Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg tror jeg har klart å headline dette riktig :) Det er hvertfall slik jeg oppfatter det.

Nå etter nyttår, etter vi har kommet skikkelig i gang med turene og treningen igjen (jeg fikk barn i høst, og på grunn av mye bekkenproblemer før fødsel har jeg måttet gå meg i gang en periode, for ikke å få vondt) så har vi fått et lite problem her. Vel, kanskje ikke egentlig et problem, for det er ingen arferd som påvirker mer enn at det er litt slitsomt å høre på.

Bjønn blir masete når han tror vi skal ut på tur. Ikke masete som i pipete, men han sukker og stønner og uffer seg. Blir liggende på samme sted som han lå før han trodde vi skal ut, en følger meg med øynene, eller ved å snu nakke/hode på andre siden, slik at han kan følge meg hele tiden. Og hm-hm, hm-hu, hm, store gjesper som slutter i lyd eller lydløs piping, der han liksom puster som om han skulle pipe, men det kommer ingen lyd. Dette kommer gjerne i forbindelse med at jeg går på badet eller at jeg kler på barna. Og det er jo greit nok, for jeg ser jo hvorfor, for det er ting jeg alltid gjør før vi skal ut også; jeg går på badet og ordner meg, setter opp håret etc, og jeg kler på barn dersom vi ikke skal på tur aleine.

Masinga kommer uansett om vi skal ut på tur med ham, eller om vi bare gjør oss i stand til å reise noe sted uten ham (og får da verdens tristeste øyne når vi går ut og stenger døra uten at Bjønn får bli med), eller om jeg bare er innom badet og ordner ting uten at vi skal noe spesielt.

Jeg ser på det som glede-seg-masing, utålmodig-masing, forventning om å komme ut på tur. Som nevnt er det ikke egentlig plagsomt, annet enn at det blir litt mye lyd. For å avlære dette, så har jeg begynt å gå på badet og gjøre det jeg skal før tur (skifte klær, sette opp hår) en liten stund før vi faktisk skal ut, for å prøve å bryte badet=tur, og etter ca 5 minutter så gir det seg. Dog er jeg litt usikker på om dette er riktig fremgangsmåte, eller om det bare vil påføre stress? Jeg ser liksom ingen annen måte å gjøre det på heller.. Forventningen når jeg kler på barn er vanskelig å få bort, for jeg kan ikke kle på dem, hvertfall ikke minsten, så lenge før vi skal ut, for da vil det bli for varmt.

Er jeg på rett spor? Hvordan ville dere gjort det? Er det bedre å bare overse ham og la han mase, i stedet for å prøve å bli kvitt maset?

Skrevet

Jeg ville fortsatt med det samme som du gjør, altså ikke alltid la han tro at han skal være med på noe når dere kler på dere osv. Men også belønnet han hvis han ligger og er helt stille.

Når han skal være med ut på tur ville jeg ikke sluppet han ut før han er helt rolig og ikke kommer med lyder i det hele tatt :)

  • Like 1
Skrevet

Han får beskjed om å være tyst, og da er han tyst til jeg begynner på noe nytt. Så fort han vet han skal være med - får beskjed om sitt når vi setter på sko - så sitter han som en prest, tyst, og venter på å få lov å gå ut. Går aldri ut gjennom døra uten lov :)

Skrevet

Ikke relevant for spørsmålet ditt men ville bare si at det høres jo ut som han er flink selv om han blir ivrig, når jeg kler på meg turbuksa kommer den ene min sin løpende og jukker på beinet mitt :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Skrevet

Ja, så det er et bagatellproblem slik egentlig, kanskje ;) men til tider slitsomt da han ligger og har det sååå kjett bare for at jeg går på badet.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...