Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 82
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

For meg er det helt åpenbart at blandinghunder på noen områder er friskere enn rasehunder med tanke på at sannsynligheten for at de får typiske arvelige rasespesifikke sykdommer er svært liten. Ta f.e

En hund som lever hele livet uten plager er frisk. Det er jo pokker helt feil å si at den hunden er syk! At den kan gi genetiske sykdommer videre, ja klart, men den hunden er jo fortsatt frisk. En

Her slår du jo effektivt i hjel dine egne argumenter. På den ene siden er det himla galt med innavl og dermed liten genetisk variasjon, på den andre siden ønsker du å ta ut friske hunder fra avlen bar

Skrevet

Raksha; såpass ja :P Men da er vel Cavalieren litt "dømt" i utgangspunktet...

Yep, er nok håp i forhold til syringomyelia om man gidder å ta det på alvor, men helheten i helse bildet pr i dag (ok pr 2009 som var da jeg sluttet å engasjere meg) tilsier at rasen er så herpa at det må til nøye avlsprogram og utavling for å berge den. Men så lenge der holder at den har fire bein og lange ører for å avle, så er det ikke mye håp.

  • Like 1
  • 4 weeks later...
Skrevet

Har omtrent bare hatt blandingshunder. Hadde en blanding som ble 16 år, og en som ble 14 år. Samtidlig hatt boxer som ble bare 9 år.. Så kommer vel ann på :)

  • 5 weeks later...
Skrevet

Jeg kjøpte meg ei sankt Bernhards tispe. Hun var så nydelig når det kom til utseende, men det hjalp dessverre veldig lite når hun var syk hele livet.

Hun hadde hd c i ene hofta, kronisk diare, leverfeil, hjertefeil.

Lista hos dyrlegen var Lang så jeg orker ikke nevne alt. Jeg kjøpte henne fra en oppdretter jeg ble anbefalt av klubben. Jeg snakket altså med oppdretter å sa hvilke sykdommer hun hadde når hun var bare 4 år og fikk sjokk av svaret " hun skulle jo ikke få de sykdommene før hun var 6 år". Oppdretter ville altså bruke mi tispe i avl pga hun var så vakker selv om hun visste at hun hadde hd c, og diverse andre sykdommer. Jeg satte foten ned å sa at hun aldri skulle ha valper uansett hvor flott hun var i utseende. Jeg sa rett ut at ikke alle hunder skal ha valper, og at valpene fortjente en bedre start i livet enn å ha en mor som henne. Ja de blir sikker vakre i utseende, men jeg vil at de som kjøper valpene skal ha en så god start som mulig og det får de ikke når moren er så syk.

Jeg har aldri hatt en sankt Bernhard igjen.

Jeg har hatt blandingshunder derimot som er friske og raske og jeg vet det fordi jeg har hd rønka de og de har vært fri for hd og tatt blodprøver å funnet ut at de ikke hatt noe problemer med noe av indre organer.

Nå høres det ut som om at alle mine hunder som har vært rene med papirer har vært alvorlig syke noe som ikke stemmer. Jeg har hatt hunder med papirer som har vært friske hele livet også. Nå er jeg veldig nøye med oppdretter og tar meg god tid før jeg velger en oppdretter jeg vil kjøpe valp av.

Jeg støtter selvsagt renraset avl så lenge foreldrene er friske og sykdomsfrie.

  • 2 months later...
Skrevet

Jeg har kikka litt på dette med Cavalier og sykdommer i det siste, har ei venninne som vil ha seg enten cavalier eller mops, litt pest eller kolera i mine øyne, men jeg prøver nå å hjelpe henne litt på vei.

Er det sånn at de sykdommene som forekommer oftest på Cavalier (syringomaelia, hjertefeil osv) er ressecive gen som må nedarves fra begge foreldrene for at det skal forekomme hos avkommet? Altså, kan man unngå disse sykdommene ved å kjøpe en blanding av Cavalier og en rase som ikke sliter med det, f.eks Cocker? Eller holder det med at det ligger latent i en av foreldrene?

Skrevet

Hverken hjertefeil eller syrigomyelia har en enkel resessiv arvegang, så man har ingen garantier ved å kjøpe blanding. Bedre å lete etter oppdrett som tar hele helsebildet på alvor.

Skrevet

Jeg har kikka litt på dette med Cavalier og sykdommer i det siste, har ei venninne som vil ha seg enten cavalier eller mops, litt pest eller kolera i mine øyne, men jeg prøver nå å hjelpe henne litt på vei.

 

Er det sånn at de sykdommene som forekommer oftest på Cavalier (syringomaelia, hjertefeil osv) er ressecive gen som må nedarves fra begge foreldrene for at det skal forekomme hos avkommet? Altså, kan man unngå disse sykdommene ved å kjøpe en blanding av Cavalier og en rase som ikke sliter med det, f.eks Cocker? Eller holder det med at det ligger latent i en av foreldrene?

Venninnen min hadde en blanding av Cavalier og cocker. Den fikk akkurat de samme problemene og ble like gammel som min renraset Cavalier.. (hjertefeil)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...