Gå til innhold
Hundesonen.no

Liten, brukbar hund - dvergpinscher?


C.J
 Share

Recommended Posts

Takk skarru ha, langt innlegg som forsvant...

Det ER mange flotte dp som ikke gneldrer mot alt og alle. Og dessverre en del som gjør det. :(

Min neste hund skal være liten. Dvs. under 35 cm. i mankehøyde. Jeg har en god stund siklet på pinscheren, men høydemessig blir den feil i forhold til ønsket bruk (agility). Jeg har derfor sett på miniatyrutgaven, dvergpinscheren, og håper noen med erfaring kan komme med innspill og tanker rundt denne rasen.

Jeg kan starte med å ramse opp litt kriterier:

  • et livlig og våkent temperament
  • noe førerorientert
  • lekelyst
  • drifter i form av jakt og kamp er ønskelig
  • god helse, ikke mange arvelige issues å bekymre seg for
  • kan godt være reservert overfor fremmede
  • må ikke være kjent for å være berørt av nye miljø/fremmede ting (nervøsitet/frykt)
  • må heller ikke være en typisk samkjønnsaggresjon-type...
  • vil ha mye hund i liten kropp!
  • lettstelt pels
  • noe vokt/vakt godtas, men gneldring for ingenting er FY (vet at det i høy grad er en treningssak, men noen raser er vel mer disponert for det enn andre...)

Hunden skal trenes mot konkurranse i både agility og lydighet, men det er ikke utelukket at den vil få bryne seg på spor og rundering også.

Har sett litt på DSG også, forresten... Har du @simira noe fornuftig å si om den rasen i forhold til mine kriterier?

Jeg lurte på om jeg skulle nevne det. Den er jo en pinscherrase, og det er det ingen tvil om når du ser de sammen. Med unntak av fargen følte vi oss ikke noe "annerledes" den tiden jeg var med i pinscherklubben og var på treff. :P

DSG er på mange måter en mellomting mellom pinscher og DP. Mellomstor, bjeffer mer enn pinscher men mindre enn DP, osv.

Jeg synes den oppfyller kriteriene dine ganske bra. Mange gjør det bra i agility, og de få som går lp gjør det greit tror jeg. De krever nok litt jobbing med motivasjon i lp (fart og spenning ligger litt mer i deres natur ;) ) men burde ikke være noe problem å komme litt opp i klassene. Den største utfordringen er nok underlag ift. dekk-øvelser f.eks., men problemet er definitivt ikke noe større enn med dp.

Jaktlyst har de masser av, og er herlige å belønne med lek. En del dsg er småspiste (Odin også, før han ble kastrert...), men vi greide ihvertfall å lære inn matbelønning vha. lek. Det er heller ingen hovedregel.

Pelsstell? Det er jo korte hvite hår overalt, men jeg husker ikke sist jeg badet Odin. Jo, forresten, da han rullet seg i kumøkk i England i august i fjor. Men det skjer ikke hvert år. :P

DSG er ganske sosiale og går som oftest greit med de fleste hunder og andre dyr. De jeg kjenner som bor med katt takler det (men kan jage andre katter eller huskatten ute), og flere går løs i staller med hester og andre dyr.

Det har vært noe dårlig mentalitet på dem, usikkerhet og fryktaggresjon, men tror det er bedre nå. Men greit å være obs på når du snakker med oppdretter.

Lite aktivt forum, men med litt nyttig info: http://dansksvenskgrds.diskusjonsforum.no/

Raseklubben: www.rdsg.no

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Min neste hund skal være liten. Dvs. under 35 cm. i mankehøyde. Jeg har en god stund siklet på pinscheren, men høydemessig blir den feil i forhold til ønsket bruk (agility). Jeg har derfor sett på miniatyrutgaven, dvergpinscheren, og håper noen med erfaring kan komme med innspill og tanker rundt denne rasen.

Jeg kan starte med å ramse opp litt kriterier:

  • et livlig og våkent temperament
  • noe førerorientert
  • lekelyst
  • drifter i form av jakt og kamp er ønskelig
  • god helse, ikke mange arvelige issues å bekymre seg for
  • kan godt være reservert overfor fremmede
  • må ikke være kjent for å være berørt av nye miljø/fremmede ting (nervøsitet/frykt)
  • må heller ikke være en typisk samkjønnsaggresjon-type...
  • vil ha mye hund i liten kropp!
  • lettstelt pels
  • noe vokt/vakt godtas, men gneldring for ingenting er FY (vet at det i høy grad er en treningssak, men noen raser er vel mer disponert for det enn andre...)

Hunden skal trenes mot konkurranse i både agility og lydighet, men det er ikke utelukket at den vil få bryne seg på spor og rundering også.

Dere pinscherfolk; hvordan er deres erfaringer med rasen i forhold til kriterielisten? Jeg er spesielt interessert i å vite mer om hvordan hundene er under trening, hva som fungerer, hva som ikke fungerer, hvilke forsterkere som benyttes, hvor lange økter/hvor mange repetisjoner før dem går lei m.m.

Og til alle andre miniatyrhundeiere der ute; er det andre raser dere absolutt synes jeg burde sett nærmere på?

Bør kanskje også nevnes at valpen vil vokse opp i en flokk med tre belgere, to hanner og en tispe. Min neste hund skal dessuten være en hann.

For å være helt ærlig tenker jeg at dem blir for "pinglete". Men så har jeg ikke møtt særlig mange av dem heller. Jeg er jo litt opptatt av utseende også, og burde vel spesifisert det. Liker hunder som ser litt barske ut, hvis du skjønner? :P

Terriere har jeg vært inne på, da spesielt irsk terrier. Men den blir for høy igjen. Parson KAN være et alternativ, men med terriere er jeg litt skeptisk jaktinstinktet. Hvordan er dem å ha løs i skogen og slikt? Og er dem så "sta" og "egen" mange vil ha det til?

JRT har jeg også snust bittelitt på. Dog er jeg litt skeptisk den lange ryggen. Jeg liker kvadratiske hunder uten dvergpreg.

Jeg stemmer på Parson eller Jack - og de er lett rektangulære og i forhold til høyden ikke noe lengre i ryggen enn belgerne dine (he he he).

Både Parson og JRT er ekstremt lett-trente, velg god oppdretter og du får en kanonhund - det er ekstremt lite sykdom - de er utrolig morsomme og de har akkurat nok jaktinnstinkt til at du kan bruke det til noe vettig - for igjen, de er lett-trente og dermed får jaktlysten nytteverdi for deg.

Jeg har hatt Parson - og jeg hadde fortsatt hatt Parson om det ikke hadde vært for at groenendaelen jeg hadde da var ei purke og skulle "ta" henne hele tiden og jeg fikk ikke solgt groenendaelen så fikk terrieren flytte. HERLIG hund, UTROLIG lettmotivert og helt vanvittig å trene agility med. (mor var for øvrig norgesmester i AG i sin tid).

Jeg tror jeg er på min siste belger nå, og min neste hund blir en Parson eller en JRT - og skal jeg ha Parson så blir den fra Revefoten - Lena Kjempengren - som ikke bare har utrolig vakre Parson, men hun er selv aktiv med sine og har masse resultater.

Parson går godt med belgere - de er tøffe nok til å sette seg i respekt og raske nok til å holde følge.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes egentlig det er litt trist at så mange har et så negativt syn på DP som det framstår i denne tråden(og enkelte andre tråder hvor de har blitt diskutert). Jeg kan heller ikke skryte på meg super-erfaring når det kommer til dvergpinscher, men jeg har jo erfaringen jeg har fått fra Milo, jeg har snakket med så godt som alle jeg har møtt på med dvergpinscher de siste 5 årene og jeg har en oppdretter i familien. Så litt erfaring sitter jeg jo med likevel.

I mine øyne var dvergpinscheren en utrolig utsatt rase når det kommer til dårlig avl for noen år siden, men det virker som at det har skjerpet seg en del. Men man burde fremdeles være nøye på oppdretter, da det fremdeles er en del dritt ute og går(men slik har jeg inntrykk av at det er på de fleste raser, i en eller annen grad..?). Dessverre er det fryktelig mange DP'er som blir behandlet som veskehunder, og det kan vel også ha noe å si for hvordan enkelte av de oppfører seg og hvorfor enkelte av de er nervøse og ikke minst gneldrer en del? Jeg har sett så fryktelig mange av de som ikke får i nærheten av den aktiviseringen de trenger, og det er ofte de som har vært mest problematiske.

Milo er iallefall ikke i nærheten av slik dvergpinschere har blitt framstilt av flere i denne tråden, og de aller fleste DP'ene jeg har møtt ligger også ganske langt unna dette. Jeg ville absolutt hilst på noen og kanskje besøkt noen oppdrettere om det er en rase du er nysgjerrig på. De er superkule hunder med mye fart :)

Godt å høre at ditt inntrykk av rasen, basert på så mange individer du sikkert har møtt, ikke stemmer overens med øvrige inntrykk. Jeg setter jo selvsagt pris på å høre negative erfaringer også, men det er betryggende å få greie på at det finnes en del gode representanter der ute. At jeg må gjøre god research, være kritisk og selektiv i valg av oppdretter/kombinasjon er en selvfølge uansett rase, men jeg skal nok være ekstra oppmerksom på dette hvis det blir dvergpinscher! :)

Jeg lurte på om jeg skulle nevne det. Den er jo en pinscherrase, og det er det ingen tvil om når du ser de sammen. Med unntak av fargen følte vi oss ikke noe "annerledes" den tiden jeg var med i pinscherklubben og var på treff. :P

DSG er på mange måter en mellomting mellom pinscher og DP. Mellomstor, bjeffer mer enn pinscher men mindre enn DP, osv.

Jeg synes den oppfyller kriteriene dine ganske bra. Mange gjør det bra i agility, og de få som går lp gjør det greit tror jeg. De krever nok litt jobbing med motivasjon i lp (fart og spenning ligger litt mer i deres natur ;) ) men burde ikke være noe problem å komme litt opp i klassene. Den største utfordringen er nok underlag ift. dekk-øvelser f.eks., men problemet er definitivt ikke noe større enn med dp.

Jaktlyst har de masser av, og er herlige å belønne med lek. En del dsg er småspiste (Odin også, før han ble kastrert...), men vi greide ihvertfall å lære inn matbelønning vha. lek. Det er heller ingen hovedregel.

Pelsstell? Det er jo korte hvite hår overalt, men jeg husker ikke sist jeg badet Odin. Jo, forresten, da han rullet seg i kumøkk i England i august i fjor. Men det skjer ikke hvert år. :P

DSG er ganske sosiale og går som oftest greit med de fleste hunder og andre dyr. De jeg kjenner som bor med katt takler det (men kan jage andre katter eller huskatten ute), og flere går løs i staller med hester og andre dyr.

Det har vært noe dårlig mentalitet på dem, usikkerhet og fryktaggresjon, men tror det er bedre nå. Men greit å være obs på når du snakker med oppdretter.

Lite aktivt forum, men med litt nyttig info: http://dansksvenskgrds.diskusjonsforum.no/

Raseklubben: www.rdsg.no

Takk for svar! DSG'en er absolutt interessant. Kjenner tre eiere i Stavanger som alle konkurrerer i agility med sine. De er omgjengelige, ivrige vesen som virker å gå overens med det meste av folk og hunder. Vi har to katter i hus, men de er verdens tøffeste katter som ikke finner seg i noe tull og som setter seg i respekt hos hundene. De er glad i våre hunder og oppsøker dem for kos, så tror ikke det vil bli noe problem :)

Jeg stemmer på Parson eller Jack - og de er lett rektangulære og i forhold til høyden ikke noe lengre i ryggen enn belgerne dine (he he he).

Både Parson og JRT er ekstremt lett-trente, velg god oppdretter og du får en kanonhund - det er ekstremt lite sykdom - de er utrolig morsomme og de har akkurat nok jaktinnstinkt til at du kan bruke det til noe vettig - for igjen, de er lett-trente og dermed får jaktlysten nytteverdi for deg.

Jeg har hatt Parson - og jeg hadde fortsatt hatt Parson om det ikke hadde vært for at groenendaelen jeg hadde da var ei purke og skulle "ta" henne hele tiden og jeg fikk ikke solgt groenendaelen så fikk terrieren flytte. HERLIG hund, UTROLIG lettmotivert og helt vanvittig å trene agility med. (mor var for øvrig norgesmester i AG i sin tid).

Jeg tror jeg er på min siste belger nå, og min neste hund blir en Parson eller en JRT - og skal jeg ha Parson så blir den fra Revefoten - Lena Kjempengren - som ikke bare har utrolig vakre Parson, men hun er selv aktiv med sine og har masse resultater.

Parson går godt med belgere - de er tøffe nok til å sette seg i respekt og raske nok til å holde følge.

Takk for at du deler din erfaring med rasen! :) Jeg synes dem ser råkule ut, og er ikke i tvil om at en parson vil by på mye personlighet og humor. Jeg sjekket opp Kennel Revefoten og sitter med et godt inntrykk av innehaver og hennes hunder, dog er jeg skeptisk rasen i forhold til samkjønnsaggresjon? Hun skriver at veldig mange ikke er spesielt glade i andre hunder. For meg er det litt viktig, siden jeg skal ha hannhund, at hunden ikke byr på store utfordringer med tanke på dette. Vi har jo to hanner fra før, og er veldig aktiv på fellestreninger.

Hvordan er ditt inntrykk av rasen på dette punktet? Og om jeg går for parson og får en som må nappes, er dette vanskelig å få til selv? Krever det mye tid?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Terriere har jeg vært inne på, da spesielt irsk terrier. Men den blir for høy igjen. Parson KAN være et alternativ, men med terriere er jeg litt skeptisk jaktinstinktet. Hvordan er dem å ha løs i skogen og slikt? Og er dem så "sta" og "egen" mange vil ha det til?

JRT har jeg også snust bittelitt på. Dog er jeg litt skeptisk den lange ryggen. Jeg liker kvadratiske hunder uten dvergpreg.

De har jo jaktinstink, men jeg er også sikker på at det kan la seg dempe med god grunntrening fra starten av. men klart - du vil nok oppleve at det kicker litt inn under kjønnsmodning.. Jeg har møtt mange flott terriere som både er førerorienterte og selvstendige - jeg digger terriernes egenrådighet og standhaftighet! I forhold til JRT så må du også finne en god oppdretter, særlig helse og gemytt. Og skjønner godt at det er litt skeptisk på helsa. Parson er jo en fin mellomting sånn sett - de er litt lengre i beina og kortere i kroppen! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt én dp i nær familie. En veldig kul og omgjengelig tispe som gikk overens med alt og alle og som var veldig morsom å jobbe med. Ikke gneldrete heller. Falt om og døde helt plutselig når den var halvannet år, dessverre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Godt å høre at ditt inntrykk av rasen, basert på så mange individer du sikkert har møtt, ikke stemmer overens med øvrige inntrykk. Jeg setter jo selvsagt pris på å høre negative erfaringer også, men det er betryggende å få greie på at det finnes en del gode representanter der ute. At jeg må gjøre god research, være kritisk og selektiv i valg av oppdretter/kombinasjon er en selvfølge uansett rase, men jeg skal nok være ekstra oppmerksom på dette hvis det blir dvergpinscher! :)

Takk for svar! DSG'en er absolutt interessant. Kjenner tre eiere i Stavanger som alle konkurrerer i agility med sine. De er omgjengelige, ivrige vesen som virker å gå overens med det meste av folk og hunder. Vi har to katter i hus, men de er verdens tøffeste katter som ikke finner seg i noe tull og som setter seg i respekt hos hundene. De er glad i våre hunder og oppsøker dem for kos, så tror ikke det vil bli noe problem :)

Takk for at du deler din erfaring med rasen! :) Jeg synes dem ser råkule ut, og er ikke i tvil om at en parson vil by på mye personlighet og humor. Jeg sjekket opp Kennel Revefoten og sitter med et godt inntrykk av innehaver og hennes hunder, dog er jeg skeptisk rasen i forhold til samkjønnsaggresjon? Hun skriver at veldig mange ikke er spesielt glade i andre hunder. For meg er det litt viktig, siden jeg skal ha hannhund, at hunden ikke byr på store utfordringer med tanke på dette. Vi har jo to hanner fra før, og er veldig aktiv på fellestreninger.

Hvordan er ditt inntrykk av rasen på dette punktet? Og om jeg går for parson og får en som må nappes, er dette vanskelig å få til selv? Krever det mye tid?

Altså, de er jo terriere - men jeg opplevde aldri min som vanskelig i forhold til andre hunder - ei heller har hennes mor eller andre avkom hatt greier med det. MEN, de har bodd hos folk som ikke har latt de få lov - og det handler litt om det. Punkt 1 - skjerme dem fra ubehagelig opplevelser (dvs. hindre dem i å drite seg ut ved å være for "in Your face" som valper - og passe på at de ikke trår feil), og fortelle dem at de har å innrette seg. Rett og slett oppdra de til å faktisk være høflig og greie.

Jeg tror ikke at en hannhund som vokser opp med andre hannhunder vil bli ugrei på noen måte - som alenehund, joda - jeg ser greia - som en av flere gutter - neppe, det handler en del om oppdragelse tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Godt å høre at ditt inntrykk av rasen, basert på så mange individer du sikkert har møtt, ikke stemmer overens med øvrige inntrykk. Jeg setter jo selvsagt pris på å høre negative erfaringer også, men det er betryggende å få greie på at det finnes en del gode representanter der ute. At jeg må gjøre god research, være kritisk og selektiv i valg av oppdretter/kombinasjon er en selvfølge uansett rase, men jeg skal nok være ekstra oppmerksom på dette hvis det blir dvergpinscher! :)

Takk for svar! DSG'en er absolutt interessant. Kjenner tre eiere i Stavanger som alle konkurrerer i agility med sine. De er omgjengelige, ivrige vesen som virker å gå overens med det meste av folk og hunder. Vi har to katter i hus, men de er verdens tøffeste katter som ikke finner seg i noe tull og som setter seg i respekt hos hundene. De er glad i våre hunder og oppsøker dem for kos, så tror ikke det vil bli noe problem :)

Takk for at du deler din erfaring med rasen! :) Jeg synes dem ser råkule ut, og er ikke i tvil om at en parson vil by på mye personlighet og humor. Jeg sjekket opp Kennel Revefoten og sitter med et godt inntrykk av innehaver og hennes hunder, dog er jeg skeptisk rasen i forhold til samkjønnsaggresjon? Hun skriver at veldig mange ikke er spesielt glade i andre hunder. For meg er det litt viktig, siden jeg skal ha hannhund, at hunden ikke byr på store utfordringer med tanke på dette. Vi har jo to hanner fra før, og er veldig aktiv på fellestreninger.

Hvordan er ditt inntrykk av rasen på dette punktet? Og om jeg går for parson og får en som må nappes, er dette vanskelig å få til selv? Krever det mye tid?

Jeg trener med broren til @Belgerpia sin tidligere dobørste, og om han hadde fått litt mer regler og struktur i livet sitt så hadde han vært en veldig trivelig terriergutt. Han tester grenser naturligvis, ettersom eier ikke tar 100% styring. Og moren deres er jo en veldig ok parsonfrøken, det er jo Pippin til Line som du sikkert kjenner fra ag-miljøet :)

En tispe fra tidligere kull har jeg stått å ventet på ved foten av et fjell i 20 min da frøkna var på hjortejakt.I følge eier var det "sånt som skjedde i blandt".

Jeg har møtt flere hunder fra Revefoten og har et veldig godt førsteinntrykk av oppdretter når jeg pratet med henne på OHS for noen år siden :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Personlig så har jeg falt veldig for Parson (og JRT forsåvidt, men jeg vil ikke ha dem pga bygning), jeg har ikke all verdens personlig erfaring, men de jeg har møtt av både JRT og Parson (setter dem litt i samme bås), har vært veldig kule hunder. Utrolig morsomme, kvikke, klovner og har ikke fått noe veldig inntrykk av stahet, ihvertfall ikke på en negativ måte. Tvert i mot så har de kommet i full fart vær gang de blir ropt på fordi det er kjempe gøy også full fart ut igjen. .. De har ikke vært problematiske og ha løse, dog antar jeg at de fleste sikkert jakter på syn til en viss grad, om ikke annet. En av dem (hannhund) har litt problemer med andre hannhunder, men går fint med den han bor sammen med :) Staheten er der sikkert, men de jeg har truffet har vært veldig lett og motivere fordi de synes alt er gøy, og når det er gøy da kommer de i full fart og har masse fokus på deg. Den ene av de jeg kjenner er ganske stresset, men det er garantert pga eier feil for når den var her første gangen så tok det meg et par timer så hadde den roet seg betraktelig og et par dager med grenser og trim så var han helt i balanse. Ene parsonen jeg kjenner er flink i ag, men ikke så veldig happy for LP, men han er også litt tungmotivert på lek osv, så det har nok en sammenheng.

DP, har jeg stort sett godt inntrykk, ikke voldsomt stor erfaring her heller, men har da truffet noen. Masse energi, henger godt med på tur og slikt. Kjappe og spretne. Mye hund i liten kropp, vet lite om hvordan de er og trene med da, da de fleste jeg kjenner med DP ikke driver med noen hundesport.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du sett på kromfohrländer? Har ikke noe personlig erfaring med de, men sett på den som potensiell neste hund. Var noen kromiser med i agility VM i fjor i hvert fall, er en på det norske landslaget. Blir et hakk opp fra DP da, iflg standarden skal kromishanner ligge på 11-16 kg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med Heeler? De har ikke helt den kroppen du ønsker kanskje, men ellers passer de jo bra :)

Heeleren er sikkert en morsom hund, men jeg klarer ikke dvergpreget dens - lang rygg og korte ben. Jeg synes ikke det ser særlig funksjonelt ut.

Personlig så har jeg falt veldig for Parson (og JRT forsåvidt, men jeg vil ikke ha dem pga bygning), jeg har ikke all verdens personlig erfaring, men de jeg har møtt av både JRT og Parson (setter dem litt i samme bås), har vært veldig kule hunder. Utrolig morsomme, kvikke, klovner og har ikke fått noe veldig inntrykk av stahet, ihvertfall ikke på en negativ måte. Tvert i mot så har de kommet i full fart vær gang de blir ropt på fordi det er kjempe gøy også full fart ut igjen. .. De har ikke vært problematiske og ha løse, dog antar jeg at de fleste sikkert jakter på syn til en viss grad, om ikke annet. En av dem (hannhund) har litt problemer med andre hannhunder, men går fint med den han bor sammen med :) Staheten er der sikkert, men de jeg har truffet har vært veldig lett og motivere fordi de synes alt er gøy, og når det er gøy da kommer de i full fart og har masse fokus på deg. Den ene av de jeg kjenner er ganske stresset, men det er garantert pga eier feil for når den var her første gangen så tok det meg et par timer så hadde den roet seg betraktelig og et par dager med grenser og trim så var han helt i balanse. Ene parsonen jeg kjenner er flink i ag, men ikke så veldig happy for LP, men han er også litt tungmotivert på lek osv, så det har nok en sammenheng.

DP, har jeg stort sett godt inntrykk, ikke voldsomt stor erfaring her heller, men har da truffet noen. Masse energi, henger godt med på tur og slikt. Kjappe og spretne. Mye hund i liten kropp, vet lite om hvordan de er og trene med da, da de fleste jeg kjenner med DP ikke driver med noen hundesport.

Takk for at du også deler din erfaring! Parson skal helt klart sjekkes nærmere. Det er jo nettopp en morsom, kvikk og rask hund jeg er på jakt etter, som er forholdsvis frisk og som det ikke er vanskelig å motivere i trening. Parsonen later til å være en slik, så jeg vet hva som skal researches i påsken ;)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

DSG er dødskule hunder, oppfatter de som like kvikke og morsomme som DPen, men med et mildere gemytt. Vurderer du DP er DSG absolutt verdt å vurdere :) Min DP og dsgene jeg kjenner er veldig like. Vi har to i familien, en ttidligere treningskompis og noen kjenninger som driver oppdrett. Alle disse er kjempe hyggelige hunder, uten nevneverdig trening og sosialisering på en måte. Hos oppdretteren går hundene løse uten å stikke av, mens de to i familien og hunden til treningskompisen tar seg gjerne noen turer på egenhånd om de oppdager spor eller vilt. Vår har ganske sterkt jaktinnstinkt og går veldig lite løs, men så er ikke hun hjernevaska på innkalling heller, tror hun kunne vært ok på innkalling om det var mer fokus på dette tidlig. Utrolig morsom hund å gå skogtur med, blir mye spontantsporing med henne, alltid gøy det :) De DPene jeg kjenner har jeg ikke hørt at stikker av etter dyr og blir borte en stund. Min jager på syn, men stopper med en gang han skjønner at jeg ikke er med, selv om det er andre hunder med, han har aldri vært på vift og trenger ikke bekymre meg for det :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...