Gå til innhold
Hundesonen.no

Flytte ut eller ikke?


Lunatic
 Share

Recommended Posts

La oss si at jeg har en hypotetisk venn som er i en situasjon der hun egentlig bare har lyst til å komme seg ut av huset. Hun sliter med konsentrasjonsvansker, økt tretthet (sover opp mot 14-15 timer om dagen), hun klarer ikke glede seg over andres glede, alt dette grunnet en depresjon.

Depresjonen er i store mengder forårsaket av hennes mor som ikke alltid er like grei, men det er også kommet av frykt for framtiden, det at alt skal være perfekt og trusler om at hunden hennes snart blir avlivet fordi moren (som faktisk tok initiativet til å skaffe den) ikke orker at den går i beina på henne.

Det hele ender opp i at hun ikke orker å gå ut på sosiale ting, hun låser seg inne på rommet sitt det meste av dagen og det er veldig vanskelig for foreldrene og vi som er rundt, å få tak i henne.

Hun har også sagt at karakterene hennes nå går rett vest fordi hun ikke klarer å lese før prøver. Hun har ikke energi, men hvis hun prøver å lese så går på en måte alt i surr (vet ikke helt hva som skjer. noe med at linjene går i hverandre elns). Dette kombinert med "flink-pike"-syndromet gjør jo at stresset bare øker, og hun har noen ganger fått nesten panikkanfall før prøver, men også bare midt i en time. Da bare gråter og gråter og gråter hun helt ukontrollerbart.

Jeg synes det er grusomt å se på. Hun har sagt at hun vurderer å flytte ut, bare ta med seg bikkja og komme seg ut, for det er nok moren som er det desidert vanskeligste. Vi har en klassekamerat som bor i et kollektiv/bofellesskap der det er et ledig rom. Det er lov med hund, men det bor en kanin der som hunden har reagert på før. Jeg har i hvert fall troen på at det er mulig å trene bort, for de har vært på hytte sammen, der de klikkertrente hunden og da ble det bedre men ikke helt perfekt.

Hun har også jobb, men det blir nok for mye å balansere skole, eksamener, hund og mye deltidsjobb. Men hun har sagt at foreldrene (i hovedsak faren) er villig til å hjelpe med leie/hundemat.

Hva ville dere gjort i en slik situasjon? Synes egentlig hele greia er veldig vanskelig, så jeg vet rett og slett ikke helt hva jeg skal si når hun spør meg om hva jeg ville gjort..

EDIT: Det er forresten ikke snakk om mishandling eller noe sånt, men mer kommentarer og psykiske ting som tærer på sinnet.

EDIT2: Hun går også til lege for å se om det er noe mer som er "galt". Legen har allerede sagt at hun trenger psykolog og mest sannsynlig medisiner, men han har også tatt prøver som skal sjekke noen sykdommer som skaper tretthet. Tror det blant annet var stoffskifte(?).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror jo egentlig også at det er den beste løsningen. Tror det blir lettere å jobbe med ting når man ikke har en mor som det hengende over seg hele tiden.

Og også det å komme seg til noen som faktisk bryr seg om henne. Det tror jeg hun har utrolig godt av.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flytt ut om hun har mulighet til det økonomisk, men få også hjelp! Hjelpelærer/helsesøster på skolen, psykologen som legen snakker om osv.

Uavhengig av hva som er problemet så har hun det vanskelig og jeg tror en psykolog kan være til god hjelp. Man trenger ikke å være helt forskrudd psykisk eller dypt deprimert for å ha behov for eller utbytte av å gå til psykolog. Jeg kom til psykolog pga depresjon men fortsatte lenge etter at depresjonen var borte, rett og slett for å ha en profesjonell person å kaste tanker med og finne ut av meg selv som person.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flytt ut om hun har mulighet til det økonomisk, men få også hjelp! Hjelpelærer/helsesøster på skolen, psykologen som legen snakker om osv.

Uavhengig av hva som er problemet så har hun det vanskelig og jeg tror en psykolog kan være til god hjelp. Man trenger ikke å være helt forskrudd psykisk eller dypt deprimert for å ha behov for eller utbytte av å gå til psykolog. Jeg kom til psykolog pga depresjon men fortsatte lenge etter at depresjonen var borte, rett og slett for å ha en profesjonell person å kaste tanker med og finne ut av meg selv som person.

Jeg er helt enig! Har lenge prøvd å få henne til å gå til helsesøster, for jeg har sett at hun har slitt lenge, men det har liksom eskalert de siste to månedene. Tror hun synes det er veldig vanskelig. Det å på en måte innrømme at hun ikke er så flink som hun mener at hun skal være. Det blir liksom et nederlag.

Det er jo økonomien som er den største frykten også, tror jeg. Det å klare å jobbe nok til å betale 5000,- pr/mnd, pluss hundemat, samtidig som hun ikke må jobbe så mye at bikkja blir stående alene hele tiden. Men hvis hun får hjelp av foreldrene så tror jeg det skal gå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bor foreldrene sammen? Kanskje hun kan prate med faren om hvordan situasjonen er?

Flytte vil jo gi avstand og pusterom, men hun bør også få hjelp utenfra. På helsestasjoner kan det også finnes tilbud for ungdom. Der er ofte terskelen lav bare for å komme innom å ta en prat.

Det finnes jo stipender også i forhold til det økonomiske. Hvor gammel er hun?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg sier også flytt, jeg vil tro situasjonen bare vil bli verre om hun blir værende. Det å isolere seg kan også veldig fort bli selvforsterkende, og det å ha et trygt godt nettverk rundt seg er utrolig viktig da (og hjemmemiljøet er jo det som virkelig skal være trygt). Og ja, det er fryktelig vanskelig å ta det steget å gå til psykolog, men du kan jo prøve å si til henne at av og til så kan man ikke greie å ordne alt selv uten at det betyr at det er et nederlag. Livet kan være veldig tungt til tider, og da er det egentlig bare fornuftig å bruke de midlene man har tilgjengelig for å komme seg videre. Lykke til :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan fortelle venninnen din at hun er så absolutt ikke alene i verden, og hun må på ingen måte føle at det er et nederlag å søke hjelp! Slik jeg forstår det utifra hva du skriver, så har hun allerede begynt å se på løsninger og alternativer, og bare det at hun klarer å jobbe burde hun være stolt av :) Som flere her skriver: Flytt ut. Jeg kjente meg veldig godt igjen i det du skriver, og jeg endte opp med å flytte ut da jeg fylte 16. Hadde en vanskelig mor, en skoleflink storesøster å leve opp til, og konsentrasjonsvansker. Måtte ha litt (en god del) hjelp av pappaen min økonomisk, men i ettertid er jeg utrolig glad jeg turte å ta det steget at jeg flyttet. Tror venninnen din hadde hatt godt av det også. Håper ting blir lettere for henne etter hvert :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var i samme situasjon da jeg var 17. Jeg flytta ut i egen leilighet og ting ble 10 ganger bedre med en gang!

Hadde et veldig turbulent forhold med min mor, men etter jeg flytta så er vi nesten bestevenner! Bare det å få sine egne rutiner, slippe å tenke hva andre hjemme mener hun skal gjøre etc blir mye lettere. Gjorde hvertfall det for meg!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
    • Du nevner ikke rase, men det er mange raser som er avlet på egenskaper som varsling og vokting, og selv de søteste små selskapsraser stammer fra de tidligste hundene, hvis varsling og vokt var ønskede egenskaper som ble avlet på.   Hunden din har fått baller og gjør (pun unintended) altså som hunder gjennom alle tider frem til ganske nylig ble spesifikt avlet for å gjøre. Den har en instinktiv opplevelse av at det er the right thing to do. Et ansvar den har.    Hvordan håndtere det? Lederskap er et stort ord.. Hunden må ha tillit til ditt lederskap, og det kan hende den synes du er uegnet som leder, som aldri forstår at det er potensielle farer som lurer rundt veggene. Den tar ansvar fordi den opplever at du ikke er skikket til oppgaven? Jeg har ikke sett dere sammen og aner ikke om den synes du er en god leder, men jeg har min egen erfaring som fersk hundeeier med elendig lederskap, hvor hannhunden min opplevde det som at han selv måtte ta ansvar for vår sikkerhet. Har du forsøkt å belønne for å varsle også? Anerkjenn den for vel utført oppdrag med en ball/kampeleke om den er for opprørt til å ville ta godis for det. Få satt et cue på bjeffingen, og så be den bjeffe på cue i helt andre situasjoner, hvor den da belønnes rikelig for det.  Når du har kontroll på det, og et innlært cue på å tie, så slutter du belønne varsling uten cue, viser den at du ikke liker det, det er ulønnsom adferd, og gjenopptar praksisen med å trene "tie/stille" i respons til lyder når dere er inne.  Ser så lett ut i teorien..  Du SKAL klare få bjeffingen ned til et kort og begrenset varsel ganske fort ved å anerkjenne varselet. Mye lettere med den approachen der, hvor du bryter det hele ned i mindre krevende delmål, enn ved å sikte på komplett, hole in one, end goal måloppnåelse med ingen lyd whatsoever med en gang.  Edit: ..og vær tålmodig. Dette kan ta tid. Ikke gi opp om du ikke opplever stor fremgang på kort tid. Hang on in there. Puberteten er en ekstra vanskelig periode, da det er 10x forhøyet testosteron ifht voksen alder gjennom deler av puberteten, og i starten har de nær teflonbelegg på hjernen til tider, det er en vanskelig periode å skulle lære noe nytt. Bare hold ut. Tren konsekvent. Fremskritt kan være små, og med noen hunder kan det ta mange måneder med konsekvent trening før du begynner se noen fremgang, men det blir bra om du ikke gir opp.   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...