertfall at de er ganske ille på å bli sinte for at det er andre hannhunder nær?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, JEG (og jeg vil tru jeg har de fleste med en primitiv hunderase med meg på dette) synes ikke dette er så voldsomt, sjøl om så og si alle shibahannhunder har en reaksjon på andre hannhunder (er grinete) og tispene sjelden er frislippsmateriale. Vi trekker fram dem som ikke har disse trekkene som positive unntak, fordi det vanligvis ikke er sånn, akkurat som på staff, rottis, dogo. :) Men dette er den rasen som deler mest DNA med ulven (i tillegg til chowchow om jeg ikke husker feil), så territorial atferd, rangforståelse og nådeløs atferd mot konkurrenter er normen, og jo, alle med shiba (også de "store" veteranene innen rasen verden over) vil si at en viss grad av samkjønnsaggresjon må påregnes.

At du ikke synes dette høres verre ut enn en del andre raser er veldig hyggelig, det er ikke alltid den reaksjonen en får om en ærlig forteller om alle særtrekk, for å si det sånn. :flowers:

He he, nei det er vel nok av dem som tror at alle hunder skal "være venner" med alt de måtte møte langs veien. Men det er jo bare å ta en titt rundt diverse raseringer, så er det jo ikke heeelt sånn verden er :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

F.eks shiba er nok ikke værre enn andre når det kommer til å få to av samme kjønn til å bo sammen, men mitt inntrykk er ihvertfall at de er ganske ille på å bli sinte for at det er andre hannhunder nær?

Ja og nei. Har vært med på en del shibaturer oppi nord hvor det ofte er et stort flertall hanner. Det er en del brumming og kjefting i starten fra de som har eiere som lar hundene sine brumme og kjefte, men det blir alltid stille når man kommer i bevegelse og da er det gjerne fremdeles stille når man avslutter turen og står stille igjen. Så om de er sinte så er de ikke langsinte så lenge de innser at de andre hannene respekterer intimsonen deres.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men snakker vi om å ikke like andre hannhunder når de må ha noe med den å gjøre, eller snakker vi om utagering på hunder man møter? Det er ganske stor forskjell på å ikke likehverandre og å bli sint bare for at det er en hannhund i nærheten. F.eks shiba er nok ikke værre enn andre når det kommer til å få to av samme kjønn til å bo sammen, men mitt inntrykk er ihvertfall at de er ganske ille på å bli sinte for at det er andre hannhunder nær?

Ja, det har du nok litt rett i. Det verste er at det tidvis blir så dramatisk lyd, det holder liksom ikke å bli stiv i nakken og eyeballe, det er viktig å komme med krigerske skrik også. Under passering og på tur er det derimot mye å hente på rein, skjær oppdragelse. :P Det kan gå freskt for seg på utstilling feks. Husker et år på Japanspesialen hvor vi så tre generasjoner hannhunder stå og brøle til hverandre. Det er da du gjør deg noen tanker (bør i alle fall) om arvelige, ønska egenskaper...
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skal jo ikke det her bli en konkurranse om hvem som har raser som er mest sammekjønnsaggresive, men sånn som jeg kjenner Basenjien f.eks så har de det bare i kjeften, de feiger ut før det blir virkelig slossing. Mens med Staffen så er det liksom "du skal dø!", og det er det jeg forbinder med sammekjønnsaggresive raser, de brøler ikke bare for å brøle, de mener alvor liksom.

Og det synes jeg faktisk er litt slitsomt, derfor ser jeg meg om etter en rase uten sammekjønnsaggresivitet neste gang. De kan mislike hunder av samme kjønn, men jeg vil ikke gå med hjertet i halsen tilfelle feil hund kommer bort til mine og det smeller. Ikke det at mine er vanskelige å ha med å gjøre eller anngriper bare fordi det er gøy, men det ligger i instinktene dems at hvis det blir alvor så blir det alvor.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå skal jo ikke det her bli en konkurranse om hvem som har raser som er mest sammekjønnsaggresive, men sånn som jeg kjenner Basenjien f.eks så har de det bare i kjeften, de feiger ut før det blir virkelig slossing. Mens med Staffen så er det liksom "du skal dø!", og det er det jeg forbinder med sammekjønnsaggresive raser, de brøler ikke bare for å brøle, de mener alvor liksom.

Enig, la oss ikke gå dit, liksom. :) Jeg har ikke den følelsen med shibatisper overhodet som du beskriver her, men jeg har sett min andel spik spenna gærne hannhunder (en som kjempa seg løs fra halsbåndet sitt for å ta en amerikansk akitahanne som utagerte tilbake feks, dritsmart). Stort sett er det jo avstandsskapende lyder og atferd de viser, men det er ikke akkurat en rase som er spesielt rund i kantene, sjøl om det vel stort sett bare er tenåringshannene jeg har hørt om som stikker av og oppsøker andre for å ta dem. Jeg ville ikke vært engstelig for å gå tur med en shibahannhund med løse møtende hunder, det er jo "bare" å røske dem med seg dersom tilsnakk ikke hjelper.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...