Gå til innhold
Hundesonen.no

Liten, brukbar hund - dvergpinscher?


C.J
 Share

Recommended Posts

Takk skarru ha, langt innlegg som forsvant...

Det ER mange flotte dp som ikke gneldrer mot alt og alle. Og dessverre en del som gjør det. :(

Min neste hund skal være liten. Dvs. under 35 cm. i mankehøyde. Jeg har en god stund siklet på pinscheren, men høydemessig blir den feil i forhold til ønsket bruk (agility). Jeg har derfor sett på miniatyrutgaven, dvergpinscheren, og håper noen med erfaring kan komme med innspill og tanker rundt denne rasen.

Jeg kan starte med å ramse opp litt kriterier:

  • et livlig og våkent temperament
  • noe førerorientert
  • lekelyst
  • drifter i form av jakt og kamp er ønskelig
  • god helse, ikke mange arvelige issues å bekymre seg for
  • kan godt være reservert overfor fremmede
  • må ikke være kjent for å være berørt av nye miljø/fremmede ting (nervøsitet/frykt)
  • må heller ikke være en typisk samkjønnsaggresjon-type...
  • vil ha mye hund i liten kropp!
  • lettstelt pels
  • noe vokt/vakt godtas, men gneldring for ingenting er FY (vet at det i høy grad er en treningssak, men noen raser er vel mer disponert for det enn andre...)

Hunden skal trenes mot konkurranse i både agility og lydighet, men det er ikke utelukket at den vil få bryne seg på spor og rundering også.

Har sett litt på DSG også, forresten... Har du @simira noe fornuftig å si om den rasen i forhold til mine kriterier?

Jeg lurte på om jeg skulle nevne det. Den er jo en pinscherrase, og det er det ingen tvil om når du ser de sammen. Med unntak av fargen følte vi oss ikke noe "annerledes" den tiden jeg var med i pinscherklubben og var på treff. :P

DSG er på mange måter en mellomting mellom pinscher og DP. Mellomstor, bjeffer mer enn pinscher men mindre enn DP, osv.

Jeg synes den oppfyller kriteriene dine ganske bra. Mange gjør det bra i agility, og de få som går lp gjør det greit tror jeg. De krever nok litt jobbing med motivasjon i lp (fart og spenning ligger litt mer i deres natur ;) ) men burde ikke være noe problem å komme litt opp i klassene. Den største utfordringen er nok underlag ift. dekk-øvelser f.eks., men problemet er definitivt ikke noe større enn med dp.

Jaktlyst har de masser av, og er herlige å belønne med lek. En del dsg er småspiste (Odin også, før han ble kastrert...), men vi greide ihvertfall å lære inn matbelønning vha. lek. Det er heller ingen hovedregel.

Pelsstell? Det er jo korte hvite hår overalt, men jeg husker ikke sist jeg badet Odin. Jo, forresten, da han rullet seg i kumøkk i England i august i fjor. Men det skjer ikke hvert år. :P

DSG er ganske sosiale og går som oftest greit med de fleste hunder og andre dyr. De jeg kjenner som bor med katt takler det (men kan jage andre katter eller huskatten ute), og flere går løs i staller med hester og andre dyr.

Det har vært noe dårlig mentalitet på dem, usikkerhet og fryktaggresjon, men tror det er bedre nå. Men greit å være obs på når du snakker med oppdretter.

Lite aktivt forum, men med litt nyttig info: http://dansksvenskgrds.diskusjonsforum.no/

Raseklubben: www.rdsg.no

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Min neste hund skal være liten. Dvs. under 35 cm. i mankehøyde. Jeg har en god stund siklet på pinscheren, men høydemessig blir den feil i forhold til ønsket bruk (agility). Jeg har derfor sett på miniatyrutgaven, dvergpinscheren, og håper noen med erfaring kan komme med innspill og tanker rundt denne rasen.

Jeg kan starte med å ramse opp litt kriterier:

  • et livlig og våkent temperament
  • noe førerorientert
  • lekelyst
  • drifter i form av jakt og kamp er ønskelig
  • god helse, ikke mange arvelige issues å bekymre seg for
  • kan godt være reservert overfor fremmede
  • må ikke være kjent for å være berørt av nye miljø/fremmede ting (nervøsitet/frykt)
  • må heller ikke være en typisk samkjønnsaggresjon-type...
  • vil ha mye hund i liten kropp!
  • lettstelt pels
  • noe vokt/vakt godtas, men gneldring for ingenting er FY (vet at det i høy grad er en treningssak, men noen raser er vel mer disponert for det enn andre...)

Hunden skal trenes mot konkurranse i både agility og lydighet, men det er ikke utelukket at den vil få bryne seg på spor og rundering også.

Dere pinscherfolk; hvordan er deres erfaringer med rasen i forhold til kriterielisten? Jeg er spesielt interessert i å vite mer om hvordan hundene er under trening, hva som fungerer, hva som ikke fungerer, hvilke forsterkere som benyttes, hvor lange økter/hvor mange repetisjoner før dem går lei m.m.

Og til alle andre miniatyrhundeiere der ute; er det andre raser dere absolutt synes jeg burde sett nærmere på?

Bør kanskje også nevnes at valpen vil vokse opp i en flokk med tre belgere, to hanner og en tispe. Min neste hund skal dessuten være en hann.

For å være helt ærlig tenker jeg at dem blir for "pinglete". Men så har jeg ikke møtt særlig mange av dem heller. Jeg er jo litt opptatt av utseende også, og burde vel spesifisert det. Liker hunder som ser litt barske ut, hvis du skjønner? :P

Terriere har jeg vært inne på, da spesielt irsk terrier. Men den blir for høy igjen. Parson KAN være et alternativ, men med terriere er jeg litt skeptisk jaktinstinktet. Hvordan er dem å ha løs i skogen og slikt? Og er dem så "sta" og "egen" mange vil ha det til?

JRT har jeg også snust bittelitt på. Dog er jeg litt skeptisk den lange ryggen. Jeg liker kvadratiske hunder uten dvergpreg.

Jeg stemmer på Parson eller Jack - og de er lett rektangulære og i forhold til høyden ikke noe lengre i ryggen enn belgerne dine (he he he).

Både Parson og JRT er ekstremt lett-trente, velg god oppdretter og du får en kanonhund - det er ekstremt lite sykdom - de er utrolig morsomme og de har akkurat nok jaktinnstinkt til at du kan bruke det til noe vettig - for igjen, de er lett-trente og dermed får jaktlysten nytteverdi for deg.

Jeg har hatt Parson - og jeg hadde fortsatt hatt Parson om det ikke hadde vært for at groenendaelen jeg hadde da var ei purke og skulle "ta" henne hele tiden og jeg fikk ikke solgt groenendaelen så fikk terrieren flytte. HERLIG hund, UTROLIG lettmotivert og helt vanvittig å trene agility med. (mor var for øvrig norgesmester i AG i sin tid).

Jeg tror jeg er på min siste belger nå, og min neste hund blir en Parson eller en JRT - og skal jeg ha Parson så blir den fra Revefoten - Lena Kjempengren - som ikke bare har utrolig vakre Parson, men hun er selv aktiv med sine og har masse resultater.

Parson går godt med belgere - de er tøffe nok til å sette seg i respekt og raske nok til å holde følge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes egentlig det er litt trist at så mange har et så negativt syn på DP som det framstår i denne tråden(og enkelte andre tråder hvor de har blitt diskutert). Jeg kan heller ikke skryte på meg super-erfaring når det kommer til dvergpinscher, men jeg har jo erfaringen jeg har fått fra Milo, jeg har snakket med så godt som alle jeg har møtt på med dvergpinscher de siste 5 årene og jeg har en oppdretter i familien. Så litt erfaring sitter jeg jo med likevel.

I mine øyne var dvergpinscheren en utrolig utsatt rase når det kommer til dårlig avl for noen år siden, men det virker som at det har skjerpet seg en del. Men man burde fremdeles være nøye på oppdretter, da det fremdeles er en del dritt ute og går(men slik har jeg inntrykk av at det er på de fleste raser, i en eller annen grad..?). Dessverre er det fryktelig mange DP'er som blir behandlet som veskehunder, og det kan vel også ha noe å si for hvordan enkelte av de oppfører seg og hvorfor enkelte av de er nervøse og ikke minst gneldrer en del? Jeg har sett så fryktelig mange av de som ikke får i nærheten av den aktiviseringen de trenger, og det er ofte de som har vært mest problematiske.

Milo er iallefall ikke i nærheten av slik dvergpinschere har blitt framstilt av flere i denne tråden, og de aller fleste DP'ene jeg har møtt ligger også ganske langt unna dette. Jeg ville absolutt hilst på noen og kanskje besøkt noen oppdrettere om det er en rase du er nysgjerrig på. De er superkule hunder med mye fart :)

Godt å høre at ditt inntrykk av rasen, basert på så mange individer du sikkert har møtt, ikke stemmer overens med øvrige inntrykk. Jeg setter jo selvsagt pris på å høre negative erfaringer også, men det er betryggende å få greie på at det finnes en del gode representanter der ute. At jeg må gjøre god research, være kritisk og selektiv i valg av oppdretter/kombinasjon er en selvfølge uansett rase, men jeg skal nok være ekstra oppmerksom på dette hvis det blir dvergpinscher! :)

Jeg lurte på om jeg skulle nevne det. Den er jo en pinscherrase, og det er det ingen tvil om når du ser de sammen. Med unntak av fargen følte vi oss ikke noe "annerledes" den tiden jeg var med i pinscherklubben og var på treff. :P

DSG er på mange måter en mellomting mellom pinscher og DP. Mellomstor, bjeffer mer enn pinscher men mindre enn DP, osv.

Jeg synes den oppfyller kriteriene dine ganske bra. Mange gjør det bra i agility, og de få som går lp gjør det greit tror jeg. De krever nok litt jobbing med motivasjon i lp (fart og spenning ligger litt mer i deres natur ;) ) men burde ikke være noe problem å komme litt opp i klassene. Den største utfordringen er nok underlag ift. dekk-øvelser f.eks., men problemet er definitivt ikke noe større enn med dp.

Jaktlyst har de masser av, og er herlige å belønne med lek. En del dsg er småspiste (Odin også, før han ble kastrert...), men vi greide ihvertfall å lære inn matbelønning vha. lek. Det er heller ingen hovedregel.

Pelsstell? Det er jo korte hvite hår overalt, men jeg husker ikke sist jeg badet Odin. Jo, forresten, da han rullet seg i kumøkk i England i august i fjor. Men det skjer ikke hvert år. :P

DSG er ganske sosiale og går som oftest greit med de fleste hunder og andre dyr. De jeg kjenner som bor med katt takler det (men kan jage andre katter eller huskatten ute), og flere går løs i staller med hester og andre dyr.

Det har vært noe dårlig mentalitet på dem, usikkerhet og fryktaggresjon, men tror det er bedre nå. Men greit å være obs på når du snakker med oppdretter.

Lite aktivt forum, men med litt nyttig info: http://dansksvenskgrds.diskusjonsforum.no/

Raseklubben: www.rdsg.no

Takk for svar! DSG'en er absolutt interessant. Kjenner tre eiere i Stavanger som alle konkurrerer i agility med sine. De er omgjengelige, ivrige vesen som virker å gå overens med det meste av folk og hunder. Vi har to katter i hus, men de er verdens tøffeste katter som ikke finner seg i noe tull og som setter seg i respekt hos hundene. De er glad i våre hunder og oppsøker dem for kos, så tror ikke det vil bli noe problem :)

Jeg stemmer på Parson eller Jack - og de er lett rektangulære og i forhold til høyden ikke noe lengre i ryggen enn belgerne dine (he he he).

Både Parson og JRT er ekstremt lett-trente, velg god oppdretter og du får en kanonhund - det er ekstremt lite sykdom - de er utrolig morsomme og de har akkurat nok jaktinnstinkt til at du kan bruke det til noe vettig - for igjen, de er lett-trente og dermed får jaktlysten nytteverdi for deg.

Jeg har hatt Parson - og jeg hadde fortsatt hatt Parson om det ikke hadde vært for at groenendaelen jeg hadde da var ei purke og skulle "ta" henne hele tiden og jeg fikk ikke solgt groenendaelen så fikk terrieren flytte. HERLIG hund, UTROLIG lettmotivert og helt vanvittig å trene agility med. (mor var for øvrig norgesmester i AG i sin tid).

Jeg tror jeg er på min siste belger nå, og min neste hund blir en Parson eller en JRT - og skal jeg ha Parson så blir den fra Revefoten - Lena Kjempengren - som ikke bare har utrolig vakre Parson, men hun er selv aktiv med sine og har masse resultater.

Parson går godt med belgere - de er tøffe nok til å sette seg i respekt og raske nok til å holde følge.

Takk for at du deler din erfaring med rasen! :) Jeg synes dem ser råkule ut, og er ikke i tvil om at en parson vil by på mye personlighet og humor. Jeg sjekket opp Kennel Revefoten og sitter med et godt inntrykk av innehaver og hennes hunder, dog er jeg skeptisk rasen i forhold til samkjønnsaggresjon? Hun skriver at veldig mange ikke er spesielt glade i andre hunder. For meg er det litt viktig, siden jeg skal ha hannhund, at hunden ikke byr på store utfordringer med tanke på dette. Vi har jo to hanner fra før, og er veldig aktiv på fellestreninger.

Hvordan er ditt inntrykk av rasen på dette punktet? Og om jeg går for parson og får en som må nappes, er dette vanskelig å få til selv? Krever det mye tid?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Terriere har jeg vært inne på, da spesielt irsk terrier. Men den blir for høy igjen. Parson KAN være et alternativ, men med terriere er jeg litt skeptisk jaktinstinktet. Hvordan er dem å ha løs i skogen og slikt? Og er dem så "sta" og "egen" mange vil ha det til?

JRT har jeg også snust bittelitt på. Dog er jeg litt skeptisk den lange ryggen. Jeg liker kvadratiske hunder uten dvergpreg.

De har jo jaktinstink, men jeg er også sikker på at det kan la seg dempe med god grunntrening fra starten av. men klart - du vil nok oppleve at det kicker litt inn under kjønnsmodning.. Jeg har møtt mange flott terriere som både er førerorienterte og selvstendige - jeg digger terriernes egenrådighet og standhaftighet! I forhold til JRT så må du også finne en god oppdretter, særlig helse og gemytt. Og skjønner godt at det er litt skeptisk på helsa. Parson er jo en fin mellomting sånn sett - de er litt lengre i beina og kortere i kroppen! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt én dp i nær familie. En veldig kul og omgjengelig tispe som gikk overens med alt og alle og som var veldig morsom å jobbe med. Ikke gneldrete heller. Falt om og døde helt plutselig når den var halvannet år, dessverre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Godt å høre at ditt inntrykk av rasen, basert på så mange individer du sikkert har møtt, ikke stemmer overens med øvrige inntrykk. Jeg setter jo selvsagt pris på å høre negative erfaringer også, men det er betryggende å få greie på at det finnes en del gode representanter der ute. At jeg må gjøre god research, være kritisk og selektiv i valg av oppdretter/kombinasjon er en selvfølge uansett rase, men jeg skal nok være ekstra oppmerksom på dette hvis det blir dvergpinscher! :)

Takk for svar! DSG'en er absolutt interessant. Kjenner tre eiere i Stavanger som alle konkurrerer i agility med sine. De er omgjengelige, ivrige vesen som virker å gå overens med det meste av folk og hunder. Vi har to katter i hus, men de er verdens tøffeste katter som ikke finner seg i noe tull og som setter seg i respekt hos hundene. De er glad i våre hunder og oppsøker dem for kos, så tror ikke det vil bli noe problem :)

Takk for at du deler din erfaring med rasen! :) Jeg synes dem ser råkule ut, og er ikke i tvil om at en parson vil by på mye personlighet og humor. Jeg sjekket opp Kennel Revefoten og sitter med et godt inntrykk av innehaver og hennes hunder, dog er jeg skeptisk rasen i forhold til samkjønnsaggresjon? Hun skriver at veldig mange ikke er spesielt glade i andre hunder. For meg er det litt viktig, siden jeg skal ha hannhund, at hunden ikke byr på store utfordringer med tanke på dette. Vi har jo to hanner fra før, og er veldig aktiv på fellestreninger.

Hvordan er ditt inntrykk av rasen på dette punktet? Og om jeg går for parson og får en som må nappes, er dette vanskelig å få til selv? Krever det mye tid?

Altså, de er jo terriere - men jeg opplevde aldri min som vanskelig i forhold til andre hunder - ei heller har hennes mor eller andre avkom hatt greier med det. MEN, de har bodd hos folk som ikke har latt de få lov - og det handler litt om det. Punkt 1 - skjerme dem fra ubehagelig opplevelser (dvs. hindre dem i å drite seg ut ved å være for "in Your face" som valper - og passe på at de ikke trår feil), og fortelle dem at de har å innrette seg. Rett og slett oppdra de til å faktisk være høflig og greie.

Jeg tror ikke at en hannhund som vokser opp med andre hannhunder vil bli ugrei på noen måte - som alenehund, joda - jeg ser greia - som en av flere gutter - neppe, det handler en del om oppdragelse tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt å høre at ditt inntrykk av rasen, basert på så mange individer du sikkert har møtt, ikke stemmer overens med øvrige inntrykk. Jeg setter jo selvsagt pris på å høre negative erfaringer også, men det er betryggende å få greie på at det finnes en del gode representanter der ute. At jeg må gjøre god research, være kritisk og selektiv i valg av oppdretter/kombinasjon er en selvfølge uansett rase, men jeg skal nok være ekstra oppmerksom på dette hvis det blir dvergpinscher! :)

Takk for svar! DSG'en er absolutt interessant. Kjenner tre eiere i Stavanger som alle konkurrerer i agility med sine. De er omgjengelige, ivrige vesen som virker å gå overens med det meste av folk og hunder. Vi har to katter i hus, men de er verdens tøffeste katter som ikke finner seg i noe tull og som setter seg i respekt hos hundene. De er glad i våre hunder og oppsøker dem for kos, så tror ikke det vil bli noe problem :)

Takk for at du deler din erfaring med rasen! :) Jeg synes dem ser råkule ut, og er ikke i tvil om at en parson vil by på mye personlighet og humor. Jeg sjekket opp Kennel Revefoten og sitter med et godt inntrykk av innehaver og hennes hunder, dog er jeg skeptisk rasen i forhold til samkjønnsaggresjon? Hun skriver at veldig mange ikke er spesielt glade i andre hunder. For meg er det litt viktig, siden jeg skal ha hannhund, at hunden ikke byr på store utfordringer med tanke på dette. Vi har jo to hanner fra før, og er veldig aktiv på fellestreninger.

Hvordan er ditt inntrykk av rasen på dette punktet? Og om jeg går for parson og får en som må nappes, er dette vanskelig å få til selv? Krever det mye tid?

Jeg trener med broren til @Belgerpia sin tidligere dobørste, og om han hadde fått litt mer regler og struktur i livet sitt så hadde han vært en veldig trivelig terriergutt. Han tester grenser naturligvis, ettersom eier ikke tar 100% styring. Og moren deres er jo en veldig ok parsonfrøken, det er jo Pippin til Line som du sikkert kjenner fra ag-miljøet :)

En tispe fra tidligere kull har jeg stått å ventet på ved foten av et fjell i 20 min da frøkna var på hjortejakt.I følge eier var det "sånt som skjedde i blandt".

Jeg har møtt flere hunder fra Revefoten og har et veldig godt førsteinntrykk av oppdretter når jeg pratet med henne på OHS for noen år siden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlig så har jeg falt veldig for Parson (og JRT forsåvidt, men jeg vil ikke ha dem pga bygning), jeg har ikke all verdens personlig erfaring, men de jeg har møtt av både JRT og Parson (setter dem litt i samme bås), har vært veldig kule hunder. Utrolig morsomme, kvikke, klovner og har ikke fått noe veldig inntrykk av stahet, ihvertfall ikke på en negativ måte. Tvert i mot så har de kommet i full fart vær gang de blir ropt på fordi det er kjempe gøy også full fart ut igjen. .. De har ikke vært problematiske og ha løse, dog antar jeg at de fleste sikkert jakter på syn til en viss grad, om ikke annet. En av dem (hannhund) har litt problemer med andre hannhunder, men går fint med den han bor sammen med :) Staheten er der sikkert, men de jeg har truffet har vært veldig lett og motivere fordi de synes alt er gøy, og når det er gøy da kommer de i full fart og har masse fokus på deg. Den ene av de jeg kjenner er ganske stresset, men det er garantert pga eier feil for når den var her første gangen så tok det meg et par timer så hadde den roet seg betraktelig og et par dager med grenser og trim så var han helt i balanse. Ene parsonen jeg kjenner er flink i ag, men ikke så veldig happy for LP, men han er også litt tungmotivert på lek osv, så det har nok en sammenheng.

DP, har jeg stort sett godt inntrykk, ikke voldsomt stor erfaring her heller, men har da truffet noen. Masse energi, henger godt med på tur og slikt. Kjappe og spretne. Mye hund i liten kropp, vet lite om hvordan de er og trene med da, da de fleste jeg kjenner med DP ikke driver med noen hundesport.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du sett på kromfohrländer? Har ikke noe personlig erfaring med de, men sett på den som potensiell neste hund. Var noen kromiser med i agility VM i fjor i hvert fall, er en på det norske landslaget. Blir et hakk opp fra DP da, iflg standarden skal kromishanner ligge på 11-16 kg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med Heeler? De har ikke helt den kroppen du ønsker kanskje, men ellers passer de jo bra :)

Heeleren er sikkert en morsom hund, men jeg klarer ikke dvergpreget dens - lang rygg og korte ben. Jeg synes ikke det ser særlig funksjonelt ut.

Personlig så har jeg falt veldig for Parson (og JRT forsåvidt, men jeg vil ikke ha dem pga bygning), jeg har ikke all verdens personlig erfaring, men de jeg har møtt av både JRT og Parson (setter dem litt i samme bås), har vært veldig kule hunder. Utrolig morsomme, kvikke, klovner og har ikke fått noe veldig inntrykk av stahet, ihvertfall ikke på en negativ måte. Tvert i mot så har de kommet i full fart vær gang de blir ropt på fordi det er kjempe gøy også full fart ut igjen. .. De har ikke vært problematiske og ha løse, dog antar jeg at de fleste sikkert jakter på syn til en viss grad, om ikke annet. En av dem (hannhund) har litt problemer med andre hannhunder, men går fint med den han bor sammen med :) Staheten er der sikkert, men de jeg har truffet har vært veldig lett og motivere fordi de synes alt er gøy, og når det er gøy da kommer de i full fart og har masse fokus på deg. Den ene av de jeg kjenner er ganske stresset, men det er garantert pga eier feil for når den var her første gangen så tok det meg et par timer så hadde den roet seg betraktelig og et par dager med grenser og trim så var han helt i balanse. Ene parsonen jeg kjenner er flink i ag, men ikke så veldig happy for LP, men han er også litt tungmotivert på lek osv, så det har nok en sammenheng.

DP, har jeg stort sett godt inntrykk, ikke voldsomt stor erfaring her heller, men har da truffet noen. Masse energi, henger godt med på tur og slikt. Kjappe og spretne. Mye hund i liten kropp, vet lite om hvordan de er og trene med da, da de fleste jeg kjenner med DP ikke driver med noen hundesport.

Takk for at du også deler din erfaring! Parson skal helt klart sjekkes nærmere. Det er jo nettopp en morsom, kvikk og rask hund jeg er på jakt etter, som er forholdsvis frisk og som det ikke er vanskelig å motivere i trening. Parsonen later til å være en slik, så jeg vet hva som skal researches i påsken ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

DSG er dødskule hunder, oppfatter de som like kvikke og morsomme som DPen, men med et mildere gemytt. Vurderer du DP er DSG absolutt verdt å vurdere :) Min DP og dsgene jeg kjenner er veldig like. Vi har to i familien, en ttidligere treningskompis og noen kjenninger som driver oppdrett. Alle disse er kjempe hyggelige hunder, uten nevneverdig trening og sosialisering på en måte. Hos oppdretteren går hundene løse uten å stikke av, mens de to i familien og hunden til treningskompisen tar seg gjerne noen turer på egenhånd om de oppdager spor eller vilt. Vår har ganske sterkt jaktinnstinkt og går veldig lite løs, men så er ikke hun hjernevaska på innkalling heller, tror hun kunne vært ok på innkalling om det var mer fokus på dette tidlig. Utrolig morsom hund å gå skogtur med, blir mye spontantsporing med henne, alltid gøy det :) De DPene jeg kjenner har jeg ikke hørt at stikker av etter dyr og blir borte en stund. Min jager på syn, men stopper med en gang han skjønner at jeg ikke er med, selv om det er andre hunder med, han har aldri vært på vift og trenger ikke bekymre meg for det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
    • Det høres ut som du har et godt grunnlag, men det er vanskelig å si uten å se hunden. Noen typer, raser og individer er også bare lettgiret. Alder er også relevant. Hvor gammel er hunden? Er hun fulgt opp hos veterinær, og er frisk? Alle signalene på stress kan også være signaler på smerte og ubehag. Og så er spørsmålet hvordan hun får løpt fra seg og hodearbeid. Kanskje hodearbeidet er for mye, for vanskelig, eller for lite? Løper hun i hundegård, løpetur med deg? Hvordan ser dagsrutinen deres ut?
    • Jeg lurer på om det er noen her inne som har tips å gi til å roe ned en veldig giret og stresset hund på tur. Hunden min er en veldig aktiv rase, så vi lar henne alltid få løpt fra seg og brukt hodet litt før vi går tur. Likevel har jeg lagt merke til flere tegn på stress; hun rister seg og piper MYE, gjesper, kaver frem og tilbake, drar mye i båndet og biter i båndet når vi stopper. Jeg ønsker så gjerne å lære henne å gå fint i bånd og få bedre kontakt med henne, men det er utfordrende når hun er så stresset. Så langt har jeg prøvd å ta pauser i løpet av turen, gjøre godbit-søk og belønne henne hver gang hun tar kontakt, men det skjer sjeldent. Har noen av dere erfaring med dette, eller tips som kan hjelpe? Jeg setter stor pris på alle innspill! Takk på forhånd!
    • Hei, altså dette er egentlig ikke noe problem bare et visst familiemedlem holder ham inne om morgenen. Ellers har han program han, masse trim - får han mer så hadde han kunnet risikere belastningsskader så jeg har kuttet litt ned på det, bilturer, lek osv, her er det full rulle nesten til leggetid og utenom en tid på dagen jeg ofte trener. Han har luke og kan gå ut i hundegården som han vil når døra ut er låst (han åpner dører selv), men det er mest for å ligge der og glane eller tisse. Om han ikke har 50-100 meter å løpe på så er det nesten ingen vits med gjerde for den typen hund, en hundegård er bare en startgrop for ham. Men på det nye stedet vi flytter vil han få det sånn, med 1.5 meter høyt gjerde. Og det har vi bestemt uavhengig av dere akuratt pga denne uvanen hans med å stikke av (flytte skulle vi uansett). Før har det gått hunder fritt her i alle år, de har åpnet dørne på huset selv og gått inn og ut som de ville, og det har aldri vært noe problem, men nå har det blitt det.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...