Gå til innhold
Hundesonen.no

Genpool-problematikk - slå sammen raser?


Tabris
 Share

Recommended Posts

Nå tenker jeg litt høyt her, men er det ikke da bedre å løfte taket litt på rasestandard som allerede eksisterer?

Tillatte mer av det som idag er feil eller ikke foretrukket, så lenge dette ikke går utover helse.

Sette funksjonelt eksteriør og gode bevegelser høyere under bedømming på utstilling.

Gemytt vet jeg ikke hvordan jeg skal ta for meg engang, for selvom det finnes et punkt i de fleste standarder for det, så er det mye rom for tolkning (og feiltolkning). For ikke å snakke om at man ønsker veldig mye forskjellig, selv innen samme rase.

Dette er jo noe man lever med hver dag, og er opp til den enkelte hundeeier å leve med, eksteriør blir bedømt av en gruppe utdannede dommere en gang i ny og ne og premiert deretter.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 56
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har alltid vært så oppgitt på det at flere raser skal deles i bruksvarianter og utstillingsvarianter. Skal man ha en utstillings- og selskapshund kjøper man seg en rase som egner seg til det. Skal

Et problem innenfor mange raser er at genpoolen er for liten. Det kan være at utgangspunktet for rasen er for liten (f.eks raser som har blitt reddet fra utryddelse ved hjelp av noen få start-individe

Jeg må bare stille et kritisk spørsmål, vil genpoolen vokse av dette? Si at man slår sammen setterne (begge irske, engelsk, gordon) De beste hunden vil jo fortsatt avles på, for å skape best muli

Det er liksom det jeg prøver å få frem, det burde ikke være et skille. En rasehund som ser ut som en blandingshund er like lite riktig rasehund som en rasehund som er totalt ubrukelig til de bruksoppgaver den skal ha.

På puddelen f.eks, så er flerfarget puddel en "fatal feil". Misforstå meg rett, jeg syns at puddelen skal være ensfarget, men at farge på pelsen skal være en "fatal feil", er overdramatisk. Man parer heller helst ikke en dverg med toy i stamtavla med mellom, fordi da kan man få dvergpreg på mellom, og det vil man ikke ha. At det i følge rasestandarden ikke skal være noe dvergpreg på hverken dverg eller toy (de skal være forminskede versjoner av mellompuddelen) er åpenbart viktigere enn at de er fri for HD, f.eks. Det er jo bare tull å ha sånne skiller i en rase der det teknisk sett bare skal være størrelse som skiller de. Det snevrer inn genpoolen.

På belgeren så er det, alt ettersom hvilket land man bor i, lov å pare mellom variantene, men bare noen av variantene med andre av variantene (groenendael på terv, men ikke malle og laekke, terv på malle og groenendael, men ikke laekke, malle på laekke og terv, men ikke groenendael). Men hvis man da har f.eks en som denne laekken som jeg nevnte i forrige innlegg, som ikke får korrekt laekkepels, men heller mallepels, så omregistreres den til malle. Hvis man får en terv i et groenendaelkull, så registreres den som terv osv.. Men hvis du parer en groenendael med en terv UTEN å søke om det på forhånd, så får du ikke registrert kullet, da er det plutselig blandingshunder. Hvilket er svært merkelig, i og med at de belgiske fårehundene er EN rase med 4 varianter. Sånne regler snevrer inn genpoolen.

Når vi ikke bare skal dele en rase i fire varianter (gjelder både belger og puddel), men også i bruks- og utstillingslinjer (bare belger, enn så lenge.. Det er vel bare et spørsmål om tid før en eller annen finner ut at de skal avle brukspudler også..), så får man små genpooler. Legg på at alle hanner som ikke kjøpes for å være avls- eller utstillingshund blir kastrert også, så har du snevret det inn mer. Så sitter vi her om en 20 år og lurer på hvorfor vi har avlet så mye dårlige bikkjer.

Jo da... Men man kan ikke tvinge alle som avler utstillings og selskapshunder innenfor de ulike rasene, til å fokusere på egenskaper. Nå tenker jeg først og fremst på jakthunder, hvor det er en merkbar forskjell på en hund som virker og ikke. Det er jo ikke bare småforskjeller på arbeidslyst, men vesentlige medfødte egenskaper blir satt til side og forsvinner (mer eller mindre) i selskapsavlen. Ideelt sett skulle jo bare jegere hatt jakthundraser osv. Men sånn er det jo ikke i dag.

Hvis genpolen var viktigere enn å ha fungerende bikkjer, kunne man selvsagt avle inn ubrukelige eksteriørhunder i jaktlinjene. Men da svindler man jo rett og slett valpekjøperene sine.... Så da sitter man i praksis med langt snevrere avlsmateriale enn hva rasens antall tilsier.... I verste fall..

red: nå snakker vi om litt ulike ting, selv om utgangspunktet var deling av rasene. Pudler er vel ikke delt på den måten. Belgere er kanskje det? Med bruks Maller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo da... Men man kan ikke tvinge alle som avler utstillings og selskapshunder innenfor de ulike rasene, til å fokusere på egenskaper. Nå tenker jeg først og fremst på jakthunder, hvor det er en merkbar forskjell på en hund som virker og ikke. Det er jo ikke bare småforskjeller på arbeidslyst, men vesentlige medfødte egenskaper blir satt til side og forsvinner (mer eller mindre) i selskapsavlen. Ideelt sett skulle jo bare jegere hatt jakthundraser osv. Men sånn er det jo ikke i dag.

Hvis genpolen var viktigere enn å ha fungerende bikkjer, kunne man selvsagt avle inn ubrukelige eksteriørhunder i jaktlinjene. Men da svindler man jo rett og slett valpekjøperene sine.... Så da sitter man i praksis med langt snevrere avlsmateriale enn hva rasens antall tilsier.... I verste fall..

Man merker forskjell på en belger som virker og ikke også altså, jeg har hatt en som ikke virka jeg (minst), hun endte jeg opp med å selge som 2åring til noen som bare ville ha en hyggelig familiehund.

Det er ikke bare i verste fall man snevrer inn avlsmaterialet mer enn hva rasens antall tilsier. Det er sjeldent at man krysser utstillings-linjer og bruks-linjer på belgeren. Men man har faktisk mulighet til å kjøpe noe som både ser brukbart ut og har brukbar mentalitet, selv om man må leite litt. Spørsmålet er jo hvordan man får disse tre grupperingene til å jobbe sammen. Det er så steilt i begge ytterkantene at det er nesten latterlig at de krangler om samme rase.

Problemet er at alle skal ha hvilken som helst rase. Bare se på rasevalg-forumet nå, der en spør etter en aktiv familiehund som skal trekke litt og trene litt LP og AG, og folk foreslår bruksavla hunder som working kelpie og BC. De gangene man snakker om retriever, så MÅ folk ha jaktlabbe eller jaktgolden, og snakker man om belger så er det gjerne brukslinjer man må ha. Nesten uavhengig av kriteriene.. Jeg er sikker på at om jeg satte opp en ønskeliste for hva jeg vil ha en hund, så ville bruksavla hunder bli foreslått over en lav sko, enda jeg veit jeg klarer meg helt fint med puddel.. Den vil jeg trene litt LP, bruks og kanskje til og med jakt med. Jeg kan det, gitt at datteren som forhåpentligvis blir født i løpet av sommeren, er i nærheten av moren sin mentalt. Jeg tipper det er ganske mange her på forumet som fint klarer seg med puddel, utstillingsbelger, vanlig labrador eller golden, eller til og med en bananschäfer.. Det er hund nok for folk flest det, gitt at man finner en ålreit en - og de finnes jo.

Men hadde ikke du en eller annen støver? Eller husker jeg feil? Det er vel ikke all verdens av genpool og individer å velge i der heller?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man merker forskjell på en belger som virker og ikke også altså, jeg har hatt en som ikke virka jeg (minst), hun endte jeg opp med å selge som 2åring til noen som bare ville ha en hyggelig familiehund.

Det er ikke bare i verste fall man snevrer inn avlsmaterialet mer enn hva rasens antall tilsier. Det er sjeldent at man krysser utstillings-linjer og bruks-linjer på belgeren. Men man har faktisk mulighet til å kjøpe noe som både ser brukbart ut og har brukbar mentalitet, selv om man må leite litt. Spørsmålet er jo hvordan man får disse tre grupperingene til å jobbe sammen. Det er så steilt i begge ytterkantene at det er nesten latterlig at de krangler om samme rase.

Problemet er at alle skal ha hvilken som helst rase. Bare se på rasevalg-forumet nå, der en spør etter en aktiv familiehund som skal trekke litt og trene litt LP og AG, og folk foreslår bruksavla hunder som working kelpie og BC. De gangene man snakker om retriever, så MÅ folk ha jaktlabbe eller jaktgolden, og snakker man om belger så er det gjerne brukslinjer man må ha. Nesten uavhengig av kriteriene.. Jeg er sikker på at om jeg satte opp en ønskeliste for hva jeg vil ha en hund, så ville bruksavla hunder bli foreslått over en lav sko, enda jeg veit jeg klarer meg helt fint med puddel.. Den vil jeg trene litt LP, bruks og kanskje til og med jakt med. Jeg kan det, gitt at datteren som forhåpentligvis blir født i løpet av sommeren, er i nærheten av moren sin mentalt. Jeg tipper det er ganske mange her på forumet som fint klarer seg med puddel, utstillingsbelger, vanlig labrador eller golden, eller til og med en bananschäfer.. Det er hund nok for folk flest det, gitt at man finner en ålreit en - og de finnes jo.

Men hadde ikke du en eller annen støver? Eller husker jeg feil? Det er vel ikke all verdens av genpool og individer å velge i der heller?

Jupp, har Hygenhund. De har en pitteliten genpol, og har fått innblanding av Dunker, Finne og Hamilton. MEN her finnes det ingen interessekonflikt i avlsretning. Det er jakthunder med bra eksteriør og gemytt. Ferdig snakka :P

Hadde det vært like enkelt i andre raser, så kunne man leve med den lille genpolen, og faktisk jobbe i samme retning for å øke den.

Den egentlige rasen min - Strihåret Dachs, er delt så det holder. Det blir nok mye slik du beskriver Belger over. Det er ikke noe problem å avle pene hunder som jager. Men de som avler kun for utstilling driter jo i egenskaper, og dermed blir mye av populasjonen utelukket fra jaktavl. Men det finnes jo et stort marked for disse hundene - kjempefine familiehunder! Og det ER de jo.... Ikke behøver man å bruke dem til en dritt heller :P

Å få grupperingene til å jobbe sammen ser jeg som umulig. VIL man ikke avle hunder med andre egenskaper enn venstresvinger, så kan man ikke tvinges. Like lite som jeg kan tvinges til å avle kun på et pent utseende alene... Så får man bare håpe at de ulike grupperingene tenker på gemytt og helse oppi det hele. Så får det ikke såååå stor konsekvens at genpolen er mindre enn nødvendig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Å åpne for å blande inn raser for å øke genpolen tror jeg kan tilføre mange raser noe positivt. Nå er ikke jeg sånn fryktelig opptatt av utseende, bare de er funksjonelt bygd for det de skal drive med. Men jeg er veldig opptatt av å få de egenskapene jeg ønsker. Og om man hadde begynt å blande inn hvit gjeterhund i belgern, så hadde jeg høyst sannsynlig ikke fått den hunden jeg vil ha, fordi hvit gjeterhund ikke har alle de egenskapene jeg ønsker og innehar en del som jeg overhode ikke vil ha. I tillegg til at den ville gjort blandingen for tung i kroppen. Hva positivt fører det med seg? Om man derimot kryssa inn noen gode hollandske gjeterhunder for å utvide genpolen hadde jeg ikke satt meg på bakbeina. For de er relativt nærme ifht egenskaper og kroppsbygdning. Men innen kategorien gjeterhunder er det så voldsom variasjon at jeg syns det blir helt idiotisk å skulle åpne for å blande alle disse til en middels stor gjeterhund. Det ville hvertfall blitt ekstremt vanskelig å være fersk valpekjøper og finne en variant av alle disse mellomstore gjeterhundene som passer sitt bruk :P

Så å slå sammen noen små og nært beslekta raser, ja, det er nok ikke så dumt. Noen raser er faktisk for små til at det er forsvarlig å avle dem isolert. Men de aller fleste, litt større, raser ville nok tjent mer på at det ble kryssa inn andre, liknende raser, og at de forsatt ble avla hver for seg.

Man merker forskjell på en belger som virker og ikke også altså, jeg har hatt en som ikke virka jeg (minst), hun endte jeg opp med å selge som 2åring til noen som bare ville ha en hyggelig familiehund.

Det er ikke bare i verste fall man snevrer inn avlsmaterialet mer enn hva rasens antall tilsier. Det er sjeldent at man krysser utstillings-linjer og bruks-linjer på belgeren. Men man har faktisk mulighet til å kjøpe noe som både ser brukbart ut og har brukbar mentalitet, selv om man må leite litt. Spørsmålet er jo hvordan man får disse tre grupperingene til å jobbe sammen. Det er så steilt i begge ytterkantene at det er nesten latterlig at de krangler om samme rase.

Problemet er at alle skal ha hvilken som helst rase. Bare se på rasevalg-forumet nå, der en spør etter en aktiv familiehund som skal trekke litt og trene litt LP og AG, og folk foreslår bruksavla hunder som working kelpie og BC. De gangene man snakker om retriever, så MÅ folk ha jaktlabbe eller jaktgolden, og snakker man om belger så er det gjerne brukslinjer man må ha. Nesten uavhengig av kriteriene.. Jeg er sikker på at om jeg satte opp en ønskeliste for hva jeg vil ha en hund, så ville bruksavla hunder bli foreslått over en lav sko, enda jeg veit jeg klarer meg helt fint med puddel.. Den vil jeg trene litt LP, bruks og kanskje til og med jakt med. Jeg kan det, gitt at datteren som forhåpentligvis blir født i løpet av sommeren, er i nærheten av moren sin mentalt. Jeg tipper det er ganske mange her på forumet som fint klarer seg med puddel, utstillingsbelger, vanlig labrador eller golden, eller til og med en bananschäfer.. Det er hund nok for folk flest det, gitt at man finner en ålreit en - og de finnes jo.

Men hadde ikke du en eller annen støver? Eller husker jeg feil? Det er vel ikke all verdens av genpool og individer å velge i der heller?

Også er vi noen som har starta med lite hund, øka til utstillingsbelger og funnet det for lite og øka til litt mer som man trives mye bedre med :P Fortsatt uten å gå for det ekstreme. Det er faktisk nesten like frustrerende å ha "for lite" hund som for mye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jupp, har Hygenhund. De har en pitteliten genpol, og har fått innblanding av Dunker, Finne og Hamilton. MEN her finnes det ingen interessekonflikt i avlsretning. Det er jakthunder med bra eksteriør og gemytt. Ferdig snakka :P

Hadde det vært like enkelt i andre raser, så kunne man leve med den lille genpolen, og faktisk jobbe i samme retning for å øke den.

Den egentlige rasen min - Strihåret Dachs, er delt så det holder. Det blir nok mye slik du beskriver Belger over. Det er ikke noe problem å avle pene hunder som jager. Men de som avler kun for utstilling driter jo i egenskaper, og dermed blir mye av populasjonen utelukket fra jaktavl. Men det finnes jo et stort marked for disse hundene - kjempefine familiehunder! Og det ER de jo.... Ikke behøver man å bruke dem til en dritt heller :P

Å få grupperingene til å jobbe sammen ser jeg som umulig. VIL man ikke avle hunder med andre egenskaper enn venstresvinger, så kan man ikke tvinges. Like lite som jeg kan tvinges til å avle kun på et pent utseende alene... Så får man bare håpe at de ulike grupperingene tenker på gemytt og helse oppi det hele. Så får det ikke såååå stor konsekvens at genpolen er mindre enn nødvendig?

Men deling av rasen i utstillings- og brukslinjer kan vi unngå om vi innfører brukskrav for utstillingschampionat?

Også er vi noen som har starta med lite hund, øka til utstillingsbelger og funnet det for lite og øka til litt mer som man trives mye bedre med :P Fortsatt uten å gå for det ekstreme. Det er faktisk nesten like frustrerende å ha "for lite" hund som for mye.

Ikke for å være frekk eller noe, men begge dine belgere har vel samme andel av bruks- og utstillinglinjer i seg? Tjenestehundlinjer på farsiden på yngstemann, og tjenestehundlinjer på morsiden på eldstemann? Er ikke hun etter Tellus?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Men deling av rasen i utstillings- og brukslinjer kan vi unngå om vi innfører brukskrav for utstillingschampionat?

Ikke for å være frekk eller noe, men begge dine belgere har vel samme andel av bruks- og utstillinglinjer i seg? Tjenestehundlinjer på farsiden på yngstemann, og tjenestehundlinjer på morsiden på eldstemann? Er ikke hun etter Tellus?

Kanskje i teorien om vi regner prosent, men ikke i praksis. Både når du ser på dem og foreldrene deres. Jo, hun er etter Tellus, men Tellus er jo ikke den eneste i den stamtavla da :P Men dette er litt OT, poenget mitt er bare at det er ikke alltid sånn at det er bedre jo mindre krevende hund. Folk er forskjellig. Selv om langt fra de fleste trenger veldig mye hund, jeg er enig det. Og det er ofte lurere å safe litt med en litt enklere hund først. Men det kan bli feil det og. For noen. Men nå er vi jo langt utenfor poenget med tråden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje i teorien om vi regner prosent, men ikke i praksis. Både når du ser på dem og foreldrene deres. Jo, hun er etter Tellus, men Tellus er jo ikke den eneste i den stamtavla da :P Men dette er litt OT, poenget mitt er bare at det er ikke alltid sånn at det er bedre jo mindre krevende hund. Folk er forskjellig. Selv om langt fra de fleste trenger veldig mye hund, jeg er enig det. Og det er ofte lurere å safe litt med en litt enklere hund først. Men det kan bli feil det og. For noen. Men nå er vi jo langt utenfor poenget med tråden.

Jeg har prøvd "mindre krevende" hund, så jeg veit at det ikke alltid er sånn at det er bedre, snarere tvert i mot, det var svært frustrerende. Jeg tror ikke jeg har lagt så mye jobb i noen hund jeg har hatt jeg, uten at det hjalp for noe annet enn å drepe treningsmotivasjonen min. Men man har oppdrettere som din (og en håndfull til) som avler for begge deler - de skal være pene nok, og de skal være brukbare nok - og de får det jo til, så jeg ser ikke helt at det skal være nødvendig å dele belgeren i utstillings- og brukslinjer. Eller at folk som vil satse skal måtte kjøpe bruksavla belger. Og det gjør at vi fortsatt er innenfor hva tråden handler om - genpool-problematikken.. Jo mer man deler en rase, jo færre avlsdyr vil man ha å velge i. Så fremfor å avle inn hvit gjeterhund, schäfer eller hollender i belgeren, så kan man jo kanskje heller avle belgere med belgere, mer eller mindre uavhengig av linjer og varianter.

Man trenger ikke å safe med enkel hund først, det var ikke det som var poenget mitt egentlig, poenget mitt var som jeg skreiv at hvis jeg satte opp en liste med kriterier over hva jeg ønsker meg i min neste hund, ville sonen mer eller mindre unisont foreslå jaktlabb eller jaktgolden - og jeg veit jeg får akkurat det jeg ønsker meg i en mellompuddel, som strengt tatt ikke er annet enn utstillingsavlet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan er f.eks. kryssavl av retrieverene noe bedre enn å lage doodles? En av tingene vi ofte kritiserer i doddleavl er jo uforutsigbarheten i hva du får. Å krysse en curly og en golden vil da være like uforutsigbart? Raser med forskjellig pelskvalitet, forskjellig gemytt, forskjellig tilnærming til fremmede, forskjellige pels, og ikke minst forskjellige helseproblemer? Skal man åpne for kryssavl kan man jo nesten like godt åpne for planlagt blandingsavl?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men deling av rasen i utstillings- og brukslinjer kan vi unngå om vi innfører brukskrav for utstillingschampionat?

Helt klart!!! Og du kan tro at utstillingsfolket er skikkelig positive til det :drool: Tipper det gjelder flere delte raser ?? :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I min rase har man egentlig løsningen i mine øyne, vi har jo tross alt løpsgreyhoundene som er i stort flertall enn utstillingsvarianten som er samme rase, bare at folk ser på de som to forskjellige og vegrer seg for blande.

Sånn sett er vi jo heldige som har den muligheten, siden hundene er like, men kan forbedres eksteriørmessig og hjelpe til sykdomsmessig, siden de to ulike har "sine" ting, uten at det vil bli de store forandringene som det kan bli hos andre raser hvor man krysser inn to helt forskjellige.

Hvorfor det ikke blir gjort er litt ukjent for meg. har prøvd å spørre utstillingsoppdrettere om dette, men har fått vage svar. De ser på løpshundene som veldig annerledes både gemytt messig, eksteriør og pels. Og jeg vil tro løpsgjengen ikke har lyst å blande sine med de ubrukelige freakene (som de ser på show varianten som)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

I min rase har man egentlig løsningen i mine øyne, vi har jo tross alt løpsgreyhoundene som er i stort flertall enn utstillingsvarianten som er samme rase, bare at folk ser på de som to forskjellige og vegrer seg for blande.

Sånn sett er vi jo heldige som har den muligheten, siden hundene er like, men kan forbedres eksteriørmessig og hjelpe til sykdomsmessig, siden de to ulike har "sine" ting, uten at det vil bli de store forandringene som det kan bli hos andre raser hvor man krysser inn to helt forskjellige.

Hvorfor det ikke blir gjort er litt ukjent for meg. har prøvd å spørre utstillingsoppdrettere om dette, men har fått vage svar. De ser på løpshundene som veldig annerledes både gemytt messig, eksteriør og pels. Og jeg vil tro løpsgjengen ikke har lyst å blande sine med de ubrukelige freakene (som de ser på show varianten som)

Akkurat det siste der er det jo enkelt å finne ut. Om det bare er noe løpsgjengen mener, eller om utstillingshundene faktisk er like gode løpshunder. Det er jo bare å la dem løpe mot hverandre :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at på mine raser har dette blitt brukt! At det f.eks har blitt avlet veldig på sorte finske lapphunder, som senere blandes inn blant de svenske for å så få mer inn i den rasen! De er jo klin like ellers omtrent, kun fargeforskjell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan er f.eks. kryssavl av retrieverene noe bedre enn å lage doodles? En av tingene vi ofte kritiserer i doddleavl er jo uforutsigbarheten i hva du får. Å krysse en curly og en golden vil da være like uforutsigbart? Raser med forskjellig pelskvalitet, forskjellig gemytt, forskjellig tilnærming til fremmede, forskjellige pels, og ikke minst forskjellige helseproblemer? Skal man åpne for kryssavl kan man jo nesten like godt åpne for planlagt blandingsavl?

Veldig enig med deg ang. uforutsigbarheten. Da er det bedre å heller åpne for å f.eks. vide ut genpoolen til en rase ved å blande inn en spesifikt valgt rase i kontrollerte former. Altså vel planlagte parringer som igjen krysses ut innen rasen, da beholder rasen sitt særpreg, men man får videt ut genpoolen ved å bringe inn friskt blod.

En annen ting er jo at raseklubben innfører en større kontroll/oversikt, slik f.eks. munsterlanderklubben har der avlshunden må være fri for HD, klinisk frisk inneha visse egenskaper (jaktpremie) og ha et raseriktig eksteriør (minimum 2x good etter fylte 24mnd), og har man to godkjente hunder man ønsker å parre, så må selve kombinasjonen også godkjennes av klubben.

De har også åpnet for en B-godkjenning der jaktpremie ikke er et krav, men den må ha stilt på prøver minst tre ganger og vist minst gjennomsnittlig resultat + dokumentert stand. Det er også et krav at det ikke står noe negativt om gemytt på kritikker.

(for dem som vil lese mer står det info her)

På denne måten åpner man mye mer for at det er helt greit å bruke hunder som ikke nødvendigvis vinner på utstilling, men hunder som fungerer til det tiltenkte bruksområde.

Dette er jo veldig greit å tilrettelegge for på raser som brukes aktivt, det er jo i kjøperes beste interesse å skaffe en hund som fungerer.

Så hva med rasene som i utgangspunktet bare er selskapshunder, eller brukes til diverse hundesporter på hobbybasis?

Der kommer ihvertfall min utfordring... mentalbeskrivelse er jo fint, men hvor skal man sette kravene? Den må ha så så mye nysgjerrighet, minst sånn lekelyst osv. Her blir det jo veldig mye opp til kjøpers smak...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt klart!! Og du kan tro at utstillingsfolket er skikkelig positive til det :drool: Tipper det gjelder flere delte raser ?? :icon_redface:

Det er de ikke, jeg tror både bruks- og utstillingsfolket heller så at rasene ble ordentlig delt. Bruksfolket er strengt tatt like ille på å skille linjer som utstillingsfolket er. Men det slår meg at det er en mer logisk løsning og tar vare på rasen på en bedre måte å faktisk bruke de forskjellige linjene enn å pare inn andre raser fordi de tilhører samme gruppe. Det er stor forskjell på schäfer, hvit gjeterhund og belger, f.eks.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er de ikke, jeg tror både bruks- og utstillingsfolket heller så at rasene ble ordentlig delt. Bruksfolket er strengt tatt like ille på å skille linjer som utstillingsfolket er. Men det slår meg at det er en mer logisk løsning og tar vare på rasen på en bedre måte å faktisk bruke de forskjellige linjene enn å pare inn andre raser fordi de tilhører samme gruppe. Det er stor forskjell på schäfer, hvit gjeterhund og belger, f.eks.

Et naturlig resultat av at man velger å avle på hunder med rette egenskaper ;-) Men for all del - dukker det opp gode/brukbare (beviselig gjennom prøver) hunder fra eksteriørlinjer, så blir de mer enn gjerne brukt i bruksavl. Det skjer bare ikke veldig ofte...Og når det gjøres gir det konsekvenser med at det tar mange generasjoner å få egenskapene så stabile som ønskelig. Og selvsagt er det mye mer nærliggende å blande linjer innen samme rase, enn å mikse inn helt andre raser. Hvor stor vil ikke bøygen være for det, når man har tungt nok for å benytte tilgjengelig avlsmateriale som allerede finnes i rasen :icon_redface:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid vært så oppgitt på det at flere raser skal deles i bruksvarianter og utstillingsvarianter. Skal man ha en utstillings- og selskapshund kjøper man seg en rase som egner seg til det. Skal man ha en jakthund/brukshund kjøper man seg det. I mitt hode er et godt eksemplar av en rase et individ som både ser ut som rasen den er, har de egenskapene som rasen skal ha og har en funksjonell kropp. Brukslinjer blir ofte ekstreme den ene veien, og utstillingslinjer blir ofte ekstreme andre veien. Jeg kutta golden bl.a. fordi folk ikke klarer samarbeide. Show-golden er bare dritt og latskap, og jakt-golden er bare stressa setterlingende bikkjer. En golden er en mellomting den. Den skal være en kraftig, brukanes apporterende fuglehund som skal jobbe med sin eier. Det samme er grunnen til at jeg ikke ville ha siberian husky, men gikk for malamuten (som ikke har i nærheten så kraftig skille her i Norge). Jeg syns det er veldig positivt at noen raser kan ha NUCH og gode bruksresultater på samme hund. Jeg syns derfor at man først og fremst bør jobbe for å fjerne disse delingene i enkelte raser. Det er bare tullete at folk som vil ha en hvit, grei, rolig sofabikkje avler kraftige golden etter sin smak når de heller kunne ha valgt en annen rase. Det samme gjelder de som avler sh helt ukritisk som løpshunder uten å tenke en tanke på at de skal se ut som en sh og ikke en blandingshund (ah).

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk et forslag fra ei som er aktiv i hestemiljøet - hva med å kun tildele de høyeste utstillingspremiene til hunder som har bestått de andre kravene (helse, bruks, mentaltest...)? F.eks at man faktisk ikke får tittelen NUCH hvis man ikke kan dokumentere disse kravene som bestått.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk et forslag fra ei som er aktiv i hestemiljøet - hva med å kun tildele de høyeste utstillingspremiene til hunder som har bestått de andre kravene (helse, bruks, mentaltest...)? F.eks at man faktisk ikke får tittelen NUCH hvis man ikke kan dokumentere disse kravene som bestått.

Ja da. Sånn er det heldigvis for mange raser. De fleste jakthundrasene (Elg, Hare og Fuglehunder) De får heller ikke Cert uten å være jaktpremiert. Men så har du alle rasene som allerede ER delt. Der vil det nødvendigvis være store motforestillinger mot jakt/brukskrav fra de som avler "ubrukelige" hunder. Ergo er det i praksis umulig å få stemt igjennom reelle krav for utst. championat :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja da. Sånn er det heldigvis for mange raser. De fleste jakthundrasene (Elg, Hare og Fuglehunder) De får heller ikke Cert uten å være jaktpremiert. Men så har du alle rasene som allerede ER delt. Der vil det nødvendigvis være store motforestillinger mot jakt/brukskrav fra de som avler "ubrukelige" hunder. Ergo er det i praksis umulig å få stemt igjennom reelle krav for utst. championat :hmm:

Er det virkelig umulig? Har ikke kelpiene fått inn et krav?

Det er jo bare å starte i det små, eks. starte med krav til gjennomført MH for å få championat. Etterhvert innføre høyere krav for championat og for cert.

Men jeg tror man bare oppnår at eiere av rasen som kun interesserer seg for utstilling går over til andre raser, men kanskje det er bra?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Et naturlig resultat av at man velger å avle på hunder med rette egenskaper ;-) Men for all del - dukker det opp gode/brukbare (beviselig gjennom prøver) hunder fra eksteriørlinjer, så blir de mer enn gjerne brukt i bruksavl. Det skjer bare ikke veldig ofte...Og når det gjøres gir det konsekvenser med at det tar mange generasjoner å få egenskapene så stabile som ønskelig. Og selvsagt er det mye mer nærliggende å blande linjer innen samme rase, enn å mikse inn helt andre raser. Hvor stor vil ikke bøygen være for det, når man har tungt nok for å benytte tilgjengelig avlsmateriale som allerede finnes i rasen :icon_redface:

Ah, ikke noe poeng i å møte noen på halvveien? Hvis brukslinjene blir mer rasetypiske, kan det jo være at det er lettere å få med eksteriørlinjene i bruksarbeidet også?

Er det virkelig umulig?

Nei, det er ikke umulig, det er flere raser i Norge og Sverige som har krav om bruksresultater, også av de som ikke er jakthunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det virkelig umulig? Har ikke kelpiene fått inn et krav?

Det er jo bare å starte i det små, eks. starte med krav til gjennomført MH for å få championat. Etterhvert innføre høyere krav for championat og for cert.

Men jeg tror man bare oppnår at eiere av rasen som kun interesserer seg for utstilling går over til andre raser, men kanskje det er bra?

Hjelper lite å "begynne i det små" om man aldri kommer videre. Dachshundrasene har jo "krav". Men når man kan velge mellom jakt og blodspor (alle selskapshunder greier å dille seg gjennom et par blodspor liksom) så hjelper det fint lite... Men å sette jaktkrav, nei det går ikke selskapsoppdretterene med på...

Jeg tror de fleste jakthundfolk vil sette pris på om utstillingstantene holder seg til selskapsraser, fram for å herpe jakthundraser? :P

Red: 2ne; for raser som er delt i utseende, så har nok begge sider en jobb de kunne ha gjort. For min rase skiller det lite i eksteriøret - mens egenskapene er tilstede eller ikke... Så det finnes flere varianter av "delte raser".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Snusmumrik: Utstillingsvarianten kan ikke måle seg med løpsvarianten i fart. De er mye større og tyngre. De kan løpe ja, og mange har gode innstinkter, men vil ikke måle seg med farten, som de som har løpshunder er opptatt av. Det er ikke det der er snakk om her. Det er innen utstillings linjene genpoolen kan være liten, for løpsfolkene vil ikke dette være en problemstilling. Men om de er villige til å bruke hannhunder/tisper på utstillingslinje er usikkert, da må man vel kjøpe fra begge linjer selv.

Jeg tror ikke utstillingsvarianten vil ta noen skade av å bruke fine, sunne løpshunder i linjene sine. Det er bare sunt å få inn noe nytt blod, og det kan forbedre eksteriøret på mange.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hjelper lite å "begynne i det små" om man aldri kommer videre. Dachshundrasene har jo "krav". Men når man kan velge mellom jakt og blodspor (alle selskapshunder greier å dille seg gjennom et par blodspor liksom) så hjelper det fint lite... Men å sette jaktkrav, nei det går ikke selskapsoppdretterene med på...

Jeg tror de fleste jakthundfolk vil sette pris på om utstillingstantene holder seg til selskapsraser, fram for å herpe jakthundraser? :P

Selvfølgelig må man jo gå videre, tror ikke kelpiene fikk krav sånn helt uten videre. Det krever masse innsats, det krever at man er aktiv, fremmer sakene sine og får raseklubben med på det (les: deltar aktivt i raseklubbens styre og stell).

Hva mener du med at alle selskapshunder greier å dille seg gjennom et par blodspor? Uten noen erfaring med det selv vil jeg jo tro det krever ihvertfall noe trening? Dermed blir jo plutselig hunden brukt noe ihvertfall, og man får en bedømming(?) av hvordan den fungerer.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Selvfølgelig må man jo gå videre, tror ikke kelpiene fikk krav sånn helt uten videre. Det krever masse innsats, det krever at man er aktiv, fremmer sakene sine og får raseklubben med på det (les: deltar aktivt i raseklubbens styre og stell).

Hva mener du med at alle selskapshunder greier å dille seg gjennom et par blodspor? Uten noen erfaring med det selv vil jeg jo tro det krever ihvertfall noe trening? Dermed blir jo plutselig hunden brukt noe ihvertfall, og man får en bedømming(?) av hvordan den fungerer.

Nja, de må jo lære at de skal følge sporet, og noen må jobbes med for å få riktig tempo osv. Men å få en hund til å gå blodspor krever veldig lite av hundematerialet. De to hundene jeg kjenner som gikk sine første blodsporkonk i sommer gikk begge sitt livs første blodspor en uke før prøven. Den ene fikk førstepremie og den andre hadde fått det om den hadde holdt litt lavere tempo. Ingen av dem har noen egenskaper jeg vil si har mye å si for jakthundavl. For hundene er det selvfølgelig fint å bli brukt til blodspor, men avlsmessig har det ikke spesielt stor verdi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...