Gå til innhold
Hundesonen.no

Livredd for treningshallen.. Hva skal jeg gjøre?


Ane_

Recommended Posts

Du ønsket faglig tyngde. Du kan jo begynne å lese deg opp på disse her: Historisk f.eks. Pavlov, B.S. Skinner, Watson og Thornedyke.

Dagens adferdsvitere som feks. (i Norge) Thore Willy Mørch, Arne Brækstad, Ole Petter Østerbø, Børge Holden+++

Fremdeles ingen relevanse til adferden konkret til hunden i tråden her og evt avl på hunder som ikke avreagerer og har lydfobi :)

Du finner "ingen" "av de over/ dine kilder" som hevder at ikke fobier og avreagering(mangel på det) ikke er / har en vesentlig arvelig/genetisk faktor.

Skal du hevde faglig tyngde Ida...så vær konkret.

Ser gjerne frem til en debatt der du viser til dine kilder konkret i relasjon til det denne tråden støtter at det jeg sier er vås i relasjon til det tråden handler om :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vel synes det er å dra den litt langt med å si at hele Solo sin adferd ligger i genene hennes og at hun ikke skulle blitt brukt eller skal brukes i avl.

Jeg studerer adferd (psykologi, pedagogikk, utviklingslære, you name it...kall det hva dere vil..) på både mennesker og hunder. Jeg har selv en toller og kjenner Solo godt og har sett/observert henne i mange situasjoner.

Og ja, noe ligger i genene på hunden. Men det gjør det i genene på alle tollere. Og Solo er ikke noe unntak. Tolleren er generellt mer skeptiske enn de andre retriverene. Det er sånn de er skapt, desverre. Så da kommer jo påvirkning inn for hvordan hunden skal bli. Hva av gener/arv som blir fremkalt og hva som blir dempet, gjennom hvilket miljø man har rundt seg. Altså Solo har ganske sikkert ikke hatt en bra start på livet, lite sosialisering og miljøtrening. Det var altså ingen der for henne i starten til å dempe denne skeptiske adferden som ligger i ALLE tollere. Altså hun er en helt vanlig toller som har blitt utviklet/påvirket av det miljøet hun har hatt rundt seg. Og jeg tror alle (hvertfall de fleste) er ganske enig med meg at det første leveåret til en hund er det aller viktigste for hvordan hunden skal bli. Solo har enkelt og greit fått et dårlig grunnlag som må jobbes med.

Hun har vist en utrolig stor fremgang på alle ting og det tyder da mere på at det ligger lite i arven hennes disse problemene. Dette er problemer som er påført av miljøet rundt henne og som med mye arbeid kan så og si nesten fjernes helt. Der er vi mennesker helt like som hunder og omvendt. Når man først har fått en påkjenning/adferd/fobi...kall det hva dere vil:) som dette så er det vanskelig å fjernes helt, men det kan dempes i veldig stor grad. Og negativt påvirkes/fremkalles like fort (sånn som da reaksjonene med denne porten)

Og bare sånn for å legge til så har jeg ikke telling på hvor mange 100 eller 1000 ganger jeg har vært i de hallene og jeg tror jeg ikke har sett en eneste hund som ikke har reagert hvis den porten har blitt lukket med ett smell. Både dem på 4 og 2 ben. Det er helt naturlig å reagere på en sånn ting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tolleren er generellt mer skeptiske enn de andre retriverene. Det er sånn de er skapt, desverre.

Det var altså ingen der for henne i starten til å dempe denne skeptiske adferden som ligger i ALLE tollere.

Altså hun er en helt vanlig toller som har blitt utviklet/påvirket av det miljøet hun har hatt rundt seg.

Ingen innlegg (som jeg har lest) kritiserer individet tolleren Solo.. man har kommet med konstruktive løsninger..

På den annen side er det du skriver og relasjonen til å avle på slike dyr!

Når du skriver det som jeg har sitert over om tolleren er det SÆRDELES viktig for tolleren som rase at det IKKE avles på svake dyr.

Tolleren er en (skal være) en jakthund / brukshund som er miljøsterk og IKKE slik jeg ser mange tror tolleren er eller skal være idag!

Dagens toller er dessverre "miljøsvak"..Det er ikke slik tolleren var eller er ment å være...Igjen dette med at det avles på svake hunder er årsaken til dette.

Man må skille mellom "å sy puter under armene" på individ og hva det gjør med avlen på en rase :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler vi sier det samme bare på to forkjellige måter men...

Og tror du missforstår meg litt også på noe, hvis det ikke er jeg som misforstår deg.

Jeg sier ikke at tolleren er miljøsvak, jeg sier at det ligger i gemyttet til rasen at den kan lett bli skeptisk og da miljøsvak. Det er en myk og veldig intelligent hund som lett kan øderlegges ved feil type håndtering. Man kan jo ta en annen rase som er mer kjent som et eksempel: Bordercollien. Å være skeptisk, bli lett stresset, sta, myk osv ligger i begge rasene og kan lett fremkalles, men ved riktig miljø, trening, eier osv så vil det bli en stabil, miljøsterk og flott hund.

Så det vil da rett og slett ikke være noen å avle på hvis man ikke skal avle på noen som har skepsis i seg og er myke hunder.

Om man velger å gjøre et barn redd for mørket, eller f.eks redd for hunder så får man lett til det. Og det har da ikke noe med at det er arvelig. Det ligger i oss at vi kan læres og påvirkes, både positivt og negativt. Vi får en grunnpakke og den blir utviklet av miljøet rundt oss.

Alle raser har forskjellige grunnpakker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå var det vel ikke avlen på Tolleren som Ane spurte om i utgangspunktet' date=' var det vel...? :wink:[/quote']

Nei, Ane og Solo har vi kastet ut fra denne diskusjonene for lengesiden:)

Hvis vi går andre veien kunne vi begynt å diskutere hvordan sånne garasjeporter og haller blir konstruert. Sikkert mange regler og normer der også:) Men for å være ærlig tror ikke jeg at jeg har noe særlig peiling på det:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja..relevansen er for å se OG finne effektive og relativt varige løsninger på den adferden man OBSERVERER på hunden Solo...krever det at man kan og ser/forstår hva som ligger av "arv" bak adferden...

Om Solo fortelles at han har blitt bedre for fobiene ved trening...for så bli "vettaskremt" for en banal port...og redselen sitter i (avreagere ikke)...

Javel..da kan man trene videre gå kurs etter kurs...for pluttselig å være tilbake med større fobi enn noen gang...fordi dette ligger i "genene"...Og hundeeieren kan påta seg "all skyld" for noe som i sin banale enkelthet skyldes dårlige "nerver"...

Tidvis må man kalle en spade en spade og innse at mentalt sett har hunden Solo et " genetisk" atferdsproblem /fobi...ja den dempes ved trening...og pluttselig pga et lite "smell" er man tilbake under "null" .

Hva skal eieren da gjøre...ja trene videre.. start på nytt...eller kjøp en hund som fungerer...dette blir ALDRI bra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ER et poeng om dette er arvelig eller innlært, siden du "bare" kan hjelpe en hund med svak mentalitet "så langt" - og at du må fortsette å være nøye med å skåne den, der en enkeltopplevelse ellers for en normal hund med gode nerver vil være grei å komme over, der man kan anse "jobben som gjort", dersom man bare har fått løftet hunden over skrekken.

En veikere hund mentalt trenger å skånes, og eier trenger å være mer nøye i endel situasjoner - tenke fremover. Avreaksjon etter opplevelser er også riktig så arvelig, det er noe man tester for i mange ulike tester - fordi det er så viktig å ha. Avreaksjon er ikke noe man kan "lære" eller "trene" hunden til i den grad...

Ergo var det et slags poeng. Og uansett var det en sidelinje, men det var DETTE dere siste innskrivere grep tak i - merkelig nok, og gikk til angrep. Jeg er helt på linje med Stine L. i dette, og dette var faktisk en ganske konstruktiv debatt til andre, utenforstående følte behov for å gå i forsvar på andres vegne.

Hverken jeg eller Stine L. har på NOE vis angrepet Ane, som er ærlig og oppriktig og vil det beste for hunden sin. Det er vel heller DERE som roter til tråden med utsagn som "nonsens", er det ikke? Ikke veldig bra debatteknikk...

Men må kommentere litt, siden dere likevel er ute på sidelinjen: Etologen Morten Bakken hadde en spørreundersøkelse blant hvalpekjøpere for mange år siden. Fulgte kull for kull. Omtrentlig fortalt (så nøye jeg husker): Det var avkrysningsskjemaer, der man skulle skrive om forholdet til andre hunder. Ikke plass til kommentarer. Det viste seg at nesten alle eierne av hunder fra enkelte kull hadde skrevet i margen at "årsaken" til at hunden som voksen var at den var blitt "fløyet på som valp". Hans forklaring var at disse hundene hadde en lavere terskel enn andre og BEDRE kull mentalt, for å pådra seg skrekker utav enkeltopplevelser.

Høres kjent ut?

At dere kommer i forsvarsposisjon for dette er synd. For det er vanlige hundeeiere som dere som vil "få skylden" av oppdrettere som ikke avler på mentalt stabile hunder. Det skjer allerede nok av ganger idag! Og det er synd, jeg kjenner MANGE fortvilte hundeeiere som tror det er deres skyld at hunden ikke har det bra - fordi de tror de har gjort et eller annet feil. Og så har de altså fått et dårlig utgangspunkt, som selv mer drevne hundemennesker ville fått slite mye med...

"ALLE" skal klare å få til en hund, man skal ikke behøve å være spesialist eller gå alskens kurs for å klare å håndtere en normal hund med normalt god mentalitet - det skal alle kunne klare!

Se på svenskene, som har et utrolig bra hundemiljø bygd opp gjennom mange årtier - se på mentalitetstestene de tar, og vekten de legger på å MH-teste mange flere raser enn bare bruksrasene. Hvorfor? Jo, fordi avl har så mye å si for det grunnlaget som eiere flest skal jobbe videre med.....

Jeg snakket med en fyr som hadde golden retriever. En nydelig, snill, myk tispe. Den hadde vært et vrak da han fikk den, hans fine jobbing gjorde den til en bra hund i hverdagen så lenge han styrte det - den taklet det meste.

Hans påstand var at dette var skjedd som følge av avl på veike, litt usikre hunder. Dette er noe som også Sveriges Brukshundsportforbund påpekte, det ble skrevet i en leder for et par år siden - hvordan golden r. var i ferd med å bli for veike, og at dette var en farlig utvikling for rasen, slik for eksempel Stine L. skriver.

Hans hund har det bra fordi den er i SÆRS dyktige hender, hos en erfaren, tålmodig mann som kan det han skal. Derfor er den blitt veldig bra. Og hva vil oppdretteren? Jo, sette hvalper på den... "fordi den ble sikkert bare skremt av noe".

Jeg tar ikke dette lenger, da sørger vel noen for at jeg blir sparket ut herfra eller noe sånt noe, siden jeg ikke har noen bekjentskaper her inne som kan forsvare MEG :-)

Jeg har forlengst gitt mine råd til Ane, og jeg håper hun har følt at noe nyttig har kommet ut av dette. Ellers er det interessant å se slike måter å diskutere på dukker opp ETTER diskusjonen i postboks-avdelingen, om hvordan man vil tråden skal være. Hmmmmm...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg virker det fullstendig ulogisk at en hver hund som har blitt redd noe pga en negativ opplevelse liksom skal ha en genetisk defekt?Nå har jeg altså hatt Toller selv og den slet med angst.Der var det genetisk ingen tvil,men å dermed påstå at enhver hund hos en naturlig skeptisk rase(som Tolleren jo er)som har blitt redd for noe har et metalt problem er etter min mening helt på jordet og like skummelt som å sette skylden på valpekjøperen for alt "galt".Det ER noe som heter miljø.En annen ting er at frykt faktisk henger nøye sammen med overlevelsesinstingtet vårt.Solo har erfart at treningsplassen er farlig for der kommer det store skumle smell som hun ikke har forutsetning til å vite hva kommer av.Nå er hun i ferd med å erfare at det ikke var farlig likevel.Men inntil videre -som den litt mistenksomme Tolleren hun er- holder hun en knapp på at det er best å passe seg litt og ikke føle seg for trygg.Smart jente!

En liten digresjon,tispa mi sto i bånd i hagen hos sine forrige eiere det første året av sitt liv.

De eneste "turene"hun fikk var til bensintasjonen hvor hun sto bindt i en søppelkasse(av den gamle metall typen)når far i huset var inne å kjøpe røyk.En gang gikk det som det måtte gå;Sheila veltet søppelkassen og stormet hjemover i panikk med søppelkassen etter seg.Til slutt stoppet den i en kant og der lå hun skrekkslagen på bakken og tisset ukontrollert.Hun var livet ut redd ting som raget over henne:statuer,telefonstolper hun plutselig "så",bruer etc..og så var hun mørkeredd.

Hun ble bedre ,men aldri helt bra.Men på alle andre punkter ble hun etterhvert-til tross for en tøff start på livet,en særdeles harmonisk lita jente :wink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke ENTEN ELLER, det er BÅDE OG.

Arv og miljø (inklusive påvirkning, som redsel, som skjer i mors liv/hos oppdretter) er sterke saker. Når det gjelder hund, så VET man faktisk endel - fordi man i motsetning til mennesker kan avle på utvalgte individer (gikk dårlig med sistemann som prøvde det på folk,heldigvis).

Men les litt nøyere, Loke, så handler det om NÅR hundene reagerer på ting - terskelen for redsel, og HVORDAN de avreagerer - som også har mye å si.

Det er en GRUNN til at man i Sverige har satset storstilt på mentaltesting av hunder, helst hele kullet, og har statistikker og tabeller som kan være til hjelp. Du er jo inne på det sjøl: Du har tydeligvis en hund som klarer å takle ting etterhvert, at hun klarer å komme over det. Slike ting er også arvelig! Og kan variere sterkt - enkelte stakkars hunder ville kanskje ALDRI ha kommet seg over søppelkasseskrekk, uansett hvor dyktig eier.

Hvorfor er det så "farlig" å skrive at noen hunder er avlet på et vis som gjør dem mentalt dårligere rustet til å stå imot samfunnet rundt dem?

Når man VET at arv også er viktig - ikke bare miljø, som vi liker å tro? (gjør noen iallfall).

Sitat fra SKK-publikasjonen Studier av direkta och maternella genetiska effekter för beteende hos schäfer och rottweiler (Jenny Jacobsson (publ. 2003):

"Ett beteende är alltid ett samspel mellan arv och miljö vilket gör att djurets uppväxt likväl som dess gener spelar in på det vuxna djurets beteende".

"Gener som är bra i en miljö kan vara sämre i en annan miljö. Detta visar det starka samspel som finns mellan arv och miljö på det beteende som djuret uppvisar (Manning & Dawkins, 1998).

"Alla de beteenden som studerats på i denna studie visade sig vara ärftliga med en arvbarhet mellan 6 och 24 %.I denna studie hittades stark korrelation mellan egenskaperna lek, jakt och nyfikenhet/rädsla medan korrelationen till aggressivitet var mycket lägre."

Det er mengder skrevet om dette, anbefaler også Kenth Svartbergs hjemmeside. Han har for eksempel i sin etologiske doktoravhandling funnet "en koppling mellan avel mot användande på utställningar, och hög grad av försiktighet både mot människor och mot händelser i miljön."

Og avl skulle liksom ikke ha noe å si?

:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå døde tispa mi bare 2 1/2 år gammel pga HD E så hun brukte vel egentlig ikke så veldig lang tid,men jeg gikk aktivt inn for å miljøtrene henne fra dag 1 og jeg ble ikke stresset av at hun var redd.Jeg tror det siste der har mye å si.

Jeg er selvfølgelig enig i at arv spiller en stor rolle.Jeg valgte å kjøpe en "voksen" belger som jeg ikke har helt styringen på hva har opplevd i livet fremfor en valp jeg kan forme selv fordi jeg mener at hos en god hund (som jeg mener min Loke er)så skal ikke sosialisering og miljøtrening og at alt er "etter boka" være det eneste som styrer utfallet. En god hund skal tåle en trøkk og komme over det..

Men jeg ser ikke det veldig avvikende i oppførselen til Solo her.Hun er dårlig miljøtrent som valp og unghund,hun er av en mistenksom rase og hun fikk seg et skikkelig støkk.Og hun er på bedringens vei,hun holder jo på å komme over det?

Uten å være noen ekspert overhodet synes jeg det blir rart å påstå at hun er genetisk belastet ut i fra de opplysningene man har fått her..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det en allment akseptert mening at tolleren er en "mistenksom rase"?

En ting er å være normalt reservert, men "mistenksom"?

Jeg ser i den svenske tollerklubbens helseundersøkelse at mange er kastrerte, "en relativ hög siffra" (16,3 prosent), noe som også gjerne gjøres - iallfall på hanner, noe også undersøkelsen bekreftet - blant annet på problemer i forhold til hanner, kontaktvansker og løpetidsstyr.

Bare nysgjerrig - fordi samme svenske klubbhjemmeside også sier det er en trygg og glad hund og så videre?

En bekjent som forberedte seg helt ekstraordinært nøye før valg av neste rase og kennel, var veldig klar i sine uttalelser om at gemytt kunne variere - og at noen linjer var mindre trivelige enn andre. Hadde hun et poeng - så ER det jo kanskje større variasjoner mentalt også, og ikke bare eksteriørt?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det en allment akseptert mening at tolleren er en "mistenksom rase"?

En ting er å være normalt reservert, men "mistenksom"?

Jeg ser i den svenske tollerklubbens helseundersøkelse at mange er kastrerte, "en relativ hög siffra" (16,3 prosent), noe som også gjerne gjøres - iallfall på hanner, noe også undersøkelsen bekreftet - blant annet på problemer i forhold til hanner, kontaktvansker og løpetidsstyr.

Bare nysgjerrig - fordi samme svenske klubbhjemmeside også sier det er en trygg og glad hund og så videre?

En bekjent som forberedte seg helt ekstraordinært nøye før valg av neste rase og kennel, var veldig klar i sine uttalelser om at gemytt kunne variere - og at noen linjer var mindre trivelige enn andre. Hadde hun et poeng - så ER det jo kanskje større variasjoner mentalt også, og ikke bare eksteriørt?

Når jeg skulle ha meg Toller gikk jeg til verks med grundige undersøkelser og jevnt over skinte det imellom linjene at dette var en rase som trenger mer miljøtrening og sosialisering enn de øvrige retriever rasene og at det ikke var en "førstegangshund"(hva nå enn det betyr ,men det er en helt annen diskusjon).

Jeg mener at mange ikke helt har skjønt hvor forskjellig den tross alt er fra feks en golden retriever i gemytt.Den har eksplodert i popularitet på esktremt kort tid og det er en litt krevende rase som ofte trenger litt mer enn gjennomsnittet kunnskap av eierene for å bli godt fungerene så jeg er ikke det minste overasket hvis det er blitt endel "grums" i linjene eller hvis noen eiere går på en smell.

Man mister gjerne endel på veien når man skal gjøre arbeidshunder om til sofahunder på rekordtid for å møte etterspørselen.

Men jeg synes altså ikke at Tolleren skal bli en enkel og grei hund alà en liten golden,jeg synes det er greit at noen raser krever litt mer kunnskap enn andre - jeg syntes heller at raseentusiastene skulle vært litt flinkere til å oppdra både oppdrettere og potensielle valpekjøpere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant å høre om dine erfaringer. Har sett rasen i en god del år, men kom først mer innpå den for et par år siden - med treningskamerater som var hyggelige, beskjedne tisper, samt en superproblemhannhund på dop...

Men men, sånn er det - det er vanskelig med "søte", vakre raser som tolleren er stjerneeksemplet på. De er for pene!!!! Også å finne rette eiere til, kanskje? Men like mye også dette med å skille skitt og kanel: Hva er "naturlig" reserverthet, hva er reinspikka (dårlige) fryktreaksjoner?

Tester man hundene på noe vis, eller har ønske om det? Synd man ikke har kommet igang med MH på ordentlig her i Norge ennå...

Jeg "forsker" litt på en ny rase nå, og det er interessant å se og høre - ikke minst "vanlige eieres" erfaringer. Nå liker jeg best litt sånne stribukker uten søthetsappell, men også der har tilfellet vært at oppdretterne her på berget har villet gjøre den til noe annet - mer, over mot en tjenestehund som skal "konkurrere" med tradisjonelle - enn rasen egentlig var, og dermed fått dem skarpere enn det som bra er.

Dette med "gemytt" er så himla subjektivt, at det er vanskelig å skjønne hva oppdrettere sikter til noen ganger.... inklusive når de er "ute og kjører". Det som er "godt gemytt" hos oppdretteren som bor øde til, sjelden møter andre hunder og aldri har hundene løs annet enn i hagen, er noe helt annet - kanskje! - når hvalpen flytter til byen, bor der det kryr av andre (hann)hunder, utsettes for sterke opplevelser daglig etc...

En kompis av meg sliter med sin "søte" rase nå - den er et beist med både dårlig reaksjoner (arv), dårlig hvalpesosialisering OG opplevelser hos oppdretter som preger den, og oppdretterne "skjønner det ikke"...

Svenske tollerklubben har forøvrig en grei formulering på OM den egner seg som førstegangshund - eller ei, har du sett den?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er helt enig med Akela og Stine L her. En mentalt sterk hund, skal kunne håndtere en dårlig start på livet. Selv ser jeg et klart eksempel på det flere ganger i uken.

BC tispa ble hentet fra Storbritania og var en skikkelig listekryper, hun hadde aldri sett verden utenom gården, sauen og gjeteren, hennes liv besto av å holde seg i live, altså jobbe. For henne var livet; jobb eller dø! Hun var redd alt som kunne minne om stokker, menn ja redd verden. I og med at hun var så redd, så tok eier avgjørelsen å sette henne bort på fôr, for videre avl. Galskap sa vi, men eier viste bedre.

I dag er hun en skikkelig bølle, frekk som få og en jævel til å finne på ugang. Hun oppsøker selv folk og takler greit at noen vifter med staver rundt henne. (hun har levd uten regler i et år, de er strammet litt inn nå). Hun var med meg på ski tur, og jeg blir ofte skremt selv jeg av stavene, men frøkna trakk meg lystig rundt, uten å ense andres staver. Selv da jeg falt over henne, reagerte hun ikke.

Det er ikke til å unngå at förvert og jeg sukker tungt over tispa, og lurer på hva det kunne blitt av henne om hun ikke hadde hatt 2 tøffe år på baken.

Det skal legges til at hun har hatt to kull. Samtlige er hunder som krever eiere som bruker dem skikkelig, ingen er redde og engstlige, men frekke små djevler, som har ugang i hodet 24/7. Og jeg er sikker på at disse hundene hadde gått igjenom MH uten problemer. Så hun har i tillegg vært en svært god mor for sine avkom.

Akela henviser til et studie som ble utført ved Institutt for Husdyrfag, ved Norges Landbrukshøyskole (ved Morten Bakken, Odd Vangen, med en modell fra USA laget av Hart & Hart 1988, The perfect puppy, W.H Freeman, til slutt nevner jeg artiklen til Bredal 1996, Dødsårsaker hor tre hunderaser i Norge) 1990 ->. Eiere skulle svare på 40 forskjellige spørsmål innen 6 atferdskategorier. Ideen var å hente inn informasjon fra 400 forskjellige avkom, fordel på fem kull etter 20 mest benyttede hanne innen hver rase. Hundene var 2-4 år. 47% svarte på spørsmålene (ca 684 personer). I en diskusjon kom de frem til at den genetiske predisponeringen er nok sterkere enn tidligere antatt. Kunne sikkert ha ramset opp hele undersøkelsen, men det ville blitt drepende kjedlig og en masse diagrammer og forklaringer.

Håper det var denne du mente Akela?

Margrete

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akela:kan ikke huske å ha lest noe som omhandlet tolleren som "førstegangshund" direkte ,men mener å huske at den svenske klubben var flinkere til å poengtere at dette var en arbeidshund enn det den norske var.Og at den kunne være krevende å oppdra.

En stund siden jeg har besøkt hjemmesiden dems,har jo ikke toller lenger og jeg har deverre ikke tid nå ,-"jobber":wink:

Men er det noen som har en link til den undersøkelsen?

Jeg er jo på undersøkelses stadiet på en ny rase nå som ikke har norske oppdrettere og jeg prøver alt jeg kan og lese meg til den mentale statusen på de forskjellige linjene i de forskjellige landene men jeg må innrømme at det er nærmest håpløst.For det første er det utrolig få som har testet hundene sine etter hva jeg har funnet ut og på de få som er blitt testet sliter jeg litt med å tyde resultatene ordentlig :oops:

Jeg er litt blÅnd på sånt (som så mye annet) og dette er en rase hvor jeg kan drite meg ut kraftig hvis jeg først driter meg ut så jeg har litt av en oppgave forann meg har jeg skjønt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...