Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Vi hadde en Gordon Setter/Leonberger blanding når jeg vokste opp, hun døde nesten 9 år gammel hos veterinæren. Mest sannsynlig sviktet hjertet.

Synes alderen på mange hunder her er ganske lav? Er man heldig hvis man får ha en hund til den er 11-12 år?

Skrevet

Fem hunder avlivet i løpet av 21 år. Fra 1 til 14 år gamle. leddproblem (kne), kreft, autoimmunt her.

Har i de fleste tilfeller hatt flere hunder, så når en har blitt avlivet, har huset bare vært tomt en gang (satte meg da på venteliste på valp med en gang den andre var avlivet)

Skrevet

Den 15. september 2012 måtte vi la Candy slippe, og jeg får fortsatt tårer i øynene av å tenke på det. Det hele startet på høsten i 2011, da analkjertlene uten forvarsel sprakk. Vi dro til dyrlegen og fikk smertestillende og no salve. Sårene grodde imidlertid ikke, og dyrlegen gav diagnosen Schæfer-rumpe. Vi prøvde alternativ medisin, akupunktur og diverse salver, men fistlene ble ikke bedre. Hele systemet stoppet nesten opp en gang, men vi fikk det i gang igjen. Da bestemte vi oss for at når det stoppet opp, måtte vi la henne få slippe. Vi var på hyttetur i Østfold da hundepasseren ringte oss og sa vi måtte komme, og visste allerede da at vi måtte avlive henne den dagen :icon_cry: Da vi kom hjem etter en lang togtur kom hun overlykkelig løpende mot oss, og vi brøyt begge totalt sammen. Vi hadde noen timer med henne med kos, godbiter og noen siste bilder før vi dro til dyrlegen. Å gå ut fra dyrlegen med et tomt halsbånd, sorte elver fra øynene og et savn større enn Russland var helt grusomt. :bye: Candy ble bare 6 år, og vi savner henne hver eneste dag.

I tiden som fulgte var vi overbevist om at vi ikke skulle ha hund på lenge, fordi det var så fryktelig vondt. Vi rydda ut alt som kunne minne om hundeutstyr fra leiligheten. Men, to uker senere var valp bestilt fra Tyskland, og 8 uker senere hentet jeg hjem Mila. :wub: Hun har beriket hver eneste dag siden hun kom, og vi er så glad i henne. Vi håper imidlertid at hun blir GAMMEL.. :)

Skrevet

Vår kjære Ronja hadde nok vært avlivd før hun bikka året hadde hun levd et annet sted hos oss, pga mentaliteten. Men hos faren og stemora mi levde hun et meget tilpasset liv, til hun ble 13. Fysisk var hun i super form fram til hun var omtrent 10, da ble hun døv. Like så greit egentlig, for hun var mildt sagt ikke glad i høye lyder. Ellers var hun sprek fram til hun var nesten 13, gikk flere mil lange skiturer, men hadde litt lavere tempo enn før og sov mer.

Sitt siste halvår gikk det fort nedover, hun ble stivere og stivere, ble påvist noen forkalkninger nederst i ryggen, samtidig som hun fikk en jursvulst langt bak som også var med og hindret bevegelsene hennes. Vi savner Ronja veldig fortsatt (hun ble avlivd i høst), men foreldrene mine er såpass travle i jobb at det ikke passer med valp, i tillegg til at de nok kjenner på at man ikke får en ny Ronja. Også er jo tassen min til stor glede for dem når jeg kommer hjem :)

Før hun ble syk, men var blitt gammel, husker jeg at jeg tenkte at jeg håper hun bare sovner inn av seg selv i senga si en dag. Men nå er jeg veldig glad for at det ikke var så brått, for da rakk man å innstille seg mer på det som kom og jeg fikk sagt ha det. Samtidig, jeg slapp helt unna å ta beslutningen om hun når hun skulle tas. Hadde jeg måtte bestemt det, hadde jeg kanskje ikke sett på det på samme måten...

Guest Klematis
Skrevet

Familiehunden, sheltien Chicko ble avlivet 10 år gammel. Han ble syk og nervøs når foreldrene mine måtte ha pass til han når de skulle bort,og gjorde fra seg og kastet opp inne.

Veterinæren mente også at han sannsynligvis hadde hjerteproblemer.

Skrevet

Synes alderen på mange hunder her er ganske lav? Er man heldig hvis man får ha en hund til den er 11-12 år?

i min verden er man det. En av 5 nå avdøde hunder har blitt eldre enn fem.
Skrevet

Hva er den "vanligste" formen for dødsfall for hunder? Skjer det ofte at man merker at hunden er syk, tar det med til vetrinæren som da sier at den er syk og bør avlives innen to måneder? Eller er det som oftest hast at dyrlegen sier hunden er så syk og må akutt avlives samme dagen eller dagen etter ol. Dette er jo selvfølgelig forskjellig fra hund til hund fra individ til individ og selvfølgelig flere måter å være syk på. Men nå tenker jeg hva er den "vanligste" metoden.

Hva skjedde med deres hunder?

Hvordan gjorde dere da med evt. en ny hund? Venta i feks. ett år før ny? Satt deg på ny venteliste samme dagen du hadde fått den triste beskjeden om at hunden bør avlives innen to måneder? Da hente feks. valpen dagen etter avlivning? Hva gjør dere? Hva er best for dere? Vet det er stor forskjell mellom folk og fe og for noen er det best på en måte mens for andre er det bedre på en annen måte?

Det er veldig trist å skrive om sånne ting som dette. Gruer meg og bekymrer meg sånn for at mine hunder blir gamle og tar farvell.

Hvor gammel var hunden deres når den reiste opp til hundehimmelen og hvorfor var den syk?

Beklager for ett rotete innlegg.

Labradoren som jeg vokste opp med ble i en alder av 10 år plutselig tynnere (hun var av typen litt overvektig), og alle våre bekjente syntes at hunden vår hadde blitt så fin.. Men vi skjønte jo at noe var galt, og vi avtalte med veterinæren vår at han skulle komme hjem til oss dagen etter for å avlive hunden (det var høyest sannsynlig kreft, og vi ville ikke at hun skulle lide), men den natten sovnet hun inn.

Vi var uten hund i ca. et par måneder, før en god venninne av mamma fikk valper, og de skulle vi bare besøke å se på.... Hehe, det endte med en liten vorsthevalp noen uker senere!!:-)

Så fikk jeg (mamma og pappa var ansvarlige) en border collie når vorstehhunden var ca 4-5 år.

Vorstehhunden vår ble avlivet 6 år gammel, pga. allergi (både hos hunden og min far - hunden fikk skabb et par ganger og ble ikke den samme..), aggresjon mot en nabohund (den angrep vår en gang - og etter det var han aldri den samme med andre hannhunder :-/ ) i tillegg til at han stakk av..

Så verken hunden eller pappa hadde det noe godt..

Da hadde jeg igjen border collien, som tragisk nok bare ble 8,5 år. Hun ble påkjørt på motorvegen i fjor høst.. Det var i forbindelse med sanking av sau - hvor hun plutselig ble borte og hadde bestemt seg for å gå under viltgjerdet og over E6, for å komme rundt sauene.

Da hadde jeg alt flyttet (hunden ble igjen på gården), og skaffet min helt egne hund (med samboeren da) sommeren før border collien døde. Noe som jeg er ekstremt glad for, fordi da ble det litt lettere (i tillegg til at jeg ikke hadde bodd hjemme på nesten 1 år).

Men foreldrene mine har ikke klart å skaffe seg noen ny hund... Det er et stort tomrom etter henne, og det kommer nok til å ta minst et par år før de skaffer seg noen ny - tipper jeg.

I tillegg passet vi på en golden retriver (samtidig med labradoren) i ca 2 år. Den fikk kreft og døde ca. 7-8 år gammel.. Det var veldig trist da vi skulle passe den 3-4 år, og eierne dens så den aldri igjen..

Det var vel historien om alle hundene jeg har vokst opp med, hvor de fleste har blitt "gamle" (om man kan kalle hunder over 8 år det :-/)

Skrevet

1) Border Collie Fox - 11 år - alderdom

2) Border Collie Foxi - 10 år - dårlig syn, alderdom, dårlig til beins etc etc

3) Welsh Corgi Cardigan Amiga - 2,5 år - HD:D

4) Australsk Kelpie Issi - 4 år - Sykdom, immunforsvar/allergi

Skrevet

Jeg har "bare" mistet en hund, og det var Lorrie. Alvorlige forkalkninger som kom frem fra mai til september og nedsatt livskvalitet ihht rasen og det hun elsket å gjøre; det var grunnen til at hun fikk reise til himmelen i en alder av 7 år. Men rett før det, i august, fikk min mors Grand Danois (4 år) så alvorlig prolaps at hun måtte avlives. Og noen dager etter det igjen ble min søsters Whippet (2 år) påkjørt da hun stakk av og måtte avlives pga skadene hun fikk. Sent fra min C6903 via Tapatalk

Skrevet

En av våre ble avlivet 8 år gammel pga ryggmargskreft. Hun andre ble avlivet 15 år gammel fordi hun fikk noe anfall.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Da jeg var liten hadde vi flere Welsh Corgier, men de tre siste var de jeg holdt mest på med, så tar med dem.

Daro, døde da han var 11år pga aldredom.

Lurven, døde da han var 6år pga nyresvikt.

Tamar, døde pga dårlig gemytt pga dårlig liv hos første eier. Han kom til oss da han var ca 1år, da hadde han allerede opplevd mord på husfar (husmor som gjorde det), ikke at hunden tar så skade av akkurat den hendelsen, men det var MYYYE bråk i hjemmet over tid og han var nervøs for ALLE huslyder osv da han kom til oss.

Mamma kunne feks ikke rope fra kjøkkenet til stua at nå er det middag, da tisset han på seg, stakkars lille.

Han fant fort ut at han hadde lille broren min i sin hule hånd, så hvis vi satt i sofaen og måtte på do og mamma kanskje var oppe i 2etg, så måtte vi dunke med kosteskaft i taket så hun kom og tok seg av Tamar (vi var "trygge" så lenge vi satt oppi sofaen, satt på stoler osv, kom vi ned på gulvet så beit han).

Jeg klarte å få roet han litt ned så han til slutt klarte å kose med meg uten at han stresset for mye, men pga mamma heletiden var redd for at han skulle bite oss så ble han avlivet, det var best for både hunden og oss :icon_cry:

I voksen alder så har jeg kun hatt Chicka, hun er 12år og håper hun holder litt til, men merker at hun har blitt litt tregere i stegene sine enn det hun var før, men er fortsatt med på gode turer og koser seg med det.

Bare ved å tenke på at Chicka en gang skal gå bort så blir jeg helt kald inni meg og får nesten litt hetta, jeg vet jo at det er den vien det går for alle, men jeg vet jammen ikke hvordan jeg takler det den dagen Chicka går bort.

Noen ganger skulle jeg ønske at hun bare sovnet inn på saueskinnene sine når tiden er inne, da merker hun ikke noe og jeg hadde sluppet å bestemme meg for når tiden var inne...huff... :icon_cry:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...