Gå til innhold
Hundesonen.no

Om store vs. små hunder


millemonk

Recommended Posts

Jeg har fått inntrykk av at svært mange eiere av små hunder ser på store hunder som en generell trussel.

Jeg har ikke tall på de gangene småhunder har blitt satt på armen (mens eieren småjogger i motsatt retning) når de møter meg og hunden min (schæfer). Gjerne med en mumling ala; "han så sulten ut!".

Hva med dere her inne? Hva slags holdninger har dere til større hunder, og hva gjør dere om dere møter en?

Jeg må innrømme at jeg irriterer meg litt over denne type hundeeiere, spesielt dersom deres egen lille hund er av den frekke typen (min ble omtrent banka av en hyper-sjefete dvergpinscher for noen uker siden :mrgreen: ), men det hadde jo vært litt greit å få høre hva dere tenker om saken!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmm,nå vet jeg ikke hva slags kategori du setter whippeten i da(den er vel ikke under "liten")men svarer allikavel jeg,for jeg har hatt cocker også. :)

jeg har aldri vært redd for hunden min i møte med andre og større hunder. Ike har lekt med både grand danois,leonberger,schæfer og andre store raser.en av kompisene hans er en rottweilergutt :D kan fortelle om en litt arti episode jeg opplevde da jeg var på tur med whippetippen. jeg møtte en mann med leonberger,som vi da gikk videre sammen med,og hundene gikk løse. så kommer det en mann gående med ei løs schæfertispe.han jeg gikk sammen med skynder seg med å kalle inn hunden sin,og sier til meg"ånei,der kommer det en schæfer,de er så farlige,du må ikke la hunden din hilse,å nei..."akkurat da kom schæferen bort til Ike,snuste,og så begynte de å leke sammen! ja huff den var farlig du! :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en liten hund, dvergschnauzer, og jeg behandler han som om han skulle vært en stor hund. Møter vi på store hunder så ber jeg Ero gå fot og tusler pent forbi den. Noen ganger får han også lov å hilse. Jeg velger å tro at eierne har kontroll over hunden sin, så derfor lager jeg ikke noe stort nummer av store hunder.

Har flere venner med store hunder(da mest jakthunder) og de leker Ero kjempefint med, selv om de kan bli litt voldsomme av og til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

kan fortelle om en litt arti episode jeg opplevde da jeg var på tur med whippetippen. jeg møtte en mann med leonberger' date='som vi da gikk videre sammen med,og hundene gikk løse. så kommer det en mann gående med ei løs schæfertispe.han jeg gikk sammen med skynder seg med å kalle inn hunden sin,og sier til meg"ånei,der kommer det en schæfer,de er så farlige,du må ikke la hunden din hilse,å nei..."akkurat da kom schæferen bort til Ike,snuste,og så begynte de å leke sammen! ja huff den var farlig du! :)[/quote']

Ikke sant! Godt å høre!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke mer bekymret for å møte store hunder enn små - med andre ord: Jeg passer på uansett, fordi man ALDRI vet hvordan den møtende hunden er.... Store hunder kan være NØYAKTIG like vemmelige som små hunder kan være. Eller like hyggelige og trivelige. Forskjellen er bare at konsekvensen med å møte en stor OG ekkel hund er mye større for den minste hunden min, enn det er å møte en liten og ekkel hund!

Uansett er det greieste å ikke la hundene mine storme bort til andre, uten at jeg selv har tatt et overblikk. Eller lar andre storme bort til dem! Uansett størrelse... Jeg vil helst være i nærheten, jeg, når de møter andre hunder.

Forøvrig har jeg da til og med truffet på en eldre dame med liten hund som ble fornærmet fordi jeg kalte inn den største av hundene og holdt den ved siden av meg da vi passerte - fordi "hennes hund var neiggu ikke redd store hunder"....

Man får et atskillig mer nyansert syn på hele denne greia her når man har hatt hunder fra det virkelig store til det midlere og ned til de små. Også når de små er selvsikre og trygge fordi de hele tiden omgås alle størrelser av hund. For vi har også møtt store hannhunder som ser sitt snitt til å fly på en mindre hund, der de ikke tør å fly på de større...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund er veldig sint/redd for store hunder. Så hun gryyyler når hun ser en annen hund. Men jeg tar henne ikke på armen forde. Jeg går ut til siden og holder henne med kort bånd slik at de kan passere uten noe videre dikkedarier. Hvis den andre hunden kommer mot oss så spør jeg om det er hannhund eller tispe. Hvis det er tispe så sier jeg at hunden min er ganske hissig. Hvis deres hund er det samme så går vi forbi hverandre. Hvis det er en hannhund så får de hilse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har jeg en storpuddel, men nesten hver sommer passer jeg ei tibetansk terrier tispe.. Kommer det en stor hund i mot'a, gjør jeg ingenting. Hu går som regel løs sammen med meg på tur, og kommer hvis jeg går i fra hu. Hu er flink med andre hunder og jeg stoler på'a. Hu kommer når jeg roper(hvis jeg er langt nok unna).. Hvis hu ikke kommer, løfter jeg'a ikke opp, men jeg tar'a i halsbåndet og fører hu bort :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå ser det ut til at du har schæfer? Du møter en del fordommer bare der vil jeg tro.. :)

Nå er det sånn at jeg er av den formening at en cavalier som min ikke trenger flere opplevelser av å bli flydd på av hannhunder i stormgalopp mot oss med "grisebanke" kroppspråk, da jeg antar det ikke faller ut til hans fordel.han tar foreløbig ikke igjen.. Sånn vil jeg fortsette å ha det, takk..

Så ved møte av løse hunder som kommer bardus på, så foretrekker jeg å løfte opp og bli tatt for teit tante enn å ta risken på en smell.

den dagen folk får såpass kustus på pelsen at de kan vente med å slippe hunden til min til de får spurt, den dagen slutter jeg å tenke på løfting som et alternativ også.. [-X [-X

De aller fleste hundemøter går jo bra, både fordi de fleste hunder kun vil hilse og leke , og fordi hysteri og forventlng om trøbbel som hovedregel hos oss eiere bare fører til utriveligeheter.De leser jo kroppsspråket vårt bedre enn vi gjør!

men er jeg i tvil -så gambler jeg ikke , nei.. :scared: :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror ikke noe har med størrelsen å gjøre :) men så må jeg innrømme at jeg er skeptisk til schæfer siden jeg kun har hatt dårlige opplevelser med den :D Men det finnes helt sikkert gode schæfere! bare jeg som har fått en støkk, derfor jeg er litt skeptisk...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Minsten her liker stort sett ikke hunder i det heletatt hun. Er ikke sånn liten uforskamma kjeftesmelle, men hun foretrekker å få gå i fred. De gangene vi har hatt "uhell" i oslo har den andre hunden gått på Aro alle gangene, heldigvis, for det har vært boxer og dalmis. Lille snuppa mi kan liksom ikke stille opp mot dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm..

Har egentlig ingen spesielle holdninger til store hunder, for meg kommer det mer an på personlighet. Har ingenting imot hverken store eller små hunder, kommer an på oppførsel. Jeg har en liten miniatyrhund som ikke tåler allverden, så jeg lar den ikke hilse på alt som kan krype og gå for å si det sånn. Jeg har mått nok av alt annet enn forståelsesfulle "storhundeiere" jeg også, som kjefter på meg hvis jeg ikke vil la hunden deres hilse på min. "Du må bare la de ordne opp selv" Sier de, mens beistet deres river og sliter i båndet, nei takk sier jeg...

Kan du forstå det?

Hva jeg gjør når jeg møter en stor hund? Ingenting..? Gjør ingenting uansett hva slags hund jeg møter. Men hvis den andre hunden er løs, og eier er ute av syne eller hunden er ute av kontroll, så kan jeg finne på å løfte hunden min og gå vekk, ja. Fortell meg gjerne hva du mener er galt med det.

Storhundhets går andre veien også, det er nok minst like mange småhundhetsere der ute :D

:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opp på armen kommer hun i allefall ikke! Hun er allerede litt skeptisk for store hunder, så det ville nok bare gjort saken verre. Dersom jeg ser en stor hund og det ikke ser ut til at eieren har helt kontroll, går bare Chica og jeg på andre siden av veien. Men ellers prøver jeg å la Chica få hilse på så mange store hunder som mulig. Og det hjelper for skeptisken hennes, det gjør det :)

Men kan skjønne dersom en som har en veldig liten rase og møter en sankt bernard, grand danois eller andre veldig store raser, at en kan bli litt skeptisk.. Tenk om den lille blir tråkket på eller at den store slenger med labben for å leke..!? :scared:

Men må også legge til at noen av eierne til de store hundene, ikke vil la Chica få hilse på hunden deres.. Og da kan man jo snu spørsmålet litt, er eierne til store hunder skeptiske til de små rasene?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sant nok..

Flere storhundeiere er vel redd for de små nettoppn fordi de kan skades lett, eller at hundene selv synes de er uberegnelige..

kjøper ikke teorien om at store hunder tror små hunder er byttedyr...

De kan nok ønske dem av dage, men som hunder, ikke snåle kaniner eller kattskinn.. :lærer:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er wheaten en mellomstor rase så er enkelt å hilse på både store og små hunder og har aldri hatt noen problemer med det. Annet en at Nena kaster seg fram for å gi hundene et vennlig dunk i sida før hu roer seg.. og da blir ofte små hunder redde, dumme hunden min :roll: :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er wheaten en mellomstor rase så er enkelt å hilse på både store og små hunder og har aldri hatt noen problemer med det. Annet en at Nena kaster seg fram for å gi hundene et vennlig dunk i sida før hu roer seg.. og da blir ofte små hunder redde' date=' dumme hunden min :roll: :D[/quote']

Chessea i et nøtteskall.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg løfter ikke Miko opp når det kommer folk som har kontroll på sine hunder.

Kommer det en løs hund uten eier som jeg ikke kjenner noe til løfter jeg Miko opp.

Men prøver å gjøre det før han legger merke til den andre, for da vet han ikke grunnen.

Vet mange syns det er dumt at jeg løfter han når det kommer en løs hund, men jeg vil ikke at en annen hund skal i værste fall "fillesiste" Miko.

Jeg har fått endel komentarer fra folk med store hunder: Der er det jo middags mat jo, Det der kan man ikke kalle hund osv..

Men jeg syns det er kjempe greit å la Miko hilse på andre hunder, store og små.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har ingenting imot store eller småe hunder, men ser på en hund som en hund. det jeg derimot ser på er hvordan hunden oppfører seg, og om eieren har kontroll. jeg har en liten hund, en 5 mnd jrt. og en mellomstor blandingshund (golden retriever størrelse) og begge går ilage store og små hunder.

det kan nok ikke være gøy når andre går omveier for å unngå dere med typiske "fordom-hunder" ala rottweiler, schafer, amstaff...

måtte bare legge inn disse søte bildene. det er Kiza og en 10 mnd gammel rottweiler. og på det andre bildet er en 2 år gammel rottweiler på 57 kg...

HPIM0543.JPG

HPIM0546.JPG

Lenke til kommentar
Del på andre sider

selv om jeg har 2 små hunder så har jeg ingenting i mot store hunder, liker store hunder kjempe godt og har også en litt stor en selv, en flatcoat. Jeg lar mine små hunder hilse på store hunder, for jeg ser ikke på størrelsen på hunden, men på personligheten og om den er snill. Pia som er kjempe liten er kjempe kompis med en stor og hann schæfer, som er kjempe snill, de leker og sleiker på hverandre, har de alltid under oppsyn når de holder på og bryter inn om det blir for herjete og voldsomt for Pia. Det er ikke størrelsen det kommer an på, men personligheten og gemyttet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Løfter ikke opp hunden min bare fordi at vi møter på en stor hund nei. Behandler han ikke anderledes enn jeg ville ha gjort om han var stor. :wink:

Må fortelle en liten historie med det samme her. :)

Et vennepar av meg har en liten Kooiker. Gubben skal på narvesen og parkerer bilen med hunden i på den andre siden av gata. Når han kommer tilbake til bilen og åpner døra så smetter hunden ut, løper over veien (heldigvis kom det ingen bilder da), og løper rett mot noen som står med en Boxer. De med boxeren ble så redd den lille hunden at de løfter boxeren opp i armene sine. Tenk for et SYN da. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to små hunder, men er ikke så opptatt av størrelsen på andre hunder. Møter vi en fremmed hund ser jeg mer på hvordan hund/eier oppfører seg enn hvor stor hunden er. Men jeg prøver å være litt forsiktig rundt store, viltre valper som ikke har helt kontroll over hvor de planter labbene sine hen, selv om de bare vil leke. Kommer det en hund jeg ikke vil at de skal hilse på, går jeg heller i mellom fremfor å løfte opp hundene.

99% av småhundeierne jeg kjenner er heller ikke redde for/skeptiske til større hunder. (Grunnen er kanskje at det er så mye hunder på de stedene vi pleier å gå, at de som er redde sannsynligvis holder seg unna?) Derimot kjenner jeg noen eiere av både store og små hunder som er skeptiske til schæfer. Det er som regel ikke pga av fordommer, men fordi de har hatt ubehagelige opplevelser med dem. Men selv har vi både schæfer, amstaff, rottweiler og dobermann blant våre hundevenner. Som sagt er jeg mer interessert i hvordan en hund oppfører seg, enn rase og størrelse .

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg har som kjent en schæfertispe.. og har mange ganger møtt folk med fordommer...

men kan ikke si jeg bryr meg så veldig...

jeg behandler ikke toya noe annerledes om hu hadde vært dobbelt så stor eller om hu hadde vært liten...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to små hunder, men er ikke så opptatt av størrelsen på andre hunder. Møter vi en fremmed hund ser jeg mer på hvordan hund/eier oppfører seg enn hvor stor hunden er. Men jeg prøver å være litt forsiktig rundt store, viltre valper som ikke har helt kontroll over hvor de planter labbene sine hen, selv om de bare vil leke. Kommer det en hund jeg ikke vil at de skal hilse på, går jeg heller i mellom fremfor å løfte opp hundene.

99% av småhundeierne jeg kjenner er heller ikke redde for/skeptiske til større hunder. (Grunnen er kanskje at det er så mye hunder på de stedene vi pleier å gå, at de som er redde sannsynligvis holder seg unna?) Derimot kjenner jeg noen eiere av både store og små hunder som er skeptiske til schæfer. Det er som regel ikke pga av fordommer, men fordi de har hatt ubehagelige opplevelser med dem. Men selv har vi både schæfer, amstaff, rottweiler og dobermann blant våre hundevenner. Som sagt er jeg mer interessert i hvordan en hund oppfører seg, enn rase og størrelse .

Som små-og ganskestor-hundeier kjenner jeg meg igjen i kategorien skissert ovenfor. :P Ser i grunnen mest ann eierne, og kombinasjon rase-eier, og ikke størrelsen på hunden.

Begge mine hunder er også usikre på schæfere (grunnet en rekke passeringer av Cujo´er i schæferklær). Andre store og veldig store hunder er helt ok, ja, untatt ukjente rottweiler hanner for den ene hunden (pga bitt som valp).

OT: Velkommen Havana! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei

jeg er nok det man kan kategorisere for "mini" hundeeier. Hunden min har en match vekt på knappe 2 kg :thumbs:

Hun er veldig redd andre hunder, untat sin egen rase. Hun trenger ca 5-10 minutter å"varme" opp med den andre hunden. Etter det er hun leken som bare det. Men kommer det løse hunder løpende uten kontroll tar jeg henne på armen. Det har vert flere epuisoder hvor jeg ikke så den løse hunden og den puffet til lilly. Lilly begynnte å skrike så høyt at stemmen hennes forsvant og hun tisset på seg av redsel. Etter slike episoder måtte vi begynne med sosialiseringen forfra igjen....

Så jeg tar hene på armen ved løse hunder! For hun er altfor redd, når jeg fikk henne sa jeg at jeg aldri kommer til å gjøre dette men med slike episoder ble jeg simpelthenn nødt til å gjøre det. :) Desverre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nadia er bare seks mnd, og jeg har latt henne hilse på hunder av alle størrelser, så hun tror at alle hunder er snille og greie. Vi har vært så heldige at vi enda ikke har hatt et eneste negativt hundemøte, og jeg har aldri vært nødt til å ta henne på armen (med unntak av når hun var åtte til ti uker og syntes at allt her i verden var så skummelt at om hun ikke fikk sitte på armen så prøvde hun å gjemme seg under skosålene mine når vi var ute å gikk)

Det hender at hun bjeffer på andre hunder, men det er i situasjoner da jeg ikke lar henne komme bort til den andre hunden.

Vet ikke om det bare er sånn her jeg bor, men det er ikke så mange som går med løse hunder, untatt i skogen da. Men det er klart at om jeg treffer en løs hun uten eier i synlig nærhet, som viser negative tendenser, uansett om den er stor eller liten av størrelse, ville jeg nok løfte henne opp. Vet at det ikke er anbefalt, men jeg tror nok beskytterinstiktet ville satt seg på autopilot.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...